fredag, mai 26, 2006

Livet på "Intervalle" II


Ja, da var det på tide med en liten oppdatering fra huset med folk fra alle verdens hjørner, i (u?)naturlig og (u?)skjønn samfunns-forening! ; )

Vi har funnet ut at "alle italienerene" faktisk bare er to familier, med ett barn hver! Hva gir du meg?! Det virket som en uregjerlig, støyende skokk med folk, det krydde av italienere! Vi har til og med begynt å "snakke" litt med dem (med armbevegelser, grimaser og alle tilgjengelige språk i skjønn (u)forening), etter at "noen av dem" (én mamma og én pappa, med étt barn) tilbød Elissa en is. Chris reiste seg opp, viftet avvergende med armene og sa med en viss intensitet: "No no no no no!!!" Hun skulle jo til å spise middag må vite, men det var ikke så lett å forklare på blandings-fantasi-språket. Jeg ble nesten svett, dette var jo tross alt (kanskje) den eneste muligheten vi fikk til å bli litt kjent med de "vanskelige" italienerene som rotter seg sammen og ikke snakker med noen andre! Jeg la hjernen min i bløt mens vi spiste middagen, og kom opp med en vanntett plan: Jeg skulle sende Elissa bort til dem etter middagen, hviske til henne før hun gikk at hun skulle si "ice cream" til den snille mannen, og så ville de tro at hun hadde kommet på det helt selv og at hun var så søt at de bare ville smelte...

Som sagt, så gjort. Men Elissa ble visst litt for nervøs, for vel borte hos pappa´n ble hun bare stående å stirre på han i en evighet, med tennene godt festet i bordkanten (hvorfor-i-all-verden??), på tross av at jeg hintet heavy på norsk til henne: "Si det da! I-c-e c-r-e-a-m (hviskestemme), si det til den snille mannen!" Til slutt måtte jeg bryte inn, før Gianni (som jeg fant ut at han het etterhvert) trodde hun var en smule syk på sinnet: "She wanted to ask you if she could have an ice cream now, since she´s eaten her dinner". Selvsagt virket planen min (Elissa er jo så søt, og ikke det minste "forfølgersk"), og plutselig snakket vi i vei (om enn haltende) med Gianni! Og ikke nok med det; etterhvert ble alle italienerene med i samtalen! Ingen andre enn Gianni snakket noe engelsk i det hele tatt, så det var litt vanskelig, men det føltes som en liten seier allikevel! (De har omtrent ikke villet smile tilbake engang når vi har smilt til dem.)

Det var da jeg bestemte meg for å spille mitt beste kort; å fortelle gjengen med bekymrede foreldre av syke barn at Chris er barnelege..... Chris himlet umerkelig med øynene, "dette har vi snakket om, jeg vil ikke vekkes om natten av bekymrede foreldre her", men for en lykke blandt italienerene!!! Chris smilte og nikket i alle retninger, han kunne likegodt ha vinket som the Queen of England; alle smilte fra øre til øre, "Dottore, Dottore".....og så hadde vi likegodt fått oss en ny gjeng av venner!

##########################################


Den russiske babushkaen går nesten alltid i morgenkåpe, og hittil har hun ikke truffet blikket mitt en eneste gang. Hun behandler meg som luft, og jeg driver og funderer på om det kanskje er sånn i hennes kultur at noen må introdusere oss eller noe?? Jeg trodde hun manglet ansiktsuttrykk, helt til hun traff en dame som jobber her og fasaden sprakk opp i et stooooort smil og hun sa "madame, madame!" Tydeligvis noen hun hadde savnet...?

I går satt Elissa ved ett av bordene her og spiste, mens jeg drev med noe på kjøkkenbenken. Alle de andre bordene var ledige, men babushkaen sto plutselig og lagde til middagen sin på akkurat det samme bordet. Elissa mumset stumt i vei, og så på den fake-blonde babushkaen med store øyne. "Hva driver hun med tro, og hvorfor gjør hun det på mitt bord?" Jeg visste at jeg ikke skulle ta det ille opp, her må man gi hverandres kulturer litt ekstra rom, og jeg kom på at det var det bordet hun alltid spiser ved og lager mat på, og hun har jo vært her i 10 måneder osv...Vi endte opp med å flytte oss...hehehe.

I dag hadde vi sittet ved det samme bordet og spist (tja, tenkte ikke noe over det!), var ferdige og hadde reist oss, men hadde noen ting stående der fortsatt. Jeg snudde meg, og der sto jammen Babushka og lagde mat igjen, ved dette ene bordet!! Hun gestikulerte til bordet ved siden av, - hun hadde flyttet våre ting dit! De andre videt ut øynene sine og indikerte stille "Ooooooooo" med munnene sine bak hennes rygg... Dette VAR tydeligvis HENNES bord!!!

Senere skulle jeg legge noen ting i skuffen vår (alle har hver sin skuff på kjøkkenet), og flyttet litt på en pose med mat som sto litt i veien. Den tilhørte en ny, sveitsisk familie som vi har fått god kontakt med (de snakker engelsk...), og moren i familien sa "Nooooo, that´s OUR space, don´t move my bag!!!" - hun tullet heldigvis, med henblikk på hva som nettopp hadde skjedd med Babushka´n. : )

###########################################

Den greske damen, Yota, er for tiden her alene med sønnen Akhilleas (mannen måtte hjem i noen dager for å fikse videre sykeforsikring osv). Hun er veldig pratsom, og deler i øst og vest av hva som skjer. -Ikke at det gjør meg noe, jeg er jo relativt åpen selv, og ser på det at hun forteller som et tegn på tillit. Hun har i dag fått mensen for første gang siden barnet ble født (dette vet snart hele huset), og sliter med at gutten ikke vil spise melken hennes! Hun er helt ute av seg (dette er egentlig ikke morsomt, men man må prøve å holde humøret oppe sier nå jeg), ungen har ikke spist noe særlig på et par dager. Hun mener melken hennes forsvinner, og har prøvd å mate han annenhver time eller oftere....hun hadde ikke spist, ikke engang drukket noe vann i dag!
(For å si det rett ut: Barnet hennes er sjefen i familien, han bestemmer alt som skjer eller evt ikke skjer...og han er 4 måneder!!! Hvordan kan hun tro han vet best??? Aaaaaanyway.....)

Jeg måtte overtale henne til å overlate han til meg mens hun drakk et glass vann og spiste måltidet hun har prøvd å spise i hele dag, og så fikk jeg henne til å gi meg en flaske morsmelkerstatning som jeg prøvde å gi han mens jeg marsjerte henne inn på soverommet hennes: "Hvis han hører stemmen din eller kjenner lukten din vil han ikke ta denne melken - da vil han ha din" sa jeg strengt. Jeg hadde foreslått at "når han blir sulten nok tar han erstatningen selv om han ikke liker den". Jeg hadde prøvd å si at han ikke kom til å dø av sult; "bare se på disse tjukke kinnene, han vil overleve den neste hungersnød", men nei: Jeg skjønte at eneste utvei ville være at han spiste hva som helst for hennes sjelefreds skyld.

Derfor benyttet jeg sjansen mens hun var borte: "Skitt, han liker ikke denne melken: Jeg tar noen sukkerkorn på flaskesmokken!" Han lot seg lure en liten stund og drakk til alle sukkerkornene var borte, og så nektet han igjen. Jeg tok litt mer sukker på....han drakk litt til, nektet, jeg tok ytterligere mer sukker på, han drakk litt til, osv...Til slutt hadde han tydeligvis drukket nok til å stille den verste sulten, så dett var dett. Ikke noe mer, på tross av mer sukker. Yota kom tårevåt tilbake (jeg tuller ikke med henne egentlig, jeg vet akkurat hvordan hun følte det - jeg har vært der selv), og jeg måtte fortelle henne at det var ikke sikkert hun kom til å bli glad, men jeg hadde tatt litt sukker på flaskesmokken, og han hadde da i allefall fått drukket litt! Hun var heldigvis sååååå takknemlig over at han hadde spist litt at det ikke gjorde noe med sukkeret! ; )

(Til alle dere som ikke har barn: Dette må virke som en lukket verden, men når (og hvis) dagen kommer vil dere vite nøyaktig hva jeg snakker om!)

########################################

Jajajajajaja....akkogveogdobbeltve. Hvaskalmansi?? Egentlig må jeg helt på slutten her innrømme at mens jeg har skrevet dette har det pågått diverse "hverdags"dramaer (nja, skjer jo ikke med alle dette) her på kjøkkenet:

Den italienske gutten, Sandro, løp ut sammen med den russiske gutten, Filip (ca 3 år begge to), og rev blomster ut av blomsterbedet - tror de også tok seg en smakebit av blomsterjorden! Moren til Sandro ble så flau at hun ble tomatrød i fjeset, kjeftet på guttene, kastet døde blomster i søpla, og fikk høylydt kjeft/refs fra sin kjære mann samtidig...

Yota kom gråtende ut fra rommet sitt, hun hadde snakket med sykehuset på telefon, og de ville hun skulle komme: Sønnen hennes får for tiden cellegift pga øyekreft, og de lurte på om han i den forbindelse har fått sår i munnhulen og derfor ikke vil spise.

Den andre italienske familien har en datter som ikke har villet spise på 4-5 dager (blir også behandlet for øyekreft). Hun fikk en real omgang med kjeft ved middagsbordet etter mye fristing, bønn om å spise, spesiallaget favorittmat, gjøgling og underholdning til maten....Ingenting hjalp, og til slutt endte det i frustrasjon og tårer for både foreldre og barn. Den stakkars jenta sovnet med hodet på bordet...det var hjerteskjærende. Som utenforstående tenker man "men det hjelper da ikke å kjefte, barnet er sykt, du gjør det bare verre for henne", men jeg vet faktisk hvorfor og hvordan det blir sånn. De VET barnet må spise, at det er til det beste for henne, de gjør så godt de kan, strekker seg så langt det går for henne, og til slutt har de tøyd strikken så langt at den ryker. De vet det ikke hjelper å kjefte, og de hater seg selv for at de gjør det likevel; hører seg selv utenfra og tror ikke sine egne ører....Det er bare det at de er menneskelige, og de klarer bare ikke mer engstelse, frustrasjon, smerte, frykt, tårer som bygger seg opp fordi-man-skal-være-sterk bla bla bla...Det blir en ond sirkel, og man sårer de som står nærmest: Familien - barna - hverandre.

Jeg vet fordi jeg har vært der selv.

Jeg mener absolutt ikke å tulle med disse menneskene; jeg vet altfor godt at det er alvorlige ting de kjemper med. Men dette er min måte å takle det på tror jeg, jeg er nødt til å finne noe å le av, ellers blir jeg deprimert.

Det er en kunst å le med tårer i øynene.

4 kommentarer:

maria sa...

Har sagt det før, men må si det igjen, du skriver virkelig godt, Mie. Kan nesten se det for meg. Veldi gøy å lese!

Skjønner at det var en tung dag igår. Å befinne seg midt i en situasjon hvor en så gjerne skulle hatt mamma der, men så er hun ikke der lenger... Kan bare prøve å sette meg inn i følelsen. Liker godt ærligheten du viser i bloggen, det er tydelig at du tillater deg selv å føle. Tror det er viktig, midt i en situasjon hvor alt kan bli så veldig overhvelmende. Å ta seg tid til å kjenne på smerten, men så reise seg og gå videre, og det virker det som du gjør.

Lykke til videre! Husker fortsatt på dere!

ingunn sa...

Haha, jeg lo høyt flere ganger. Det må være en opplevelse å være i et så flerkulturelt miljø, og i en sånn spesiell situasjon blir det nødvendigvis litt drama. Det er godt å kunne le av noe også, selv om man har respekt for menneskene det gjelder. Ta vare på deg selv og dine behov!
Har dere fått sjans til å gå ut en tur, bare du og Chris? Ville du turt å overlate Elissa til noen på Intervalle som barnevakt en kveld? Kanskje dere skal benytte sjansen og ha en kveld bare for dere selv? Sjekk ut Lusanne??? Bare et tips/en tanke jeg fikk her nå.

Netten74 sa...

Jeg bare måtte e om du hadde skrevet noe mer.
Jeg liker åpenheten, ærligheten ispedd med litt humor i det du skriver:)
He he he... måtte trekke på smilebåndet flere ganger etterhvert som jeg leste nedover (skulle ønske jeg kunne vært en flue på veggen)

klem fra J

mie sa...

Maria: Det er ikke alltid at jeg orker å føle noe, men tror det er veldig viktig å få det ut/ta det innover seg i små doser, så man ikke til slutt treffer veggen helt plutselig...Det nytter i hvertfall ikke å fornekte smerten i lengden; den blir ikke borte, den gjemmer seg i såfall bare.

Ingunn: Ja, det er i sannhet godt å le litt! Jeg er helt avhengig av det tror jeg. ;)
God idé det med a ta en kveld fri, vi får se om vi orker en dag...er ofte så slitne på kveldene at vi ikke makter å gjøre stort annet enn å sitte i en stol hver og lese eller noe. Men god idé, det er ikke umulig vi får det til!

Netten74: Jeg skulle nesten ønske jeg hadde noen hjemmefra som fluer på veggen jeg også, som vitner til levenet og kulturkrasjene! Hadde vært noe!

 
Blogglisten