mandag, mars 20, 2006

Det er ikke alltid lett

Det er ikke alltid så lett her i livet. Jeg lurer ofte på hvor mye det er greit å fortelle, og hva som kanskje er for privat for andres ører. Noen tåler også å høre mer enn andre merker jeg.
Jeg føler meg liksom litt...dratt i to retninger i forhold til dette med å være åpen; på den ene siden er jeg redd for å avsløre for mye av meg selv i tilfelle det blir brukt mot meg, i tilfelle folk misforstår meg og i tilfelle de "feilvurderer" meg og setter et uriktig stempel på meg. Men på den andre siden blir jeg liksom litt sint: Hvorfor skal "alt" være så hemmelig??? Så tabubelagt, skamfylt???! Hvorfor tåler ikke (noen) folk å høre at alt ikke er tipp topp?

Jeg traff en nabo i gangen for litt siden. Hun er en eldre dame, og hadde tydeligvis ikke sett programmene om oss utifra hvordan hun reagerte. Hun spurte hvordan det gikk med Sam (som jeg hadde på armen) og jeg sa "joda, det går vel etter forholdene greit, men han har akkurat vært ganske syk og har ligget på sykehus. Han puster jo gjennom denne greia her i halsen, så luftveisinfeksjon passet ganske dårlig". Hun ble helt sjokkert og mumlet noe om at "det skal nok gå bra", "det ordner seg nok skal du se" og begynte å skyndte seg opp trappa! Hehe. Jeg ble liksom litt "nei-nå-skal-jeg-jammen..." inni meg akkurat der og da, så jeg fortsatte mens hun trakk seg sakte ett og ett skritt oppover trappa: "Ja altså, han har ingen stemme heller da, så jeg må ha han i nærheten absolutt hele tiden og jeg må suge ut slim fra hullet i halsen og sånn, så det er jo ganske slitsomt her.Vi kan ikke gå så mye ut i kulda heller, så vi er mye her inne".

Jeg må le litt...Stakkars gamle dame. Sa jeg for mye? Tok jeg det for langt tro? Jeg synes vel kanskje hun burde tålt det, hun spurte jo...

Jeg er en veldig åpen type person. At vi er med i Tv Pastoren beviser det. Jeg synes egentlig bare det skulle mangle at vi ikke ville være med på å sette ord og ansikt på en vond situasjon som flere kan kjenne seg igjen i. Reality tv som velter seg i folks ulykke og utnytter folks svake sider har jeg ingenting til overs for, men Tv Pastoren er et unikt konsept synes jeg. Jeg synes jammen det er på tide at noen tør å gi litt av seg selv på de områdene som virkelig betyr noe her i livet. Det koster litt innimellom, men flere ganger har vi opplevd at akkurat de tingene vi har lurt på om vi skulle tørre å vise er akkurat de tingene folk kjenner seg igjen i og blir berørt av.
Hva er det som er så farlig med å innrømme at vi lever i en så ekstrem hverdag at det selvfølgelig går utover overskuddet vi har til hverandre som ektepar?? Betyr det at ekteskapet er i fare, nei det gjør det ikke. Jeg vil heller si at det at vi ser litt nøye på forholdet vårt innimellom hjelper oss å holde det sunt. Vi velger å ta situasjonen vår på alvor. Og kanskje, kanskje kan det hjelpe noen andre å se at vi tør å snakke om det. Vi håper i allefall det.

Det andre jeg vil si om åpenhet er at jeg blir skikkelig usikker på venner som er veldig private i forhold til meg. Jeg innser at vi er forskjellige og at noen strever mer enn meg (... : ) med dette å være åpen og dønn ærlig - kanskje de heller ikke tør innrømme ting overfor seg selv en gang? Men jeg lurer noen ganger på hvorfor; stoler de ikke på meg? Stoler de ikke på motivene og hensiktene mine tro? Synes det kan bli litt trist...og i de aktuelle vennskapene ender jeg opp med å trekke meg unna også tilslutt, fordi jeg føler meg dum som har vært åpen selv. Jeg føler at tilliten jeg har vist ikke blir besvart, og da forandrer tilliten jeg viste i utgangspunktet seg. Den forsvinner faktisk.
(Det må herved sies at jeg tenker kun på et par episoder i denne forbindelse, så det ikke ender opp med å høres ut som at jeg stadig vekk blottstiller meg og overøser vettskremte, uskyldige og uinteresserte mennesker med mine innerste hemmeligheter....)

Jaja. Føler dette ble litt uoversiktlig mens jeg prøvde å navigere mellom litt uferdige tankerekker, håper det ble forståelig.

7 kommentarer:

Amelie78 sa...

Utrolig bra skrevet, Mie. Dette er ting jeg også har tenkt over, spesielt i forbindelse med at jeg skriver blogg. Noen ganger tenker jeg "Nei, kan jeg si dette?", men så tenker jeg - som du - "Men hvorfor skal alt være så hemmelig?" Kanskje kan det bety noe at vi deler? Tenk på alle som skriver selvbiografier eller lar andre skrive det om seg for den sakens skyld... Alle forfattere in general. Etter at folk dør, er det liksom lov å grafse og styre og dra frem ting om mennesker. Hvorfor kan vi ikke leve det livet vi gjør, gi av oss selv og velge åpenhet? Selvsagt med måte/bevissthet. Mamma har lært meg at det er forskjell på å være personlig og privat (i betydningen dele ubegrenset av alt - no limits liksom...) Jeg synes det er en fin pekepinn.

Jeg opplever din åpenhet - både her og på programmet - som genuin og ekte. Takk for at du deler. Vi får heller si fra til hverandre om vi føler den andre ligger i faresonen :) Men - følg hjertet. Klisje, men sant.

Vi snakkes!

Som du ser, er bloggen i orden igjen!

Klemmer fra meg

mie sa...

Ja, vi får passe på hverandre! ; ) Et poeng til: Hvis man velger å være åpen, hva "galt" kan egentlig skje? Noen mener kanskje noe om deg, men hva gjør vel det??

Fint bloggen er i orden, tenker det hadde blitt litt stress hvis den var borte!!!
For meg også, for jeg sjekker den stadig vekk...hehe. Sitter jo liksom bare her da... ; )
Apropos, det virker som det bare er deg omtrent som leser bloggen min?? Litt kjedelig da...men koselig at DU leser i allefall! Men det er klart, det hadde kanskje vært enklere å bare sende deg en mail i ny og ne da men... ; )

Anonym sa...

Hei!
Det er nok mange som leser bloggen, blandt annet jeg, har fått meg en ekstra hobby, nemlig bloggleser.......
Du vet nok ikke hvem jeg er, men føler liksom at jeg "kjenner" dere, har hilst på Elissa, og kan fortelle at jeg er en av dem som står i bakre rekke og er med og sukker og ber om at dere snart skal få Sam helt frisk. Kos dere og nyt spa oppholdet i fulle drag, jeg har prøvd, det er helt fantastisk..
Vi ønske dere lykke til videre og ber fortsatt om at Gud, han som har all makt, skal være med dere fortsatt i alt som ligger forran dere.
Hilsen Elisabeth, mamman til anka

mie sa...

Å, så hyggelig med en hilsen fra deg da!! Fint å vite i grunn at noen leser det jeg skriver når jeg tross alt bruker litt tid på det. : ) Og det er jo fantastisk også å vite at noen ber for oss; helt overveldende faktisk, å høre at folk vi ikke kjenner engang engasjerer seg! Og vi trenger det...kanskje mer enn noen gang.
-Og vi gleder oss til spa, reiser neste torsdag! Men det vet du kanskje, i forhold til at anka skal passe Elissa igjen... : ) Du har en fantastisk datter forøvrig!

Hilsen Mie

Amelie78 sa...

Er det ikke verdt bare for min skyld, da? ;-) Neida. Men du, vet du hva? Det er alltid mange fler enn du tror som leser bloggen din. Ikke alle har skjønt det der med kommentarer eller tar seg tid til det. Andre igjen vil bare være anonyme skap-blogg-lesere :o)Mamma leser bloggen din forresten. Og tror noen av mine lesere leser din innimellom.

I begynnelsen fikk ikke jeg så mye comments heller, men det er litt avhengig av hvor mye du kringkaster den + om noen av dine lesere linker deg og slik sprer seg til flere. Du har nok en overvekt av lesere som ikke selv er bloggere.

Dessuten - det er godt for ens egen del óg: Å skrive :)

Klem fra Hilde - the one and only, høhø

Grete sa...

Å, det er dere som var med i TV-pastoren ja! Jeg tenkte det da jeg så bilde av deg og leste at gutten din heter Sam, men så var jeg ikke sikker før jeg leste denne posten.

Jeg synes det er flott at du er så åpen jeg. Det er ikke alle som tør å være det.

mie sa...

Takk for at du sier det. Jeg tror de fleste bare er glad for åpenhet og ærlighet, selv om det bør gå en grense et sted...det kan bli litt "å nei og nei, DETTE vil jeg jo ikke vite!"

Jeg tar det til meg som en oppmuntring om å fortsette å være åpen jeg! ; )

 
Blogglisten