onsdag, april 19, 2006

Fornuft og følelser

Jeg har litt problemer med å snakke fornuft til følelsene mine for tiden. Med fornuften min, eller hodet/forståelsen/hjernen, tenker jeg at jeg vet at Gud bærer oss, vil det beste for oss, kan alt, og at Han vil sørge for at alt blir til det beste for oss.
Men med følelsene mine føler jeg meg innimellom "bedratt" av Gud; Han kan jo alt, Han er universets Herre, hvorfor tillot Han alt det vonde i vår familie? Vi har alltid trodd, forsøkt å tjene Gud, alltid gjort det "riktige" her i livet (i vår begrensede kraft selvfølgelig), hvorfor går alt så galt allikevel???
Jeg er fullstendig klar over at vi ikke kan "fortjene" noenting, ikke all verdens "perfekthet" kan diktere Guds godhet. Vi fortjener ganske enkelt ingenting, alt Gud gir er av nåde og ingenting annet.

Men allikevel...Jeg kjenner det er fristende å si "nei Gud, dessverre altså. Jeg stolte på deg, regnet med at du alltid ville passe på meg - ditt eget barn, jeg regnet meg for trygg i din favn. Og så snudde du meg ryggen og lot den ene katastrofen etter den andre regne over familien min. Du skuffet meg, nå stoler jeg ikke på deg lenger. Hva er vitsen med en Gud som ikke kan/vil beskytte oss?"
Den ubeskrivelig vanskelige oppgaven blir å fortsatt tro på Bibelens løfter, bevare et mykt hjerte og motstå bitterheten, og si at "dette forstår jeg ikke, men jeg stoler fortsatt på at du har kontroll, og at du fortsatt vil oss det beste." Det er UTROLIG utfordrende til tider! Og jeg opplever at det er en kamp i meg, med hardhet og bitterhet på den ene siden, og ydmykhet og tillit på den andre.

Hva mener egentlig folk når de sier "den og den lever så nær til Gud, den og den lever et så velsignet liv". Er det alltid likhetstegn mellom de to tingene? Betyr det i såfall at vi ikke har levd nær til Gud/levd et gudfryktig liv? Hva med Job i Bibelen da?? Jeg har tenkt en del på han, han levde et veldig gudfryktig og på alle måter misunnelsesverdig liv, et eksempel å følge. Til og med Gud skrøt av han! Og så bestemmer Gud seg for å tillate at djevelen tester han, for å bevise at Job ikke vil snu Gud ryggen uansett hva som blir kastet mot han. Job er sint på Gud, spør spørsmål, tror Gud har glemt han, han RASER mot Gud! Og Gud synes forøvrig det er helt greit å bli satt på tiltalebenken. Han gir tilslutt Job rett i det han har sagt (samtidig som han setter ting litt i perspektiv; "hvem har gitt meg noe først så jeg skulle gi ham igjen? Alt under himmelen tilhører meg"), og velsigner han mangedobbelt fordi han ikke snudde Gud ryggen, selv om han ikke forsto.

Tester Gud troen vår? Ja, vil mange si. Men vi snakker aldri om det.
Jeg må innrømme at jeg noen ganger blir litt lei av folk som mener vel, men som virker usigelig naive og ikke har opplevd "noe"; ingenting har noensinne gått dem i mot. Mennesker som derimot har en dybde til sin tro får jeg mer tillit til, jeg hører mer på deres innsikt og veiledning. En prøvd tro kan man merke hos folk.
Det må da virkelig være dem vi skal se opp til og lære av? De som har gått noen runder i bokseringen med Gud, som har fått trent sine åndelige muskler og som ikke knakk som et skjørt siv i første storm? De som står igjen med en usvekket tro og tillit, som holdt seg på bena gjennom prøvelsene (eller falt og reiste seg igjen for den saks skyld), og som til og med har kommet ut på den andre siden med en enda sterkere tro; en som tåler litt. Som er herdet.

En sånn person håper jeg å bli. Hvis jeg bare ikke knekker først...

3 kommentarer:

maria fra ålesund sa...

Det er en av tingene jeg synes er så fantastisk med Gud. Han tåler faktisk å høre akkurat hva jeg føler. Jeg trenger ikke å late som om alt er bra. Han er stor nok til å høre all min tvil, all min frustrasjon, alt mitt sinne... Jeg kan bare fortelle Han akkurat hvordan jeg har det. Han vet det jo forsåvidt allerede... Skjønte plutselig litt mer av hvor ærlig en kan være med Gud en dag jeg leste The Message versjonen av salme 6. Tenk at det går ann å si sånt til Gud?!? Det kom nesten som et sjokk, men så skjønte jeg at Gud faktisk er så stor at Han tåler å høre det!

1 A David psalm
Please, God, no more yelling,
no more trips to the woodshed.
2 Treat me nice for a change;
I'm so starved for affection.
Can't you see I'm black and blue,
beat up badly in bones
3 and soul?
God, how long will it take
for you to let up?
4 Break in, God, and break up this fight;
if you love me at all, get me out of here.
5 I'm no good to you dead, am I?
I can't sing in your choir if I'm buried in some tomb!
6 I'm tired of all this — so tired. My bed
has been floating forty days and nights
On the flood of my tears.
My mattress is soaked, soggy with tears.
7 The sockets of my eyes are black holes;
nearly blind, I squint and grope.
8 Get out of here, you Devil's crew:
at last God has heard my sobs.
9 My requests have all been granted,
my prayers are answered.
10 Cowards, my enemies disappear.
Disgraced, they turn tail and run.
Psalms 6:1-10 (MSG)

Så, ja... ville bare si, fortsett å vær ærlig med Gud. Føl deg fri til å fortelle Han akkurat hvordan du har det, når frustrasjon og spørsmål overvelmer deg, når tvilen kommer og når alt er vanskelig, men også når du kjenner at Han er der. Han hører deg, og Han vil svare, gi deg fred midt i alt det vanskelige. Jeg skal fortsette å be, be om at Gud gir dere fred, ro og styrke til å gå gjennom hva enn som møter dere. Men også at dere skal få det dere trenger av hjelp, og at noen skal kunne operere Sam slik at han blir helt bra igjen!

Ønsker dere alt det beste! Og Guds fred gjennom alt som møter dere!!

Hilsen Maria fra Ålesund

Anonym sa...

Kjære dere, hva kan vel sies mer enn det Maria har skrevet her? Det er så sant så sant, men tenkte bare jeg ville si at vi fortsatt har Sam på bønnelista, han og Elise er de førte som blir båret inn for tronen hver dag.... Lykke til videre, håper dere snart får positiv tilbakemelding fra ekspertene rundt om i verden. God Bless You all.
Mormor

Shabby chicks sa...

hei mie!
sitter og leser på bloggen din for første gang.. du er modig som deler så mye av det vonde og de gode øyeblikkene dere har. Livet oppleves dessverre mange ganger så urettferdig..
jeg har selv vært i bokseringen med Gud og kan være det fra tid til annen nå også.. og jeg har opplevd at Gud tåler det, Han går trofast med oss gjennom det vi møter..selvom det ikke alltid oppleves som han er så himla nær..
tenkte på et bilde som ble så levenede for meg i fjor pinse og som har hjulpet gjennom en vond periode i tida etterpå..

Jeg ser for meg Gud som står der med åpne armer.Åpne armer som vi kan få lov å gå inn i, være i Hans favn, også og kanskje allermest når det stormer. Noen ganger vil jeg bare trøstes, Han holder rundt meg. Andre ganger må jeg fortelle han at jeg er så skuffa på han, hvorfor ikke gripe inn slik vi hadde ønsket? - Han holder meg. Så kan det være jeg blir sinna og fortvilet, kan se for meg at jeg slår på brystkassa hans:) - Gud holder meg fortsatt i sin favn. Poenget er at han holder oss i sin favn, i sine armer uavhengig av hvordan vi er. Han sier kom med det du har, vær ærlig med meg. Jeg er her.
og det gode er at det er best i hans armer. men han tvinger oss ikke, vi får lov å gå ut av hans armer, han lar oss gå..om vi vil.. men jeg har iallefall erfart at det er best i Hans armer, der kan jeg få hvile, få trøst, få fortelle han om at jeg er skuffa,bli sinna.. Allikevel møter han meg med Hans trofaste kjærlighet!
Du og dere har flere ganger vært i tankene og bønnene mine, det skal dere fortsatt være..
Hildegunn

 
Blogglisten