onsdag, mai 31, 2006

Ting Tar Tid

De gode nyhetene først: Sam klarte seg (såvidt) gjennom natten uten respirator!! Men han har hatt en fryktelig urolig natt, har hatt mye ubehag og har ikke sovet noe særlig. Han klarer å puste selv med hjelp av "vinden" i masken han har over munn og nese, men det går ikke særlig bra uten enda. Det er veldig individuelt når barn klarer å slutte med denne hjelpen, og det viser seg at Sam ikke er av de som klarer dette kjapt..Men det er ikke noe nytt for oss egentlig, vi oppfatter Sam som seig, men ikke særlig rask til å komme seg etter ting som dette - av erfaring. (Dere av de "gamle" sykepleierene til Sam som følger med vet nok hva vi mener med det tenker jeg... :)

Sam åpner øynene sine litt mer i dag og kikker litt på oss, men det tar ikke mange sekundene før det er tydelig at han mister fokuset og bare stirrer ut i lufta. Og han har fortsatt mye ubehag, det er tydelig å se. Han jobber veldig med hvert pust, og armer og ben slår og sparker hvileløst det meste av tiden...Det er rett og slett slitsomt å se på. Jeg prøvde å roe han ved å holde forsiktig på armene hans, men det var som om han ikke enset det engang.

Det er altså ikke helt uventet at det kan ta tid for han å komme helt til seg selv, og heller ikke at det er vanskelig for han å få til pustingen uten problemer. Noen bruker timer, andre bruker dagevis. Men det de selvfølgelig er redd for er at arrvevet begynner å gro ut igjen...eller at andre ting har gått galt nedi halsen. Så det de sier i dag er at de gir han fram til fredag, og hvis han fortsatt trenger pustehjelp da så må de ned i halsen å kikke igjen. For da har han trengt hjelp for lenge til at det anses som normalt. Men dette er altså worst case scenario.

Summen blir nok at han er litt bedre, men at han fortsatt ikke kommer til å gjøre noe forsøk på å lage noe lyd i dag heller. Og at i hans tilfelle vil det ta litt tid å "få alt på rett kjøl" igjen.

Hvis jeg skal si noe om meg selv, så må jeg si at jeg kjenner veldig på det jeg skrev om i går: At jeg balanserer på en knivsegg, og at det skal lite til før jeg merker jeg blir overveldet av føleleser - enten gode eller "dårlige".

Eksempel: (Fordi når jeg leser liknende "diffuse" sitater hos andre lurer jeg alltid på nøyaktig hva de mener med dette, og hvorfor de ikke utdyper det med et eksempel...har de sagt A, hvorfor sier de ikke B??)
Rett før jeg begynte å skrive banket det på døren. Det var dama som "passer butikken" her på huset i dag. Hun snakker ikke engelsk i det hele tatt, og derfor er det naturlig nok ganske vanskelig å kommunisere med henne. Hun vinket meg etter seg bort til rom nr. 4, og jeg skjønte at hun ville vi skulle flytte dit.

Forhistorie: (Fordi jeg ser det er nødvendig med en forklaring..:)
Russerne dro hjem i dag (heldigvis for dem, etter 10 måneder!!!), og italienerene har mikset og trikset på egenhånd for at vi skulle få flyttet inn på rommet deres, rom nr 1 med eget bad, 4 senger, tv og masse plass! Siden Sam muligens kommer for å bo sammen med oss etterhvert, må vi rett og slett ha mer plass; det er ikke plass til en seng til her vi er. Historien med italienerene er egentlig en hel saga i seg selv, men i allefall har de fått så hjerte for Sam og oss at de altså tok initiativ til å skaffe oss et nytt rom. De var veldig stolte over å ha fikset dette! ;) Men så kom altså denne damen og ville plassere oss i nr 4 i steden. Hun så på meg som om jeg var et insekt hun helst ville tråkke på men som hun tok seg sammen for å være sivil med, og jeg kunne ikke fatte hvorfor! Kanskje fordi hun tror vi absolutt vil ha det beste rommet, og det er frekt?? Men det var jo ikke vi som spurte engang! Det er så frustrerende å ikke kunne forklare seg!! Og noen ganger blir jeg litt lei av kulturforskjeller, enten de er ekte eller imaginære. Uansett, jeg kjente at "dette takler jeg bare ikke nå". Dette ville ellers ha vært en fillesak, men det er den typen ting som kan vippe meg helt av pinnen i disse dager. Og ikke vet jeg hva det blir til med de rommene heller, ettersom dama fikk en telefon og jeg ikke gadd å henge med henne mer; jeg gikk tilbake til rommet, med vondt i magen....

Ellers sover jeg urolig med en dyp nyve i pannen, det ser jeg på morgenen når jeg ser i speilet. "Hakket" blir der nemlig i en times tid etter at jeg har stått opp.

Nå håper jeg bare å få se noen reale framskritt for Sam, det vil gjøre underverker for mor! :)

9 kommentarer:

Anonym sa...

Hei..Jeg skjønner kjempegodt at dere er utålmodig etter at Sam skal puste selv og at dere skal få høre stemmen hans, men tenk på alt han har vært igjennom.. Hvert eneste lille "skritt" han tar nå er jo egentlig et kjempeskritt med tanke på hvordan det var før operasjonen.. For hvert minutt, hver time og dag som går er han et skritt nærmere å bli frisk.. :) Tenk på alt det gode dere har å se frem til.. *Trulte*

ingunn sa...

Kjære dere,
The waiting game tar helt sikkert på. Nå bruker nok Sam alle krefter på å bli frisk, og vi som "står rundt", hvis man kan si det om oss kommentar-leggere på bloggen, er alle med og heier på og ber for ham. Og jeg er sikker på at det er mange fler både i Norge og i verden som på en eller annen måte følger med på hva som skjer med dere, og bærer dere fram for Gud. Og Han følger i alle fall med!

Trine Hanken sa...

Huh, jeg holder pusten i spenning når jeg ser at du har lagt inn ny "rapport" og leser hva du skriver..
Aiaiai.. jeg vet hvordan det er når en er så sliten at den minste kommentar eller opplevelse kan vippe deg av pinnen. Det kan være bagateller, men der og da føles det som den største tingen i verden.. Hva kan jeg si.. Du er normal. Du skal ikke være en superwoman. Du er mamma. En mamma som elsker sønnen din over alt og det er klart det siste du ønsker er å se han ha det vondt.

Jeg fortsetter å be for dere og det gjør vi også på kirka her. Idag hadde vi lovsangsøving og da ba vi igjen for dere konkret, så vit at dere er løftet frem i mange bønner. Og jeg bare ber om at dere får kjenne det konkret, at dere blir bært på bønnens vinger.
Og jeg tenker at Jesus og Sam har hatt mange kule samtaler mens Sam har sovet denne uken. Blir spennende når han kan fortelle alt han har opplevd og drømt og sett.. Han kan ha vært og flydd med englene han for alt vi vet..

Må dere få en GOD natts søvn og legge alle bekymringer på han som ønsker å bære de for dere!

God klem Trine

afrikansk dagbok sa...

Hei og håp!
Kjenner til litt av det der med kulturforskjeller, og har hatt mine kultur kræsj. Ikke lett når "støtdemperne" svikter, og i deres tilfelle har det vært mye slitasje.
Ikke rart i det hele tatt om dere er utslitt.
Det hjelper å komme med en lang regle på norsk. De skjønner jo ingen ting, men det er tilfredstillende å få ut av seg noe :-)
Håper lille kriger snart puster ved egen hånd, og at han roer seg.

Afrikansk dagbok

Eirin=o) sa...

Stå på!!:)
Klem Eirin

Eva sa...

Hei Ane Marie

Jeg ber for dere alle fire. Dere er i Guds omsorg, og Hans timeplan er alltid perfekt, selv når vi ikke forstår eller ser det.

Hilsen Eva

mie sa...

Trulte: Hvert lille skritt er et sjumilsskritt i forhold til hvordan han hadde det, så det er godt å vite! Selv om han først måtte bli mye dårligere før han kunne begynne å bli bra.

Ingunn: Min kjære, kjære "amerikanske" venn! :) Det er så godt å høre fra deg. Vi vet at mange følger med, det varmer veldig. Og det er godt å vite at Gud bryr seg om oss også! :)

Trine: Takk for at du sier jeg slipper å være superwoman, det er godt å høre fra noen andre!!!! :) Og jeg måtte le ved tanken på samtalene Sam må ha hatt med Jesus - en oppmuntrende ting å tenke på! Og vi er fortsatt stumme over det faktum at folk i AUSTRALIA ber for oss!!!!!

Afrikansk dagbok: Godt bilde det med støtdempere! Og hehe..jeg må innrømme at jeg kom med et par uttrykk etter at dama rundet hjørnet vekk fra meg for å svare på telefonen... ;) Har forøvrig prøvd å finne bloggen din, men det gikk visst ikke...

Eirin: Hei igjen! Har du fått igang bloggen din enda eller? Chris hilser!

Eva: Hyggelig å høre fra deg! Og takk for at du ber for oss. Guds timeplan er ikke alltid skrevet på mitt språk engang, har jeg funnet ut! :) -Men jeg har også funnet ut at den "stemmer" på et vis. Helt uavhengig av meg. :)

Anonym sa...

Hey!!!
Jeg heier på Sam!!! Og dere!! Jeg må si at du og Chris er helt utrolig... dere viser et helt utrolig mot... Jeg under dere alt godt.. Jeg skal fortsette å be!! Bloggen er utrolig bra... Det er som en spennende bok. Stor klem fra Dorothy

mie sa...

Dorothy: Takk for nok et kompliment! ;) Tusen takk for at du er med og ber.

 
Blogglisten