
Ja, så var jeg tilbake til å lure veldig på hva jeg egentlig
vil med denne bloggen, derav få innlegg....; ) Sorry!
Jeg har vurdert å bli Norges eldste rosablogger, for det tror jeg faktisk jeg hadde fått veldig bra til. Men så vet jeg lissom ikke helt....Eldgammel rosablogger?! Ikke nødvendigvis så bra for selvtilliten min tror jeg!
Ellers er jeg dessverre ikke interessert nok i interiør/baking/oppussing til å kunne få skikkelig dreisen på en interiørblogg. Og selv om jeg er mor (og selv om jeg har skrevet mye om særlig Sam), så greier jeg rett og slett ikke å forestille meg at folk virkelig kan være interessert nok til å lese om dagligdagse hendelser her i hjemmet.
Nei, jeg får heller holde meg til det som faktisk faller naturligst: Grubling! Haha!
I det siste har jeg grublet veldig på hva vennskap egentlig dreier seg om? Det vil si, dette har jeg fundert VELDIG lenge på. Men, all denne grublingen til tross, jeg føler ikke at jeg egentlig kommer fram til en generell mal for hvordan en ideell venn ser ut (og oppriktig talt så tror jeg ikke en slik mal finnes heller).
Jeg er klar over at mine trofaste (og mindre trofaste ; ) lesere har gått for lut og kaldt vann og derfor har mer eller mindre gitt meg opp, men jeg håper allikevel at jeg kanskje kan skvise en liten diskusjon ut av dere. På nettopp hva det vil si å være en god venn. Jeg ønsker virkelig å være en god representant for denne arten, og hva kan da være bedre enn å få andres input på hvordan et slikt vesen ser ut? ; )
Min første påstand er denne:
1: En god venn forsvinner ikke når livet stormer. For dere som kjenner historien min godt, så vet dere at 2005 var året da livet mitt (og vårt) falt i grus. Det føltes grusomt urettferdig at andre mennesker kunne leve videre i sus og dus mens jeg måtte tvinge meg ut av sengen hver morgen, etter en natt hvor jeg sov på ren viljestyrke. Livet om dagen var nemlig så tøft at jeg visste jeg
måtte sove.
Alt i meg skrek "Ikke forlat meg nå! Vær her, støtt armene mine når jeg ikke orker å holde dem oppe selv! Våg å se meg i øynene, selv når jeg ikke klarer å være positiv!"
- For er det én ting jeg har lært, så er det at spørsmålet "hvordan går det?" ikke alltid kan besvares ærlig. Selv når vedkommende faktisk
vet at du har det helt utrolig grusomt. Selv nære venner ønsker ikke å høre at alt er svart (med visse hederlige unntak!). De forventer at du skal presentere i allefall et
glimt av håp, og fordømmer deg i det stille hvis du ikke makter dette. De trenger ikke sette ord på det, det synes i det flakkende og unnvikende blikket.
Misforstå meg rett folkens: Jeg skriver ikke dette i bitterhet. Det tok litt tid, men jeg forsto etterhvert at disse menneskene hadde sine egne historier de møtte meg med. Mange har aldri opplevd virkelig store kriser i livet. Eller de har ingen erfaring med å faktisk dele slike opplevelser med andre. Dessuten er det en utbredt misoppfatning ute og går, den om at folk i krise "trenger ro rundt seg". Det er mulig
noen gjør det, men jeg vil påstå at veldig mange ikke
har godt av å bli overlatt til bare seg selv og sine mørke tanker når livet er som verst.
- Jeg lurer så fælt på hvorfor vi ikke enkelt og greit kan spørre?
"Hva trenger du nå? Vil du være alene eller vil du at jeg skal komme og være sammen med deg en stund?" Jeg forstår også at de aller fleste oppriktig tenker at de ikke aner hva de kan bidra med, og derfor tilbyr de heller ingenting. Og de aner ikke hva i all verden de skal
si, så derfor sier de ingenting. Sånn har jeg hatt det selv mange ganger. Og jeg vet at det ikke beror på hverken feighet, likegyldighet eller egoisme. Men jeg har lært meg, av dyrekjøpt erfaring, at det beste ofte er å si
"nå aner jeg ikke hva jeg skal si. Føler meg helt dum. Kan jeg gi deg en klem?" DA er man på nett. For selvsagt er det jo ingenting å si. Å gjøre. Ingenting hjelper på en måte uansett.
Og jeg forstår virkelig at det kan være utrolig tøft å stirre inn i andres kriser. Det er ubehagelig. Man vil lukke øynene, se vekk, lengter etter lettelsen som ligger i ordene
"men jeg er ved godt mot altså! Dette skal gå så bra så! Tar bare litt tid! Men jeg gir ikke opp!" - Vi LIKER positive mennesker, gjør vi ikke folkens?? De er jammen mye enklere å forholde seg til. Dessuten krever de ikke så mye av oss som venner, fordi de, i sin styrke,
klarer seg selv.Eller gjør de virkelig det? Er optimismen ekte? Eller lyver de for ikke å tråkke i salaten? Virke krevende? Være en skuffelse?
Jeg har vanskelig for å ta denne modige masken på. Jeg får det sjelden til! ; ) Den gode siden av dette er at jeg faktisk er ærlig med livet, ærlig med meg selv og ærlig med omgivelsene. Men det er ikke så enkelt og flott som det kanskje ser ut. For min løsning ble (og blir noen ganger enda) å til tider unngå de vennene jeg fortsatt hadde. For meg ble det enklere enn å måtte se de skuffede og unnvikende blikkene.
"Å herlighet....Sitter hun fortsatt fast i den hengemyra der? Hvorfor kan hun ikke bare være LITT positiv?? Og er hun ikke litt vel selvmedlidende nå..." - Tror du jeg følte meg bedre eller verre når jeg ble servert de blikkene?
(Som sagt; jeg vil understreke at jeg ikke klandrer noen. I den grad jeg har bebreidet venner, har jeg for lenge siden tilgitt dem. Faktisk. Og så er jeg velsignet med en dårlig hukommelse, for når jeg ser for meg disse situasjonene så ser jeg faktisk ikke ansiktene ; )
Min oppfordring i dag er: Vær en venn som orker å høre sannheten, selv om den er ubehagelig. Først når vi kan snakke sant slipper lyset til i det mørket vi ofte skjuler og skammer oss over. Først da sprekker trollene. Tenk å få være en sånn venn! En som går ned kjellertrappa, finner hånda der nede og så lokker den andre med seg opp trappa og ut i solen igjen.
Jeg tør påstå at dette er noe vi alle kan få til. Hvis vi vil.