fredag, mars 10, 2006

Frustrert frue


På tide med et bilde av det andre barnet vi tross alt har - bare enda et uttrykk for en mors dårlige samvittighet...Jeg føler på at jeg ser Elissa for lite, at hun er i barnehagen for mye, at hun bare måtte "vike plassen" da svangerskapet med Sam begynte å gå galt. Men det var en digresjon; nå kommer jeg til saken:

Noen områder av livet mitt har virkelig ikke blitt som jeg hadde tenkt. Jeg er kjempefornøyd med å ha fått en fantastisk mann og to flotte barn, men i det som ligger rundt det daglige livet jeg har fått, er det en del ting jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte over noen ganger....
I går fikk jeg en merkelig telefon fra en budbil-mann av alle ting. Han hadde fått i oppdrag å levere en pakke fra Hjelpemiddelsentralen (en uke på overtid forøvrig), men hadde kjørt til feil adresse; i følge han er det visst to veier i Oslo som heter det samme...(ingen kommentar forøvrig) Han brukte flere minutter på å oje seg over hvor j*@la frustrerende det var for han når det ikke var skikkelig beskrevet hvor han skulle, at det ikke var ordentlig skiltet (??) i Oslo, at han brukte en j*@la halvtime på å finne hvert j*@la hus etter at han hadde funnet riktig j*@la vei, og kunne jeg få pakken i morgen i stedet? Jeg gikk med på det siden jeg forsto det var lite jeg kunne gjøre med saken, selv om jeg altså har ventet en uke. Men dette var visst ikke nok for mr. Budbil-mann! Han fortsatte å klage og forbanne alle frustrasjonene sine, og jeg spurte hva han forventet av meg - ville han kanskje ringe meg når han begynte å nærme seg så jeg kunne guide? Å nei, han ville ikke ringe 15 j*@la telefoner om dagen heller!!
(Beklager all banningen, men det er altså ikke mine ord... ; )

Jeg klarte å holde meg relativt rolig gjennom denne samtalen, og lo egentlig litt av det etterpå, men det er ikke alltid sånn. Jeg har mangfoldige telefonsamtaler med massevis av instanser, må forklare igjen og igjen....må vente igjen og igjen, hvis noen er hyggelige er det nesten en overraskelse. Og jeg erkjenner at jeg noen ganger mister tålmodigheten litt...Dagene mine blir så triste når de formes av sure miner og utålmodighet (enten andres eller min egen). Det er så frustrerende å være prisgitt hvordan andre oppfører seg og hvordan jeg i min litt frynsete sinnstilstand reagerer til enhver tid. Jeg prøver å heve meg over det, riste det av meg og prøver å fokusere på det positive. Vi har jo vært veldig heldige også, har fått mye hjelp og har så mange vennlige, selvoppofrende og hjelpsomme venner og hjelpere. Men det er vanskelig noen ganger. Det å vente og vente og vente på at Sam skal bli stor nok til at noe kan avgjøres og en plan kan legges, er som et marathon; det blir ikke lettere, det er ingen pauser, det bare fortsetter...og fortsetter. Det preger meg, og har direkte innvirkning på hvor godt jeg takler "dagligdags motgang".

Heldigvis forstår mange at jeg kanskje har "fått litt mye på én gang", og mange bærer litt over med meg. Takk og lov for sånne mennesker....Men jeg har nok litt høye krav til meg selv, og blir oppgitt når jeg ikke klarer å heve meg over det vanskelige og heller vil legge meg under dyna alene i stedet for å treffe eller snakke med flere mennesker.

Jaja. Hvis jeg virkelig skal være "hellig", kan jeg tenke "hva kan jeg lære av dette?" (Som kanskje er min fars favorittuttrykk her i livet! ; ), men det er sjelden jeg orker det. Selv om det er vanskelig å få øye på, tror jeg nok ikke det er mulig å gå gjennom denne delen av livet uten å lære noe av det; utfordringen blir å ikke lære bitterhet, skuffelse og frustrasjon i det lange løp, men å til slutt sitte igjen med en fortsatt tro på Gud, på mennesker, på at livet kan være godt. Jeg håper også at jeg kommer ut av dette på den andre siden med mer tålmodighet.... ; )

Men jeg må fortelle slutten på budbil-mann-historien: I morges kom han heldigvis, og jeg ble ikke oppringt på forhånd; han må ha klart på ett eller annet finurlig vis å finne ("den j*@la") adressen, men alt skjedde pluselig på én gang: Jeg sto i utgangspunktet med telefonen balanserende mellom øre og skulder, jeg snakket med avlasterkoordinatoren vår (hun som skulle avløse meg fra 9-16 i dag var blitt syk....så jeg fikk ikke fridagen min denne uken...). Armene mine trengte jeg til Sam, han kastet opp en stor, fin dam rett foran inngangsdøra som han gjerne ville undersøke, og akkurat DA ringte det på....Og der sto jeg altså ansikt til ansikt med mr. Budbil-mann.
Som en venninne, som tilfeldigvis hadde vært her da samtalen pågikk i går, bemerket etterpå: "Det var da j*@la ubeleilig!"

1 kommentar:

Amelie78 sa...

Hehe. Lo godt! Morsomt skrevet... Og mange fine tanker. Klem

 
Blogglisten