lørdag, juni 03, 2006

Bursdager (Livet på "Intervalle" VI)

I vårt merkelige, sammensatte minisamfunn har vi blitt en ganske sammensveiset gjeng av de som har bodd her lengst, og som kommer til å være her en stund. Hva er da mer naturlig enn at vi feirer hverandres bursdager? Vi feiret én i går, og skal feire en til i kveld.

Forhistorien til den i går, var at "La Kosovana" som italienerene kaller henne fordi navnet hennes er omtrent umulig å uttale (høres ut som tj-tjipe eller noe...), på torsdag fortalte meg ved hjelp av fingerspråk, kalender og sangstemme, at i morgen var det hennes "happy birthday to you, happy birthday to you" osv. Jeg hadde nemlig kommet på å spørre henne hvor gammel hun var (hvilket annet spørsmål kan man rimeligvis stille når man ikke har noe felles språk??), og fant ut at hun skulle fylle 23 år.

Vi satte i gang med forberedelser, og overrasket henne med bursdagssang, kake med 23 lys, blomster, kort og sølvøredobber. Hun satt seg rett ned og gråt og gråt...Det er ikke lett å være så langt hjemmefra, helt fullstendig alene, med et alvorlig sykt barn og uten å kunne kommunisere større med de man bor sammen med. Og på bursdagen må det være ekstra ille. Det ble i grunn en ganske spesiell stund for oss alle, for selv om vi ikke kan snakke med henne så deler vi noen av de samme erfaringene. Tror hun ble helt overveldet av at vi gadd og ordne til bursdag for henne, når vi ikke kjenner henne engang. Det vil si, vi jo at hun ble helt overveldet.





Hun er en "tøff" jente med steinansikt stort sett ellers, og jeg klandrer henne ikke for det. Jeg vet til en viss grad at man er nødt til å sette på seg en maske for å klare å komme seg gjennom de verste dagene, og hun har "de verste dagene" hele veien..Hun fortalte meg i går kveld at barnet hennes har en genetisk feil, som bare vil repeteres i flere barn; derfor skal hun ikke ha fler. Hun er gift, mannen hennes hadde bursdag i går han også, ble 25. Han får ikke være her pga visaproblemer. Hun fortalte at Kosovo var helt "crazy"; ingenting fungerer, hun fikk ikke lære albansk på skolen - bare serbisk, og det virket som hun selv hadde opplevd at barn og gravide kvinner hadde blitt skutt. Hun sa hun ikke sover så godt om natten...

Jeg følte meg nesten skamfull over hvor godt vi har det i Norge. "Not fair", prøvde jeg meg på. Men hun forsto ikke hva jeg sa.

"Thank you very, very much" sa hun igjen og igjen, resten av kvelden. Men det behøvde hun ikke å si. Ansiktet hennes da vi overrasket henne og da hun pakket opp øredobbene var mer enn nok.

Hmmmmmm.....Vi var nok ikke forberedt på denne delen av reisen vår, at vi skulle treffe så mange forskjellige folk med så krevende og tøffe historier, og at vi etterhvert skulle forme et slags samfunn med folk fra "alle verdenshjørner". Det blir nesten rart å dra fra disse menneskene for aldri å se dem igjen, etter at vi har delt disse helt spesielle opplevelsene. Det er som en uventet liten perle; som kjent produseres perler når blåskjellet får "problemer" ; )

I kveld er det nok en bursdag, en av de italienske damene blir 41, og vi andre har gjemt to kaker dypt inne i et kjøleskap og har spleiset på en bukse til henne. Vi skal visst spise en italiensk spesialitet. : )

I mellomtiden observerer den greske og de italienske damene at jeg sitter foran datamaskinen (igjen...) og at Chris rydder bordet etter lunchen vår...De har allerede kommentert flere ganger at Chris er så flink til å hjelpe til, og har til og med gått så langt som til å si (til Chris, ikke meg) at han gjør alt!!!! Hah! Det er rett og slett ikke tilfelle, så vi har kommet fram til at når jeg gjør husarbeid, matlaging og tøyvask (som Chris forøvrig ikke rører, bare så det er sagt...sistnevnte altså), så må det være så selvsagt for dem at de ikke ser meg en gang. Og at når Chris gjør det, så er det et så uvanlig syn å se en mann gjøre "damejobber", at han skiller seg ut som en støvel blandt stilettheler...(likte den analgien skikkelig godt selv i hvertfall!!!)

2 kommentarer:

Karina sa...

Hei igjen Mie:)
Man får se ting litt i perspektiv når man hører de fryktelige historiene til de andre. Stakkars jente...Hun hadde opplevd mye tøft altså! Så bra at dere er med på å muntre hverandre opp selv om dere alle har det tøft. Ta vare på de små øyeblikkene med glede, Mie! De kommer godt med når det røyner på...

Hvordan går det egentlig med Elissa oppi alt dette? Takler hun det fint?

mie sa...

Karina: Jeg føler jeg begynner å bli flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene her nede faktisk! Det er enda en god "bieffekt", kan man vel kanskje si.
Det går ganske bra med Elissa tror vi, hun er ei tøff lita jente. Men hun følger utrolig godt med, og har behov for at vi forklarer alt for henne. Når det vel er forklart, er det greit for henne!

 
Blogglisten