fredag, desember 29, 2006

Sam kan endelig gå!!!

Sam i dress på vår tidlige julefeiring i England. "Gam" (Elissas navn på farmor - Sams versjon lignet mer på "Damn"....eh hehe) mente han så ut som han var på vei til en danseklubb.

Sam tar seg en titt på en bil til utlodning på Heathrow

Jeg har visst glemt i alt førjulsstyr og eksamensmas å meddele at Sam nå omsider har lært seg å gå! Han har slitt med å finne nok balanse og selvtillit til å virkelig "ta steget", i ordets rette forstand. I hele høst har han tatt opp til fire skritt om gangen nå og da, men har liksom ikke funnet tryggheten. Vi har lurt lenge på hvorfor utviklingen har stått såpass stille, men alle spesialister og fysioterapeuter osv har tatt det hele med ro. De har forklart det med at han mistet så mye muskelmasse da han lå så lenge på sykehus i forbindelse med operasjonen, pluss at det er helt vanlig at premature ligger et stykke bak i motorisk utvikling i begynnelsen av livet. I tillegg til dette har han hatt fysiske utfordringer i å håndtere peg og tracheostomi som var i veien for å ligge på magen f eks, og som derfor "forstyrret" den vanlige progresjonen i motorisk utvikling.

Allikevel har vi hatt en følelse av at Sam mest av alt har slitt med å få nok selvtillit til å tørre, i tillegg til at vi tydelig har sett at det manglet på balansen - altså muskelstyrken. Til slutt begynte vi å øve helt bevisst: En ettermiddag, nærmere bestemt 6. desember, satte Chris og jeg oss ned på kjøkkengulvet, et stykke fra hverandre, med hver vår skje og yoghurt. Vi lokket med dette deilige stoffet, og plasserte han umerkelig på bena når han mistet balansen før vi inviterte han videre i jakten. Sam glemte at han gikk og ikke krabbet - fordi han hadde fokuset fullt og helt på maten!
Først var han fryktelig stiv i bevegelsene, og skuldrene hans satt klistret stivt til ørene. Det tok allikevel ikke mange minuttene før vi kunne flytte oss lenger unna hverandre og han gikk femten skritt mellom oss! Som vi trodde så kunne han gå, det var tryggheten som hadde sviktet.

Neste dag gjentok vi stuntet, og etter en liten treningsøkt på kjøkkenet tok han på eget initiativ en "Bambi på isen"-rusletur ut til stua! Vips så var "koden" knekket, og kunne plutselig gå så mye han ville!
Han var ganske stiv i bevegelsene en stund og heiste skuldrene godt opp, men sakte og sikkert har han slappet bedre av og har funnet styrken. -Og det beste er at han ble så utrolig glad og stolt av seg selv da han endelig fant ut av dette kunststykket! Han ble nesten som en ny liten personlighet, som tuller og liker å få oss til å le. Han fikk rett og slett mer selvtillit, og enda mer glimt i øyet.

Han gjorde stor lykke i England hos alle slektningene som fikk se han for første gang! Oldemoren hans på 95 gråt av lykke da han sendte henne et slengkyss til avskjed. ; ) "What a remarkable little character!" sa hun til de andre som var til stede. Hun har engasjert seg veldig i situasjonen vår, har bedt og holdt på. -Til og med kirken hennes har hun fått med på å be, og hun fortalte om en dame som var enda eldre enn henne som har bedt for Sam hver dag!!
Vi blir fortsatt overveldet av alle som har engasjert seg. Menigheten til foreldrene til Chris "krevde" en statusrapport fra oss fra talerstolen, og mange fortalte oss etterpå hvordan de har bedt og hvor glade de var for endelig å ha truffet Sam. Vi er jammen priviligerte. : )

Anyway, før jeg skriver meg helt bort - poenget var altså å fortelle dere som fortsatt har hjerte for Sam at han har tatt et viktig skritt i utviklingen sin, og at han er enda mer fornøyd enn før! Det er nesten som at personligheten hans for alvor begynte å blomstre etter dette, og vi forstår nå hvor frustrert han må ha vært...
Nå fyller han snart to år, den 13. januar, selv om han altså utviklingsmessig ikke er to før langt uti april. ; )

Fortsatt god jul alle sammen, og godt nytt år!

lørdag, desember 23, 2006

God jul alle sammen!


Det er i grunn mye jeg kunne fortalt, som for eksempel at vi måtte vente i 42 timer på å få fly hjem til Norge igjen etter at vi hadde vært på besøk hos familien til Chris i England, eller at jeg tror det gikk bra på eksamen. Men jeg er for sliten...

-Eller, jeg kan fortelle litt da. ; )
Jeg hadde siste eksamen 12. desember, og vi dro til England 15. desember. "Et par dager til å pakke og kjøpe julegaver, det er da mer enn nok!" -tenkte jeg, men som vanlig fant jeg ut at jeg har lett for å ta meg litt vann over hodet! Det ble en smule hektisk kan man si. (Min siste eksamen, den fryktede bedriftsøkonomien, gikk utrolig nok veldig greit forøvrig! Det er til og med mulig den ble den beste av de fire jeg tok) Vi kom oss av gårde, og fant igjen ut at det er litt slitsomt å reise med barn...
Vel framme i England tok vi en tidlig julaften 18. desember, med gaver, turkey with stuffing og det hele! Vi har gjort det en gang før med familien til Chris, siden de foretrekker å ta det når hele familien faktisk er samlet. Chris, som er lege, må alltid jobbe i løpet av julen, derfor har vi aldri feiret jul sammen med familien hans (på den dagen det faktisk ER jul i England, 25. desember)
Elissa har forøvrig bursdag 25. desember, så det er like greit å ta norsk jul den tjuefjerde og bare bursdag tjuefemte..

Da vi skulle hjem var det utrolig tykk tåke i England, og det er det visst fortsatt. Først satt vi ved gate´n i timevis, hadde sjekket inn bagasjen og alt mulig, og så ble flyet innstilt gitt. Jeg har aldri før stått i så mange utrolig lange køer etter hverandre, og barn + køer er ikke en god kombinasjon for å si det sånn. For å gjøre en lang, slitsom og marerittaktig historie kort, så fikk vi til slutt tak i et hotellrom gjennom broren til Chris (pga at over 300 flyavganger var innstilt ble det fort fullt på hotellene!) og utrolig nok fikk vi tak i all bagasjen vår i det fullstendige kaoset som hersket i bagasje-på-belte-rommet.
Vi fikk booket om billetten til en avgang kl halv seks neste dag, mens mange andre ikke engang kom til enden av køen eller klarte å komme gjennom på telefonen før de måtte gi opp for kvelden.

Neste dag ventet vi videre på Heathrow, men selv om flyet ikke gikk før kl 23 engelsk tid (midnatt norsk tid) pga utsettelser etter utsettelser, så var vi utrolig lettet over at vi i det hele tatt kom oss hjem til jul! Det var ikke selvsagt!
FOR et styr.
Da vi endelig kom på norsk jord, klokke kvart på to på natten, var både barn og foreldre helt fullstendig utslitt - og vogna vår var blitt borte i kaoset. Vi venter fortsatt på den, men har ikke hørt noe enda. Lurer på hvor lenge man skal vente på sånt før man ber om en erstatning...?

Etter at vi kom hjem har vi jobbet hardt med å skape jul her hjemme, ettersom familien min kommer til oss i morgen for å feire.
- Så i morgen er det julefeiring nr to i år for vår del, og første juledag blir det enda flere gaver på en liten, spent, nybakt treåring! : )

Jeg vil herved ønske dere alle sammen en god jul og et godt nytt år! Må det bli et år fylt av glede!

onsdag, desember 06, 2006

Mailadresse



Siden det ser ut til at noen vil fortelle tv-menneskene at de gjerne skulle ha sett litt mer fra Sam og oss, kan jeg herved opplyse om at den aktuelle mailadressen er tvpastoren@tv2.no. ; ) Var visst ikke så lett å finne ut av skjønte jeg.

lørdag, desember 02, 2006

Tv Pastoren



Nå er snart serie 2 av Tv Pastoren over, og mange har lurt på om ikke programmet med oss skulle komme snart...
Denne serien baserer seg på hva som faktisk skjer med deltagerene i virkeligheten, og det har seg slik at det har skjedd en god del med noen av de andre som er med. Programmet med oss har derfor blitt flyttet og flyttet, helt til det altså ikke var flere programmer å ta av.
Forhåpentligvis kommer det en serie til etterhvert, men det blir vel kanskje litt vel lenge siden historien vår ble presentert??
- Hvis noen veldig gjerne vil se hva som skjedde i Sveits osv, så må dere "klage" til Tv Pastoren eller Tv2! ; )
Vi synes det er litt trist at det ikke ble plass denne gangen, fordi vi så gjerne skulle fått vist alle som har engasjert seg at det gikk bra til slutt!! Jaja. Sånn er vel livet...

søndag, november 26, 2006

Midt på natten...


Heisann dere som måtte være interessert....nå sitter jeg ved kjøkkenbordet og skriver eksamen!!!
Det er faktisk en stor greie for meg, det er min første "ordentlige" eksamen på et "ordentlig" universitet!!! (Jeg teller altså ikke med mine år med dans i England)

Klokka er ti på ett på natten, og jeg burde VIRKELIG være i seng. Jeg har jobbet uten stans siden ca ti i morges, i tillegg til i går. Jeg har nesten ikke spist, men har tvunget i meg litt kaffe. JA, jeg vet jeg har tendens til å bli litt ensporet...målrettet...perfeksjonistisk....
Jeg er heldigvis godt i gang, og begynner å tro at jeg faktisk kan bli ferdig til mandag kl 15.00. Jeg har ikke trodd det i hele dag, for å si det sånn!!

Faget er det før omtalte, hvor jeg bommet på prøveeksamen med et "for muntlig språk". Er kanskje ikke så rart da at jeg blir litt stressa??!

Jeg har hatt utrolig lyst til å skrive litt på bloggen igjen de siste dagene, men har lest og lest og lest og lest og lest....(noen som nevnte ensporet??) Jeg burde ikke, men skriver litt nå for å "roe ned før kvelden."

Jeg har tenkt på en ting i det siste. Mye. : Det er veldig rart hvordan det å studere faktisk kan være en slags "omdefinering/redefinering" av hvem man er! Jeg føler det i allefall sånn. Jeg var liksom meg, med mine erfaringer, min utdanning, min oppfattelse av verden rundt meg. Så begynte jeg å studere helt "fjerne" fag i forhold til det jeg kunne fra før, og plutselig var det litt skremmende!
- Jeg følte det utrygt å skulle på en måte gi slipp på min oppfattelse av virkeligheten, og følte at jeg plutselig drev og utfordret meg selv. (Dette var jammen vanskelig å forklare)

Jeg hadde sett for meg dette å skulle studere som en veldig positiv ting, at det å utvikle og utvide horisonten skulle være noe jeg ville trives med. Det har det også uten tvil vist seg å være. Jeg trives med å utfordre hjernen, forståelsen og de innarbeidede noen ganger snevre konseptene. Det er spennende å tenke nytt! Lære om noe helt fullstendig nytt! Men det overraskende er altså at det skremmer meg også. Jeg må visst gi slipp på noe. Noe som føltes trygt, på tross av at det også føles utilstrekkelig og utilfredsstillende.

Akkurat nå hater jeg skolen, eksamen, at jeg må nedprioritere barna, Chris og venner. Ikke rekker jeg å danse heller. Og jeg ER sliten etter alt det ville som har skjedd i livet mitt de siste par årene (hvis noen lurte...). Jeg lurer noen ganger på om premien er større enn prisen eller ikke.
Samtidig så nekter jeg å sette meg ned for å deppe. Livet mitt er for kort!! Jeg skylder barna mine, Chris, familien min, vennene mine å LEVE. Ikke bare fysisk, men mentalt og åndelig.
Livet er for kort folkens!!!!!

For min del ble svaret å ta en stor utfordring i dét jeg så at livet mitt hadde stagnert.

Jeg drister meg til å gi utfordringen videre: Hva må til for at livet ditt skal leve opp til drømmene dine, evnene dine, talentene dine, kallet ditt?? Ikke la tiden gå fra deg! Ikke fyll dagene dine med anger, misunnelse, dårlig samvittighet, tvil omkring dine evner og talenter: Go for it!!!

Du går ikke alene.

torsdag, november 16, 2006

Eksamensskrekk



(Jippi! Hurraaaaaaaaaaa, jeg fikk det endelig til!! Takker og bukker for hjelpen!)

Tiden er visstnok moden, selv om en medstudine fortsatt venter på at noen skal komme inn i klasserommet og si "nei nei nei, vi bare TULLA!! Slapp av, dere er jo selvsagt ikke klare for eksamen enda!"
De av dere som evt har hørt om bedriftsøkonomi (som jeg ikke skriver med stor bokstav fordi jeg er sur på det elendige faget) vet hva jeg snakker om. Det går rykter om strykprosenter på 50-70 %!! Selv om de har forsøkt å kjøre kurset over et helt år tidligere, så ble visst ikke den prosenten noe bedre.

Før dette fryktede faget skal testes har jeg én hjemmeeksamen og to skoleeksamener. Jeg leser så godt jeg kan, og er dessverre ikke flink til å luke ut hva som er viktig kontra ikke viktig stoff. Alt virker da viktig??
I dag har jeg hatt en forelesning og en veiledning i bedriftsøkonomi, og for å si det sånn: Jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker mer av akkurat det i dag.
- Noen dager tenker jeg "jeg ligger ganske greit an, har jobbet jevnt og trutt, og dessuten kan jeg ikke stille så store krav; jeg har jo hatt en del annet å tenke på i det siste" og er rimelig tilfreds med det. Andre dager griper skrekken tak rundt strupen min og jeg jeg tenker med sviktende lufttilførsel "jeg stryker!! Jeg stryker!! I alt!!!"

Jeg har til og med prøvd meg på to frivillige prøveeksamener (nå håper jeg dere ble imponert), og tenkte at skrive, det er jeg da ok på. Men nei, jeg fikk beskjed om at språket mitt var for muntlig! Det er her jeg skylder på bloggingen; for å si det sånn så hadde jeg en sterk trang til å sette smilefjes i alle kriker og kroker, og jeg endte opp med litt vel mange hermetegn....(Ehm...OVERALT var det visst hermetegn så jeg da jeg fikk sensuren...) Setningene var i tillegg alt for lange noen steder. Ved ett tilfelle kunne én setning vært 4 mente de...(Dette er forsåvidt ikke noe nytt)

-Ikke det at det gikk dårlig, jeg fikk en grei karakter (som altså ikke teller), men jeg hadde håpet det skulle gå bedre da....
Så siden da. har jeg prøvd. å skrive. litt kortere setninger. her på bloggen. Men det funker. dårlig. (Og man skal heller aldri begynne en setning med ordet "men"...det hadde jeg også gjort...)

Som sagt, jeg skylder på bloggingen. Dessuten er det utrolig lenge siden jeg skrev noe på akademisk vis. Det var en nyttig prøve, og nå vet jeg forhåpentligvis hvordan jeg skal gjøre det. neste helg. når jeg sitter der. og svetter. over et umulig tema. jeg ikke kan noe om...

For ordens skyld fikk jeg A på den andre hjemmeeksamenen. ; ) (Der sneik det seg inn et smilefjes allikevel gitt, selv om jeg er på avvenningskur...)
Måtte bare skryte litt av meg selv! Det er visstnok god medisin. Det dumme i dette tilfellet er at den heller ikke teller, og at jeg får litt å leve opp til når det virkelig gjelder!

Egentlig har jeg ikke tid til å skrive her, men jeg måtte ha en liten pause. Hodet mitt fungerte rett og slett ikke mer. Nå har jeg fått vært litt kreativ, så jeg bør kanskje gå tilbake til bøkene...sukk....Før barna må hentes i barnehagen og middag må fikses.
Slik er livet til en student/småbarnsmor/middagslager/husrydder...

onsdag, november 08, 2006

Hmmm....

"Waaaaassssuuuuuup!!!!"

"YEEEEEAAAAAH!!! Bring it on!!! Jeg er i farta og klar for hva som helst!"

Etterpå er vi derimot litt pjusk...Forresten tok de like så godt å sydde igjen det stadig væskende såret etter peg´en, så nå slipper vi en runde på Ullevål for å fikse på det! (Det skulle lukke seg av seg selv, men har ikke gjort det.)

Ikke så moro å våkne igjen av narkose...

Tja, hva skal jeg si? Jeg må nok begynne med å si at det ikke er de nyhetene vi ønsket oss.

Jeg hadde to "favoritter" på forhånd: At det skulle fikse seg selv over (relativt kort...) tid, eller at de kunne mikse og trikse litt her og nå og ha det overstått. Det jeg nok ikke var så forberedt på var at de skulle si at dette sannsynligvis ikke blir så mye bedre.

Vi har to stemmebånd som vibrerer mot hverandre, slik lages lyden. Sam har nå ett som fungerer helt normalt, og ett som er helt paralysert; det er vokst helt fast i arrvev. Den lyden vi hører oppstår når det friske stemmebåndet vibrerer mot annet vev i halsen - det blir ikke så mye stemme av sånt.
Det er ingenting å gjøre med dette på nåværende tidspunkt, forholdene er for små og man må prioritere at det er nok plass til å puste. Håpet er fortsatt at det vil hjelpe over tid, ettersom Sam vokser. Men da snakker vi nok år. Og hvis det ikke blir betydelig bedre, kan man muligens sprøyte inn litt silikon i det "stive" stemmebåndet og slik få de to stemmebåndene til å i allefall møtes når det andre vibrerer.

Han vil måtte følges opp og vurderes med jevne mellomrom, og det er faktisk mulig vi må reise tilbake hit om 5-10 år for å få denne/disse injeksjonen(ene). Fem til ti år! Skal jeg le eller gråte?? Jeg fikk nesten litt deja-vu da jeg hørte det, det minner meg ganske mye om en god del andre samtaler vi har hatt med leger siden Sam ble født. Vage men ekstreme utsikter.
Heldigvis får ikke dette på noen måte like forferdelige konsekvenser for oss, men allikevel: Jeg er lei av å leve med usikkerhet og et intenst håp om bedring.

For første gang på lenge slo det meg at "hvis de bare ikke hadde laget det såret under intubering da han var liten så hadde ikke noe av dette skjedd". Det er litt vondt å tenke sånn, og jeg gjør det som sagt nesten aldri heller. Hvis folk påpeker sammenhengen for meg, sier jeg alltid at det var livreddende behandling som ga denne uheldige bieffekten. At ingen kan klandres, og at de ikke hadde noe valg. Og det er sant.
Det er allikevel en fortvilende tanke at det kunne vært så annerledes....

Hva ligger i framtiden nå? Vil Sam klare seg med den lille, hese lyden han har, eller vil han bli sjenert og ikke prate? Vil han måtte lære seg tegnspråk? - Og vi?? Vil det hemme han sosialt? Vil han bli hørt i det hele tatt i klassen? Vil han tørre å rekke opp hånden? Blir han mobbet?
Vil andre forstå at han er helt normal selv om han har rar stemme?

Masse spørsmål....Ingen svar. Det er i grunn akkurat dét som er problemet.

Mange vil si "ikke ta sorgene på forskudd". Men det er snakk om å forberede seg, og å sørge for at Sam får den beste oppfølgingen. Det funker uansett ikke for meg å late som at alt er fantastisk og flott når det ikke er det. Hvorfor er så mange redd for ærlighet?
Folk har veldig lett for å uttrykke at det sikkert blir bra/bedre til slutt/etterhvert, men er det så krise å møte noens usikkerhet eller bekymring?? Jeg kan forstå det, men må innrømme at jeg ofte savner at noen bare kan konstatere at "nei, dette var ikke noe moro. Jeg skjønner at det er tøft". For meg kan det holde, og så er det ute av verden. Vi kan snakke om noe annet etterpå. ; )
Jeg har skrevet om dette før, og jeg håper nå som da at dere som leser ikke tar det ille opp; tenk bare at det er en flik av innsikt fra ei som har kjent og fortsatt kjenner dette på kroppen.

Jeg prøver generelt sett å lære meg å ikke bekymre meg for framtiden, men jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for Sams framtidsutsikter.
- Takk og lov at han har et uttrykksfullt ansikt, og at han har utseende med seg! ; ) Kanskje bør han følge sin mor og bli danser, for da kan han uttrykke seg helt uten ord; bare med følelsene sine.

......................................................................

Det blir altså ingen klar barnestemme hjemme hos oss på en stund, annet enn Elissa sin.

tirsdag, november 07, 2006

I rute


En sykehusfrokost på sveitsisk vis i ny og ne er ikke å forakte!

Vi er klare for i morgen, etter å ha tatt en liten prat med Professeur Monnier. Han fikk høre "stemmen" til Sam og ga ingen umiddelbare tegn på at den var uventet. Han er riktignok en mann av få ord, så man kan aldri vite helt sikkert. ; ) Han gjentok det han sa sist om at den antageligvis vil gå seg til over tid, men denne gangen var han litt vagere på hvor fort det evt skal skje (naturlig nok, ettersom den altså ikke har gått seg til "over noen måneder", som han sa sist). Igjen får vi erfare at medisin ikke er noen eksakt vitenskap. Antageligvis vil han ikke kunne være mer konkret i morgen etter selve undersøkelsen heller.

I morgen tidlig klokken halv åtte skal Sam altså "i ilden" igjen. Under narkose stikker de atter en gang et lite kamera ned i halsen hans for å kikke på hvordan det ser ut rundt operasjonsstedet. I samme slengen får de sett på stemmebåndene og forholdene rundt det hele. Det er mulig han må ha litt laserbehandlig (hvis det f eks vokser noe der som ikke hører til...) eller noe, og i så tilfelle tar de det der og da. Monnier trodde riktignok ikke det kom til å være noe å gjøre der, utifra hvor bra Sam puster osv. Vi får se.

Som jeg gjentar igjen og igjen, så hadde det vært fint om de kunne utføre et lite inngrep for å fikse litt på stemmen...Men samtidig så håper vi jo at den lille krigeren slipper enda en runde. Det er allikevel slitsomt å ikke vite noe sikkert, selv om dette ikke er i nærheten av hvordan vi har hatt det!!
Det mest sannsynlige utfallet av morgendagen er nok at vi ikke får vite noe mer enn "forhåpentligvis går det seg til over måneder eller år, og han vil sikkert ha utbytte av stemmetrening med logoped etterhvert som han blir eldre."

Jeg kjenner på to ting:

Det slo meg i dag at det kanskje ikke er bare-bare at et lite barn skal gjennom narkose og bronchoskopi, at det kanskje blir mer ubehagelig å levere han fra oss enn jeg så for meg! Jeg har liksom tenkt på dette som en tur til fastlegen, med litt stetoskoplytting eller noe, men det er jo litt mer enn det! I forhold til alt det andre han (og vi) har vært gjennom er dette småtteri, men kanskje det er et sunnhetstegn at jeg begynner å tenke som en "vanlig" mor??

Det andre er at stemmen har begynt å bli "viktigere" for oss enn den var før (hvis det går an å si det sånn). Først hadde han jo lenge ingen stemme i det hele tatt, og det viktigste var at han skulle få puste normalt og få det bedre. Stemmen var liksom helt underordnet, og vi tenkte at fint kunne leve med lite eller ingen stemme. Det var da ikke det viktigste!
Igjen er det kanskje et sunnhetstegn at det nå føles litt annerledes?
De viktigste tingene er på plass: Sam har blitt en ny og bedre utgave av seg selv kan man nesten si! Han er høyt og lavt, har masse energi, puster helt normalt, spiser helt normalt til og med, er glad og fornøyd. Han trenger ikke lenger nattevakt, og vil kunne leve et helt normalt liv.
Kanskje med unntak av én liten ting: Stemmen. Jeg prøver å ikke bekymre meg for mye over det, men saken er at folk vil ha problemer med å forstå han hvis det ikke blir bedre enn dette. Hmmmm...

- Men over til noe annet! Det virker ikke som Yota er her allikevel, og for å si det sånn: Chris er ikke så veldig lei seg for det.... ; ) Hun brukte han jo som en privat barnelege for sønnen, så det blir litt mer avslappende for han sånn.

Det er fortsatt rart å være her synes jeg. Det er mange følelser knyttet til dette stedet. Tror nok jeg alltid kommer til å tenke på Lausanne som et sted hvor store ting skjedde. Et sted hvor gode, vonde, såre og ekstatiske følelser hører hjemme, og et sted hvor vennskap og kulturkrasj finner sammen!

Vi er framme!

Sam har tenkt seg til Sveits

Tittei!

Det ble en lang tur gitt! Nervepirrende var det også, flyet fra Oslo sto i fare for å bli veldig forsinket, men heldigvis ble det ikke så sent at vi ikke rakk fly nr to. Vi løp og rakk det fint.
Framme i Geneve fant vi ut at de hadde klart å bøye det ene hjulet på vogna vår, og vi måtte stille oss i "klagekø". Det er så kjipt med sånne ting, særlig når man reiser med to overaktive barn som ikke orker å stå i kø! Håper vi får noen slags erstatning...

Da vi endelig kom fram til Lausanne var det langt over leggetid for to trøtte barn, og vi fant først ingen taxi! Men plutselig kom en ryggende (av uviss grunn), og vi var atter på vei. Sam kapitulerte over i søvnens armer mens vi satt i taxien, og nå ligger begge englene og sover søtt på rom nr 9. Får håpe de ikke våkner altfor tidlig i morgen...

Det dumme med å bo som vi gjør, er at vi ikke får handlet mat når vi kommer så sent. Chris visste allikevel råd (sulten mann finner alltid råd), og la ut til fots. Han kom nettopp tilbake med pizza, så jakten var vellykket!

Det er veldig rart å være tilbake her, helt surrealistisk faktisk! Jeg sa vel sist gang at det er som om vi er på en annen planet, eller i en parallell virkelighet eller noe, og sånn er det nå også! Eller enda verre enn sist, fordi nå har vi i mellomtiden vært laaangt, laaaangt unna og har tenkt tilbake på "den gangen vi var i Sveits".

Ganske fort etter at vi kom kom plutselig den kosovo-albanske jenta forbi sammen med mannen sin! Det ante meg at hun var her enda. Barnet (som har en hjertefeil pluss en del annet) ligger fortsatt på sykehuset, og det går litt opp og ned - tolket fra "tegnspråk". For dere som fulgte med da vi var her sist, så er hun den jenta vi hadde overraskelsesbursdag for. ; )
-Og uten forvarsel kom det også en mann forbi som spurte om vi var norske, for det var nemlig han! Han er her med kona og en datter som er eldre enn oss, og hun har tracheostomi! Vi har nå sittet lenge og pratet med han og kona, og det er rart hvordan det er å snakke med noen som virkelig vet hvordan vi har hatt det. Ganske rart å treffe nordmenn her, sist var vi de eneste!

I morgen skal vi på en forundersøkelse før selve undersøkelsen på onsdag. Det er litt spennende dette her...Vi håper på én måte at de kan gjøre noe for stemmen, men samtidig så er vi nok ikke helt forberedt på et "inngrep" denne gangen. Sist gang var alle våre håp og drømmer knyttet til turen til Lausanne, denne gangen er det noe annet. Det er nesten mer som et nostalgisk, bittersøtt møte med "gamle" minner: Gode minner og ekstreme minner i en slags forening.
-Og det er litt trist at våre gode venner fra Italia ikke ser ut til å være her denne gangen...
Det går derimot rykter om at Yota, den "gale" grekerinnen, er her nå! ; ) Skal bli morsomt å se om det stemmer i morgen!

Og nå er det leggetid....og vel så det...

fredag, november 03, 2006

Mamma

August 2005

29/10-05, siste gang jeg så henne.


I dag, 3/11-06, er det ett år siden mamma døde.



Selv om hun hadde vært under behandling for lymfekreft siden mai/juni, så trodde vi faktisk at hun skulle bli frisk. Hun trodde det selv også.

Hun skulle snart i gang med siste cellegiftkur, og gledet seg til å komme hjem i tide til julefeiring. Hun elsket julen. Da fikk hun samlet hele familien, og fikk dullet med oss alle sammen med god mat og pakker. Gaver var en måte for henne å vise at hun var glad i oss og hadde tenkt på hva vi ville like å få. Dette visste vi selvsagt og brukte derfor tid på å glede henne tilbake med gaver. ; ) Når det gjalt mat, så hadde vi alltid pinnekjøtt - til ære for hennes vestlandske familie som hun var så glad i. Hun hadde instruert pappa fra sykehussengen og sørget for å ha pinnekjøttet kjøpt inn i rikelig monn, saltet med riktig mengde salt, og hengt opp til å tørke etter alle kunstens regler. - Selv om man lå syk i en seng skulle man da ikke ta noen lettvinte snarveier må vite! Hjemmesaltet og tørket var jo best, og hun skulle hjem!!

Mot slutten klarte hun faktisk å komme seg litt ut fra sykehusets fire vegger også, og dét til og med uten rullestolen hun hadde brukt. Hun var på besøk hos oss søndag 29/10, og da satt hun akkurat her jeg sitter nå, i sofaen. Bildet over er tatt den dagen.

Mamma var så sterk i troen på at hun skulle bli frisk, og vi andre kunne nesten ikke annet enn å høre på henne. Det hadde blitt helt feil om for eksempel jeg sa "men hør nå her mamma, du sier du skal bli frisk fra dette, men er du nå så sikker på det? Jeg synes du ser fryktelig medtatt og syk ut....går dette bra??" Dessuten ville vi jo så sterkt at hun skulle bli frisk, vi ville ikke tro på noe annet. Den lille usikkerheten var der, særlig på sommeren da hun var veldig dårlig, men utover høsten så det ut til å stabilisere seg. Vi trodde virkelig at hun skulle greie dette.

Og så kom telefonen.
Jeg drev og lagde middag da pappa ringte og fortalte at mamma hadde hatt så fryktelig vondt på et punkt i ryggen. Det hørtes ikke dramatisk ut, hun hadde ofte vondt og hadde til og med brukket begge armene på grunn av at skjelettet hadde blitt så svakt. Jeg reagerte ikke så mye, selv ikke da pappa sa hun pustet veldig overfladisk. Jeg tenkte det var på grunn av all morfinen, hun hadde pustet fort og overfladisk før på grunn av det. Vi søsknene snakket sammen og bestemte at vi fikk avvente dette litt, og ikke styrte avgårde til Fredrikstad før vi visste om det var noe alvorlig.
Ikke lenge etterpå fikk jeg påny en telefon: "Mamma dør, vi må dra nå."

Chris var heldigvis kommet hjem fra jobb så jeg hadde bil, men jeg ville ikke dra alene. Barna måtte ha barnevakt, og vi ringte frenetiske telefoner til tanten min og en av Sams avlastere som bodde i nærheten. Sam kunne jo ikke overlates til noen som ikke var trent opp til å passe han! Og den som passet Sam ville ha mer enn nok med bare han - det visste vi, og derfor måtte Elissa ha egen barnevakt. Det var så forferdelig, vi kunne ikke dra noe sted før barnevaktene kom...Heldigvis kom de veldig fort, men før de i det hele tatt rakk fram fikk jeg en ny telefon:

"Mamma døde for to minutter siden."

Turen til Fredrikstad var lang, men på én måte ikke lang nok. Jeg visste jeg kom for sent uansett, og jeg visste også at jeg ville måtte se døden i hvitøyet når jeg endelig kom fram. I bilen kunne jeg tenke "nei, de har tatt feil, selvsagt er hun ikke død! Hun reiser seg opp hvert øyeblikk og ser seg rundt." Men å se henne ligge der - det ville bli så endelig.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvordan det var å se mamma´n min død. Jeg opplevde det som mange sier, at jeg innbilte meg at jeg at hun pustet. At hånden hennes kanskje flyttet litt på seg...? Jeg nesten pustet for henne; det var så skremmende at hun ikke pustet! Men hun VAR død. Og etterhvert tror jeg det gikk mer og mer opp for oss alle sammen i rommet.

For akkurat ett år siden satt jeg altså ved sengen til mamma og så på de kjente trekkene, som samtidig var blitt fremmede av sykdom og død. Hun hadde vært så nøye på å ha på parykken når vi traff henne, etter at Elissa ble livredd for henne uten hår...Men nå hadde ingen tatt den på for henne. Jeg satt en stund alene der i rommet, og jeg visste det var siste gangen jeg fikk se mamma her på jorden. Det var en utrolig spesiell stund. Det merkelige var at det på en måte var en slags fred over det hele, selv om sorgen var lammende. Jeg kan ikke forklare det helt.

Allikevel har jeg ikke lyst til å si at "det er greit": Det er IKKE greit at hun er død! Jeg er fortsatt fortvilet og sint over at hun bare plutselig forsvant. Jeg synes ikke det er greit at hun ikke fikk mulighet til å se barnebarna, som hun gledet seg sånn over, få vokse opp. Jeg synes ikke det er ok at jeg ikke kan ringe henne og fortelle henne om smått og stort, og jeg savner at hun "maser"; hun ringte minst en gang om dagen nemlig!; )

Som jeg sa i begravelsen hennes så har vi mistet utrolig mye. Mamma var en av disse menneskene som er veldig levende, og hun var på mange måter vårt anker i tilværelsen. Man kunne komme til henne uansett hva det skulle være. Hun var interessert i alt!
Hun har etterlatt oss en rik arv, som jeg håper å bringe videre til barna mine. Hun var en engasjert, glad, selvoppofrende, elskende mor. En sånn mor vil jeg være også.
Mamma fikk ikke være her så lenge, men hun brukte tiden godt.

Akkurat det har jeg tenkt mye på siden hun døde; hvor viktig det er at vi husker at livet er kort! Enten det blir 56 eller 86 år, så er vi her bare en kort tid. Hva er viktig og riktig å fylle den tiden med? Hva står jeg i fare for å angre på på min dødsdag?? Hva vil jeg oppnå her i livet? Vi kan ikke kaste bort tiden på uvennskap, egoisme, eller hva det skulle være som ødelegger livskvaliteten vår - og ikke minst livskvaliteten til dem som er rundt oss.

Heldigvis hadde jeg et godt forhold til mamma da hun forlot oss. Det er jeg så utrolig takknemlig for. Og hvis jeg kan komme med et råd: Sørg for å ha ting oppgjort med dem som står deg nær! Det høres ut som en klisje, men jeg tror også det er lurt å leve livet som om hver dag var den siste. Ikke la tiden gå fra deg!

------------------------------------------------------

Dagen i dag har vært rar. Jeg har ikke hatt anledning til å sørge "normalt", til det hadde jeg for mange andre ting i livet mitt i fjor som krevde alt av meg. For meg er det som om det var i går at mamma døde. Sjokket har lagt seg litt, og jeg har sluttet å tenke "å, det må jeg ringe til mamma og si!" Men det er ikke så lenge siden jeg tenkte det heller. Og jeg merker nå at det folk sier om at sorgen ikke forsvinner er sant. At man må lære seg å leve med den.

Leve.
Det er vel dét som er stikkordet. Å finne en måte å leve videre, ikke bare komme seg gjennom livet.

torsdag, november 02, 2006

Live coverage soon to come!

En liten beskjed: Vi reiser altså til Sveits igjen fra mandag til fredag, så da blir det nok god tid til å skrive litt igjen! ; ) På én måte håper vi at det ikke blir like "spennede" som sist, men samtidig håper vi jo at de kan gjøre noe for stemmen til Sam. Forhåpentligvis blir det da en mindre operasjon.

Vi fikk ikke støtte til billetten til Elissa denne gangen heller, så vi ble nødt til å kjøpe en billigere billett med fast retur til henne. Av den grunn kommer jeg hjem med henne på fredag uansett hva som skjer. Tenkte at hvis Sam må bli igjen med bare én av oss, så passer det best at det er barnelege-pappa´n. ; ) -Og dessuten har jeg snart eksamen. (Ikke det at jeg er stressa pga det eller noe altså....neeeida...)

Men en annen ting dere: Jeg får fortsatt ikke til å klippe inn bilder fra nettet!!! Fulgte anbefalingen om sxc.hu og har opprettet konto, men når jeg først finner bilder jeg vil bruke så aner jeg altså ikke hvordan jeg skal få flyttet dem noe sted! Hjelp...?

tirsdag, oktober 24, 2006

Blogg, blogging, weblog

Jeg mener selv jeg er heldig som har det tidligere nevnte faget Medier og Kommunikasjon i studiet mitt, det er faktisk veldig interessant!
Læreboken er rykende fersk, og i allefall jeg synes det var morsomt å lese litt om blogging. ; ) Tenkte kanskje flere av dere som skriver blogg kunne finne dette stoffet som faktisk er skrevet om oss interessant, så jeg gjengir herved noen deler av stoffet:

"Blogg, blogging, weblog

Det foreløpig siste bidraget i nyhetsjournalistikken er en global grasrotbevegelse som går under betegnelsen blogg. Det kan være utfordrende å bruke nye begreper i akademisk litteratur. Noe kan bero på usikkerhet om hvordan de skrives. Er det korrekte begrepet blog, med én g, eller bør det fornorskes og få dobbel konsonant? Vi hadde samme usikkerhet da Internett var nytt: Skulle det staves med stor forbokstav? Skulle det fornorskes, eller skulle man bruke det engelske Internet? Internett ser ut til å være en vellykket fornorsking, i motsetning til for eksempel verdensveven, en fornorsking av world wide web. Verdensveven har aldri vært, og kommer sannsynligvis aldri til å bli, det foretrukne begrepet for weben.

Vi bruker substantivet blogg, som også er blitt korrekt norsk skrivemåte, i dette avsnittet, verbet å blogge, og kaller virksomheten blogging. Å blogge kan også bety at man fortløpende kommenterer begivenheter, for eksempel at man blogger statsministerens nyttårstale. Det vil si at man fortløpende kommenterer det statsministeren måtte si på årets første dag.

Ordet blogg kommer fra web log, eller weblog, altså en logg på Internett, og har vært i bruk fra slutten av 1990-tallet. Det er den amerikanske bloggeren Jorn Barger som er kreditert begrepet. Peter Merholz brukte begrepet verbalt, we blog, og står dermed i litteraturen som den første bruker av nettopp det (en.wikipedia.org/wiki/Blogging, nedlastet 28. mars 2006).

En blogg er en Internett-basert publisering, vanligvis periodisk, med de nyligst publiserte artiklene øverst. Som andre medier ordner bloggere (senderen, den som utvikler og publiserer bloggen) stoffet tematisk, for eksempel politikk, lokale nyheter, essayistiske observasjoner og annet.

Bloggkultur

Som så mye annet på Internett, er bloggkulturen bredt sammensatt. Vi skal peke på noen typiske trekk: En vanlig forståelse av blogging er at Internett-brukere oppretter en dagbok, en personlig logg, som de av ulike årsaker ønsker å dele med omverdenen. Disse Internett-brukerne, i denne konteksten sendere, er like mangfoldige som sendere ellers. De kan kategoriseres ut fra intensjonen med bloggen, og dermed innholdet.

En vanlig bloggtype er, som nevt, en personlig blogg. Den virker som en vidåpen dagbok, og det er selvsagt svært begrenset redaksjonell kontroll med tekstene som legges ut der. En mye omtalt personlig blogg tilhører den sannsynligvis fiktive London-kvinnen Belle de Jour. Hun er prostituert og bloggen har undertittelen Diary of a London call girl. Andre, kanskje mer ekte blogger, publiseres for at venner, kolleger og naboer skal kunne følge med i hverandres liv. Fordelene er åpenbare: Senderen deler i alle fall generelle nyheter med sine omgivelser etter ingen nevnt, ingen glemt-prinsippet."
(Tor Bang, 2006, fra boken "Makt og spinn i mediene")

-Så her får vi altså vite hvordan vi skal stave blogging dere! ; )

onsdag, oktober 18, 2006

Blogging: Begynn med konklusjonen!

På BI har jeg et fag som heter "Medier og kommunikasjon", og jeg har lenge ventet på forelesningen om "blogging", for å si det sånn...
Jeg var spent på om foreleseren kom til å trekke fram ting som "den jevne blogger har færre sex-partnere enn andre gjennomsnittsmennesker" f eks, som jeg har lest i en artikkel, eller om han kom til å ta en håndsopprekking på hvem som faktisk skriver blogg..Skulle jeg i såfall "innrømme det", med fare for å bli plukket ut som eksempel??

I det samme faget har vi forøvrig lært om dette med "reality-tv", og foreleseren snakket mye rundt hvor grensene går, hva vi faktisk er interessert i å vite osv. Han brukte en del eksempler fra dagens tv-hverdag, og jeg satt med hjertet i halsen og lurte på når han kom til å uttrykke meninger om Tv Pastoren og dens "objekter". Men jeg ventet forgjeves, det ble ikke nevnt. ; ) Det hadde muligens blitt litt pinlig!

Men i allefall: I dag hadde vi om blogging! Og jeg tenkte jeg skulle gjengi noe av det foreleseren sa om temaet:

-Hvis du ikke kan publisere under fullt navn, ikke gjør det! (Du er ikke anonym uansett) (Herunder kommer vel at man ikke nødvendigvis trenger å publisere under fullt navn, men at man skal kunne det)

-Spør deg selv: Kan jeg stå inne for det jeg skriver? Hvis du treffer noen som sier "jeg leste bloggen din" - sier du "å, så fint!" eller får du behov for å gjemme deg?

-Er det lovlig det jeg skriver? (internett regnes for en del av "det offentlige rom", det er derfor lover som regulerer ytringer; personvern, blasfemiparagrafen, rasismeparagrafen osv)

-Begynn med konklusjonen!! Enten i overskrift eller med én gang i posten. Ikke skriv "mine tanker om røykere" - folk gidder ikke lese "så mye"; begynn med "bottom line".

-Sørg for å registrere deg i communities. Greit med "venneblog", men hvis du skriver om noe du brenner for vil du vel at noen leser det du skriver??

-Det er ikke lov å blogge løgn om andre, du kan bli forfulgt rettslig på det.

Noen ting å tenke på her kanskje?? Det var i allefall interessant å høre hva han sa om temaet. -Og han tok ingen håndsopprekking på hvem som hadde blogg heller ; )


Forresten; er det noen som kan fortelle meg hvordan man finner (og klipper og limer) bilder fra internett?? Som dere kanskje har merket har jeg ikke funnet av det enda... ; )

onsdag, oktober 11, 2006

Av småbarns munn


På tide med et aldri så lite søskenbilde synes jeg!

Altså: Det er ikke det at jeg ikke tenker noen store og flotte tanker for tiden, heller tvert i mot, men noen ganger blir det så komplisert at det ikke er noen vits i å sette ord på dem engang. (Ja, det ble kryptisk, men så ER det også kryptisk...; )
For å si det sånn går det meste av tankekraften min ut på å huske, lære, forstå og linke kunnskap - samt til å bekymre meg over at jeg ikke får gjort nok...

Det skal ikke være enkelt! Det er utrolig hvor fort man blir navlebeskuende og fullstendig drukner i det man står oppe i her og nå. For noen måneder siden fremsto hva som helst annet å fylle livet sitt med som selve himmelen, og når man kommer dit får man allikevel behov for å klage!!
Det er jo egentlig helt utrolig.
Jeg prøver hardt å fortelle meg selv at jeg ønsker dette, at jeg er heldig som får muligheten til å "utvide min horisont", og ikke minst at jeg duger. At eksamen kommer til å gå bra, og at det faktisk ikke gjør noe heller om det ikke går så bra.

-I det store bildet er det jo ingenting! Hvilket behov vil jeg ha for å smykke meg med gode karakterer på min dødsdag???

Men nok om det. Jeg har behov for litt "lett underholdning" nå kjenner jeg, og finner derfor fram min lille liste over barneord som svirrer rundt meg for tiden:

Sam har begynt å snakke litt!
-Han sier "mamma" og "pappa" om hverandre, selv om vi tror han vet forskjell! ; )
-Dessuten bruker han disse flotte ordene når han mangler ord for andre ting! F eks "roper" han henrykt "PAPPA! PAPPA! PAPPA!" når han får servert middagen sin, når han ser en fin lekebil, eller når han gleder seg til å skli på sklia.
-Han sier "namme-namme-namme-namme-nam" når han får mat, og han har lært seg det nyttige ordet "VOV-VOV!!" eller bare forkortningen "VOV!!!" som han proklamerer så høyt han kan når han ser en hund eller et kosedyr som ligner på en hund. Egentlig høres det mer ut som "FOFF-FOFF!!" fordi han tar så innmari hardt i! ; )
-Han er ikke så opptatt av å si verken ja eller nei, merkelig nok...

Elissa har noen bra uttrykk for tiden:

Bankestol (vannpistol)
Jeg skal gå på baocony (balcony - balkong)
Bitar (gitar)
Beteter (poteter)
bicyco (bicycle - sykkel)
begetgull (potetgull)
Jeg blir lei (jeg blir lei meg)
Love ya
Pappa, det var NICE!!!!

Ellers synes ikke Chris noe om at Elissa viser tydelige tegn på at hun "er norsk", altså at hun sier "vann" i stedet for "one", eller "vork" i stedet for "work" f eks. (Mange nordmenn klarer jo ikke "w"-lyden)

Apropos det ordet så hadde Elissa sterke meninger om jobb i kveld: "Pappa, du må gå på vork å få penger så vi kan kjøpe trampoline!" Hun nærmest dyttet han ut døra igjen da de kom hjem etter en liten tur ute - hvor hun altså hadde fått øye på en trampoline.
Chris hadde nemlig prøvd å forklare "tingenes tilstand" når det gjelder penger; at vi ikke hadde penger til det nå, og at penger - det får vi fra jobben.
Elissa rettet også en anklagende finger til meg: "Mamma, kan du gå på vork å få penger da??" Hvorpå jeg måtte forklare at jeg ikke har noen jobb men går på skole. Og der får man ikke penger...
-Men hun hadde løsningen klar: "Jeg skal snart begynne på vork, og da får jeg penger!!!!" proklamerte hun gledesstrålende! Men så fikk hun et forvirret og lett betenkt uttrykk i øynene. (Jeg kunne se hvordan tankene sloss inni det lille hodet og ventet spent på hva som ville bli utfallet...) "Eh...jeg skal snart begynne på skolen...? Og da får jeg penger...?? Eller...snart begynne på jobb???" Litt forvirrende det hele!

Jeg forklarte at først skal hun gå en stund i barnehagen, så er det skole i noen år, og - når hun blir voksen, da kan hun jobbe og få penger!
Men hun var lurere: "Mamma, kan du lage meg såååååå stor?? (strakk hånda i været for å vise hvor høy hun mente) sånn at jeg kan gå på vork?" Jeg sa at det var det nok bare Jesus som kunne gjøre, men at det ikke kom til å skje på en stund enda. -Og da lurte hun selvsagt på hvor han befant seg for tiden, hun tenkte sikkert å slå av en prat om dette temaet for å overtale han om å gjøre henne stor her og nå, og så var vi i gang på den...

Hehe. Godt jeg har noen til å holde humøret mitt oppe sier jeg bare! ; ) Det går ikke an å deppe over noe som helst nesten når man har en liten lyslugget humorist på kjøkkenet!

onsdag, oktober 04, 2006

Tidsklemma

Jeg har nylig oppdaget at også JEG har havnet i tidssaksa!! Jeg sitter godt plantet i tidsfella kan du si (med begge bena og kanskje armene også), skvist godt sammen mellom alle mulige, umulige (å innfri), (u)tenkelige, rimelige/urimelige krav og ikke minst selvkrav.

HALLO!!!! Jeg trodde at "tidsklemma" var noe eldre folk enn meg opplevde å befinne seg i, og jeg håper ingen tar det ille opp.... ; )
Selv om jeg har barn, studerer på fulltid og har en mann som jobber mer enn gjennomsnittlig, så trodde jeg faktisk at tidssaksa tilhørte framtiden. Men dengang ei gitt..

Jeg føler meg liksom....sorry at jeg sier det, men....gammel.....når jeg sier at jeg "sitter i tidsklemma". Hvordan havnet jeg her?? (Ja, altså ikke bokstavelig talt, jeg er heldigvis i stand til å finne ut hvordan f eks barna dukket opp, og resten av regnestykket går også opp) Jeg er tross alt ikke så gammel, og har jo venner på min egen alder som har dette litt inn i framtiden kan man si. Hmmmm....

Og så var det alle disse hensynene da. Hvordan skal jeg klare å komme meg gjennom hverdagen min uten skadeskutte idealer tro??
Det er her jeg har kommet fram til følgende regnestykke:

Det er nå engang slik at jeg liker å gjøre ting 100%
-Jeg har oppdaget at det ikke går an å gjøre ALT 100%
=Jeg må fordele mine 100% på alle de viktige tingene!

Dvs:

Mies 100%
-tid til barna og mannen
-tid til venner og familie (foreløpig ikke flink)
-tid til trening og dansing (en utopisk idé)
-tid til å skaffe til veie sunn mat til avkom og partner (fiskepinner og pølser er hverken godt eller spesielt sunt)
-tid til menighet (hadde vært fint!)
-tid til avkobling (hva er det??)
-tid til rydding og vasking (nedprioritert)
=MAX 80% til skolen!!!! (for å bruke det som målestokk)

Det som utfordrer meg for tiden er at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal jekke ned innsatsen på skolen til 80%. Jeg får det liksom ikke helt til. Man blir formant om å skulle ha lest 2/3 av pensum i dét 1/3 av semesteret har gått, å ligge i forkant av foreleser (???!!!?!), bruke masse dyrebar tid på å gå på studiestrategikurs (på bekostning av faktisk å studere da eller??!), og hele tiden sørger min vaklende selvtillit på dette området for at jeg tar ALT til meg; som om de snakker direkte til meg.

Egentlig tror jeg nok innerst inne at jeg jobber mer enn mange andre, men jeg har altså ikke selvtillit nok til å si at "nei, jeg har faktisk mer utbytte av å lese dette selv framfor å gå på denne svada-forelesningen hvor alt bare blir mer forvirrende enn det var fra før", eller å ta alle disse rådene med en klype salt. Jeg tør rett og slett ikke, for hva om jeg går glipp av noe kjempeviktig!!!!!!

-Handler det kanskje mest om å opparbeide seg nok selvtillit til å tro at man klarer dette?? Men hvordan...det er det som er spørsmålet.

Men tidsklemma er reell nok den, og jeg blir egentlig bare sur når jeg ikke får prioritert det som egentlig er mye viktigere for meg enn skolen. Jeg synes ikke det er et mål å få masse bra karakterer, men ikke se barna sine på tre år, for å si det sånn....
Hvis jeg får til nogenlunde greie karakterer, eller om jeg bare står, samtidig som jeg ivaretar de viktigste tingene i livet, så er vel egentlig dét en større prestasjon (for meg i allefall) enn om jeg fokuserer all tid og energi på noen skarve bøker. (Som ikke interesserer meg overvettes mye uansett, mange av dem!)

Hm...bare noen tankerkruseduller for å rydde opp i hjernen! ; )

onsdag, september 27, 2006

Tett inntil

Dere som har fulgt med oss en stund har kanskje fått med dere at jeg har lengtet etter en enkel og basal ting: Å få holde barnet mitt godt inntil meg - uten noenting "mellom oss" i omfavnelsen.

Da Sam ble født var det først forskjellige pustemaskiner og masker mellom oss, så ble det trach´en som kom i veien (før han kunne holde hodet sitt kunne jeg kun holde han sidelengs inntil meg - for at trach´en ikke skulle blokkeres), og etterhvert kom peg´en (som sto ut ca 1 cm og som alltid var øm) i tillegg. Da trach´en kom ut hjalp det veldig, og jeg mener å huske jeg la ut et bilde hvor jeg endelig kunne klemme han ordentlig. For første gang la Sam hodet sitt på skulderen min og pustet godt ut... : )
Det eneste som var igjen var peg´en, som ikke var noen stor ting, men allikevel.

I går kveld tok vi den ut!!!


Sam er ny-kveldsbadet og ligger klar på stellebordet...


"Svupp!" - Og vips så var den borte! Det var litt vondt...som det alltid er når vi bytter peg´en (har gjort det hver 3. uke).


Legger en beskyttende hånd over plasteret. - Og for å kjenne litt?? Etterpå fikk han holde peg´en, og da prøvde han å sette den på plass igjen! Elissa fikk se på da vi fjernet den, og fikk også holde. Hun prøvde å sette den inn i navelen sin, og fortalte en lang historie om da hun hadde peg og pappa tok den ut og da var det "AU!"


Mamma får ENDELIG, etter 1 år og 8 1/2 måned, holde gutten sin ordentlig, tett inntil seg uten å være bekymret for "vondter" og andre ting....Jeg holdt han nesten litt for hardt, han ville ned! ; ) Jeg måtte bare demonstrere for meg selv at det gikk an å holde han godt fast!!
Jeg måtte rett og slett blunke vekk noen tårer, både fordi jeg var så glad og fordi det var litt vemodig å tenke på hvor lenge jeg har måttet "holde tilbake".

Sam hadde peg´en i nesten et helt år, og nå har han INGENTING på kroppen sin som han ikke ble født med lenger!!!!!
Er det ikke fantastisk???!!

mandag, september 25, 2006

Nå ryker peg´en!!!!

Dear Mrs Inchley,

I think that you can proceed with the removal of the PEG now. Even if there is an additional endoscopic treatment, the PEG is not really necessary any more.

Yours sincerely,

Professor Ph. MONNIER

Fikk denne mailen i dag, så da fjerner vi det siste tydelige medisinske hjelpemiddelet fra Sam´s kropp snarest!! I morgen kanskje?? Han har akkurat lagt seg, så det blir ikke i dag. ;) Dessuten er Chris på jobb, og han må være med på det! Vi må dra fram filmkameraet også tror jeg nesten! ;)

Det er visst bare å dra plastdingsen ut (som vi gjør hver tredje uke for å bytte den uansett), og så plastre godt over - for det er jo et ganske stort hull rett inn til magesekken...(en svær piercing, som jeg sier) Og så skal det liksom bare gro igjen liksom! Det kan visst ta noen uker, og jeg ser for meg at det muligens blir litt søl...? Og hvis det mot formodning ikke gror igjen av seg selv kan de sy et sting eller to. "Vips" liksom! Jeg må nesten le, tenk at vi kan ta den ut!!!! JIPPI!!!!!!!!!!!!!!!!

søndag, september 24, 2006

Referat fra lekeplassen

"Prøver han å være monster?" sa gutten som sa han gikk i første klasse.
"Eh....ja." sa faren til den lille gutten ("jeg orker ikke å forklare" sa han med blikket sitt til mor).
Dette syntes guttene på 6 og 7 år var veldig morsomt, og de ga minstemann umiddelbart rollen som "monster" det oppe i lekestativet. De lot som de var redde for han og hermet etter lyden hans. Gutten syntes det var stor stas, mors smil ble litt stivt....

"Oj, han har skadet seg i hodet!!" sa den ene gutten til den andre da de fikk øye på det store, illrøde arret i bakhodet. Den lille gutten ante fred og ingen fare, syntes bare det var så gøy at de store guttene ville leke med han og til og med svarte han sånn som han selv "snakker". Mor var på nippet til å fortelle hvorfor han har det arret og at arret han har på halsen - som folk sjelden legger merke til - faktisk er grunnen til at han ikke kan noe for at han høres ut som et "monster", men hun orket liksom ikke hun heller...

Vil stemmen til Sam bli bedre? Vi vet ikke.
Det gikk opp et "vemodig lys" for meg i går på lekeplassen, om man kan si det sånn.

Chris og jeg har vært så fokusert på at det ikke gjør noe for oss om han ikke får noen sterkere og klarere stemmme, han vil kunne klare seg med det han har av lyd.
Det er kanskje ikke så rart at vi tenker sånn, i lys av alle de mulige scenariene vi har måttet se i hvitøyet langs denne lange veien. Han kunne dødd under fødselen, han kunne dødd av de tidlige infeksjonene han hadde, han kunne fått alvorlig oksygenmangel under fødselen eller gjennom alle de utallige gangene hvor han sluttet å puste, han kunne hatt forskjellige grader av hjerneskader osv osv osv...og han kunne fortsatt hatt tracheostomien og derved ingen stemme i det hele tatt.

Vi kan ikke klage!! Vi har vært UTROLIG heldige; Sam lever, ser ikke ut til å ha hjerneskader, han er allerede kvitt trach´en, han spiser utrolig nok normalt, har litt stemme og begynner å lære ord, er trygg og glad og begynner å bli uavhengig.

Men guttene på lekeplassen ser ikke alle disse tingene. De ser arrene, og hører "monsterstemmen".

- Og jeg tenkte plutselig; "Er det greit for SAM??" Hvordan blir det å eventuelt vokse opp med dette (riktignok lille) handicapet? Vil han være sterk nok som person til å ikke bry seg om hva andre sier, eller vil han rett og slett bli et mobbeoffer?? Eller kommer ikke andre barn til å bry seg om at stemmen er annerledes når de blir vant til den?
Man hører jo stadig at barn godtar annerledeshet bedre enn oss voksne, men samtidig kan de også være utrolig slemme med hverandre!

Det er ikke før nå i det siste at det har begynt å gå opp for oss at vi kanskje må innstille oss på at stemmen ikke blir bedre. Chris bemerket i går at Sam antagelig roper det meste av tiden, bare for at det i det hele tatt skal bli noe mer enn hvisking ut av det. Legene sier at logopedbehandling antageligvis ikke kan hjelpe han før han blir eldre, og at han kanskje må opereres etterhvert hvis de ser at det er hensiktsmessig. Vi håper at legen i Lausanne kan si noe mer om saken når vi skal på etterkontroll.

Ingenting er umulig; det er det jeg sitter og tenker nå. Bare se på alt som har skjedd til nå!! Vi vil selvsagt fortsette å be om at også stemmen retter seg, og håper dere andre som ber vil være med oss på det. Jeg kjenner at det utfordrer meg å ikke ta blikket av alt det fantastiske som har skjedd - å ikke bli for fokusert på dette nye problemet.
Vi har, som familie, vært gjennom noen stormer. Men Gud har vært trofast mot oss, han har båret oss gjennom alt sammen.

- Og det vil jeg fortelle Sam en gang i framtiden, en dag han kanskje er lei seg for stemmen.

torsdag, september 21, 2006

Lenge siden sist alle sammen!!!

...og jeg mener det også i den forstand at jeg har savnet å lese bloggene til dere andre som jeg "følger med på"! Men nå har jeg ENDELIG fått tilbake laptop´en, så det skal snart ble en forandring på det!


Den "nye og forbedrede" familien!

Jeg må nesten fortelle i den sammenhengen (med at jeg har fått tilbake data´n altså) at Chris og min kjære bror har vært veldig flinke. De skrudde fra hverandre hele maskinen, la delene pent i systematisk orden, og satte så alt sammen sammen igjen, bortsett fra én del.....Chris kom glad og fornøyd hjem med ett stk data, og ett stk ødelagt liten dings som ingen vet hvor hører hjemme inni den ovennevnte maskinen. Jaja, den er ødelagt likevel, så det er´kke så farlig nøyaktig hvor den hører hjemme!
Uansett, maskinen virker helt fint den!


Sam trives fortsatt med kliss i fjeset

Først litt om Sam: Chris har vært på Ullevål med Sam i dag til kontroll, og overtalte gastrolegen om at vi kanskje kan ta ut peg´en allerede nå!!! Det eneste er at vi kanskje burde beholde den til vi har vært på kontroll i Lausanne, i og med at de kan få bruk for den. Vi skal nemlig på etterkontroll etter operasjonen, det har vært bestemt siden vi var der. Det er mulig det blir i begynnelsen av november, og det blir en kort tur.

Sam er nå ca 17 måneder over termin (ble riktignok født for for over 20 måneder siden, men vi må i denne sammenhengen regne Sam for 17 måneder i utvikling), og har ikke helt lært å gå enda. Det er ingen som synes det er noe rart, sett i lys av at han har vært igjennom så mye i sitt korte liv. Men vi ser at han egentlig er klar, men at han ikke tør. Legen hans (ikke gastrolegen...han har fler!) sa i dag at han bare er for smart og at han tenker for mye - det er jo risikabelt å gå!! Hva skal man med en brukket nese liksom?? Vi lo godt av denne teorien, selv om det faktisk kan være noe i det; han tenker og vurderer mye - alt han gjør virker kontrollert og gjennomtenkt! ; )

Og så må jeg si noe om BI: Det er altfor mye jobb for meg!!!! Jeg har jo ikke noe liv!!!! (Takk til deg Marte, som ringte meg i går kl ti over ti på kvelden og påpekte dette faktum da du fant ut at jeg satt med skolearbeid...) Jeg må seriøst vurdere å gjøre et minimum og håpe på å stå....Jeg har tross alt familie...
Huffamei.

Det andre jeg må si er at jeg har funnet ut hvordan Guccivesker ser ut, og at det er en million forskjellige modeller av Luis Vuitton vesker på markedet. Dessuten finnes det noen kule pannebånd som ikke nødvendigvis er veldig fjortis/vestkant/pappagutt/pappajente-aktige. Men problemet er at selv om jeg eventuelt skulle finne på å få lyst på noen av disse effektene (Gucciveskene kan jeg styre meg for, LV veskene er ikke så aller verst), så har jeg oppdaget at det ville være helt feil å skaffe meg noe sånt!! "Alle" forventer at jeg skal mutere til BI-berte, og de må tilbakevises på en overbevisende måte!
Hehe.
(Jeg mener altså ikke egentlig å si noe "stygt" om BI-berter, men poenget ble for fristende å påpeke... Jeg beklager herved til alle som føler at de hører hjemme i ovennevnte kategori!)

Tilslutt: På fredag eller lørdag (avhengig av når avisene kommer ut) kommer et innstikk fra TV Inter (de som lager Tv Pastoren) med intervju av oss i KS, Dagen, Magazinet og Vårt Land. - I tilfelle noen vil lese det. ; )

mandag, september 04, 2006

Vi har fått ny støvsuger

Jeg har FORTSATT ikke fått tilbake laptop`en min, så jeg bare beklager at jeg ikke får oppdatert her veldig ofte...Jeg får heller ikke sjekket ut alle bloggene jeg følger med på, men det får jeg visst bare vente med...Jeg må si at disse dataene de har her på BI er utrolig treige til å respondere, jeg sitter jo og trommer utålmodig med fingrene det meste av tiden (hehe, ganske betegnende måtte jeg vente 30 sek før jeg kunne se den siste setningen på skjermen her). Jeg har vært "på vei inn" på flere av bloggene deres, men gir opp fordi jeg ikke har tid til å vente på at siden skal komme opp ordentlig!

Ja, jeg ER ganske stressa. Det er mulig jeg forsøker å gjøre mer arbeid enn det som er meningen her, men siden jeg ikke kan noen verdens ting (sånn føles det i allefall) om disse ville fagene fra før, så synes jeg liksom at jeg BØR lese det de sier skal leses fra gang til gang. Mulig det er jeg som tar feil, kanskje foreleserene tenker "jaja, jeg får vel si de skal lese 70 sider (på engelsk) til neste uke siden det høres tilstrekkelig hårreisende ut så de ikke skal tro dette er en lek, men selvsagt er det ingen som hører på meg". JEG hører på deg Herr Foreleser, tenk på oss stakkars pliktoppfyllende, ansvarsfulle Flinke Jenter innimellom!!!

Jeg må skyndte meg litt her nå, skal jo på forelsning snart; jeg måtte nemlig si at det slo meg i morges at vi tilsynelatende har fått ny støvsuger, ved navn Samuel. Han spiser først sin egen mat, det er i utgangspunktet dobbelt så mye mat som Elissa spiser, og når jeg tror han er mett og god så hender det at han klatrer opp på den forlatte stolen til Elissa (som ikke har så stor matlyst for tiden) og forsyner seg med en halvspist skorpe. Så klatrer han fornøyd ned igjen og krabber avgårde med skorpen hengende ut av munnviken. Hvis han kommer over enda en ensom matbit på gulvet, så tar han like godt den med seg også! Det virker som han er bunnløs for tiden, han spiser og spiser og spiser og spiser....Vi har ikke veid han på en stund, må få gjort det snart.

Han har helt klart lagt på seg, men er fortsatt en slank gutt. Her om dagen hadde han satt til livs den mest enorme middagen (mors spaghetti og kjøttsaus) - først sin egen, så Elissas rester, så MINE rester, og til slutt restene i gryta! Etter det slukte han en yoghurt på null komma niks, og spiste en kindersjokolade for å avslutte med stil. Etterpå tok søster og bror et bad, og da han reiste seg opp kunne man se magen hans BAKFRA! Forestill dere tynne ben, en nesten ikke-eksisterende rumpe, og mage som nesten går rundt hele gutten. Mageskinnet var som en tromme, med synlige blodårer!

Kunne sagt så mye mer, men må gå nå!

Hade!

tirsdag, august 22, 2006

Tilstandsrapport fra BI

Neimen hei alle sammen, nå var det jammen lenge siden sist! Vi har fortsatt ikke fått tilbake laptopen, så jeg skriver nå fra biblioteket på BI.

Ja, hva skal jeg si om min tilstand i denne tilstandsrapporten?? For å si det sånn begynte min karriere på BI med dyp sjokktilstand, den gikk så over i generell usikkerhet, og nå driver jeg og stresser med å i det hele tatt treffe noen som går på samme linje som meg...INGEN jeg hittil har snakket med går på min linje, og jeg trenger å finne noen å ha kolokkviegruppe med!! For plutselig kaster de en eller annen case over oss, jeg bare venter på det, og så har jeg absolutt ingen å gjøre den sammen med!

Den første dagen, som altså var preget av dypt sjokk for min del, startet med at alle ble delt inn i faddergrupper, og så skulle festingen begynne (og den pågår stadig). Jeg oppdaget at jeg var desidert eldst i min gruppe, og den høye pannebåndfaktoren var dominerende. Ikke det at jeg ikke liker 19-åringer fra Bærum, men jeg begynte å lure litt på om vi hadde noe til felles?? Jeg hadde planer om å prøve å være med på en del sånn at jeg ble kjent med noen, men jeg kjente at motet sviktet meg. Jeg så for meg det ene vorspilet etter det andre i en trang gutte-student-hybel m/lukt av sure sokker sammen med et tjuetalls pannebåndbekledde eplekjekke ungdommer, og bestemte meg for at jeg hadde det bedre uten. Vel er jeg kanskje litt outsider, men det får være grenser for å utsette seg for "out of body experiences"!!!

Jeg er klar over at jeg høres ut som jeg minst er 40 nå, men det er bare et faktum at jeg ikke har så mye til felles med de aller fleste av dem som kommer rett fra videregående. Jeg har opplevd mer enn dem, og mer enn de fleste på min egen alder også når vi først er inne på det.
Så her sitter jeg, og lurer på om jeg kommer til å finne noen likesinnede på min linje, noen jeg kan jobbe sammen med uten at det behøver å bli utover nettene rett før innleveringer og eksamner f eks...Jeg er jo begrenset til den tiden barna er i barnehagen, og av Chris sin turnus.
Hmmm..

I dag har vi hatt vår første forelesning, og det er med skrekkblandet fryd at jeg finner meg selv i en "ordentlig" forelesningssal!! Jeg har studert dans i tre år tidligere, men det er et veldig annerledes studium - for å si det mildt.
Vi hadde bedriftsøkonomi i denne første leksjonen, og jeg må si at det utrolig nok virker litt spennede. Jeg har også tenkt litt på at med min bakgrunn de siste årene så kommer muligens alt til å virke interessant! Heldigvis for meg. ;)

Det er i det hele tatt mye som forandrer seg for familien Inchley fra nå av: Sam har begynt i barnehagen (det ser ut til å gå veldig fint), Elissa må tåle at lillebror trenger seg inn på hennes hjemmebane - barnehagen, Chris blir overlege i begynnelsen av september, og jeg har som sagt forandret hverdagen min totalt. Det blir en spennede tid, og jeg er ganske nervøs må jeg innrømme. Vil jeg klare disse studiene på toppen av å være en god mamma for barna mine? Vil Sam trives med å være så mye borte fra oss så plutselig? Osv...
Jeg får bare ta i bruk min sedvanlige taktikk: Å hoppe i det.

Sams tilstandsrapport ser veldig bra ut! Han trives som sagt i barnehagen, spiser massevis av mat fortsatt, prøver ut det han har av stemme mer og mer, vokser og legger på seg, og er om mulig enda mer blid og fornøyd enn før! I dag har jeg fått beskjed fra Ullevål om at de ikke vil stresse med å fjerne peg`en fordi de vil se at han ikke slutter å spise igjen ved f eks forkjølelse eller magesyke, så vi avtalte å snakkes igjen om dette når han har klart seg i ca et halvt år uten å bruke den. Hittil har han klart seg en måned, så vi er på vei! Bare det at vi allerede snakker om å fjerne den er jo et mirakel, vi var forberedt på at han kanskje aldri ville spise selv!!!!

I helgen var vi på fellesskapsweekend med Filadelfia (menigheten vår), og det var en fantastisk følelse å kunne legge barna og bare ta med oss baby callingen - som hvilke som helst andre foreldre - og forvente at vi ville høre noe gjennom den hvis ikke alt var som det skulle. Hehe, på ett tidspunkt hørte vi "Sam! Saaaam! SAAAAAAAAAAAAM!!!!" fra storesøster, hun syntes det var så kjedelig at han sov så hun prøvde å få liv i han igjen!
Vi følte oss rent som en vanlig familie, og nå kan vi spøke med at vi "kun har vanlige problemer", som at barna blir utålmodige i bilen, at Elissa plager Sam, at Sam terger Elissa, at de kaster mat på gulvet, at de ikke liker grønnsaker osv.
Chris og jeg kom fram til noe av den samme konklusjonen som over, at vi muligens aldri kommer til å oppleve "noe" som et virkelig problem igjen, for alt virker som en rolig spasertur i forhold til alt vi har vært gjennom. (Helt sikkert en sannhet med modifikasjoner, men dog)

Når DET er sagt så er jeg så spent på denne vendingen mitt eget liv har tatt at jeg til tider har ganske vondt i magen, men det skal vel gå bra det og...Det er bare det at jeg lurer fælt på hva det egentlig er jeg har tenkt noen ganger, hva skal jeg med denne utdannelsen?? Utover å utvide studielånet mitt drastisk mener jeg??? Men jeg følte at jeg hadde kjørt meg fast i en blindvei på mange måter, så noe måtte jeg foreta meg.

Jaja. Får avslutte denne uoversiktlige uttømmingen av tanker vel, kanskje jeg kommer sterkere tilbake snart. (??)

torsdag, august 10, 2006

Jæddæ

Nå sitter jeg på kontoret til min kjære bror og låner litt internett, siden jeg fortsatt ikke har fått tilbake laptop´en...Jeg skal jo begynne på skolen til onsdag, og syntes det kunne være greit å finne ut av når jeg skal møte opp, samt hvor... Så nå har jeg endelig fått tak i timeplanen, og føler jeg står noe bedre rustet til å begynne på denne ville ideen!
-For jeg ER nervøs, lurer på om jeg har tatt meg vann over hodet rett og slett. At jeg er sliten er ingen hemmelighet, men jeg er også desperat etter å komme meg ut av leiligheten, treffe mennesker igjen, og ikke minst få tenke på noe HELT annet. Vi får se.

Sam begynte sin karriere i barnehagen i går, og har i dag prøvd å sove på samme rom som en annen liten tass. De sto i hver sin seng og så på hverandre, og brøt etterhvert ut i konspiratorisk fnising. Ingen fikk sove noe særlig, for å si det sånn. Håper de venner seg til hverandre etterhvert, ellers blir det mange trøtte barn på Månen (som avdelingen heter)!
Sam har fått 100% assistent som i allefall skal følge han opp fram til jul, så det er kjempefint. Han har nå klart seg uten peg´en i over to uker (!), men må følges opp når det gjelder spising; jeg tror ikke han er så flink til å gjenkjenne sultfølelse enda. Han spiser riktignok som en helt, jeg holdte på å skrive hest, men det blir vel også riktig; to brødskiver til frokost, to brødskiver til lunch, ett stort middagsglass til middag + en brødskive/et glass fruktpuré/litt frukt, og ikke minst en "voksen" porsjon havregrøt med en HEL most banan til kvelds. Etter det gnir han havrekliss godt inn i trøtte øyne (med de lange øyenvippene er det en utfordring å bli kvitt igjen), og sovner som en stein. Han sover på eget rom, vi bruker babycallingen, og alt er for øyeblikket såre vel!

Fortsatt er vi litt nervøse for de uunngåelige sykdommene som følger med barnehager, og er spent på hvordan første luftveisinfeksjon vil arte seg. Vil han bli veldig trang i halsen? Men siden han ikke lenger har stridor (bilyd når han puster), som betyr at han ikke er hoven i halsen lenger, er det grunn til å tro at han har like god plass i halsen som andre barn og derfor ikke vil reagere annerledes enn andre på sykdom. Litt spente er vi likevel...

Så nå begynner en ny epoke i familien Inchley sitt liv, med to barn i barnehage, Chris som overlege, og hu mor som fulltidsstudent. (Fortsatt skvetter jeg ved tanken på det siste, men det er nok på tide...) Vi gleder oss til å få en forandring, men som sagt: Det ER litt skremmende også. Håper Sam får det bra i barnehagen....håper Elissa takler å få Sam tett innpå seg hele dagen....håper ikke overlegejobben blir overveldende for Chris....og ikke minst: Håper jeg klarer å gjennomføre et studium uten at familielivet går dunken....

Hmmmm....Rart hvordan ting kan forandre seg så fort?? For noen måneder siden visste vi ikke om Sam noengang kunne bli operert engang! Livet er en merksnodig ting. All ære til Gud......

torsdag, august 03, 2006

Sam ødela laptop'en

Bare til opplysning: Jeg har ikke sluttet å skrive blogg, jeg må bare vente til laptop'en er fikset etter at Sam gnagde på ledningen og dermed ødela hele maskinen!

Vi har det bra, Sam har klart seg i 10 dager uten peg'en! (Dette dikteres over telefonen til min kjære, vakre, fantastiske og ikke minst engelske ektemann, som sitter og sliter seg ut på jobben, men som heldigvis har tilgang til internett mens sjefen ikke ser på)

Er tilbake snart. God sommer så lenge!

tirsdag, juli 25, 2006

Sorg og glede hånd i hånd



Som jeg har skrevet mye om så går det veldig bra med Sam nå, ting går seg seg til fortere enn vi hadde håpet på egentlig! I dag har vi tatt en viktig avgjørelse: Vi skal ha nattevakter i to netter til, og så (forhåpentligvis) aldri mer!! DET er virkelig en milepæl. Vi har hatt mange fantastiske nattevakter her, så til de av dere som jeg vet leser bloggen: Ta i mot et hjertefølt TUSEN TAKK for hjelpen.

Det er sommer, det er sol og det burde vært søndagsfølelse hele tiden, men er livet noen gang så enkelt? (Jeg mistenker kanskje at livets kompleksitet avhenger litt av personligheten til den enkelte da..... ;) (-og jeg legger til; skulle gjerne vært av sorten som tar litt lettere på ting innimellom) (-og jeg legger ytterligere til at vi riktignok har opplevd litt vel mange tunge ting på en gang det siste året eller to..)

Jeg er utrolig glad for alt som har skjedd med Sam den siste tiden, og det letter helt klart en kjempestor bør jeg har gått med lenge. Det er ikke over, men vi har hatt på oss sjumilsstøvlene i det siste! Apropos det så ser jeg det ikke er mange innleggene siden jeg satt og skrev fra Intervalle, og følte jeg hadde vært der i en halv følelses-berg-og-dalbane-evighet. Det er heller ikke lenge siden vi kom hjem, men det føles som det har gått lang tid! Tiden i Sveits virker uendelig langt borte, nesten uvirkelig.
Noe av grunnen til det er nok at det har skjedd så utrolig mye siden da, ikke bare med Sam. Vi var først opptatt med bryllupet til søster´n (hadde jo noen ting å forberede), og så var det å rydde gjennom masse ting etter mamma hjemme hos pappa. Vi fikk også med en god del saker pappa ikke skulle ha med seg videre, for han flyttet faktisk i går. Det førte igjen til at vi måtte rydde plass til disse tingene her hjemme, som utløste et skred av opprydning, sortering og kasting.

Så var det tid for fordeling av mammas ting mellom oss søsknene, noe jeg har grudd meg til utrolig lenge nå. Dét og sorteringen og kastingen av mammas ting. Vi kastet og ga bort klær til Frelsesarmeen allerede dagen etter begravelsen, men vi har hatt to runder til med kasting og sortering etter det. Det er utrolig rart å rote fram ting som kanskje ikke har blitt sett på på årevis, ting mennesker som har stått deg nær har spart på av forskjellige grunner. Det var nemlig også en hel del saker og ting etter begge sett av besteforeldre, som mamma og pappa aldri har rukket å se ordentlig gjennom. Blant annet en hel kiste full av brev, bilder, papirer og minner som mormor hadde samlet sammen gjennom hele livet, den sto helt urørt.
Veldig, veldig rart.
Og vemodig.

Én ting er å gå gjennom sine egne minner, gode eller vonde. En annen ting er å gå gjennom og kaste minner (noen i allefall, det ble for mye) som noen du har vært så glad i har følt var viktig å ta vare på.

Én ting er å bla igjennom det som var verdifullt for besteforeldrene våre, det er vemodig og litt trist, samtidig som jeg faktisk merket jeg ble litt bedre kjent med dem på en måte. Lærte nye ting om dem. En helt annen ting er det allikevel å begrave seg i mammas små og store skatter. Bilder, kort fra pappa og oss som små, brev, notatbøker, gamle leker, barnetegninger, klær og duker hun har sydd eller strikket, bunaden, brudekjolen, konfirmasjonskjolen, dåpskjolen hun sydde til oss, smykker, bibler med notater. Vi fant til og med gamle kassetter hvor hun har "snakket inn brev" til mormor og morfar, kassetter med henne og oss som små, og ikke minst kassetter med opptak av mammas sang (hun var en veldig flink sanger). Vi satte på en av dem for å høre hva det var, og det var rett og slett forferdelig (på en god måte, går det an å si det??) å høre stemmen hennes igjen!! Hun sang en fryktelig trist sang også...Og snakket om en tur hun og pappa hadde tatt i skogen med Zita (hunden de hadde før vi ble født).

Mamma fikk aldri muligheten til å fortelle oss hvilke arvestykker som var fra hvem, f eks smykker. Noe har vi plukket opp litt her og der, men langt fra alt var vi sikre på. Resultatet er at jeg nå sitter med et armbånd på meg som jeg vet er arvet, men jeg vet ikke fra hvem. Det er også litt trist.
Vi fant riktignok en liste over noen arvestykker som mamma hadde skrevet, hvor hun også hadde skrevet ned hvem av oss som skulle ha hva. Men vi visste ikke hva alt på listen refererte til, hvilken porselenskaffekanne var det f eks snakk om??

Når jeg ser på tingene mamma har tatt vare på, er det akkurat som om jeg hører stemmen hennes inni meg: "Den fikk jeg av bestefar, han hadde laget den selv!" Jeg ser den lille krusningen rundt munnen hennes, som sier at hun var så glad i bestefar, at hun savner han. Og ikke minst at akkurat denne gjenstanden minner henne om alle de lykkelige somrene på landet med bestemor og bestefar.

Jeg er egentlig ikke så veldig sentimental når det gjelder "ting", tror jeg i hvertfall, men nå for tiden kjenner jeg at det faktisk er visse gjenstander jeg kunne tenke meg å ha. At det på en rar måte gjør godt å se oldemors håndmalte glassflaske stående på hylla mi. Hun malte den, den sto hjemme hos henne, det er som om en liten bit av henne nå står hjemme hos meg.
Det er litt annerledes med mammas ting, det er nesten for vondt å ha dem synlig her hjemme. Det er kanskje litt for tidlig, litt for ferskt.

Mamma var så overlykkelig over at vi kalte opp Sam etter hennes bestefar Samuel, og jeg kjenner at etter alle brevene jeg har lest, bildene jeg har sett, minnene jeg har tatt del i, så er jeg faktisk enda mer fornøyd selv også over det navnevalget. Jeg har til og med begynt å kalle han for Samuel oftere enn før. :)

Noen av mammas minner har på en måte blitt overført til meg nå, som en del av min arv. Hvor rart det enn kan høres ut, så føler jeg det litt sånn.
Men ganske mange minner kan jeg ikke ta del i, de var mammas. Mye levde kun i hennes eget sinn og hukommelse, og mange av gjenstandene hun knyttet noen av disse minnene til aner vi ikke noe om. Vi ser tingene, men de er bare ting. Og det er vel kanskje også sånn det skal være. Vi har vel ikke kapasitet til å bære med oss mer enn vår egen historie, blandet med og utdypet av forfedrene våre og våre familiers arv.
Hvis jeg skulle bære med meg alle mammas minner hadde jeg kanskje ikke hatt plass til mine egne?

Jeg føler at jeg i det siste har fått gå ordentlig inn i denne familiearven, på godt og vondt, og at jeg kan legge den vekk litt nå. Jeg lukker kisten med utvalgte brev fra kjæreste til kjæreste og senere ektefelle til ektefelle, med små plagg og barnetegninger, med min tåteflaske, med mammas identitetskort fra skoletiden. Med sangheftet fra bryllupet til mamma og pappa, med sangen fra mamma til pappa som fikk meg til å bryte helt sammen.
Kanskje får jeg lyst til å lese de brevene jeg ikke har lest senere i livet? Kanskje vil jeg ta fram minnene fra mamma en dag i framtiden hvor hukommelsen min om henne har bleknet litt. Kanskje. Jeg vet ikke.

Det viktigste vil jeg riktignok bære inni meg, vissheten om mammas kjærlighet til meg f eks. Hendelser, opplevelser, kjærtegn, tiden vi brukte sammen. Samtaler.

Jeg føler meg rikere, selv om det til tider har kostet voldsomt mye å samle sammen denne arven. Samtidig vet jeg at jeg ikke nødvendigvis hadde savnet disse tingene, og at mange ikke har hatt en mor som var så opptatt av minner som min, og som har gjort en stor jobb med å ta vare på (altfor...) mye. Jeg føler det er en gave fra mamma. En ekstra rikdom.

Men nå er jeg sliten. Ikke noen bombe kanskje, jeg har vært sliten lenge. Da mamma døde var jeg midt oppe i den verste tiden i mitt eget liv, jeg hadde rett og slett ikke kapasitet til å "gå ordentlig inn i" sorgen på en måte. Til en viss grad var ikke sorgen til å unngå helt, men så fort det gikk an var jeg nødt til å pakke den godt inn og dytte den inn i en skuff bakerst, innerst, for å klare hverdagen min. Nå roer det seg noe her, og da kommer vel kanskje noe av sorgen til overflaten igjen. Godt hjulpet fram av prosessen vi nettopp har vært gjennom med alle tingene til mamma. Ja det fortsetter visst på en måte å gå slag i slag, den ene tingen har jo tatt den andre lenge nå, men jeg vet at denne prosessen MÅ jeg gjennom. Enten nå eller senere. Og kanskje det er best å bare ta den jo før jo heller, bli ferdig med den. Begynne "det nye livet" uten for mange "gamle" ting kanskje?

-Og snart begynner jeg å studere på fulltid på BI. ;) Jeg må le litt av meg selv. Håper ikke jeg presser meg altfor hardt ved å gå rett på en ny utfordring! Tiden vil vise...

mandag, juli 24, 2006

Feriebart

Da har vi fullført en ukes hyttetur med en viss suksess, nettene gikk fint og Sam har spist mer selv for hver dag!

For å ta det første først: Det var meningen at vi skulle ligge på samme rom hele familien, men dessverre var det ikke plass til to voksne der inne så jeg meldte meg frivillig til å sove på et annet rom. Jæddæ. Så jeg har sluppet billig unna, og Chris har våknet av barneståk på morgenene. Men poenget er jo akkurat det, at han våknet av Sam. Dvs, noen dager våknet Elissa først og vekket Chris, og andre dager er det mulig hun vekket Sam også og vekket Chris, eller at Sam har vekket Elissa og så har Chris våknet av Elissas bråk...Hun har i grunn fungert som en ekstra alarm i seg selv! Uansett har det i allefall gått fint om nettene.

Sam har nå omtrent ikke stridor mer (bilyd), hvilket betyr at hevelsen endelig må ha gått skikkelig ned. Han behøver derfor ikke å "gi jernet" for å få ut lyd, han har litt stemme også når han bare "prater" vanlig. Men han er fortsatt veldig hes, så for det meste er det hviskestemme omtrent. Høres ut som en kraftig halsbetennelse omtrent, kan man vel si. Det er helt klart (et stort..) rom for forbedring, men vi kan jo ikke klage: Vi har jo kommet så langt på så kort tid!!

Og som sagt har det gått mer og mer mat over Sams lepper de siste dagene, han har til og med spist et par barneglass med middagsmat! (Middag har ikke vært favoritt) På kveldene har han satt over styr de mektigste porsjonene havregrøt m/most banan. Jeg lager mer og mer for hver kveld, men fortsatt spiser han opp alt! Faktisk har vi ikke gitt han ekstra mat på peg´en på dagtid i det hele tatt de siste dagene, bare ett nattmåltid mens han sover. Vi veide han ikke så lenge før vi dro, da veide han 9,190 kg, og i dag veide han 9,320! Så da greier han seg ganske fint bare med det ene ekstramåltidet med andre ord. Nå har vi tenkt å ikke gi det måltidet en ukes tid, bare la han spise det han vil, og så veier vi han igjen og ser om han fortsatt går opp. Blir spennende!

Jeg har ellers oppdaget at knaselyden av små babytenner som knasker på knekkebrød, kan være den fineste og vakreste lyden i verden. Den kan faktisk gjøre at man kjenner smaken av salte tårer i halsen og gjøre verden litt tåkete...

Når det gjelder melkeallergi og ikke melkeallergi...(de var jo aldri helt sikre på den diagnosen), Sam har ved et par anledninger siklet etter isen til Elissa den siste uka, og hvordan holder man en liten nysgjerrig og misunnelig tass unna is??! Han har heller aldri før vært interessert i noe Elissa eller andre spiser, så vi dristet oss til å la han få en smak...Han syntes det var SYNDIG GODT, og ville helst spise resten...Og ikke fikk han noen reaksjon etterpå heller. Så vi er ganske fristet til å begynne å teste ut denne såkalte allergien ordentlig snart. Uansett er det ganske vanlig at barn vokser en slik allergi av seg.

Chris bestemte seg for å anlegge ferieskjegg, fordi han ikke gadd å barbere seg på en spartansk hytte uten elektrisitet eller innlagt vann. Men det begynte å klø for mye, så han fant ut at han måtte kapitulere for barberhøvelen. Jeg foreslo at han kunne beholde barten for moro skyld, og her er resultatet (Chris prøver å se tøff ut):




Men vi syntes barten var litt for blond til at den syntes nok, så vi la til en dose mascara. Etterhvert også på øyebryn og øyevipper:




Vi har hytte på en bitteliten øy i en innsjø, og har som sagt ikke innlagt vann. Derfor pleier vi å ta kroppsrengjøringen direkte i vannet, men det ble i kaldeste laget for lille, tynne Sam! Han fikk skrumptiss og ståpels med en gang, og hakket tenner så stankelbena skranglet. Derfor måtte vi koke opp vann på gasskomfyren vår, og blande til deilig temperert vann som vi hadde i badebalja ved vannkanten. Elissa kastet først småstein, pinner og gammel bark i vannet, og ville så også sitte oppi. Hun vasker her håret til Sam, og det var deilig å kunne slappe av med at han IKKE kom til å drukne hvis han fikk vann inn i tracheostomien!




Dette uttrykket har vi sett mye av i det siste, det kommer stort sett når lyset er skarpt - men her er han nok lettere misfornøyd ja... :




En sliten men vakker gutt tar seg en hvil på verandaen.




Arret gjemmer seg forøvrig godt under haka det meste av tiden, så de har vært veldig gjennomtenkte disse legene! Barna i gata tror jo at han har blitt operert i hodet, pga såret i bakhodet! Det leges heldigvis fint, men blør litt innimellom enda. Da er det godt å ha Donaldplaster (det slår i allefall godt an hos søstra):




Sam tok seg en liten tur i vannet ved denne anledningen, ikke så kaldt akkurat da visst! ; )




Det går som sagt ganske bra med oss for tiden, selv om det har vært ting på andre fronter enn den opplagte. Blant annet har vi endelig fått delt mammas ting og andre familieklenodier mellom oss søsknene, og det er jo følelsesladet arbeid. Men, nå er det tid for å fokusere på alt som har gått bra, og alt som fortsetter å utvikle seg i positiv retning! Og hurra for sommeren!

lørdag, juli 15, 2006

Til min kjære mann!

Da min søster giftet seg forrige uke og holdt "brudens tale" begynte Chris å stille nærgående spørsmål om hvorfor jeg ikke gjorde det samme da vi giftet oss?? Grunnen var at jeg visste at jeg ikke kunne klare å gjennomføre det uten å bryte helt sammen og sippe foran forsamlingen, og fordi jeg ikke hadde så lyst til å grue meg til et slikt scenario hele dagen...

Chris kom da på en veldig god idé, at jeg kunne holde tale for ham på vår seks års bryllupsdag, som er i dag! Men hvem skulle jeg holdt den for, andre enn ham?? Jeg har for vane å skrive et laaaangt kort hvert år, og det blir jo nesten som en bryllupstale hver eneste gang, men det teller visst ikke som "tale" av den grunn nei. Så da kom jeg på at siden en tale skal være offentlig, så fikk jeg legge den ut her på bloggen! Det synes jeg får være det "nest beste". Så her kommer den. Kremt.





Til min elskede mann, som ER den beste mannen i verden!


Det høres kanskje litt voldsomt ut, men jeg tør påstå at jeg var ensom helt til jeg møtte deg - da vi bare var 20 og 21 år gamle. Du gjorde uutslettelig inntrykk på meg allerede den første gangen jeg la mine øyne på deg, med den lange, lyse hårmanken din i en hestehale i nakken.....(Da vi ble sammen hadde du riktignok barbert skallen, og så litt.....annerledes ut, for å si det sånn)

Jeg hadde bestemt meg for ikke å treffe noen engelskmann mens jeg studerte i England, for jeg ville jo ikke bli der - jeg ville hjem til Norge igjen! Men da du dukket opp og viste deg å være tvers igjennom kvalitet, kunne jeg ikke klare å holde igjen: Vi hørte sammen fra første stund.

Mamma og pappa hadde bemerket til hverandre at jeg nok trengte en mann som var minst like intelligent som meg (for jeg ER jo så smart, i allefall i mine partiske foreldres øyne..), og som kunne være en verdig sparringspartner - ellers ville jeg muligens vinne alle diskusjoner! Så gleden var stor hos opphavet da det viste seg at det var en medisinstudent som hadde vunnet hjertet mitt; jeg tror faktisk det veide opp det grusomme ved at du muligens kom til å lokke meg vekk fra hjemlandet og kjernefamilien!

Da du satset høyt og kom til Norge til nyttår da jeg var hjemme på juleferie, vi hadde vært sammen siden 5. desember, og på toppen av det hele sa "jeg klarer ikke å se for meg framtiden uten deg", da ble jeg KJEMPESKREMT!!!! Vi hadde vært sammen i tre uker, og jeg så for meg massevis av mulige problemer, komplikasjoner og temaer som måtte diskuteres, analyseres, tynes og endevendes. Det er nå engang sånn jeg er, at jeg må ha en lang og god prosess hvor jeg spiller min egen motparts advokat en stund, før jeg kan sies å være klar for noe såpass drastisk som å uttale at jeg vil satse på noe.

Akkurat dette er et punkt hvor vi virkelig utfyller hverandre: Jeg grubler meg gjennom alle mulige og umulige hyggelige såvel som skrekkscenarier (mest skrekkversjonene, det må innrømmes) på forhånd. Du er mer impulsiv og hopper i det, og tenker over konsekvensene etterpå. Et kremeksempel er da vi giftet oss: Jeg hadde de verste kvaler over hvorvidt dette var et smart trekk, om vi passet sammen, om vi var rett for hverandre. Du var skråsikker hele veien, og først dagen etter at gifemålet var et faktum begynte du tenke på hvordan dette muligens kom til å forandre ting noe: Vi satt der i bilen sammen og du sa knapt et ord til meg! Da jeg spurte hva som var galt, sa du at du lurte litt på hvordan vi skulle oppføre oss mot hverandre, så som vi var gift??

Men da vi snakket litt sammen gikk forvirringen fort over, og siden tror jeg ikke hverken du eller jeg har lurt på om vi gjorde et godt valg! Og jeg mener absolutt ikke å si at du ikke hadde tenkt over konsekvensene, det hadde du selvsagt gjort på din egen måte (sagt med stor forundring over denne fremmedartede prosessen), jeg ville bare illustrere at vi er forskjellige og at vi som sagt utfyller hverandre: Jeg trenger deg! Jeg trenger at du dytter meg ut på ukjent og potensielt "farlig" farvann innimellom, jeg trenger at du er så positiv som du er, jeg trenger det fabelaktige gode humøret ditt!

Jeg er overbevist om at Gud hadde en plan med at vi møttes, jeg tror han ville det skulle bli deg og meg.

Du har imponert meg igjen og igjen, du har en styrke og en integritet som jeg ikke kan rose godt nok i noen få skrevne ord.
Et lite eksempel er da jeg mistrivdes i England og var redd barna våre aldri skulle lære seg mitt morsmål (som vanlig tenkte jeg gjennom alt lenge før vi var i nærheten av å få barn...vi var ikke gift engang!), og du uttalte "men Mie, hvis du fortsetter å mistrives der vi bor, så flytter vi bare! Jeg er ikke så sterkt knyttet til England at jeg på død og liv må bo her, det høres egentlig bare spennede ut å flytte til Norge - hvis det er det vi ender opp meg å gjøre!" Jeg lurte på om du ikke kom til å savne England og familien din, men du sa "du er familien min nå. Det viktigste er at du og jeg finner et sted vi begge kan trives og ha det bra."

Jeg har kanskje aldri sagt tydelig nok at akkurat den samtalen gjorde meg veldig mye roligere angående framtiden vår, og jeg visste da at selv om vi begge gikk inn i ekteskapet uten en tydelig plan om hvor vi skulle havne, så ville det ordne seg for oss. I stor grad pga innstillingen din, som gjorde inntrykk på meg og som gjorde at jeg stolte enda mer på deg. Jeg visste da at hvordan jeg hadde det betydde veldig mye for deg.

Vi endte opp med å flytte til Norge, og du ga opp hele karrieren din i England uten å vite hva du kom til å få i Norge. Det imponerte meg selvsagt den gangen, og jeg blir egentlig bare mer og mer slått i bakken over hvor modig du var. Du kastet deg over norskkurs, lekser og stilskriving i helgene, du jobbet på SFO (for en overgang!!), du hospiterte på Rikshospitalet, og du visste ikke engang sikkert om du kom til å få en jobb i Oslo!
Etter 4 måneder i Norge greide du det kunststykket å få jobb (som krevde norskkunnskaper), til og med i det feltet du mest ønsket deg! Hvordan det gikk til er en utrolig historie i seg selv, og kort sagt kan vi vel slå fast at det var usannsynlig og fantastisk! Jeg er helt overbevist om at det var Guds velsignelse til deg, en gave og en oppmuntring fordi du hadde vist deg trofast, modig og selvoppofrende.

Det er så mange ting jeg kunne ha nevnt som viser dine gode sider, men de siste par årene kan ikke utelates.
I våre engelske bryllupsløfter sto vi foran alteret og sa "for better for worse, for richer for poorer, in sickness and in health" (bl.a), og selvsagt tenkte jeg over hva som kom til å bli våre utfordringer! (Hehe, jeg må le av meg selv. Tenkte DU over det, det er spørsmålet!! ; ) Kom det til å komme alvorlig sykdom, fattigdom eller andre fryktelige ting? Jeg må nesten si at jeg håper vi allerede har fått se våre verste utfordringer, i allefall innenfor "in sickness and in health"...

Vi fikk vår første "overraskelse" i desember 2003, hun var frisk, fin og svær! Så kom andre overraskelse: Barn nummer to ble født 14 uker for tidlig, etter et turbulent svangerskap. Tiden som fulgte ble grusom, og vi har hatt mange, mange utfordinger. Det vi har opplevd har favnet så utrolig mye , følelser og tanker, områder og dybder vi knapt ante fantes. Situasjonen har tvunget fram det beste og det verste i oss begge, ubønnhørlig. Det er kanskje ikke så mye vi ikke vet om hverandre nå? En klok stemme uttalte at "dette er deres ildprøve", og hvis vi kom oss gjennom dette ville vi vite at vi kunne klare alt. Vi er ikke kjent for å legge skjul på ting, og jeg skammer meg heller ikke over å si at vi har strevd med å holde fast i hverandre midt i alt det vonde. Når man er så sliten at man knapt klarer å tenke på sine egne behov, blekner det den andre trenger.

Vi har virkelig fått prøvd oss! Da mamma plutselig ble syk og døde på toppen av det hele, visste vi knapt hvordan vi skulle komme oss gjennom dagene. Da jeg skrek til deg over en eller annen ubetydelig bagatell ikke lenge etter at mamma døde, så du bare på meg og lot meg få det ut. "Du trengte det", sa du da jeg senere ba om tilgivelse.

Jeg kunne gått inn på mange andre ting, men vi kjenner til dem begge to, og jeg vet du er enig med meg i at vi HAR bestått ildprøven! På toppen av det hele kan jeg si at du ikke bare har bestått, men at du får toppkarakterer av meg. Du har vært min klippe, min støtte, du har turt å vise din sårbarhet, vi har grått sammen, vi har snakket om det vonde vi helst ville holde inni oss, du har båret over med meg, gitt meg ekstra spillerom når jeg har trengt det, har gitt meg ekstra mye nåde, ekstra mye tilgivelse. Du har sittet ved sengen til Sam når jeg ikke har maktet det, du har tatt deg av barna våre på en fantastisk måte - du er en utrolig kjærlig, varm, rettledende, deltagende, omsorgsfull, uselvisk, engasjert, snill og tvers igjennom GOD far.
Det betyr utrolig mye for meg.

Jeg kjenner jeg blir revet med, jeg kunne ha skrevet en hel bok til deg her og nå tror jeg! La meg avslutte med å si at jeg vet vi står enda sterkere rustet for framtiden nå, etter alt det vonde vi har vært gjennom. Vi har vokst begge to, og når jeg ser på deg i dag ser jeg en mann som har tatt utfordingene på strak arm, som har ofret egne ønsker og som har gitt seg til å leve for og gi familien sin det den trenger. En leken gutt ligger og lurer under overflaten, heldigvis har du ikke mistet han på veien! Forhåpentligvis får han mer spillerom framover, vi trenger han også!
Du er på mange måter fortsatt den samme jeg giftet meg med, heldigvis får en si, men du har i tillegg modnet til en enda flottere utgave - det blir vel som en årgangsvin det da! Og i så tilfelle blir du vel bare bedre og bedre tenker jeg.... ; )

Du er kort og godt fantastisk!!! Jeg har ikke flotte nok ord i min makt til å beskrive hvem du er for meg, men jeg får bruke de tre ordene som forsåvidt kanskje er litt slitte, men som også rommer utrolig mye:

Jeg elsker deg. I love you!!!!!!!

Neste år blir du 30, da lover jeg å holde en ordentlig tale for deg elskling! ; )
 
Blogglisten