lørdag, mars 25, 2006

Undersøkelsen

Det ble heldigvis undersøkelse i går, 24/3. Og la det være sagt med én gang: Det er ikke gode nyheter.

Vi hadde håpet på at de skulle finne en "enkel og grei" stenose (arrvev) og at det var god nok plass nå (siden han har vokst og nærmer seg 10 kg) til at han kunne refereres til Sveits for operasjon snart. Vi var også engstelige for den tidligere omtalte hevelsen i luftveiene, som kunne komplisere ting. Den gode nyheten er at hevelsen er borte. Det betydde at de kom bedre til enn før i luftveiene for å få sett godt, og det er jo også positivt. Men det de så er at arrvevet sitter lenger opp i luftveiene enn antatt, dvs rett under stemmebåndene. Det er et punkt litt nedenfor hvor luftveiene naturlig sett blir smalere, og det er der en eventuell friksjon (med f eks respiratorslange) vil oppstå - normalt sett. Men Sam´s arrvev sitter altså lenger opp, og det er første gang øre-nese-hals legen på Riksen hadde sett det sitte akkurat der.

Enden på visa er at legen trodde det er for liten plass mellom arrvev og stemmebånd til at den forespeilede operasjonen i det hele tatt kan gjennomføres. Det har nemlig hele tiden vært snakk om at hele området som er trangt kan opereres helt vekk, og at man kan sy bruskringene over og under sammen. Men nå er det altså ikke plass til det antagelig, for det er ingen bruskring mellom arrvev og stemmebånd.
Han luftet en mulighet for at det kan opereres inn en stent (lite plastrør) i området hvor det er trangt, som skal tvinge det til å vokse seg åpent over tid. I mellomtiden kan ikke tracheostomien (den tuben i halsen han har nå) taes ut, og han får heller ingen lyd så lenge trach´en sitter i halsen.

Men, det er ikke legen på Riksen som kan bestemme dette. Det er ingen i Norge som har førstehånds erfaring med denne tilstanden, så nå skal de henvende seg til kirurgen det hele tiden har vært snakk om i Sveits, og så er det han som bestemmer hva som evt kan gjøres. Det som kan hende er at dette også går utenfor hans felt, og da begynner det å bli tynt med folk som kan hjelpe Sam!
Legen vi snakket med i går begynte å foreslå at vi kunne surfe litt på internett på "subglottisk stenose" og se om vi fant noen fler i verden som kanskje kunne noe om dette...og det var da jeg begynte å føle at vi er veldig, veldig alene....

Foreløpig må vi altså vente på svar fra legen i Sveits, og ingen vet egentlig utfallet av noe som helst før han har uttalt seg.

Akkurat det med å vente....det har vi gjort i over et år nå, men vi har hele tiden hatt et mål; Sam skulle bli 10 kg, og så skulle han opereres og bli helt bra. Nå har plutselig det målet blitt tatt fra oss, og foreløpig har vi ikke fått noe nytt mål. Vi er tilbake til scratch; terningen er kastet, rykk tilbake til start, betal med blod, svette og tårer, og begynn på nytt...
Det er sånn det føles.

Da jeg sto ute i gangen for meg selv på oppvåkningen og kjempet med tårene, tenkte jeg at det kanskje er best å ikke håpe; det er for farlig. Hva er vitsen med å reise seg mellom hvert spark i magen, bare for å få et nytt?
Hadde jeg ikke hatt ansvaret for flere enn meg selv her i livet, vet jeg ikke hvordan det skulle gått akkurat nå. Det er en overvekt av dager med å ta seg sammen, kjempe videre og svelge tårene, enn dager hvor tingene går lett. Og sånn har det vært lenge.
Jeg sliter med å finne overskudd, nesten alt jeg gjør tapper meg for energi.

Hvis Sam ikke blir operert med det første (og det ser altså ikke sånn ut), så får det følger for absolutt alt i livet vårt. Vi må fortsette å ha nattevakter og være avhengige av avlastning, Sam må ha assistent i barnehagen, vi må lære oss tegn til tale (enkelt tegnspråk), Sam kommer antageligvis fortsatt til å ha spiseproblemer og kaste opp hver eneste dag og natt, han kan ikke få snakke og kommer til å ha problemer med å kommunisere med andre barn, han må alltid ha et voksent menneske med seg som kan suge slim osv osv osv....

Det er vanskelig å holde motet oppe, og å tenke positivt. Noen må jo belage seg på å måtte leve med forskjellige fysiske problemer her i livet, kanskje Sam er en av dem allikevel.
Prøver å tro at Gud fortsatt har kontroll og at det skal bli bra til slutt, men med flere spørsmål enn svar over så lang tid....og med så mange prøvelser og tøffe tak på rekke og rad...jeg kan ikke annet enn å si at det er tøft.
Jeg lengter etter fred i hjertet mitt, men det virker usannsynlig langt unna nå.
Vi lever i en tåke hvor rutinen går sin gang, hvor vi kjenner så lite vi kan på det som er vondt (det vil kunne slå oss helt ut), spør så få spørsmål vi kan (svarene kan være for tøffe å høre), og bare eksisterer på et vis.

Dette er et skikkelig spark i magen, og inni meg krøker jeg meg sammen i et smerteskrik. Utenpå ser det nogenlunde ok ut tror jeg, ikke la dere lure av det. Det er en overlevelsesmekanisme.

"De tårene man svelger er meget mer bitre enn dem man feller" - Victor Hugo

mandag, mars 20, 2006

Det er ikke alltid lett

Det er ikke alltid så lett her i livet. Jeg lurer ofte på hvor mye det er greit å fortelle, og hva som kanskje er for privat for andres ører. Noen tåler også å høre mer enn andre merker jeg.
Jeg føler meg liksom litt...dratt i to retninger i forhold til dette med å være åpen; på den ene siden er jeg redd for å avsløre for mye av meg selv i tilfelle det blir brukt mot meg, i tilfelle folk misforstår meg og i tilfelle de "feilvurderer" meg og setter et uriktig stempel på meg. Men på den andre siden blir jeg liksom litt sint: Hvorfor skal "alt" være så hemmelig??? Så tabubelagt, skamfylt???! Hvorfor tåler ikke (noen) folk å høre at alt ikke er tipp topp?

Jeg traff en nabo i gangen for litt siden. Hun er en eldre dame, og hadde tydeligvis ikke sett programmene om oss utifra hvordan hun reagerte. Hun spurte hvordan det gikk med Sam (som jeg hadde på armen) og jeg sa "joda, det går vel etter forholdene greit, men han har akkurat vært ganske syk og har ligget på sykehus. Han puster jo gjennom denne greia her i halsen, så luftveisinfeksjon passet ganske dårlig". Hun ble helt sjokkert og mumlet noe om at "det skal nok gå bra", "det ordner seg nok skal du se" og begynte å skyndte seg opp trappa! Hehe. Jeg ble liksom litt "nei-nå-skal-jeg-jammen..." inni meg akkurat der og da, så jeg fortsatte mens hun trakk seg sakte ett og ett skritt oppover trappa: "Ja altså, han har ingen stemme heller da, så jeg må ha han i nærheten absolutt hele tiden og jeg må suge ut slim fra hullet i halsen og sånn, så det er jo ganske slitsomt her.Vi kan ikke gå så mye ut i kulda heller, så vi er mye her inne".

Jeg må le litt...Stakkars gamle dame. Sa jeg for mye? Tok jeg det for langt tro? Jeg synes vel kanskje hun burde tålt det, hun spurte jo...

Jeg er en veldig åpen type person. At vi er med i Tv Pastoren beviser det. Jeg synes egentlig bare det skulle mangle at vi ikke ville være med på å sette ord og ansikt på en vond situasjon som flere kan kjenne seg igjen i. Reality tv som velter seg i folks ulykke og utnytter folks svake sider har jeg ingenting til overs for, men Tv Pastoren er et unikt konsept synes jeg. Jeg synes jammen det er på tide at noen tør å gi litt av seg selv på de områdene som virkelig betyr noe her i livet. Det koster litt innimellom, men flere ganger har vi opplevd at akkurat de tingene vi har lurt på om vi skulle tørre å vise er akkurat de tingene folk kjenner seg igjen i og blir berørt av.
Hva er det som er så farlig med å innrømme at vi lever i en så ekstrem hverdag at det selvfølgelig går utover overskuddet vi har til hverandre som ektepar?? Betyr det at ekteskapet er i fare, nei det gjør det ikke. Jeg vil heller si at det at vi ser litt nøye på forholdet vårt innimellom hjelper oss å holde det sunt. Vi velger å ta situasjonen vår på alvor. Og kanskje, kanskje kan det hjelpe noen andre å se at vi tør å snakke om det. Vi håper i allefall det.

Det andre jeg vil si om åpenhet er at jeg blir skikkelig usikker på venner som er veldig private i forhold til meg. Jeg innser at vi er forskjellige og at noen strever mer enn meg (... : ) med dette å være åpen og dønn ærlig - kanskje de heller ikke tør innrømme ting overfor seg selv en gang? Men jeg lurer noen ganger på hvorfor; stoler de ikke på meg? Stoler de ikke på motivene og hensiktene mine tro? Synes det kan bli litt trist...og i de aktuelle vennskapene ender jeg opp med å trekke meg unna også tilslutt, fordi jeg føler meg dum som har vært åpen selv. Jeg føler at tilliten jeg har vist ikke blir besvart, og da forandrer tilliten jeg viste i utgangspunktet seg. Den forsvinner faktisk.
(Det må herved sies at jeg tenker kun på et par episoder i denne forbindelse, så det ikke ender opp med å høres ut som at jeg stadig vekk blottstiller meg og overøser vettskremte, uskyldige og uinteresserte mennesker med mine innerste hemmeligheter....)

Jaja. Føler dette ble litt uoversiktlig mens jeg prøvde å navigere mellom litt uferdige tankerekker, håper det ble forståelig.

onsdag, mars 15, 2006

Lille Petter Helikopter


Når man bor sammen med ei lita plaprejente på to år, så får man seg noen morsomme stunder innimellom. Hva med:

"Sam og pappa er på sykekruset"
Elissa ber: "Kjære Jesus. Alle har gått hjem!"
Og neste kveld: "Kjære Jesus. Hallo!"
"Jeg skal get you!"
"Hoppe i foffan" (sofaen altså)
"Masse snøøøoow" (snow)
"Lompebok" (lommebok)
"Ampebånd" (armbånd)
"Sjoko-loko-lade"
"Kakakao"
"Kepsups" (ketchup)
"Ærtur" (erter)
"Jeg nøser" (nyser)
"Samul" (lillebror Samuel)
Også var det "Lille Petter Helikopter" da (Lille Petter edderkopp).

Det er litt latter i hverdagen vår også! ; )

Ellers har Sam vært på sin første dag i en spesialbarnehage i dag, han skal gå der en gang i uka. Fra høsten har vi søkt om plass i vanlig barnehage med assistent. Noen som trenger en jobb??

Nå har vi også funnet en helg som passer for alle avlastere, nattevakter, barnevakter og oss, så Chris og jeg skal snart på spa!!!! Blir helt fantastisk med noen dager alene!

fredag, mars 10, 2006

Frustrert frue


På tide med et bilde av det andre barnet vi tross alt har - bare enda et uttrykk for en mors dårlige samvittighet...Jeg føler på at jeg ser Elissa for lite, at hun er i barnehagen for mye, at hun bare måtte "vike plassen" da svangerskapet med Sam begynte å gå galt. Men det var en digresjon; nå kommer jeg til saken:

Noen områder av livet mitt har virkelig ikke blitt som jeg hadde tenkt. Jeg er kjempefornøyd med å ha fått en fantastisk mann og to flotte barn, men i det som ligger rundt det daglige livet jeg har fått, er det en del ting jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte over noen ganger....
I går fikk jeg en merkelig telefon fra en budbil-mann av alle ting. Han hadde fått i oppdrag å levere en pakke fra Hjelpemiddelsentralen (en uke på overtid forøvrig), men hadde kjørt til feil adresse; i følge han er det visst to veier i Oslo som heter det samme...(ingen kommentar forøvrig) Han brukte flere minutter på å oje seg over hvor j*@la frustrerende det var for han når det ikke var skikkelig beskrevet hvor han skulle, at det ikke var ordentlig skiltet (??) i Oslo, at han brukte en j*@la halvtime på å finne hvert j*@la hus etter at han hadde funnet riktig j*@la vei, og kunne jeg få pakken i morgen i stedet? Jeg gikk med på det siden jeg forsto det var lite jeg kunne gjøre med saken, selv om jeg altså har ventet en uke. Men dette var visst ikke nok for mr. Budbil-mann! Han fortsatte å klage og forbanne alle frustrasjonene sine, og jeg spurte hva han forventet av meg - ville han kanskje ringe meg når han begynte å nærme seg så jeg kunne guide? Å nei, han ville ikke ringe 15 j*@la telefoner om dagen heller!!
(Beklager all banningen, men det er altså ikke mine ord... ; )

Jeg klarte å holde meg relativt rolig gjennom denne samtalen, og lo egentlig litt av det etterpå, men det er ikke alltid sånn. Jeg har mangfoldige telefonsamtaler med massevis av instanser, må forklare igjen og igjen....må vente igjen og igjen, hvis noen er hyggelige er det nesten en overraskelse. Og jeg erkjenner at jeg noen ganger mister tålmodigheten litt...Dagene mine blir så triste når de formes av sure miner og utålmodighet (enten andres eller min egen). Det er så frustrerende å være prisgitt hvordan andre oppfører seg og hvordan jeg i min litt frynsete sinnstilstand reagerer til enhver tid. Jeg prøver å heve meg over det, riste det av meg og prøver å fokusere på det positive. Vi har jo vært veldig heldige også, har fått mye hjelp og har så mange vennlige, selvoppofrende og hjelpsomme venner og hjelpere. Men det er vanskelig noen ganger. Det å vente og vente og vente på at Sam skal bli stor nok til at noe kan avgjøres og en plan kan legges, er som et marathon; det blir ikke lettere, det er ingen pauser, det bare fortsetter...og fortsetter. Det preger meg, og har direkte innvirkning på hvor godt jeg takler "dagligdags motgang".

Heldigvis forstår mange at jeg kanskje har "fått litt mye på én gang", og mange bærer litt over med meg. Takk og lov for sånne mennesker....Men jeg har nok litt høye krav til meg selv, og blir oppgitt når jeg ikke klarer å heve meg over det vanskelige og heller vil legge meg under dyna alene i stedet for å treffe eller snakke med flere mennesker.

Jaja. Hvis jeg virkelig skal være "hellig", kan jeg tenke "hva kan jeg lære av dette?" (Som kanskje er min fars favorittuttrykk her i livet! ; ), men det er sjelden jeg orker det. Selv om det er vanskelig å få øye på, tror jeg nok ikke det er mulig å gå gjennom denne delen av livet uten å lære noe av det; utfordringen blir å ikke lære bitterhet, skuffelse og frustrasjon i det lange løp, men å til slutt sitte igjen med en fortsatt tro på Gud, på mennesker, på at livet kan være godt. Jeg håper også at jeg kommer ut av dette på den andre siden med mer tålmodighet.... ; )

Men jeg må fortelle slutten på budbil-mann-historien: I morges kom han heldigvis, og jeg ble ikke oppringt på forhånd; han må ha klart på ett eller annet finurlig vis å finne ("den j*@la") adressen, men alt skjedde pluselig på én gang: Jeg sto i utgangspunktet med telefonen balanserende mellom øre og skulder, jeg snakket med avlasterkoordinatoren vår (hun som skulle avløse meg fra 9-16 i dag var blitt syk....så jeg fikk ikke fridagen min denne uken...). Armene mine trengte jeg til Sam, han kastet opp en stor, fin dam rett foran inngangsdøra som han gjerne ville undersøke, og akkurat DA ringte det på....Og der sto jeg altså ansikt til ansikt med mr. Budbil-mann.
Som en venninne, som tilfeldigvis hadde vært her da samtalen pågikk i går, bemerket etterpå: "Det var da j*@la ubeleilig!"

onsdag, mars 08, 2006

Uventede venner


Jeg er så heldig at jeg har noen fantastiske hjelpere i hverdagen, som nevnt før. Her er det May, som er på besøk i dag, men en oppkastsyk Elissa på fanget....Jeg har kommet i kontakt med May gjennom en frivillighetsorganisasjon, Home Start.

Det er utrolig mye folk involvert i livet vårt for tiden, pga hvordan situasjonen er. Det er leger-én for halsen, én for magen, én for helheten...., det er ernæringsfysiolog, fysioteraperut, gastrostomisykepleier, helsesøster, vernepleier, trygdekontorrepresentant, bydels- og betstillerkontorrepresentanter, fem nattevakter, fem ytterligere avlastere, ansatte på Ullevål apotek begynner vi å kjenne godt, folk på hjelpemiddelsentralen snakker vi med regelmessig, osv osv osv....I tillegg kommer altså de frivillige fra Home Start (to stykker), én dame fra Frivillighetssentralen som handler i Sverige for oss (!) og barnevakter til Elissa.

Det kan til tider føles slitsomt å snakke med så mye folk hele tiden, og hjemmet vårt er litt som et kollektiv, eller som en hel folkehøyskole på 62 m2! Men det som er interessant og som jeg synes jeg har lært noe av, er at jeg har truffet folk jeg ellers ikke ville ha truffet. Det er noen perler (blant mange svin..?? NEIDA, men det ble bare et for fristende ordspill...hehehe) blant alle disse menneskene, og en av dem er May. : )

Jeg ville aldri ha blitt kjent med May i mitt "vanlige" liv, og jeg er veldig heldig som har fått muligheten. Dessuten er barna heldige, som har fått en slags "ekstrabestemor" i May. Og det kan de trenge.... : )

Så May, dette er en liten hyllest til deg! Takk for hjelpen i dag med en syk Elissa og Chris på jobb.

søndag, mars 05, 2006

Tjukken!


Må si litt om Sam også:

Det blir undersøkelse 24/3, så lenge Sam holder seg frisk til da!!!! Det bare MÅ han, vi orker ikke å vente enda lenger enn det...(Kjære Gud, hold ham frisk!!!!!) Ellers krabber han bedre og bedre, og følger etter meg overalt! Elissa har også fått sitt å slite med, Sam tar ikke fem flate øre for å klatre på henne eller å rive henne i håret!
Det er deilig å se at han er så "normal", det blir enda tydeligere nå som han er blitt så aktiv. Vi har også vært på en oppfølgingssjekk (siden han er prematur - ca hver tredje måned) nettopp, og legen var VELDIG fornøyd! Det eneste aberet er at Sam ser ut til å ha sluttet helt med å spise selv nå. Vi vet ikke når han kan få spisetrening enda, men det er altså søkt om det.
Men det som ble konstatert, er at han har lagt på seg i overkant av 600 gram på de to ukene han har vært tilbake fra sykehuset!!!! Han la jo ikke på seg noen ting mens han var syk så han hadde mye å ta igjen, men allikevel: Det er ny rekord tror jeg! Det er utrolig godt å se at han har fått litt "flesk på bena" nå. Han er fortsatt i nedre sjiktet på vekstskjemaet, men det er det da mange andre barn som er født til termin som også er!

Grunnen, tror jeg, til at han har lagt på seg så godt, er at jeg har begynt å lage grøt til han. Og om han ikke VIL spise, så skal han allikevel: Jeg bare sprøyter det inn i peg´en (hullet i magen) med en stor plastsprøyte, og han har "spist" opp på en-to-tre! Mor har fått nok; her skal det broiles opp, eller hva det heter!! Vil han ikke selv opp i 10 kg, så vil mor!!!!

Sam har herved fått et nytt navn: Tjukken!

Om hva som er viktig



Det kan være så lett å bli revet med hit og dit; av følelser, stemninger, (egoistiske?) ambisjoner, andres forventninger osv....Jeg føler det er vanskelig noen ganger å få øye på det som virkelig teller her i livet.
Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, men har også visst at jeg ikke ville være fornøyd med å være hjemmeværende mor over lengre tid. Jeg trenger noe annet også, noe som er mitt og som jeg brenner for.

Jeg har ikke alltid tatt de mest konvensjonelle, trygge valgene her i livet (dvs, hvis man ser bort i fra mann, barn, leilighet... ; ), og derfor er heller ikke veien foran meg veldig selvsagt. Faktisk ligger den i et totalt mørke - jeg er inne i en tunnell som svinger, og akkurat nå er jeg i en sving!
Dette er selvsagt også forårsaket av de tingene jeg ikke har kunnet styre, som har formet livet vel så mye (om ikke mer), enn valgene mine. Barna kom litt vel tett, og selv om de var velkomne var de ikke så VELDIG planlagt akkurat der og da.... ; ) Elissa forandret livet mitt (og vårt selvsagt) fullstendig, som barn gjør. og så kom Sam....need I say more. Og så døde mamma.

Jeg leste en gang at det er to ting som virkelig forandrer en kvinnes liv: At hun gifter seg, og at moren hennes dør. Jeg mener bestemt det første utsagnet skulle vært byttet ut med "at hun får barn", for det var en MYE større omveltning for meg enn det å gifte meg (og forøvrig er flere enige med meg), men jeg tror vedkommende som kom med dette visdoms(?)ordet har rett i det andre. Det er 4 måneder siden den fryktelige og sjokkartede dagen, og jeg er fortsatt i prosessen med å finne ut hva konsekvensene blir for meg og mitt liv. Jeg føler jeg såvidt har fått begynt.

Men så til poenget: Hva er egentlig viktig her i livet? Hva er viktig å bruke vår dyrebare og kanskje korte tid på? Jeg er ikke 30 enda, faktisk er jeg ikke 29 heller, og allerede nå er jeg stressa; jeg må skynde meg å gjøre noe "viktig", jeg må snart få stablet på beina ett eller annet jeg kan føle er verdt tiden min, jeg må få brukt dansen som jeg har gitt blod, svette og tårer for, jeg må oppfylle "alles" forventninger så de ikke blir skuffet og snur meg ryggen, og ikke minst: Jeg må snart leve opp til mine egne forventniger og skyhøye krav.

Jeg er ikke dummere enn at jeg ser mønsteret. (-Så slapp helt av og legg ned pennen, jeg er IKKE i desperat behov av gode råd og vink for å holde meg sunn i hodet osv.... ; ) Og jeg vet veldig godt at jobben jeg gjør nå, den er kanskje viktigere enn alt. Det er en til tider utakknemlig, usynlig, anti-prestisjetung, ikke-lovprist jobb som man blir skikkelig demotivert og sliten av noen ganger...Særlig når man, som jeg, har noen andre ting man gjerne skulle gjort....Og det å passe på Sam er forøvrig ubeskrivelig mye mer slitsomt og intenst enn å passe på et "vanlig" barn.
Min kjære pappa, som prøvde å gi Chris og meg en pep-talk for ikke lenge siden, sa det sånn: "Hva kan være mer viktig og givende enn det å gi barna det de trenger. Sam trenger alt, og dere gir ham alt. Hva kan være viktigere enn å leve for andre og å se barna vokse opp til å bli gode mennesker? Hvem andre skal gjøre det?"
(Jeg MÅ bare nevne her at selvsagt er det også utrolig givende å ha barn...jeg er priviligert og stolt over å ha to så flotte eksemplarer!!!)

Det er nok for enkelt å si at det å ha barn og gi dem en trygg og god oppvekst er dét viktigste i livet, men jeg tror det kommer ganske høyt på lista. I allefall er det viktigst og riktigst av meg å gjøre mitt aller beste i denne jobben, for det er en jobb, akkurat her og nå. Det er her jeg er i livet mitt, med alle utfordringene jeg har fått. Jeg har havnet her, delvis på grunn av valg, delvis på grunn av hendelser utenfor min kontroll. Og så kommer det vel en tid for meg igjen en gang, en tid hvor jeg kan gjøre noe med ambisjonene mine og kanskje få litt input, overskudd og motivasjon igjen. Så jeg har noe å gå på i den jobben som alltid kommer til å være viktigst i livet mitt.

Kanskje den tiden kommer snart? Jeg håper det, for jeg er sliten.....

fredag, mars 03, 2006

Gavmilde mennesker!


Se på min nye hårføner!!

For ikke lenge siden tok noe venner som bor langt unna kontakt: De ville gjerne velsigne oss med gaver!!! Har du hørt??! Vi trodde ikke våre egne ører, særlig ikke da de ville vite hva vi trengte/ønsket oss. En av gavene vi fikk, det vil si JEG fikk, var denne feiende flotte hårføneren!
Det er så....hvilket ord skal jeg bruke? Imponerende, rørende, overveldende, flott, fantastisk når folk velger å gå noen ekstra skritt (bokstavelig talt) for å vise sin omsorg. Det koster jo litt (også bokstavelig talt!) å både bruke tid og penger på andre enn seg selv.
Føler jeg har noe å lære av folk som dere!

Vi har også fått gaver av forskjellige slag av andre, av kjente og ukjente mennesker, både i forbindelse med den "ekstraordinære situasjonen" vi er i og mer "vanlige gaver" til bursdager og sånt da ; )
Hadde tenkt å gå for "ingen nevnt ingen glemt"-versjonen, men jeg klarer ikke å la være:
Vi har fått penger, hjemmestrikkede, nye og arvede klær og andre gaver til begge barna, et maleri, en spa-weekend (følg med på Tv-Pastoren!), masse blomster og kort, folk har meldt seg til husarbeid, og vi har fått flere gode barnevakter til Elissa som vi har hatt mye bruk for og glede av. Venner har dukket opp med MEDBRAKT middag, og jeg har fått helt uventede gaver bare til meg, selv om det ikke var bursdagen min eller noen ting.... : ) - Og vi har fått penger som spesifikt skulle brukes til å gå ut og spise forresten! Og alle de folka som dukket opp da vi skulle flytte - vi kjente ikke alle en gang!!! (Kommer visst på mer og mer her, og faren med å begynne å nevne ting er at det er fort gjort å glemme noe! Håper virkelig ikke jeg har glemt noe nå!!!) Og så MÅ jeg nevne nattevaktene våre; jeg mistenker at det ligger en del idealisme og omsorg bak deres arbeid også... : )

Vi er nok ikke så vant til å motta gaver i dagens samfunn, man er vant til å klare seg selv. Og som min pappa sa, det krever modenhet å kunne ta i mot gaver. For det går vel egentlig litt på stolthet....
Jeg merker at jeg rett og slett mangler "språk" for å si takk på en måte som føles tilstrekkelig takknemlig - sånn i forhold til hvor takknemlig jeg føler meg! Jeg gleder meg over gaver og tjenester i lang tid, og tenker ofte på hvor snilt og gavmildt det var av personen som ga, og så føler jeg liksom at jeg ikke har fått sagt NOK takk....altså i forhold til hvor mye jeg gleder meg over gaven.
Og i et kapittel for seg kommer det at vi føler vi vil gi noe tilbake, en gang i framtiden...når situasjonen vår er litt annerledes... : )

Jeg tror jo ikke egentlig at folk forventer et langt brev med takksigelser eller nesegrus beundring m/knefall og en dæsj gledestårer heller da men....
Jeg vil liksom allikevel gi noe tilbake, i form av NOE slags forståelig takknemlighet....men hva blir riktig??! Og hva forventer folk liksom? Noen har jeg inntrykk av helst ikke vil ha så mye "oppstyr" rundt gaver eller tjenester - de synes det er litt....flaut (??) og vet antagelig ikke hva DE skal si tilbake....Men man kan da ikke bare ta i mot med et nikk og prate videre om noe annet heller?
Nei, et slags takk er på sin plass. Det bare ér det. ; )

Jeg føler faktisk at jeg har lært veldig mye av det å være avhengig av hjelp, og av det å ta i mot generøsitet og omsorg. Det har vært og er en "treningsøkt" som man kommer sterkere og klokere ut av. Og som sagt, dere som har gitt og gir, dere imponerer meg (og oss) og vi ser på dere som eksempler å følge.
Jeg vet ikke om det bare er jeg som er dum, men jeg bruker faktisk mye tid og tankekraft på "hvordan si takk". Det er rett og slett utfordrende å ta i mot generøsitet noen ganger! Men kan jeg bare få si det én gang for alle:

TUSEN, TUSEN TAKK til alle generøse, gavmilde, rause mennesker som gir av sin tid, sine penger, sin kjærlighet, sin omsorg og som går en ekstra mil. Hva ville verden vært uten dere?? Og hvordan hadde familien Inchley hatt det uten dere? Dere lyser opp tilværelsen og gir oss et løft med deres omsorg.
Vi er PRIVILIGERTE som har folk som dere rundt oss.
Tusen, tusen, tusen takk.........
 
Blogglisten