torsdag, mai 25, 2006

Tanker

I en ventetid som denne er det kanskje ikke så rart det blir noen tanker...Jeg har for eksempel merket at jeg har blitt kastet tilbake til tiden vi hadde på sykehuset med Sam de fire første månedene av livet hans. Jeg har alltid fryktet sykehus, nåler, blod, smerte og brutte løfter (neeeeeida, dette kommer ikke til å gjøre vondt!), helt siden jeg som liten jente var innlagt for en ganske alvorlig sykdom. Forskjellen på oppholdet vårt her kontra Sams første måneder, er at jeg da etterhvert ble "vant til" (i den grad man blir det....) alt det fryktelige og vonde - nå er jeg helt uforberedt igjen ser det ut til!

Broder´n vet hva jeg snakker om når jeg sier at jeg "visner" i hendene når jeg kommer inn på rommet der Sam ligger, og at det bare blir verre og verre ettersom jeg tar alle slanger, sting, lukter og lyder inn..(eller, du blir vel vissen i nesa du kanskje Fredrik?? Var det det det var??) I dag for eksempel kjente jeg helt tydelig at det begynte i hendene; hadde jeg holdt et glass hadde jeg sluppet det - jeg tuller ikke! Etterhvert kjente jeg den numne følelsen bevege seg opp armene til det traff albueleddene. Til slutt var det kommet halvveis opp overarmene, og da måtte jeg nesten bare gå! Jeg overdriver ikke!

Men fra spøk til alvor (selv om det altså ikke er tull), så kjenner jeg veldig på maktesløsheten når jeg er hos Sam. Det er absolutt ingenting jeg kan gjøre for han, og det gjør meg gal. Jeg kan snakke til han, stryke han over håret, synge for han, be for han, men hører han meg? Har det noe å si? Ligger han og prøver desperat å bevege seg, komme seg vekk fra respiratoren, prøver han å strekke seg mot meg? Jeg tror egentlig ikke det, tror han har det greit i sin døsende tilværelse, men det er bare så fryktelig rart å være mamma i denne situasjonen. Man blir liksom pensjonert fra morsoppgaven for en tid.

Og jeg får vondt av han.....Det er faktisk akkurat som om jeg kjenner det på kroppen, jeg krymper meg når jeg ser slangene inni nesa hans, slangen som går inn i det sarte området mellom hals og skulder, og alt det andre. Jeg "kjenner" vondt i halsen der jeg vet de har skåret, fjernet og sydd, og jeg gruer meg til han på mandag skal få kjenne alt dette vonde i sin fulle tyngde. Jeg får bare lyst til å gråte når jeg ser han, får nesten litt panikk og vil ut derfra, langt vekk, vil ikke tenke på hva de har gjort med den perfekte lille kroppen hans....
Selv om jeg selvfølgelig vet det var for det beste, selv om jeg har lengtet meg syk etter dette, selv om jeg vet det kommer til å bli bra igjen, selv om selv om selv om....
Det er blandede følelser. Det er meningen at jeg skal beskytte han, gi han det han trenger, også gir jeg han til folk som gjør han vondt - i hvertfall på kort sikt. Jeg vet jeg er litt dum...men følelsene kjemper litt i meg.

Jeg har alltid slitt med å føle at jeg ikke strekker til som mor i disse sykehus/operasjonssituasjonene, det er så fryktelig tungt å ta del i smerten hans. Jeg skulle ønske det var lett for meg å bare sitte der, bare være sammen med han (som det virker på meg at det er for andre mødre). Men jeg synes det er så fryktelig at jeg heller vil gå min vei. Chris er på en måte heldigvis ikke som meg i disse tingene, men for han er det jo også hverdagen han lever i (han er barnelege). Så jeg lener meg litt på Chris i disse situasjonene, lar han ta mye av "våkingen". Men jeg føler meg som en dritt....og gjør tross alt mitt beste, jeg sitter hos Sam til armene mine har reist på ferie og gråten sprenger i halsen... hehe...

En annen ting jeg tenker ganske mye på, er om mamma ser oss nå? Jeg lurer veldig på det, om livet her blir et veldig fjernt minne eller om hun vet hva som foregår. Med min menneskelige fatteevne som bakgrunn så håper jeg hun kan se oss nå. Som jeg sa til Sam i dag, så hadde hun elsket å være med på dette. Mammas gode venninne sier at "hun hadde nok blitt med til Sveits! Ingen hadde klart å holde henne tilbake!" Hun lengtet etter at Sam skulle bli frisk...Hun pustet og levde i håpet. Og så døde hun. Men på en rar måte levde håpet og troen videre, og det er akkurat som jeg hører henne si "hva var det jeg sa?"

Kjære Gud, kan du hilse til mamma og si at jeg savner henne? At livet aldri blir det samme uten henne, men at det går videre. At det til og med går ganske bra nå...

14 kommentarer:

ingunn sa...

Wow, Mie, det maa vaere toeft aa gaa gjennom dette. Ber for dere hver dag.
Har gaatt og sunget paa en sang de siste dagene; "hver dag i livet er en gave fra Gud, ja en gave fra Gud" eller er det hver dag i aaret...? (Husker bare den ene strofen). I alle fall, en liten troest naar dagene ikke er saa gode og lette som vi helst oensker dem. De er like fullt en gave fra Gud, og Han er trofast med oss hver eneste av dem.
Klem fra Ingunn

Anonym sa...

Hei igjen!
Det er bare fantastisk å lese det du skriver, du er utroig flink til å sette ord på hva du føler og tenker, det må jeg vireklig få si..
Følelsen av å visne vekk og ikke få gjort noe for den du er så glad i kjenner jeg veldig godt til..... Ønsker dere alt godt i disse lange ventedagene og ber fortsatt om at det på mandag skal bli en festdag..
Hilsen Elisabeth fra Ålebyen

Grete sa...

Hei Mie, du skriver så bra. Du er veldig god til å sette ord på ting. Denne hjelpesløsheten for eksempel. Jeg har ikke oppleve å ha et alvorlig sykt barn, men følelser kan man kanskje likevel til en viss grad kjenne seg igjen i. Ønsker dere alt godt i tida som ligger foran.

Ser du har laget deg sitemeter. Det er mange som følger med på hvordan det går med dere :)

Trine Hanken sa...

Etter en lang dag på kontoret måtte jeg rett inn å sjekke om det var noe nytt..

Mie, som det er blitt sagt før, du skriver utrolig bra. Tror det er fordi det rett og slett er ekte. Du legger ikke skjul på noe men våger å være ekte og sårbar. Og det synes jeg er utrolig fint. Jeg er ikke mamma selv, så kan ikke engang forestille meg hvordan det føles. Men ikke vær for hard mot deg selv. Du og Chris har gjort det som er best for Sam, og selv om det kan bety smerte og vonde ting for en tid, både for Sam og for dere, så kommer det til å ende, og da er det verdt det alt sammen!!

Ikke mye annet jeg kan gjøre herfra enn å tenke på dere og be for dere!

Elisabeth sa...

Ja "hver dag i livet er en gave fra Gud, ja en gave fra Gud" er en fin sang (vet ikke 100% om det er det den heter). Det er godt å huske på når livet er utfordrende.

- ber om Guds velsignelse over deg Mie, Sam og resten av familien din.

Amelie78 sa...

Det ble plutselig tungt å svelge her jeg satt og leste. Noen ganger blir man ordløs. Men desto mer hjertefull. Er det nå. Tenker på deg. Jeg tror mammaen din følger med, jeg.

A.

Netten74 sa...

wow....Nå fikk jeg tårer i øynene. Fantatisk å lese om det som har skjedd med Sam.
Men det som fikk frem tårene denne gangen var det du skrev om din mor. Jeg har selv mistet henne og har mange mange ganger tenkt på akkurat dette:" skulle ønske hun var her sammen med meg. Hun hadde sikkert vært stolt av meg. Ser hun meg nå? osv"

Klem fra J

Amelie78 sa...

Må kommentere kommentaren til Netten, for jeg tenkte akkurat på henne... og hva hun tenker når hun leser det om moren din (Mie)... Og så kom kommentaren fra henne rett etterpå. Var litt rart. :)

Mie - hvordan får du til SITE METER?

Amelie78 sa...

Jeg fant den site meter-siden... Men skjønner ikke helt hvor jeg skal lime den html-koden for at takstameteret (holdt jeg på å si)skal synes på bloggen. Ikke akkurat noen datanerd, nei. Hva gjorde du? :o)

maria sa...

Følelser er av og til en merkelig ting, en vet en ting, men følelsene sier noe helt annet. Prøver å lære meg å ikke leve på hva følelsene sier, men det er ikke lett. Hva kan jeg si? Kan nok ikke sette meg fullt inn i situasjonen, tror det er slike ting en ikke klarer å sette seg inn før en er der selv.

Vet ikke om dette er det som hjelper mest akkurat nå (men hva vet vel egentlig jeg...) men tenkte på Sam her en dag i Biblical Faith klassen min, det som ble sagt var (tar det på engelsk, hvis det går greit, føler liksom ikke at jeg får sagt det like godt på norsk...) "The faith it takes to get saved is the faith it takes to get healed. We can always believe God for the best. It doesn't matter the process it takes to get there, if it's immediate or takes a year, go after the best case senario and keep believing for it till you get it!"

Vet dere har vært igjennom mye og er veldi slitne nå, men hold fast fortsatt. Dere har tatt et stort steg i riktig retning. Gud har vært med så langt og Han kommer ikke til å forlate dere nå.

Og, Mie, som så mange andre har sagt nå, du skriver virkelig godt, det er så ekte, føler nesten jeg er der sammen med dere...

Husker fortsatt på dere og ber for dere!

mie sa...

Ingunn: Den setningen har jeg prøvd å ta til meg, det er rart hvordan små ting som det "sniker seg inn" (på en god måte!:) når noen har sagt det.

Elisabeth (fra Å): Tusen takk for det... : ) Bra å høre at andre kjenner seg igjen i disse følelsene, da er jeg altså ikke så uvanlig! ; )

Grete: Jeg tror absolutt man kan kjenne seg igjen i føleleser selv om man ikke har opplevd det samme, kanskje det mest kommer an på evnen til empati?

Trine: Nei, det er nok noe i det å ikke være for hard med seg selv...det er stadig et problem for meg! ; )
Og det er ingen liten ting å gjøre for noen, det å be. : )

Elisabeth: Ja, det ér faktisk godt å tenke på! Takk for velsignelsen, vi kjenner den. : )

H: Ja, hva skal man si... Jeg kjenner hjertet ditt, har jeg nesten lyst å si! Du vet, når man bare ser på hverandre og VET, uten ord. Dette blir kanskje den skrevne motsatsen. : )

Når det gjelder sitemeter så limte jeg null og niks, det bare kom når jeg fulgte instruksjonene! Jeg har ikke fått til det samme som Grete har, men syntes igrunn den var grei den jeg fikk. Tror man kan fikse og ordne når man først har fått den.

Netten74: Visste ikke du hadde mistet mammaen din, men da forstår du sikkert akkurat hva jeg mener ja. Da vet du kanskje hvor rart det er den første bursdagen også...

Maria: Tusen takk for det! "Når det regner på presten drypper det på klokkeren!" sier nå jeg! : ) Dere som er på Hill Songs er så heldige synes jeg, og vi får liksom små smakebiter fra deg og Trine! Vi har ikke lyst til å slå oss til ro med "second best", og sikter absolutt mot det beste. Folk sier "det er ikke det verste som kan skje om Sam ikke får noe stemme", men vi er ikke helt klare for å godta det enda.

Netten74 sa...

Jeg husker ikke hva jeg tenkte den første bursdagen hennes, men da hun for snart to år siden hadde blitt 50 (om hun hadde levd) så husker jeg at jeg tenkte MYE på det. Ellers så tenker jeg mest på det når dagen nærmer seg...

fredrik sa...

Jepp, det stemmer. Jeg blir slapp i nesa. Men jeg blir også slapp i hele kroppen. Det begynner i fingertuppene, så blir jeg slapp oppover i armene. Men det værste er å bli slapp i knærne, og ikke klare å stå på beina. Og under fotsålene. Det blir jeg av slanger og styr på sykehus. Det ser ikke ut til å hjelpe med hyppig eksponering overfor utløsende faktorer heller. Har prøvd med masse Guarana, og Battery, men til ingen nytte.

mie sa...

Ja hehe, sånn er det ja....Jeg kjenner det igjen kjære broder! Bare så synd vi har måttet fikse sånt (med mer eller mindre hell) i en såpass lang periode, men nå er det forhåpentligvis snart over.

 
Blogglisten