søndag, mai 21, 2006

Om livet på "Intervalle"

I går var det dårlig vær igjen, så vi tilbragte det meste av dagen her vi bor, på "Maison d´Intervalle" (var det vel...). Den greske mamma´n viste seg å være en god kilde til alt mulig av informasjon, så nå vet jeg mer om de som bor her... ; ) Det er jo ikke så lett når nesten ingen snakker samme språk, men Yota, hun greske, greier visst å gjøre seg forstått med en blanding av fraser og ord på forskjellige språk hun har plukket opp, lett blandet med ansiktsuttrykk og gestikulasjon. Ikke nok med at hun gjøre seg forstått, men det ser ut til at hun forstår de andre også! Hva skulle vi gjort her uten henne, sier nå jeg. Da hadde vi sittet her alle sammen på hver vår stol og bare smilt litt til hverandre. (Det vil si, det er jo det vi gjør, men nå får vi vite via via...: )

Det er så mange skjebner her, og det gjør mer inntrykk enn jeg var forberedt på. Det setter ting i perspektiv for oss, og gjør oss om mulig enda mer takknemlig over at vi bor i et land som Norge, som betaler alt når det virkelig gjelder...

Den russiske familien består av en liten gutt på kanskje 3 år, Filip, og det som viser deg å være babushka´n hans (bestemor). Han har lymfekreft og har vært her i 10 måneder!!!! Og grunnen til at det er bestemoren og ikke foreldrene som er her, er at de er hjemme i St.Petersburg og jobber vettet av seg for å ha råd til å ha barnet sitt her til behandling.

Det er en familie her som ingen klarer å kommunisere med (nesten ikke Yota engang), de er visst fra Equador og har ei jente på ca 2 år med retinal blastom, en type kreft i øyet. (Det er det de fleste har her, en veldig sjelden type kreft) De har visstnok ingen penger til behandling, og fikk i går besøk fra et par "offisielt utseende" mennesker jeg gjetter på var fra den equadorianske ambassaden.

Det er også en ganske ung jente her som har virket så utrolig mutt og sur, og jeg trodde hun var datteren til hun russiske; men nå har jeg fått vite hvorfor hun er så "sur" (jeg føler meg skamfull for å ha tenkt det...). Hun er her alene, mannen kommer innimellom, er fra Kosovo, og har en baby som holdes kunstig i live på sykehuset...Og hun kan ikke kommunisere med noen. Igjen har Yota greid å skaffe tilveie litt informasjon allikevel, og sier at det er tøft for jenta å måtte "vasse" i barn hele dagen, som tross alt mest sannsynlig ikke kommer til å dø av sykdommene sine.
Vi må virke unødvendig bekymret hele gjengen på henne, og ikke takknemlige nok for hva vi faktisk har...
Når jeg ser på henne er det som å se en som bare eksisterer, det er ikke noe liv i øynene hennes og man kan se hun har gitt opp.

Den greske familien består altså av Yota, mannen Janis (som italienerene kaller Giovanni selvsagt..) og sønnen Akhilleas (som Akilles altså!) på 4 måneder som har retinal blastom på begge øynene! Yota sier at da de kom hit for ca 1 måned siden tenkte de at de hadde de største problemene i verden, helt til de møtte noen av de andre her. Da forsto hun at selv om barnet hennes hadde kreft og kanskje ville miste øynene sine, så var det en bagatell: Hun har så mye.
Og det er ikke det eneste problemet denne familien har, for Yota har et øye som det er noe galt med (jeg gjetter på at hun også har hatt kreft i øyet, siden det er arvelig), og en arm som ikke "virker" helt som den skal. Mannen Janis har tydeligvis mistet det ene beinet i en ulykke, for det andre beinet er fullt av arr og er ganske stivt.
Deres forsikring dekker halvparten av utgiftene de har her.

Og så er det "alle italienerene" da! Fortsatt vet vi ikke om de er italienere eller om de er italiensk-talende sveitsere (selv om en bil utenfor her er italiensk, så noen er i allefall derfra), men de ser italienske ut og oppfører seg som vi nordboere tror italienere skal oppføre seg! ; ) De har måltider sammen rundt store fellesbord, de koser seg lenge med alle slags kulinariske delikatesser, kjefter høylydt på hverandre (går utifra at de kjefter på ektefeller..), og ler, skråler og gestikulerer mens de drikker vin til maten. Hehe, det er morsomt å observere mennesker synes jeg!
Dessuten har det tatt oss omtrent til nå å finne ut av hvilket barn som hører til hvilke to foreldre; alle kjefter jo på alle barna, barna oppfører seg som søsken, og én pappa kan bære rundt på to barn for så å plukke opp en ny og marsjere inn på soverommet til legging med den siste, osv. Det var vel ikke før i går kveld da vi så to og to foreldre med hvert sitt barn gå inn på soverommene at vi så på hverandre og sa: "DE hører visst sammen!"

Det ser ut til at vi er den eneste familien med to barn, hvilket betyr at Elissa er det eneste friske barnet her. De med øyekreft er lette å skille ut, og jenta fra Equador er i ferd mes å miste håret i tillegg, mens Filip faktisk ser helt frisk ut.
De italienske tror ikke vi forstår et ord av hva de sier, men når man har en grunnleggende forståelse av språk og prater to flytende og litt tysk (og Chris kan litt fransk og snakket tidligere flytende portugisisk), så er det overraskende lett å forstå i allefall noe av det som foregår. Jeg har overhørt at de diskuterer hvor gammel Elissa kan være, hun er jo så "grande!" (I forhold til de bittesmå italienske barna ja!) Det forvirrer dem sikkert at hun bruker bleier og at hun viste seg å ha en lillebror (han var det ingen som så før i går, da han hadde permisjon fra sykehuset).
Dessuten tror jeg de lo godt av buksene mine i går, jeg hadde noen svære (må jeg medgi) amerikanske "hip hop/danse"-bukser som er veldig vide og som har skrittet nesten nede på knærne... hehehe.

(Jeg håper ikke dette er fryktelig kjedelig å lese, det er bare det at disse tingene opptar tiden og tankene mine endel disse dagene!)

Jeg må bare avslutte dette med noen observasjoner når det gjelder kulturforskjeller:

-Den russiske babushkaen koker kaffe på gamlemåten i en liten kjele jeg tror hun har hatt med seg hjemmfra, selv om de har kaffetrakter, espressomaskin og "instant coffee" her.
-Grekerne frityrsteker alt (noe de bærer preg av..) og ga meg masse tips om hvilken olivenolje jeg burde kjøpe (helt til jeg måtte innrømme at jeg ikke bruker så mye olje i maten)
-"Alle" kjefter på alles barn, noe som er uhørt hjemme
-Jeg kokte litt vann i vannkokeren til å fylle opp i pastakjelen min, og oppdaget til min store forundring at pastavannet mitt luktet rart og var brunt; det var TE!! Noen hadde slengt teposer oppi vannkokeren for å lage te!!!!
-Jeg føler meg helt utilstrekkelig på matlagingsfronten, da alle de andre (ikke bare italienerene) lager de mest fantastiske hjemmelagede middager og desserter
-Det ser ut til at vi er de eneste som synes det er varmt her (altså når det ikke regner), alle andre går med bukser og jakker og ser rart på oss som lar barna våre gå i t-skjorte og shorts...
-I dag var plutselig nesten alle borte i 11-tiden, og det slo meg: De er sikkert på messe, de er sikkert katolikker! Russerne var her fortsatt, og familien fra Equador. Men de satt og så messe på TV!

(Lurer på hva slags historier de forteller om oss. "De går og fryser i tynne klær hele tiden, spiser omtrent bare tørre brødskiver og dårlig fake pasta til middag, og du de buksene??! Jeg holdt på å le meg i hjel!")

Nå sitter jeg og passer på Sam som ligger og tar en lur. Dette er siste dagen før operasjonen...siste formiddagsluren før det bryter løs...Det ER godt å vite at nå skjer det noe, men det føles overraskende skremmende også. Kanskje litt fordi vi er på et fremmed sted, med fremmed ekspertise, og fordi vi ikke vet hva slags resultat vi får. Kommer Sam til å slite med å rette opp hodet sitt igjen i ettertid? Kommer han til å ha fryktelig vondt veldig lenge? Kommer han til å få komplikasjoner? I såfall hva slags?? Hvordan blir stemmen? Vil han bli satt tilbake i den motoriske utviklingen pga operasjonen? Hvor lang tid vil det ta før han kan le og føle seg glad og i form igjen?
Jeg føler nesten at han aner fred og ingen fare, også skal vi plutselig overrumple han med å levere han til "slakteren" i morgen...Vi vet jo at det er til det beste, men det vet jo ikke Sam...han vil bare våkne med masse vondt. Heldigvis kommer han ikke til å huske noe av dette. Håper så veldig på det best mulige resultatet...at han kan bli kvitt trach´en med en gang, og at han bare kommer seg gradvis uten komplikasjoner og uten å måtte ha stent satt inn.

Akk ja...heldigvis er operasjonen tidlig i morgen, så vi slipper å sitte og vente i lange tider. Operasjonen blir noen timer lang, vi vet ikke nøyaktig hvor lang.

Blir spennende...

5 kommentarer:

Trine Hanken sa...

Hei Mie,
Jeg digger refleksjonene og beskrivelsene dine. Du skriver utrolig bra, og når jeg leser om alle de ulike menneskene dere har møtt, kan jeg omtrent se dem for meg..

Jammen gir det et annet perspektiv når en møter andre mennesker som å¨mange måter er i "samme båt". Andre helt vanlige folk som har utfordringer, gleder og sorger som alle andre, men samtidig med en historie og erfaringer som er så unike.

Jeg er på vei til køya her down under, men sender dere mange varme tanker. Det ligger noen spennende dager foran.

Følger spent med. om jeg ikke får lagt inn en kommentar til før Sam opereres så ville jeg bare be..
Herre, takk for at du har Sam trygt i dine hender. Takk Herre for at du gir han all styrke og kraft som må til for å gå gjennom denne operasjonen. Herre gi legene visdom, innsikt og evne til å gjøre en fantastisk jobb. La Mie, Chris og Elissa kjenne at du er nær som aldri før- la din fred fylle dem og gi dem alt de trenger til.
Du er trofast, og jeg takker deg for at vi kan stole på deg alltid!!

AMEN!

ingunn sa...

Ja, nå nærmer det seg. Her borte er klokka bare 12, men hos dere er det kveld allerede. Jeg håper dere har hatt en fin dag sammen alle fire. Gud velsigne dere i morgen spesielt, og i dagene som ligger foran. Jeg skal huske på dere.
Og, Mie, igjen, du skriver råbra! Skildringene dine er morsomme, og det er slettes ikke kjedelig å lese dem!
Klem fra Ingunn

Anonym sa...

Hei Mie!
Dette blir å gjenta seg sjøl, men vi folder hendene og legger lille Sam i Guds hender. Jesus elsker alle barna...Lykke til i morgen, slik dagen er skal styrken være. Ellers sier jeg AMEN til bønnen fra Trine......
Gud velsigne dere alle 4.
Hilsen Elisabeth fra Ålesund

Grete sa...

I morgen er dagen. Dette har dere jo ventet på så lenge, og nå skjer det. Ikke rart du er spent. Vil bare si til deg at
dere er i Hans hender. Han vet akkurat hvordan dere har det, hvordan Sam har det. Og Han er med gjennom alt. Han er nærmere enn luften vi puster i.

Stor klem fra meg!

mie sa...

Trine: Tusen takk for ros & skryt, jeg foeler meg ti hakk hoeyere i hatten og selvtilliten vokser... ; ) ; ) Man lurer jo litt innimellom paa om det man skriver egentlig er interessant!
Boennen din fikk meg til aa graate, den har jeg lest om og om igjen og har som et slags "tema for dagen".

Ingunn: Jeg faar si det samme til deg, godt aa hoere fra en JOURNALIST at man skriver ok!! : )

Elisabeth: Pappa sier ogsaa "som dagen er skal styrken vaere" til meg paa dager som denne... : ) Takk for at du ber, det er en stor gave.

Grete: "Han er naermere enn luften vi puster i"...det er saa sant som det er sagt.

 
Blogglisten