tirsdag, juni 06, 2006

Ikke udelt bra






Bildene er fra i går, ganske rett etter at de fjernet respiratoren. Han var fortsatt såpass "dopa" at han lå fredelig og stille...I motsetning til senere.

Vi hadde håpet at natten ville gjøre sitt for at Sam kom over det verste, men vi har dessverre blitt skuffet... Han er fortsatt veldig urolig, og det "bråker" nesten enda mer når han puster, noe vi tolker som et dårlig tegn - høres ut som at hevelsen er på frammarsj igjen for våre ører...Dessuten hører vi ikke lenger så mye stemme, som også kan tyde på at hevelsen er tilbake. Hmmm....Hadde han vært tydelig bedre hadde vi begynt å tro at dette snart var over, men som sagt så fikk vi ikke den beroligelsen i dag. I allefall ikke foreløpig.

På et tidspunkt gikk plutselig oksygenmetningen ned, og de begynte å stresse litt rundt ham. Chris foreslo at de skulle prøve å suge ut litt slim, og siden de var litt desperate så ble det til det. De fikk opp en ganske stor slimpropp, og etter det gikk det litt bedre heldigvis. De er litt redde for å gå ned i halsen hans med sugeutstyr, siden det kan "trigge" arrvevet igjen, men det så ut til å være riktig avgjørelse denne gangen.

Det er fryktelig å sitte og se på Sam nå, for hvert pust kommer det en anstrengt lyd, halsen hans spenner seg, brystet hever og senker seg voldsomt, og det er fint lite vi kan gjøre for å hjelpe ham. Noen ganger har jeg på følelsen av at han faktisk har det bedre uten oss; at han ikke vil bli forstyrret av hender og stemmer. Men hvem vet....

Føler oss helt utslitt i dag. Det var ikke noe gøy å komme tilbake til sykehuset full av håp om at det verste var over, bare for å finne at det ikke var det i det hele tatt. Her vi bor er det veldig greit å være når man synes det er greit med masse mennesker, ståk og sosialt liv, men ikke fullt så greit når man vil være litt alene...Akkurat nå ligger Elissa og sover på rommet vårt, og da er vi nødt til å sitte på fellesrommene.

De siste dagene har vi kjent litt på et aldri så lite "metningspunkt" når det gjelder å bo så tett på folk, det er vel ikke til å unngå... ;)

De italienske folka er kjempehyggelige, men GURI som de kjefter, prater i munnen på hverandre og generelt bråker som om de var en hel skoleklasse...På det verste er det fristende å holde seg for ørene! ;)

Hun greske dama er et kapittel for seg selv...(tenker det får være greit å skrive litt om det, ingen av dere vil noensinne finne ut hvem hun er!) Hun er jo her alene nå, og jeg skjønner at det er ensomt og at hun trenger å dele bekymringene sine med noen. Men OJ! At det går an å bekymre seg så mye for så lite hele tiden! HELE TIDEN!! Hun er jo fullstendig stressa! Og nå angrer vi på at alle vet at Chris er barnelege: Hun plager vettet av ham med banale spørsmål, og hvis hun ikke er fornøyd med svaret, så spør hun bare igjen! Og igjen og igjen! "You´re a doctor, tell me, what I do?? Please doctor, what I do??" I går ble han så irritert til slutt (for hun glemmer helt at kanskje vi har noen problemer selv, og visse bekymringer som kanskje er litt mer prekære akkurat nå...), at han sa: "I´ve TOLD you what to do three times already, but you won´t listen to me! 1: He won´t die from crying 2: He´s not sick 3: Go to the shop to buy more milk powder if you don´t think you have enough milk 4: Or go to the hospital and get them to give you some milk for him!" Tror hun ble litt skremt, hun tuslet i allefall avgårde med vogna si...stakkars...eh he...men hun plager jo vettet av oss!!
Til slutt, utpå kvelden, ringte hun legen sin i Hellas (og det er ikke første gang hun gjør det her!), og han foreslo at hun skulle kjenne på gommene hans om han kanskje får tenner? Hun kjente etter, og JAMMEN, der var det noen små kuler gitt! NÆMEN!! Kanskje det er derfor han ikke ville spise masse mat hver time (hun prøver hver time...) og gråt litt innimellom...

Ja, jeg får unnskylde sarkasmen min med at jeg er frustret og sliten og skuffa...håper dere tåler det. ; )
Vi lever fryktelig tett på hverandre her, med alle våre forskjellige saker og ting i bagasjen.

-Og for vår del får vi visst bare innstille oss på MER venting, og enda flere timer ved sengen til Sam mens vi ser på slitet og smertene hans...

10 kommentarer:

maria sa...

Vi tåler nok endel, Mie, så bare få det ut! Har ikke vært innom på ei stund, og her var det mye nytt, ja... Høres ut som dere har hatt noen veldig tøffe dager! Gjør vondt å høre smerten i det du skriver. Vet ikke om jeg kan si så mye mer enn at vi husker på dere og ber for dere! Godt å vite at det vil bli bra til slutt selv om veien dit kan være lang... Men håper virkelig den ikke blir så lang, dere fortjener virkelig en pause nå!

Som sagt, vi husker på dere og ber fortsatt for dere her "down under".

Eilen sa...

Kjære Mie. Nå har jeg endelig fått gått inn på sida di. Det er virkelig vondt å høre om alle de slitsomme dagene dere har. Fantastisk at det ser ut til at det vil bli bra til slutt, men skjønner at noen dager fra eller til i en så vanskelig situasjon, det gjør veldig mye. Det er få som virkelig kan forstå hvor tøft dere har det, og frasene faller liksom til bakken før man engang får tenkt dem... Noe må man liksom si likevel... -Kan ikke annet enn å skrive at jeg ber for dere. Fred. Klem, Eilen

Eirin=o) sa...

Huff, fælt å lese asså...Men men, det blir jo bra tilslutt, men når man er midt oppi det, er det ikke alltid lett å tenke sånn. Stå på:)
Klem

Anonym sa...

Nå vet jeg snart ikke hva jeg skal si, men vi "bretter opp armene" og står på og ber for dere....vi tåler til og med å høre at dere er veldig lei, utålmodig, sint, frynsete, ja til og med litt optismistisk...:-)
Elisabeth

ingunn sa...

Ja siden sist var det kommet både gode og mindre gode nyheter her. Så godt å HØRE Sam gråte da! Så motsetningsfullt det enn høres ut. Det er vondt å lese om hvor slitne dere er. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe mer for dere... det er bare så langt unna... Skulle gjerne gitt deg en god klem nå, og latt deg gråte på skulderen min, kjære Mie! Godtar du en klem sendt over internett?

Grete sa...

Det er slitsomt å måtte forholde seg til andre mennesker når en trenger å være alene ja. Tenker på dere, og er innom og leser hver dag.

mie sa...

Maria: Godt i allefall du tåler litt. ; ) De fleste vet nok hvordan det er når man er frustrert, sliten og lei seg - da er det fort gjort at folk går en på nervene! (Selv om de ikke mener å være "vanskelige"...)

Eilen: Eh...Jeg må nesten bare spørre for å være sikker: Er du en av de nye nattevaktene?? Koselig å høre fra deg uansett! ; ) Det kan være vanskelig å vite hva man skal si, derfor setter vi desto mer pris på at folk prøver. :) Takk for at du vil be for oss og husker på oss!

Eirin: Nei, ikke alltid like lett å tenke at det blir bra til slutt, selv om det visstnok er sannheten. :) Men vi prøver å tenke positivt!

Elisabeth: Hehe, nei snart er det nok ikke mer å si...Vi får bare vente, alle mann! Én dag, forhåpentligvis om ikke så lenge, så vil det være over...Og takk for at du bærer over med meg... ;)

Ingunn: Ett stykk "god klem over internett" er herved mottatt!! ;) Det gjør godt selv med en virtuell klem!

Grete: Takk for forståelsen... :)

kikkaklaus sa...

Hei Mie.. har ikke kommet på før nå at jeg faktisk kan legge igjen noen ord her. Er inne på siden din hver dag og leser, så vi tenker mye på dere!
Synes disse bloggreiene er veldig smart(så nå har vi faktisk oppretta en selv. )
Synes ikke du skal tenke så mye på hvordan du skriver ting.. skjønner godt at det kan bli mye frustrasjon når dere har mer enn nok å tenke på! Vi tåler da såpass!
Ville egentlig bare si at jeg er veldig glad i dere!
-kristine

mie sa...

Kristine: Hei du, såååå hyggelig at du også er innom og leser!! Skal sjekke ut bloggen deres etterpå; gleder meg! Det ER virkelig smart med blogg!
Godt å høre at du tåler litt "skriving uten filter", noen ganger er det nesten litt nødvendig å "rase fra seg" litt....om enn gjennom skriving!

mie sa...

Eilen: Hvis du er innom her igjen, så vet jeg hvem du er nå. :) Det ble litt mange navn for meg en stund her, med "masse" nye nattevakter og kjente og ukjente kommentar-skrivere! (Litt flau nå... ;)

 
Blogglisten