søndag, mars 05, 2006

Om hva som er viktig



Det kan være så lett å bli revet med hit og dit; av følelser, stemninger, (egoistiske?) ambisjoner, andres forventninger osv....Jeg føler det er vanskelig noen ganger å få øye på det som virkelig teller her i livet.
Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, men har også visst at jeg ikke ville være fornøyd med å være hjemmeværende mor over lengre tid. Jeg trenger noe annet også, noe som er mitt og som jeg brenner for.

Jeg har ikke alltid tatt de mest konvensjonelle, trygge valgene her i livet (dvs, hvis man ser bort i fra mann, barn, leilighet... ; ), og derfor er heller ikke veien foran meg veldig selvsagt. Faktisk ligger den i et totalt mørke - jeg er inne i en tunnell som svinger, og akkurat nå er jeg i en sving!
Dette er selvsagt også forårsaket av de tingene jeg ikke har kunnet styre, som har formet livet vel så mye (om ikke mer), enn valgene mine. Barna kom litt vel tett, og selv om de var velkomne var de ikke så VELDIG planlagt akkurat der og da.... ; ) Elissa forandret livet mitt (og vårt selvsagt) fullstendig, som barn gjør. og så kom Sam....need I say more. Og så døde mamma.

Jeg leste en gang at det er to ting som virkelig forandrer en kvinnes liv: At hun gifter seg, og at moren hennes dør. Jeg mener bestemt det første utsagnet skulle vært byttet ut med "at hun får barn", for det var en MYE større omveltning for meg enn det å gifte meg (og forøvrig er flere enige med meg), men jeg tror vedkommende som kom med dette visdoms(?)ordet har rett i det andre. Det er 4 måneder siden den fryktelige og sjokkartede dagen, og jeg er fortsatt i prosessen med å finne ut hva konsekvensene blir for meg og mitt liv. Jeg føler jeg såvidt har fått begynt.

Men så til poenget: Hva er egentlig viktig her i livet? Hva er viktig å bruke vår dyrebare og kanskje korte tid på? Jeg er ikke 30 enda, faktisk er jeg ikke 29 heller, og allerede nå er jeg stressa; jeg må skynde meg å gjøre noe "viktig", jeg må snart få stablet på beina ett eller annet jeg kan føle er verdt tiden min, jeg må få brukt dansen som jeg har gitt blod, svette og tårer for, jeg må oppfylle "alles" forventninger så de ikke blir skuffet og snur meg ryggen, og ikke minst: Jeg må snart leve opp til mine egne forventniger og skyhøye krav.

Jeg er ikke dummere enn at jeg ser mønsteret. (-Så slapp helt av og legg ned pennen, jeg er IKKE i desperat behov av gode råd og vink for å holde meg sunn i hodet osv.... ; ) Og jeg vet veldig godt at jobben jeg gjør nå, den er kanskje viktigere enn alt. Det er en til tider utakknemlig, usynlig, anti-prestisjetung, ikke-lovprist jobb som man blir skikkelig demotivert og sliten av noen ganger...Særlig når man, som jeg, har noen andre ting man gjerne skulle gjort....Og det å passe på Sam er forøvrig ubeskrivelig mye mer slitsomt og intenst enn å passe på et "vanlig" barn.
Min kjære pappa, som prøvde å gi Chris og meg en pep-talk for ikke lenge siden, sa det sånn: "Hva kan være mer viktig og givende enn det å gi barna det de trenger. Sam trenger alt, og dere gir ham alt. Hva kan være viktigere enn å leve for andre og å se barna vokse opp til å bli gode mennesker? Hvem andre skal gjøre det?"
(Jeg MÅ bare nevne her at selvsagt er det også utrolig givende å ha barn...jeg er priviligert og stolt over å ha to så flotte eksemplarer!!!)

Det er nok for enkelt å si at det å ha barn og gi dem en trygg og god oppvekst er dét viktigste i livet, men jeg tror det kommer ganske høyt på lista. I allefall er det viktigst og riktigst av meg å gjøre mitt aller beste i denne jobben, for det er en jobb, akkurat her og nå. Det er her jeg er i livet mitt, med alle utfordringene jeg har fått. Jeg har havnet her, delvis på grunn av valg, delvis på grunn av hendelser utenfor min kontroll. Og så kommer det vel en tid for meg igjen en gang, en tid hvor jeg kan gjøre noe med ambisjonene mine og kanskje få litt input, overskudd og motivasjon igjen. Så jeg har noe å gå på i den jobben som alltid kommer til å være viktigst i livet mitt.

Kanskje den tiden kommer snart? Jeg håper det, for jeg er sliten.....

2 kommentarer:

Amelie78 sa...

Så fint skrevet, Mie. Usminket og ærlig. Bra å få det ut. Det er en god bieffekt av bloggingen :o) Men du. Husk at her sitter jeg. 27 og singel. Ikke gift, ikke barn. Heller ikke "gjort noe stort" i livet utover dette med jobben min, barna, ting i relasjoner... Jeg tror mange kan føle på sånne ting iblan. Glad i deg! Klem fra Amélie

mie sa...

Ja....vi har alle våre ting. ; ) Det er lett å fokusere på det man IKKE har i steden for det man har noen ganger! Glad i deg og.... : )

 
Blogglisten