torsdag, juni 08, 2006

Fikk holde Sam i dag

Pheeeeew! (Som man ville sagt det på engelsk) Nå ble jeg litt letta: Bloggen har vært nede siden i går kveld, så jeg ble litt nervøs for at den var borte. Heldigvis ikke!

Ja, jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde noe sensasjonelt, positivt eller i allefall halvveis oppmuntrende å meddele, men.....
Neida. Jeg er bare "litt" lei, sliten, negativ, sår i hjertet og tåreferdig i dag...

Jeg visste ikke om jeg skulle orke å skrive noe her i kveld, men jeg vet jo at det er så mange av dere som følger så veldig med, og det rører meg og oss veldig. Så dette innlegget er for dere; dere som viser oss hva ekte engasjement, ekte omsorg og ekte vennskap er.

Jeg får anstrenge meg for å være litt positiv, og si at legene mente Sam var litt bedre i dag..Han trenger visstnok litt mindre oksygen, og de har trappet ned på "dopet" med hele én milliliter pr time...(Jeg prøver å ikke være sarkastisk, bær over med meg...) Han har også reagert ganske positivt på "togterapien" (som vi nå kaller den fryktelige maskinen de "rister lungene" til Sam med i en halvtime hver tredje time), og har derfor ikke fullt så mye slim i lungene lenger. (Skulle bare mangle!) Han lager heller ikke så mye lyd lenger når han puster, hvilket kan bety at hevelsen begynner å gå litt ned.

Sånn ja! Dette var visst ikke så aller verst! Jeg klarer å være "positiv" (hvis vi drar det litt langt ja..) hvis jeg vil!

Men det er litt som å trekke ut alle tennene saaakte, uten bedøvelse...-Både det å skulle prøve å være positiv, men mest av alt det å se på at Sam ligger der dag etter dag uten de helt store framskrittene.

Vet ikke om jeg har sagt det helt tydelig, men den dagen de tok Sam av respiratoren første gangen forespeilet de oss at han kanskje kunne flytte over på vanlig avdeling samme dagen, hvis ting gikk bra. Så ble det "i morgen", så sluttet de å snakke om det, så la de han på respirator igjen, så forsøkte de igjen, og her er vi; 9 dager senere. Jeg har tenkt den tanken flere ganger i dag: "Som å trekke tenner sakte, uten bedøvelse..."

Jeg har gjort et ordentlig forsøk på å sitte hos Sam over lengre tid alene i dag. Ellers har vi enten vært to, eller jeg har gitt opp etter ikke så lenge om gangen. (Og dette lider samvittigheten min av, bare så det er sagt) Jeg skulle så gjerne ha vært flink til å holde i hånda, bysse, trøste, ta del i smerten. Men jeg kommer til kort. Jeg vil GJØRE noe; ta vekk alt det vonde, eller i allefall gjøre det lettere å bære på et vis, men jeg synes ikke det ser ut til at han får noe hjelp av at jeg sitter hos han egentlig. Noen ganger blir han faktisk tilsynelatende forstyrret av at jeg tar på ham, eller snakker til ham.
Jaja, i allefall satte jeg alle krefter inn i et skikkelig forsøk på å ta meg sammen i dag. Jeg satt der ved senga hans, prøvde å holde han litt i hånda, stryke han over håret, over kinnet. Han var urolig, misfornøyd, så ikke noe særlig på meg. Tror begge slappet best av når han sov...

Sykepleieren trallet og nynnet mens hun ga Sam en røff kattevask. Jeg satt blek og skjelven ved siden av og synes hun ikke var forsiktig nok. Jeg kunne ha hjulpet til, hun tilbød det, men....jeg har problemer med å sette ord på det skikkelig, men....jeg taklet det bare ikke. Å måtte ta på de vonde områdene, SE alt det vonde "up close and personal", forholde meg direkte til slanger inni blodårer, -som er sydd fast i huden forøvrig, "gift" som sakte drypper inn....
Jeg fikk etterhvert holde Sam for første gang etter operasjonen, og det var i allefall til dels koselig. Når han var rolig, var det kjempefint. Men ikke når han kjempet og jeg måtte passe på ledninger og slanger, at han ikke dro i ting som var sydd fast osv...Da satt jeg som på nåler. Han sovnet etterhvert, og igjen kunne vi begge slappe av en liten, stakket stund.

Jeg tror problemet er at jeg føler for mye, derfor kan jeg ikke forholde meg til ting sånn som jeg egentlig vil, hvis det er forståelig..Det koster meg enormt mye, mer enn jeg klarer å betale mange dager.

Jeg har hatt et slags lavpunkt i dag tror jeg. Kanskje ikke tilfeldig at det var samme dagen som jeg prøvde å "gi" Sam mer enn jeg har vært i stand til til nå.
Jeg har mest lyst til å gråte, gråte, gråte....men jeg har ingen steder å være for meg selv. Rundt meg kjefter foreldre på barn, unger skriker og hyler, folk lager middag, maser om at jeg skal ta ned vasken jeg har hengende til tørk fordi den angivelig er tørr (noe den IKKE er...og jeg måtte forklare at noe har vært i tørketrommelen og er derfor nesten tørt, men det andre er søkkvått! Hun har ikke sjekket alt, og jeg nevner ingen navn...). Elissa sover på rommet vårt, tv rommet er fullt, ute er det for kaldt............

Jeg er drittlei. Følelsene ligger tykt utenpå meg nå, jeg tåler ikke flere "tørre klær/ikke tørre klær-samtaler!" (Ta et hint da, kvinne...) Jeg har lyst til å kjefte på sykepleierene som ikke skjønner at Sam ikke liker å ligge med hodet bøyd framover når han ikke trenger det engang, hysje iltert på de som bråker mens han prøver å sove, men mest av alt har jeg lyst til å ta vekk smerten hans. Og jeg prøver ikke å være heroisk når jeg sier at jeg gjerne skulle tatt det vonde på min egen kropp. Jeg hadde taklet det bedre enn å sitte der, uten å kunne gjøre en dritt.

Og verst av alt er det at Samuel ikke forstår hvorfor jeg ikke alltid klarer å være der for han.

15 kommentarer:

Trine Hanken sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Trine Hanken sa...

Å du store min.. You leave me speachless...
Føler meg så utrolig hjelpeløs når jeg bare blir en liten tilskuer til den kampen dere står i..
Klokken er 7 fredag morgen her nede, og når jeg leste bloggen din så var det en del av en sang som poppet inn i hodet mitt... kanskje jeg skulle prøvd å sende den til deg.. hmm. iallefall..
"Even though the way sometimes is hard, I trust in You my God. Cause you alone are all I need, you capture my heart".
Jeg vet at det er enkelt for oss å si som sitter her og egentlig ikke har peiling på hva som foregår, selv om du beskriver det utrolig bra. Men det eneste jeg føler jeg kan gjøre er å faktisk peke deg på Han som kan gi styrke og trøst. Han er der, selv om det kan av og til føles som Han har tatt ferie...

oioioi.. hjertet mitt verker med ditt, Mie.. Fortsett å ha øynene festet på målet!!
Du vet når Peter gikk på vannet med Jesus, så gikk alt bra helt til han lot omstendighetene ta fokuset. Da begynte han å gi etter for tvilen. For redselen. For "naturlig" tankesett. Men Jesus tok Ham i hånden, og dro han opp i fra bølgene.
La ikke frykt, tvil og frustrasjon ta øynene dine bort (jeg sier ikke at det har gjort det, men situasjonen du er i er ganske overveldende) fra Jesus. Fra håpet! Fra målet!

Du er helt fantastisk Mie, og du har lov å føle det du føler. Du er et menneske! vi er ment å føle slik..
Hmm.. vet ikke om dette ga noe mening men.. ville bare dele noen tanker.....

God og varm klem Trine

ingunn sa...

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men ville bare legge igjen en hilsen. Jeg følger med! Og jeg føler med dere også. Det må være en veldig presset og tøff situasjon. Håper du finner tid og rom til litt "Mie-tid"!
Klem!

maria sa...

Sitter her igjen med tårer i øynene. Føler meg virkelig hjelpeløs, skulle så gjerne gjort noe for å hjelpe deg, Mie, gitt deg en stor klem, en skulder å gråte på... litt vanskelig herfra. Skjønner (så godt jeg kan) at det må være utrolig tøft å bare måtte sitte der å se at Sam kjemper og har det vondt uten å kunne gjøre noe særlig.

Som Trine sa, du er et menneske, så det er helt naturlig at du føler det du gjør.
Ber om at du virkelig skal få kjenne at Gud er der hos deg, at Han gir deg styrke og kraft, at Han vil trøste deg og gi deg fred!

"Bakfra og forfra omgir Du meg, og Du har lagt Din hånd på meg." (Salme 139:5 les gjerne hele salmen, Gud kjenner deg og følelsene dine!)

Amelie78 sa...

Sterk lesning... Det er sant - man blir litt speechless... Hvilke ord kan hjelpe liksom?

Jeg leser hvertfall. Og tenker mye på deg/dere. Og "prater med Gunnar" :)

Mie - går det an å gå ut litt? Gå en tur? Kjenne frisk luft rundt deg, få rørt på seg... Ta med kamera og prøve se noen morsomme / fine motiver? :) Bare et forslag. For alt jeg vet kan dette sykehuset ligge in the middel of nowhere eller være omgitt av autobahn. Men hvis det er mulig, kanskje det kan være godt å komme litt ut, være alene, bare gå, tenke, se andre ting??

Klem og klem og klem fra H.

Grete sa...

Jeg tenker også: Hva skal jeg si?
Vil bare si at jeg leser og at tenker på dere.

Karina sa...

Det må være hjerteskjærende å være mor i en sånn situasjon...Vi klarer nok ikke å sette oss i inn i det uten å ha opplevd det selv. Men du er ei fabelaktig mor, Mie.. selv om du ikke føler du strekker til. Hjertet ditt er såååå stort, og Sam er heldig som har deg og Chris som foreldre.

Håper du klarer å få litt tid alene til å få ut alle følelsene som bygger seg opp inni deg...Vet at det ikke er eneklt, men du må ta vare på deg selv oppi det hele også. Ellers klarer du ikke å gi noe videre heller...

Jeg klarer nok ikke å gi deg noen gode råd...men har så lyst til at du skal a det godt og slippe alle vonde ting nå. Dere har fått nok liksom! Tenker på dere hver dag... og ber.

Øyvind Hæreid sa...

Kjære Ane Marie og de andre 3!
Har frorståelse for følelsene dine som du er ganske flink til å "få fram" Takk for dine daglige skriverier i bloggen- det gjør situasjonen så nær og personlig og gjør det mulig også for meg å holde meg oppdatert
og informert.
Hilser deg med noen ord fra salme 18, 29b og v.31:
"Herren min Gud lyser opp mitt mørke" v.31:"Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle dem som setter sin lit til Ham."

Hjertelig hilsen pappa

Eirin=o) sa...

Hold ut Mie, syns du er kjempeflink jeg=)

Store klemmer fra meg til alle dere!=)

ps! her er det 26grader!!!!=)Sommer!!Jippi!

Anonym sa...

Som leser føler man seg helt maktesløs.. Kan ikke annet enn å be for dere og tenke MASSE på dere! *Trulte*

Ingridpingrid sa...

Kjære verdens beste mamma for sam og elissa! Dette virker ikke enkelt i det hele tatt. Aldri noe privatliv - forferdelig slitsomt i lengden. Vi tenker på dere her i huset. Samtidig som vi har lagt leiligheten ut for salg! Jada. Her går det unna. Mer om den saken i en annen anledning :-) Jeg vil bare sende en kjempeklem og si at jeg er veldig glad i deg. Hold ut, mie!!!!

anka sa...

i dag har jeg vært dritt lei, sur og grinete - lei av å sitte her å skrive - og så måtte jeg tenke litt på deg - først ble jeg ganske skamfull - og så gikk det opp for meg hvor frustrerende det må være å ikke få hyle og skrike litt. jeg skal hyle litt for deg!

du får klamre deg fast til at dette vil gå bra - så skal vi be om at du får styrke nok til å holde ut hver dag dere må være der!

jacob hilse igjen til elissa - han savner henne!

anka

mie sa...

Trine: Ja, nå har jeg igjen lagt igjen adressen hit under forrige post, så bare send. ;) Eller tenkte du over nett? Har e-mail adresse hvis du trenger det... ;)
Tusen takk for at du deler tanker! Trenger å bli minnet om ting i blant...Jeg skulle bare ønske at Gud kunne dra meg opp av vannet uten for mye hjelp av meg selv, for jeg føler på at jeg ikke orker å ta den utstrakte hånden alltid...hvis du skjønner. Når det er sagt, så prøver jeg... :)

Ingunn: Selv om jeg fikk litt dårlig samvittighet, så har jeg gjennomført litt "handleterapi" i dag. ;) Det er "Mie-tid" vettu! Ellers prøver jeg å gjøre ting som å høre på musikk på ipod´en mer, noe som gir meg en liten pustepause.

Maria: Salme 139 er en salme som har betydd mye for meg helt fra før jeg ble komfirmert (jeg valgte å lese et utdrag høyt i kirken, alle måtte velge et vers), så takk for at du minnet meg på den!
Gud er den store trøsteren, jeg merker egentlig det - når jeg lar ham slippe til... ; )

Amélie: Nei, hvilke ord kan hjelpe...Noen ganger er det ikke så viktig hvilke ord man velger, det taler høyt og tydelig nok i seg selv at man sier "hva som helst". Jeg synes det er vanskeligere å forholde meg til taushet (når folk trekker seg unna fordi de ikke vet hva de skal si, selv om jeg forstår dem), enn "famlende ord" - om så skal være. ; ) Takk for at du er en venn som er der gjennom tykt og tynt, vanskelige og lette tider, at du ikke viker unna når det koster litt. Du er god!

Godt forslag det med kameraet, kanskje det dukker opp noen "rare selvterapibilder" snart på bloggen?? ;) Synes det kan bli litt vel ensformig med bare Sam noen ganger! (Hvordan skaffer du forresten andre bilder, fra nettet og sånt? Og "paint", hvor fikk du det fra?? Aldri hørt om!)

Grete: Takk. ;) Som nevnt rett over, det er bedre å si "jeg har ikke noe å si" (om så skal være...) enn å ikke si noe synes jeg.

Karina: Det er faktisk litt godt å lese fra flere at dere synes jeg skal ha litt tid for meg selv! :) Kanskje jeg ikke får så dårlig samvittighet når dere mener det? ;)
Som sagt er bloggskrivingen en god ventil for meg for tiden. Jeg lengter etter et stort rom for meg selv der jeg kan bokse løs og danse ut aggresjonen (det hørtes sikkert litt motstridende ut det siste, men det går fint an...), men det har jeg jo ikke....Blogg så lenge. ;)

Pappa: Så fint at du skriver! Det er godt å lese meldinger fra pappa´n sin... :) Jeg leste versene høyt for Chris mens Elissa satt med ryggen til, og etter BEGGE versene kom det tankefullt og underfundig fra Elissa (fortsatt med ryggen til): "Jaaaaa...." "Mmmmmm..."

Eirin: HÆÆÆÆ?? 26 grader? Nei, det er ikke greit! Men forresten er det ikke så verst her heller, og jeg klarte å bli solbrent i går faktisk. ;)

Trulte: -Men som sagt før, er det ingen liten ting at du ber! Det er en stor og viktig gave...

Ingridpingrid ;) Det er godt å vite at dere husker på oss! -Og leiligheten er ute til salgs sier du?? Ja, her skjer det ting! Har dere kjøpt det huset?? Send meg en mail om det da vel!!! Vi får jo ikke fulgt med på noe, det er frustrerende!!!
Kjempeklem til deg også, glad i deg. :)

Anka: (Har du blogg nå?? Må sjekke etterpå!) Hehe, du skal få slippe å føle skam for at du har noen utfordringer selv synes jeg, og det nytter ikke i lengden å sammenligne heller. Bare vær lei av skrivingen du!! ;) -Og skrik litt på mine vegne!! :):)

Anonym sa...

Hva kan man si?Tenker på og ber for dere. - Og vi bærer over med deg,Mie!!(for å bruke dine egne ord). Vet det er lettere sagt enn gjort,men prøv å jage bort den dårlige samvittigheten - du ER ei god mor( "hva vet du om det",sier du kanskje,men det er sååå tydelig!!),men når ikke det er så store sjanser til å lade batteriene har du lov å melde pass innimellom...
Varme klemmer fra Bente.

mie sa...

Bente: Tusen takk...fra bunnen av hjertet. Jeg prøver å beholde (hvis jeg går utifra at jeg hadde den i utgangspunktet...) selvtilliten midt oppe i dette, men det er ikke så lett når man ikke føler man kan "utføre" det man var ment å skulle gjøre som mor; å være der gjennom tykt og tynt, og å gi alt barnet trenger...
Så takk....

 
Blogglisten