tirsdag, juni 06, 2006

Delte følelser

Må bare skrive litt til her sent på kvelden, for Chris og jeg har vært en tur borte hos Sam igjen i kveld. (Overlot barnevaktsitting for Elissa til "don" Gianni!)

Sam er VELDIG sliten, VELDIG urolig, VELDIG sint og utafor...Han bare ligger og vrir seg og sparker og slår, helt hvileløs stakkar. Det er nesten umulig å få masken til å sitte der den skal, og han ruller omtrent ut av sengen....Det er utrolig slitsomt å se på; vi er helt svette.

Det er nå to uker siden han sist ble holdt av noen, så etter MYE baksing og flytting og justering av utstyr, fikk Chris holde han på fanget. (Jeg tenkte at min nervøsitet for alle ledninger osv ikke ville gi Sam den helt store roen...) Tanken var at han skulle roe seg, men dengang ei...Vi måtte gi opp ganske fort. Han er liksom helt....ute av seg. Antagelig helt utslitt, og så har han for mye uro i kroppen pga adrenalinet han må få for å holde oppe blodtrykket (pga alle de beroligende medikamentene går blodtrykket ned). For ikke å snakke om at han nå ikke får fullt så mye medikamenter, og han har jo blitt avhengig. (Chris kan forøvrig ramse opp 15 forskjellige medisiner Sam får - bare på hukommelsen etter å ha sett listen! Da er det sikkert enda fler)

Men: Midt oppe i det hele, all uroen, alt stresset, alt det vonde, så hørte vi at han gråt! HØRTE at han gråt!!! Tidligere har vi sett det, men nå var det stemme!!!!!!!!!! Ganske sterk til og med, helt umiskjennelig en stemme! Ok; den hørtes litt "rar" ut pga all heliumen han får i seg, men VI HØRTE EN STEMME!!!!!

For å si det sånn, så har jeg aldri kunnet tenke på denne situasjonen uten å måtte ta meg sammen for ikke å gråte. Jeg har sett det for meg som noe rolig, vakkert og tåredryppende "romantisk". Oppfyllelsen av sååå mange inderlige bønner og frustrasjonens bitre tårer, følelesen av at "nå begynner det nye og bedre livet vårt" hengende tykt i luften, den evige ventingens klimaks....Men sånn var det ikke. (Hahaha, det er jo egentlig ikke så overraskende kanskje!)
For å si det sånn så druknet liksom den lille stemmen i alt stresset og det vonde, vi var mest fokusert på at Sam skulle roe seg og ha det bra igjen. Og til å begynne med var jeg ikke helt klar for å godta at det var stemmen til Sam; jeg var skeptisk...hehe. Ja, sånn blir man av å få så mange utsettelser, dårlige nyheter, usikkerhet og atter usikkerhet, og ikke minst all ventingen....Venting, venting, venting, venting, venting, livet på pauseknappen, og ingen kan si noe om når det vil være over, hva vi kan forvente oss, eller egentlig love noe som helst.

Så det ble kanskje egentlig et aldri så lite....kan man si antiklimaks? Det var i allefall vanskelig å finne de "rette" følelsene der og da, men vi filmet noe av det og når vi ser på det i fred og ro, ja da begynner det å gå opp for oss hvor spesielt det er. Kanskje vi bare har ventet for lenge?? Det er for uvirkelig på en måte, vi greier ikke å ta det inn - registrere det ordentlig. Ja, sånn tror jeg det må være. ;) Det høres "riktig" ut i mine ører... ;)

En annen ting er at det er et (annet..) skår i gleden, og denne gangen er jeg (faktisk..) ikke bare negativ og "alfor nøktern" heller: Dette ER ikke over. Ja, vi har konstatert at Sam har stemme (takkoglovogpris!), og med all sannsynlighet på vår side, kan vi si at Sam vil bli helt bra til slutt. Men når det er, det vet vi ikke, og vi vet heller ikke hvordan den veien ser ut. Vi håper selvfølgelig at den nå er kort, og nå som vi har hørt stemmen hans og ser at han så langt har klart seg relativt bra uten respiratoren, så vokser som nevnt før håpet. Men vi er livredde for at hevelsen skal "gjenoppstå" som den gjorde ved siste forsøk, eller at det skal oppstå andre komplikasjoner som vil gjøre dette marerittet lengre. For vi har fått nok av denne veien; det blir for enkelt å si "hva gjør noen dager/uker/måneder ekstra? Det blir bra til slutt!" Forsåvidt er det muligens sannheten, men vi er luta lei, utslitt, tynnslitte, tålmodigheten er utbrukt som sokker som har fått vasket i stykker strikken.....for å si det sånn. ;) vi vente så må vi det, men vi er relativt klare for å avslutte dette veldig snart!

Puh, for et liv vi har hatt det siste halvannet året, og for noen spennende dager vi har her...Altfor spennende, som sagt før. Det er høyder og lave lavpunkt, berg og dalbane-følelser, uro, håp, smerte, glede, lykkefølelser (for første gang på lenge), kald og klam frykt, fred, sinne, latter, sorg, takknemlighet............

Vi kjenner varmen fra så mange mennesker........

- Hehe, egentlig skulle denne posten ha hatt overskriften "STEMME!!!!", men det hadde på en måte gitt et litt feil bilde av situasjonen (hvis dere forstår hva jeg mener), samtidig som jeg ikke ville ødelegge overraskelsen. ; ) Liker ikke å ødelegge et godt poeng vettu! Klarte jeg å få noen til å gispe med hånden for munnen tro? ; )

8 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg gispa ikke,men jeg gråter litt! Vet ikke om du får opp et kl.slett på når kommentarene kommer inn,men jeg er oppe en liten tur og MÅTTE bare innom for å se om du hadde skrevet mer. (Egentlig skulle jeg sovet på "mitt grønne øre"...)Stakkar liten,- og stakkar dere!! Burde rope ut i glede pga stemmen,men her er det mye smerte også. Fyttisøren så vondt det må være for dere å se Sam slik! (Skal heller ikke glemme at dere i det hele tatt har hatt et tøft år..!)Jeg ber virkelig om at veien til målet må bli kort herfra!
Varme tanker fra Bente.

Anonym sa...

Kjære Mie!
Når jeg leste oppdateringen i dag kjente jeg på maktesløsheten, hva kan vi gjøre......vi ber og ber og ber......
Jeg fikk en tanke, jeg forstørra et bilde av Sam så det fylte hele skjermen min, så la jeg hendene på skjermen og ba enda mer.....og så må vi stole på at Han som vet og ser alt og som har all makt vil gjøre Sam rolig slik at han kan få slappe av og blir frisk og sterk, og gi dere den styrke og tålmodighet dere trenger.
Gode og varme tanker fra Elisabeth i Ålesund

Trine Hanken sa...

AA kjaere mi tid!! Jeg har vaert uten internett siden soendag, og naa er det tirsdag kveld. Men naa fikk jeg endelig sjekket "stoda". Mye som har foregaatt i deres verden de siste to dagene.
Hva kan jeg si annet enn at jeg gleder meg med dere i framgangen, samtidig som det skjaerer i hjertet naar jeg leser og skjoenner hvor slitne dere er. Men vi som staar rundt dere kan vaere sterke for dere, naar dere ikke orker mer i det naturlige. Og saa er det saa godt aa vite at Gud kan gi dere alt som dere trenger for aa "hang in there". Tenker masse paa dere. Vi har en MEGA PRAYER NIGHT her paa Hillsong ikveld, saa jeg skal igjen putte inn en lapp for Sam og for dere! Og vi fortsetter aa loefte dere paa boennens vinger.

Det er jammen rart aa tenke paa at vi ikke en gang har moettes Mie, og det foeles omtrent ut som vi kjenner hverandre.. hehe.. en rar ting..
Du er utrolig Mie!!! DU inspirerer meg og utfordrer meg stadig!!!

Haaper paa en god tirsdag for dere alle 4..

God klem Trine

anka sa...

vi går med deg mie!

anka

Karina sa...

Jeg sitter her med gråten i halsen jeg også. Dette er sterkt å lese om! Urettferdig at når dere først opplever et stort lyspunkt, så kommer en stor nedtur også... Forstår at det frustrerende å se lille Sam så sliten og urolig. Dere har jo såååå lyst til å gjøre noe for å hjelpe ham, men hva skal dere gjøre? Ber om at dere skal få stor styrke nå, og at Sam skal få det godt SNART.

Varme klemmer fra Karina.

Jeanette sa...

Har ikke fått sjekke bloggen før nå over helgen, så jeg ble så glad over å høre at det går bedre med Sam!! Samtidig er det delte følelser også her - for jeg kan kjenne noe av smerten din gjennom pc skjermen! Kan ikke gjøre annet enn å gå ved siden av dere i denne kampen. Men tenk at han vil bli bra!!
Varme tanker - Jeanette

mie sa...

Bente: Jeg kan se klokkeslett ja, det var en sen tur i natten du hadde! ;) Tusen, tusen takk for at du tenker på oss, og gråter med oss.... :)

Elisabeth: Å, du er vel god...For en god idé, og tenk at du ville gjøre det for oss. Takk for at du ber så iherdig, både for Sam og for oss. God klem til deg :)

Trine: Takk og takk og atter takk... :) Det er omtrent alt JEG kan si!!
Inspirerer og utfordrer? Så fantastisk godt å høre!! Jeg blir ydmyk....Ja, litt rart at vi aldri har møttes!!

Anka: Tusen takk, du er god...God klem.

Karina: Stor styrke er akkurat det vi trenger! Takk for at du ber og tenker på oss. Dagene sniler seg av gårde, og det er godt å kjenne at vi blir løftet av så mange!

Jeanette: Jeg gråter ved tanken på at du og dere går ved siden av oss; det er jo det vi trenger. Tusen takk....

mie sa...

Bente: Jeg kan se klokkeslett ja, det var en sen tur i natten du hadde! ;) Tusen, tusen takk for at du tenker på oss, og gråter med oss.... :)

Elisabeth: Å, du er vel god...For en god idé, og tenk at du ville gjøre det for oss. Takk for at du ber så iherdig, både for Sam og for oss. God klem til deg :)

Trine: Takk og takk og atter takk... :) Det er omtrent alt JEG kan si!!
Inspirerer og utfordrer? Så fantastisk godt å høre!! Jeg blir ydmyk....Ja, litt rart at vi aldri har møttes!!

Anka: Tusen takk, du er god...God klem.

Karina: Stor styrke er akkurat det vi trenger! Takk for at du ber og tenker på oss. Dagene sniler seg av gårde, og det er godt å kjenne at vi blir løftet av så mange!

Jeanette: Jeg gråter ved tanken på at du og dere går ved siden av oss; det er jo det vi trenger. Tusen takk....

 
Blogglisten