fredag, juni 23, 2006

Milepæl på Intervalle

Den overskriften skulle jeg kanskje ha spart til vi forhåpentligvis får ha Sam her om natten, men jeg lurer litt på om det blir noe av i det hele tatt...Muligens etter undersøkelsen på mandag.

Her sniler tiden seg fortsatt avgårde, og jeg har plutselig ikke så fryktelig mye nytt å rapportere fra dag til dag lenger! På godt og vondt kanskje. :) Kanskje jeg får tid til å tenke på noe annet snart, som jeg får lyst til å skrive litt om? Alt er en utvikling tilbake til sånn livet burde være, så det er jo fint!

Det eneste nye med Sam er at vi synes at han har litt mindre stridor (lyd når han puster pga hevelse) når han sover, og kanskje litt mindre når han er våken også. Synes det går sakte framover med akkurat dette her, men sånn er det vel bare. Det gjør uansett ikke så mye, så lenge han får nok oksygen til å klare seg uten hjelp. Og så får vi ta tiden til hjelp. Kanskje det vil være endel lyd (høres ut som "hvining") en god stund framover, til halsen hans rett og slett har vokst seg litt større og "romsligere". Kanskje er det det som skal til i forhold til stemmen også, at han vokser og at ting "går seg mer til". Det er visst ganske vanlig med en veldig hes lyd (jeg sier "lyd" og ikke stemme, fordi vi hører sjelden en faktisk stemme) i relativt lang tid. Problemet er vel egentlig at det er såpass få tilfeller av dette pr år, at det blir håpløst å komme med "en forventet utvikling" basert på så få. Alle tilfellene er ganske unike.

Men det jeg tenkte på som en milepæl, er at familien til den italienske gutten som på onsdag opererte vekk øyet sitt, Sandro, har dratt hjem i dag. De har vært her siden 2. mai (og mange ganger før det..), og kommer tilbake om to uker for en kortere tid. Da er det bare en italiensk familie igjen her, og det er allerede mye stillere! ;)
Men det er rart at de har dratt, de har vært en del av det faste inventaret siden vi kom. Og gode venner hadde vi jo blitt også. Moren, Moira, begynte faktisk å gråte da hun sa hade til oss, noe som gjorde intrykk på oss.

Vi har unektelig delt en veldig spesiell tid her, en tid de fleste andre ikke behøver å måtte dele med noen, av den enkle grunn at de færreste går i gjennom noe sånt. Vi håper selvsagt at vi slipper flere slike erfaringer, men samtidig har vi vært priviligerte som har fått venner midt oppe i det hele. Ja, det har vært intenst, ja vi skulle til tider ønsket at vi var alene, men noen mennesker har beriket oppholdet vårt. Blant annet familien Rossi. :) Rart å tenke på at vi mest sannsynlig aldri treffer dem igjen, og at vi sikkert heller ikke kommer til å ha noe kontakt; som kjent er det vanskelig med fingerspråk og miming over e-mail!

I går kveld lagde vi mat til de to italienske familiene, som en takk for all den gode maten vi har fått av dem, og også som et avskjedsmåltid. Jeg var rimelig stressa på om de skulle like maten, i og med at de aldri hadde smakt taco! Pinlig enkelt var det også å lage måltidet, som involverte to esker med tacoskjell, saus i pakke og ferdig krydderblanding fra Migros, Sveits´ svar på Rema 1000....Det ble ikke bedre av at Gianni filmet hele seansen med oppdeling av tomater, agurk og paprika, og ikke minst åpning av maisboks og deretter tømming opp i en skål. -Han lagde til og med kommentarer som en annen tv-kokk, på italiensk!

Heldigvis ble det en heidundrende suksess! De syntes det var kjempestas å måtte reise seg opp og gå rundt bordet for å hente saker og ting fra de forskjellige skålene (hvorfor de ikke fant ut at de kunne sende ting må du ikke spørre meg om), og snakket seg i mellom (på italiensk, men vi skjønte det ;) om at de måtte skrive opp hvilken type ost og hvilke typer grønnsaker vi hadde brukt. Chris hadde også en demonstrasjonsrunde til å begynne måltidet, som selvsagt ble behørig filmet! De lo som barn over hvor grisete det ble, og vi hadde det i det hele tatt veldig hyggelig! Ingenting å bekymre seg for altså. ;)

Her ser dere herligheten:

6 kommentarer:

Amelie78 sa...

Taco - connecting people!

En sikker vinner... ;-)

ingunn sa...

Det er et godt tegn at det ikke er så masse å fortelle fra dag til dag lengre. Og taco er en av mine favoritter. Gjør vel ingenting om det er enkelt å lage???
Jeg drar til Minneapolis fra lørdag til torsdag. Håper å lese gode rapporter når jeg får sjekket bloggen igjen.
klem

maria sa...

Nesten kjekt å se at det ikke er så mye nytt her for tiden. Ikke fordi jeg ikke liker og følge med (da hadde jeg ikke gjort det...) Men det betyr vel gjerne at det går bra, så... Taco funker alltid... Det enkle er ofte det beste, eller?!? Merkelig hvordan en blir knyttet så sammen med folk for en periode også bare forsvinner de ut av livet igjen..

Håper dere fortsatt har det bra, og at dere får reise tilbake til Norge snart!

ingunn sa...

Inne på Caribou Coffehouse i Minneapolis for å sjekke mail og blogger... intet nytt fra østfronten, ser jeg. Håper det betyr at alt er fryd og gammen!!!

Anonym sa...

Sier meg enig med de andre her;- det er et godt tegn når det ikke lenger er "nødvendig" med daglige rapporter! Ønsker dere kjempe-masse lykke til videre! - Og taco er kort og godt GODT!!
Bente.

mie sa...

Amélie: Hehe, ja taco connecter virkelig people viser det seg! ;)

Ingunn: Det var bare det at italienerene har laget de mest intrikate retter for oss, kaninstuing osv...De bruker jo flere timer på middagene! Og dette var liksom for å gi dem noe tilbake da vettu...Og da virket det kanskje litt enkelt i forhold!
Jeg håper også du får lese gode rapporter når du kommer tilbake. ;)

Maria: Det enkle var i hvertfall i dette tilfellet det beste! Håper vi får reise hjem snart ja..

Ingunn: Tja, det skjer i allefall lite mens vi venter her...ingen store forandringer. Men nå er det i allefall kommet en ny post... ;)

Bente: Ja, taco er en hit hjemme, noe jeg fortalte dem om! De forsto veldig godt hvorfor det er populært sa de!

 
Blogglisten