mandag, juni 19, 2006

Vanskelig på Intervalle

Som jeg har sagt før, så er det ikke bare bare å være så mange sammen på ett lite sted. Særlig ikke når det er folk fra alle verdenshjørner som skal prøve å leve sammen i relativ fred. Men det er heller ikke lett å håndtere alle de forskjellige skjebnene og livssituasjonene, som varierer så mye, alle på ett sted. Å dele gleder er én ting, å dele sorger en annen, men det som kanskje er vanskeligst er når det både er sorger og gleder samtidig.

I dag opereres sønnen til hun svenske. Han har alvorlig epilepsi, og som en siste utvei deles de to hjernehalvdelene fra hverandre. Han skal opereres i hele dag. Jeg har akkurat sittet og snakket med moren, som heter Magdalena, som har et dempet desperat preg over seg. Resignert, med et lite håp om at dette kan hjelpe noe på situasjonen deres. Sønnen har ligget ved siden av henne og mannen på soverommet i 7 år, og hun håper at han kanskje fra nå av kan ligge på sitt eget rom. Rart hvordan "kravene" til en bedre hverdag endrer seg og justeres ned når de må det.

Den kosovo-albanske jenta, som altså er her helt alene og uten felles språk med noen, opplever også vonde ting om dagen. Hun var så fornøyd i forrige uke - sønnen skulle endelig flyttes til intermediærposten (der Sam er nå), men etter noen dager der ble han flyttet tilbake. Vi møtte dem på rommet vårt på intensiven der vi fortsatt var på det tidspunktet; det viste seg at Lorik, sønnen hennes, skulle bytte plass med Sam. Sam skulle overta plassen til Lorik og omvendt.
Det var ikke lett å balansere den ville gleden vår over at Sam endelig var bra nok til å flyttes, med den stille desperasjonen i øynene til Tschipe. Hun prøvde å smile og ta del i vår glede, mens vi prøvde å kommunisere at vi følte med henne....samtidig som vi unektelig var veldig glade...Ikke lett.
I dag har hun visstnok sittet og grått for seg selv, i følge de andre her.

Vi har jo blitt gode venner med de to italienske familiene med barn med øyekreft. De har vært ut og inn her i over tre år, og nå i siste runde har de vært her siden begynnelsen av mai. Cellegift har ikke fungert på noen av dem, Gaia har allerede fått satt inn et falskt øye, og i dag var dagen da familien til det andre barnet, Sandro, skulle finne ut om radioterapien (stråling) han får har virket på det øyet som var verst rammet. Vi har akkurat hørt at behandlingen har vært mislykket, og de forbereder seg på å fjerne øyet på torsdag.
Den andre familien får beskjed neste uke om behandlingen har fungert på det ene øyet Gaia har igjen.

På denne samme dagen har vi fått vite at Sam kan få komme og være sammen med oss her på Intervalle en stund i dag. Og på onsdag kan han muligens få være her hele tiden, kanskje også om natten. Han har til og med prøvd seg på å smake på litt fruktpuré i dag, utrolig nok! ENDELIG begynner ting virkelig å gå den riktige veien for Sam!

Men det er ikke så lett....Vi gleder oss veldig over framgangen vår, vi har ventet lenge på den, men er også smertelig klar over at andre her opplever fryktelige nederlag og smerter samtidig. Jeg har opplevd selv å måtte bevitne andres fremgang mens alt raste sammen for oss da vi var på Ullevål, og jeg må innrømme at kontrastene ble så store at jeg slet med det. Akkurat da skulle jeg ønske jeg slapp å se og forholde meg til at andre var fylt av den gleden jeg ønsket meg så sårt.
Jeg tror det blir for enkelt å kalle det misunnelse, for man ønsker da virkelig at det skal gå bra for andre som har det vondt, men det blir noen ganger for tøft å måtte se rett inn i øynene til noen som har det sånn som du ønsker du hadde det. Det gjør det vonde enda verre, på en måte.

I dag tror jeg vi får ta en stille feiring inne på rommet. Vi må glede oss over at vi endelig har begynt å få det bedre, noe annet blir jo helt feil det også.

Vi visste absolutt ikke hva vi gikk til da vi kom hit til Intervalle, det er sikkert...Men jeg føler vi har blitt rike på erfaringer vi ellers ikke ville fått, og vi har lært mange interessante mennesker å kjenne. Vi har sett hvordan andre har klart å leve livet sitt midt oppe i de vanskeligste tingene de (forhåpentligvis) noen gang vil oppleve, vi har levt midt i en "følelsesboble" der vi i tillegg til våre egne vanskelige og komplekse følelser har måttet forholde oss til andres vanskelige og komplekse følelser. Som ikke nødvendigvis har vært like som våre. Vi har sett folk takle ting forskjellig, reagere forskjellig.
Det har sålangt vært noen intense uker, på alle måter. Nå løsner det som sagt heldigvis for oss, men det vil bli tøffe tak her på Intervalle også den siste tiden ser det ut til.


-Og her ankom Sam Intervalle! Elissa kysset han og klappet han på hodet, med ble fort nok sjalu og lei!


Disse bildene er fra i går, er han ikke søt kanskje??

10 kommentarer:

ingunn sa...

Jo Sam er en liten søtnos! Han har mye bra å slekte på også da!!!
Jeg forstår godt at det er vanskelig å forholde seg til så mange skjebner utenom deres egen. Men glede dere skal dere uansett absolutt gjøre, nå er det deres tur til å ha gode dager! Vondt å lese om de triste tingene intervalle-folk må gå gjennom. Men fryktelig hyggelig å lese om fremgangen til Sam.
Jeg hadde forresten håpet å kunne stikke innom dere i Oslo i sommer, men jeg fikk ikke returbillett da jeg skulle bestille turen min i dag... ser ut til at jeg kanskje må komme en tur senere i høst. har veldig lyst å treffe dere i alle fall, når flyselskapene slutter å rotte seg sammen mot meg!

ingunn sa...

jeg har forresten hatt litt problemer med å få opp bloggen din i det siste. Og med å få lagt igjen comments. legger igjen denne for å sjekke om den kommer opp...

Anonym sa...

Veldig skjønn gutt ja, og skjønn jente.. :) Dere skal absolutt glede dere over at det går bra med Sam, det går likevel an å føle med de som har det tøft.. Dere vet jo asolutt hva det går ut på.. Drar på ferie nå, blir spennende å komme på nett igjen om en uke og se hva som har skjedd.. Skal tenke på dere og håpe at det blir mange gode dager for dere.. :) klem *Trulte*

Anonym sa...

De er bare hel-skjønne,begge to! :)
Klart dere må glede dere over at det endelig er deres tur til å ha gode dager,men jeg forstår det må være tøft å forholde seg til de som ikke har det så bra. Skjønner godt dere tar feiringen "i skjul"!! - Gleder meg med dere!
Klem,Bente.

Amelie78 sa...

Dette var veldig, veldig bra skrevet, Mie. Spesielt bra liksom! Så gode beskrivelser... så mye innsikt...

Og Sam er vakker! Men det er sannelig Elissa óg. Hun fortjener litt oppmerksomhet også synes jeg. Hils henne fra H i Tbg :)
Tror hun kommer til å bli en tøff/sterk jente. Tror nemlig barn husker bedre enn vi tror. Ikke alltid i form av klare minner, men i form av erindringer på kroppen, spor i sjelen.

Vi snakkes!

Klem fra H.

Grete sa...

Veldig bra skrevet Mie, og virkelig godt å høre om fremgangen til Sam.

Elisabeth sa...

Så flott å høre at ting går bedre.
Jeg ble virkelig glad da jeg leste om Sams framgang.

- må Gud forsette med å velsigne dere!

mie sa...

Ingunn: Å, hadde vært utrolig koselig om du kom en tur!!! Du er i allefall velkommen når som helst, om du får det til! Glemte forresten å takke for boka i mailen min, den var kjempefin! Har lest for Elissa fra den i kveld. Hun var spesielt interessert i bildene. :)

Rart at du har problemer med bloggen...tror ikke det er noe andre sliter med?

Trulte: Ja, det er det å finne en balanse. På en måte er det bra at vi selv vet hvordan de (antageligvis) føler seg.
Tror du kommer til å få se at vi har hatt en veldig bra uke når du dukker opp igjen! ;)

Bente: Vi tok en dempet feiring ja, men det gikk fint. :) De som hadde fått beskjed om at øyet må ut klarte balansen selv veldig fint! De gledet seg faktisk med oss!

Amélie: Takk for kompliment... :)
Har hilst til Elissa! ;)
Tror du har rett i "erindringene", merker det på Elissa allerede at mye har vært krevd av henne. Vi prøver så godt vi kan å skjerme henne, og skryter uhemmet av henne for tiden! Hun er nemlig ganske sjalu på oppmerksomheten Sam får nå... ;)

Bente: Tusen takk, både for den første og den andre kommentaren. ;)

Elisabeth: Tusen, tusen takk for det!!

ingunn sa...

hei igjen Mie, jeg tror problemene med bloggen kom av problemer med internett-forbindelsen.. det som var rart var bare at Google (startsiden min) kom fint og fort opp, men bloggen din ville liksom aldri åpne seg. Kanskje den begynner å veie noen kilo etter hvert... hehe...

Netten74 sa...

Ja, Sam er en søtnos:) og Elissa;)

klem

 
Blogglisten