tirsdag, juli 25, 2006

Sorg og glede hånd i hånd



Som jeg har skrevet mye om så går det veldig bra med Sam nå, ting går seg seg til fortere enn vi hadde håpet på egentlig! I dag har vi tatt en viktig avgjørelse: Vi skal ha nattevakter i to netter til, og så (forhåpentligvis) aldri mer!! DET er virkelig en milepæl. Vi har hatt mange fantastiske nattevakter her, så til de av dere som jeg vet leser bloggen: Ta i mot et hjertefølt TUSEN TAKK for hjelpen.

Det er sommer, det er sol og det burde vært søndagsfølelse hele tiden, men er livet noen gang så enkelt? (Jeg mistenker kanskje at livets kompleksitet avhenger litt av personligheten til den enkelte da..... ;) (-og jeg legger til; skulle gjerne vært av sorten som tar litt lettere på ting innimellom) (-og jeg legger ytterligere til at vi riktignok har opplevd litt vel mange tunge ting på en gang det siste året eller to..)

Jeg er utrolig glad for alt som har skjedd med Sam den siste tiden, og det letter helt klart en kjempestor bør jeg har gått med lenge. Det er ikke over, men vi har hatt på oss sjumilsstøvlene i det siste! Apropos det så ser jeg det ikke er mange innleggene siden jeg satt og skrev fra Intervalle, og følte jeg hadde vært der i en halv følelses-berg-og-dalbane-evighet. Det er heller ikke lenge siden vi kom hjem, men det føles som det har gått lang tid! Tiden i Sveits virker uendelig langt borte, nesten uvirkelig.
Noe av grunnen til det er nok at det har skjedd så utrolig mye siden da, ikke bare med Sam. Vi var først opptatt med bryllupet til søster´n (hadde jo noen ting å forberede), og så var det å rydde gjennom masse ting etter mamma hjemme hos pappa. Vi fikk også med en god del saker pappa ikke skulle ha med seg videre, for han flyttet faktisk i går. Det førte igjen til at vi måtte rydde plass til disse tingene her hjemme, som utløste et skred av opprydning, sortering og kasting.

Så var det tid for fordeling av mammas ting mellom oss søsknene, noe jeg har grudd meg til utrolig lenge nå. Dét og sorteringen og kastingen av mammas ting. Vi kastet og ga bort klær til Frelsesarmeen allerede dagen etter begravelsen, men vi har hatt to runder til med kasting og sortering etter det. Det er utrolig rart å rote fram ting som kanskje ikke har blitt sett på på årevis, ting mennesker som har stått deg nær har spart på av forskjellige grunner. Det var nemlig også en hel del saker og ting etter begge sett av besteforeldre, som mamma og pappa aldri har rukket å se ordentlig gjennom. Blant annet en hel kiste full av brev, bilder, papirer og minner som mormor hadde samlet sammen gjennom hele livet, den sto helt urørt.
Veldig, veldig rart.
Og vemodig.

Én ting er å gå gjennom sine egne minner, gode eller vonde. En annen ting er å gå gjennom og kaste minner (noen i allefall, det ble for mye) som noen du har vært så glad i har følt var viktig å ta vare på.

Én ting er å bla igjennom det som var verdifullt for besteforeldrene våre, det er vemodig og litt trist, samtidig som jeg faktisk merket jeg ble litt bedre kjent med dem på en måte. Lærte nye ting om dem. En helt annen ting er det allikevel å begrave seg i mammas små og store skatter. Bilder, kort fra pappa og oss som små, brev, notatbøker, gamle leker, barnetegninger, klær og duker hun har sydd eller strikket, bunaden, brudekjolen, konfirmasjonskjolen, dåpskjolen hun sydde til oss, smykker, bibler med notater. Vi fant til og med gamle kassetter hvor hun har "snakket inn brev" til mormor og morfar, kassetter med henne og oss som små, og ikke minst kassetter med opptak av mammas sang (hun var en veldig flink sanger). Vi satte på en av dem for å høre hva det var, og det var rett og slett forferdelig (på en god måte, går det an å si det??) å høre stemmen hennes igjen!! Hun sang en fryktelig trist sang også...Og snakket om en tur hun og pappa hadde tatt i skogen med Zita (hunden de hadde før vi ble født).

Mamma fikk aldri muligheten til å fortelle oss hvilke arvestykker som var fra hvem, f eks smykker. Noe har vi plukket opp litt her og der, men langt fra alt var vi sikre på. Resultatet er at jeg nå sitter med et armbånd på meg som jeg vet er arvet, men jeg vet ikke fra hvem. Det er også litt trist.
Vi fant riktignok en liste over noen arvestykker som mamma hadde skrevet, hvor hun også hadde skrevet ned hvem av oss som skulle ha hva. Men vi visste ikke hva alt på listen refererte til, hvilken porselenskaffekanne var det f eks snakk om??

Når jeg ser på tingene mamma har tatt vare på, er det akkurat som om jeg hører stemmen hennes inni meg: "Den fikk jeg av bestefar, han hadde laget den selv!" Jeg ser den lille krusningen rundt munnen hennes, som sier at hun var så glad i bestefar, at hun savner han. Og ikke minst at akkurat denne gjenstanden minner henne om alle de lykkelige somrene på landet med bestemor og bestefar.

Jeg er egentlig ikke så veldig sentimental når det gjelder "ting", tror jeg i hvertfall, men nå for tiden kjenner jeg at det faktisk er visse gjenstander jeg kunne tenke meg å ha. At det på en rar måte gjør godt å se oldemors håndmalte glassflaske stående på hylla mi. Hun malte den, den sto hjemme hos henne, det er som om en liten bit av henne nå står hjemme hos meg.
Det er litt annerledes med mammas ting, det er nesten for vondt å ha dem synlig her hjemme. Det er kanskje litt for tidlig, litt for ferskt.

Mamma var så overlykkelig over at vi kalte opp Sam etter hennes bestefar Samuel, og jeg kjenner at etter alle brevene jeg har lest, bildene jeg har sett, minnene jeg har tatt del i, så er jeg faktisk enda mer fornøyd selv også over det navnevalget. Jeg har til og med begynt å kalle han for Samuel oftere enn før. :)

Noen av mammas minner har på en måte blitt overført til meg nå, som en del av min arv. Hvor rart det enn kan høres ut, så føler jeg det litt sånn.
Men ganske mange minner kan jeg ikke ta del i, de var mammas. Mye levde kun i hennes eget sinn og hukommelse, og mange av gjenstandene hun knyttet noen av disse minnene til aner vi ikke noe om. Vi ser tingene, men de er bare ting. Og det er vel kanskje også sånn det skal være. Vi har vel ikke kapasitet til å bære med oss mer enn vår egen historie, blandet med og utdypet av forfedrene våre og våre familiers arv.
Hvis jeg skulle bære med meg alle mammas minner hadde jeg kanskje ikke hatt plass til mine egne?

Jeg føler at jeg i det siste har fått gå ordentlig inn i denne familiearven, på godt og vondt, og at jeg kan legge den vekk litt nå. Jeg lukker kisten med utvalgte brev fra kjæreste til kjæreste og senere ektefelle til ektefelle, med små plagg og barnetegninger, med min tåteflaske, med mammas identitetskort fra skoletiden. Med sangheftet fra bryllupet til mamma og pappa, med sangen fra mamma til pappa som fikk meg til å bryte helt sammen.
Kanskje får jeg lyst til å lese de brevene jeg ikke har lest senere i livet? Kanskje vil jeg ta fram minnene fra mamma en dag i framtiden hvor hukommelsen min om henne har bleknet litt. Kanskje. Jeg vet ikke.

Det viktigste vil jeg riktignok bære inni meg, vissheten om mammas kjærlighet til meg f eks. Hendelser, opplevelser, kjærtegn, tiden vi brukte sammen. Samtaler.

Jeg føler meg rikere, selv om det til tider har kostet voldsomt mye å samle sammen denne arven. Samtidig vet jeg at jeg ikke nødvendigvis hadde savnet disse tingene, og at mange ikke har hatt en mor som var så opptatt av minner som min, og som har gjort en stor jobb med å ta vare på (altfor...) mye. Jeg føler det er en gave fra mamma. En ekstra rikdom.

Men nå er jeg sliten. Ikke noen bombe kanskje, jeg har vært sliten lenge. Da mamma døde var jeg midt oppe i den verste tiden i mitt eget liv, jeg hadde rett og slett ikke kapasitet til å "gå ordentlig inn i" sorgen på en måte. Til en viss grad var ikke sorgen til å unngå helt, men så fort det gikk an var jeg nødt til å pakke den godt inn og dytte den inn i en skuff bakerst, innerst, for å klare hverdagen min. Nå roer det seg noe her, og da kommer vel kanskje noe av sorgen til overflaten igjen. Godt hjulpet fram av prosessen vi nettopp har vært gjennom med alle tingene til mamma. Ja det fortsetter visst på en måte å gå slag i slag, den ene tingen har jo tatt den andre lenge nå, men jeg vet at denne prosessen MÅ jeg gjennom. Enten nå eller senere. Og kanskje det er best å bare ta den jo før jo heller, bli ferdig med den. Begynne "det nye livet" uten for mange "gamle" ting kanskje?

-Og snart begynner jeg å studere på fulltid på BI. ;) Jeg må le litt av meg selv. Håper ikke jeg presser meg altfor hardt ved å gå rett på en ny utfordring! Tiden vil vise...

mandag, juli 24, 2006

Feriebart

Da har vi fullført en ukes hyttetur med en viss suksess, nettene gikk fint og Sam har spist mer selv for hver dag!

For å ta det første først: Det var meningen at vi skulle ligge på samme rom hele familien, men dessverre var det ikke plass til to voksne der inne så jeg meldte meg frivillig til å sove på et annet rom. Jæddæ. Så jeg har sluppet billig unna, og Chris har våknet av barneståk på morgenene. Men poenget er jo akkurat det, at han våknet av Sam. Dvs, noen dager våknet Elissa først og vekket Chris, og andre dager er det mulig hun vekket Sam også og vekket Chris, eller at Sam har vekket Elissa og så har Chris våknet av Elissas bråk...Hun har i grunn fungert som en ekstra alarm i seg selv! Uansett har det i allefall gått fint om nettene.

Sam har nå omtrent ikke stridor mer (bilyd), hvilket betyr at hevelsen endelig må ha gått skikkelig ned. Han behøver derfor ikke å "gi jernet" for å få ut lyd, han har litt stemme også når han bare "prater" vanlig. Men han er fortsatt veldig hes, så for det meste er det hviskestemme omtrent. Høres ut som en kraftig halsbetennelse omtrent, kan man vel si. Det er helt klart (et stort..) rom for forbedring, men vi kan jo ikke klage: Vi har jo kommet så langt på så kort tid!!

Og som sagt har det gått mer og mer mat over Sams lepper de siste dagene, han har til og med spist et par barneglass med middagsmat! (Middag har ikke vært favoritt) På kveldene har han satt over styr de mektigste porsjonene havregrøt m/most banan. Jeg lager mer og mer for hver kveld, men fortsatt spiser han opp alt! Faktisk har vi ikke gitt han ekstra mat på peg´en på dagtid i det hele tatt de siste dagene, bare ett nattmåltid mens han sover. Vi veide han ikke så lenge før vi dro, da veide han 9,190 kg, og i dag veide han 9,320! Så da greier han seg ganske fint bare med det ene ekstramåltidet med andre ord. Nå har vi tenkt å ikke gi det måltidet en ukes tid, bare la han spise det han vil, og så veier vi han igjen og ser om han fortsatt går opp. Blir spennende!

Jeg har ellers oppdaget at knaselyden av små babytenner som knasker på knekkebrød, kan være den fineste og vakreste lyden i verden. Den kan faktisk gjøre at man kjenner smaken av salte tårer i halsen og gjøre verden litt tåkete...

Når det gjelder melkeallergi og ikke melkeallergi...(de var jo aldri helt sikre på den diagnosen), Sam har ved et par anledninger siklet etter isen til Elissa den siste uka, og hvordan holder man en liten nysgjerrig og misunnelig tass unna is??! Han har heller aldri før vært interessert i noe Elissa eller andre spiser, så vi dristet oss til å la han få en smak...Han syntes det var SYNDIG GODT, og ville helst spise resten...Og ikke fikk han noen reaksjon etterpå heller. Så vi er ganske fristet til å begynne å teste ut denne såkalte allergien ordentlig snart. Uansett er det ganske vanlig at barn vokser en slik allergi av seg.

Chris bestemte seg for å anlegge ferieskjegg, fordi han ikke gadd å barbere seg på en spartansk hytte uten elektrisitet eller innlagt vann. Men det begynte å klø for mye, så han fant ut at han måtte kapitulere for barberhøvelen. Jeg foreslo at han kunne beholde barten for moro skyld, og her er resultatet (Chris prøver å se tøff ut):




Men vi syntes barten var litt for blond til at den syntes nok, så vi la til en dose mascara. Etterhvert også på øyebryn og øyevipper:




Vi har hytte på en bitteliten øy i en innsjø, og har som sagt ikke innlagt vann. Derfor pleier vi å ta kroppsrengjøringen direkte i vannet, men det ble i kaldeste laget for lille, tynne Sam! Han fikk skrumptiss og ståpels med en gang, og hakket tenner så stankelbena skranglet. Derfor måtte vi koke opp vann på gasskomfyren vår, og blande til deilig temperert vann som vi hadde i badebalja ved vannkanten. Elissa kastet først småstein, pinner og gammel bark i vannet, og ville så også sitte oppi. Hun vasker her håret til Sam, og det var deilig å kunne slappe av med at han IKKE kom til å drukne hvis han fikk vann inn i tracheostomien!




Dette uttrykket har vi sett mye av i det siste, det kommer stort sett når lyset er skarpt - men her er han nok lettere misfornøyd ja... :




En sliten men vakker gutt tar seg en hvil på verandaen.




Arret gjemmer seg forøvrig godt under haka det meste av tiden, så de har vært veldig gjennomtenkte disse legene! Barna i gata tror jo at han har blitt operert i hodet, pga såret i bakhodet! Det leges heldigvis fint, men blør litt innimellom enda. Da er det godt å ha Donaldplaster (det slår i allefall godt an hos søstra):




Sam tok seg en liten tur i vannet ved denne anledningen, ikke så kaldt akkurat da visst! ; )




Det går som sagt ganske bra med oss for tiden, selv om det har vært ting på andre fronter enn den opplagte. Blant annet har vi endelig fått delt mammas ting og andre familieklenodier mellom oss søsknene, og det er jo følelsesladet arbeid. Men, nå er det tid for å fokusere på alt som har gått bra, og alt som fortsetter å utvikle seg i positiv retning! Og hurra for sommeren!

lørdag, juli 15, 2006

Til min kjære mann!

Da min søster giftet seg forrige uke og holdt "brudens tale" begynte Chris å stille nærgående spørsmål om hvorfor jeg ikke gjorde det samme da vi giftet oss?? Grunnen var at jeg visste at jeg ikke kunne klare å gjennomføre det uten å bryte helt sammen og sippe foran forsamlingen, og fordi jeg ikke hadde så lyst til å grue meg til et slikt scenario hele dagen...

Chris kom da på en veldig god idé, at jeg kunne holde tale for ham på vår seks års bryllupsdag, som er i dag! Men hvem skulle jeg holdt den for, andre enn ham?? Jeg har for vane å skrive et laaaangt kort hvert år, og det blir jo nesten som en bryllupstale hver eneste gang, men det teller visst ikke som "tale" av den grunn nei. Så da kom jeg på at siden en tale skal være offentlig, så fikk jeg legge den ut her på bloggen! Det synes jeg får være det "nest beste". Så her kommer den. Kremt.





Til min elskede mann, som ER den beste mannen i verden!


Det høres kanskje litt voldsomt ut, men jeg tør påstå at jeg var ensom helt til jeg møtte deg - da vi bare var 20 og 21 år gamle. Du gjorde uutslettelig inntrykk på meg allerede den første gangen jeg la mine øyne på deg, med den lange, lyse hårmanken din i en hestehale i nakken.....(Da vi ble sammen hadde du riktignok barbert skallen, og så litt.....annerledes ut, for å si det sånn)

Jeg hadde bestemt meg for ikke å treffe noen engelskmann mens jeg studerte i England, for jeg ville jo ikke bli der - jeg ville hjem til Norge igjen! Men da du dukket opp og viste deg å være tvers igjennom kvalitet, kunne jeg ikke klare å holde igjen: Vi hørte sammen fra første stund.

Mamma og pappa hadde bemerket til hverandre at jeg nok trengte en mann som var minst like intelligent som meg (for jeg ER jo så smart, i allefall i mine partiske foreldres øyne..), og som kunne være en verdig sparringspartner - ellers ville jeg muligens vinne alle diskusjoner! Så gleden var stor hos opphavet da det viste seg at det var en medisinstudent som hadde vunnet hjertet mitt; jeg tror faktisk det veide opp det grusomme ved at du muligens kom til å lokke meg vekk fra hjemlandet og kjernefamilien!

Da du satset høyt og kom til Norge til nyttår da jeg var hjemme på juleferie, vi hadde vært sammen siden 5. desember, og på toppen av det hele sa "jeg klarer ikke å se for meg framtiden uten deg", da ble jeg KJEMPESKREMT!!!! Vi hadde vært sammen i tre uker, og jeg så for meg massevis av mulige problemer, komplikasjoner og temaer som måtte diskuteres, analyseres, tynes og endevendes. Det er nå engang sånn jeg er, at jeg må ha en lang og god prosess hvor jeg spiller min egen motparts advokat en stund, før jeg kan sies å være klar for noe såpass drastisk som å uttale at jeg vil satse på noe.

Akkurat dette er et punkt hvor vi virkelig utfyller hverandre: Jeg grubler meg gjennom alle mulige og umulige hyggelige såvel som skrekkscenarier (mest skrekkversjonene, det må innrømmes) på forhånd. Du er mer impulsiv og hopper i det, og tenker over konsekvensene etterpå. Et kremeksempel er da vi giftet oss: Jeg hadde de verste kvaler over hvorvidt dette var et smart trekk, om vi passet sammen, om vi var rett for hverandre. Du var skråsikker hele veien, og først dagen etter at gifemålet var et faktum begynte du tenke på hvordan dette muligens kom til å forandre ting noe: Vi satt der i bilen sammen og du sa knapt et ord til meg! Da jeg spurte hva som var galt, sa du at du lurte litt på hvordan vi skulle oppføre oss mot hverandre, så som vi var gift??

Men da vi snakket litt sammen gikk forvirringen fort over, og siden tror jeg ikke hverken du eller jeg har lurt på om vi gjorde et godt valg! Og jeg mener absolutt ikke å si at du ikke hadde tenkt over konsekvensene, det hadde du selvsagt gjort på din egen måte (sagt med stor forundring over denne fremmedartede prosessen), jeg ville bare illustrere at vi er forskjellige og at vi som sagt utfyller hverandre: Jeg trenger deg! Jeg trenger at du dytter meg ut på ukjent og potensielt "farlig" farvann innimellom, jeg trenger at du er så positiv som du er, jeg trenger det fabelaktige gode humøret ditt!

Jeg er overbevist om at Gud hadde en plan med at vi møttes, jeg tror han ville det skulle bli deg og meg.

Du har imponert meg igjen og igjen, du har en styrke og en integritet som jeg ikke kan rose godt nok i noen få skrevne ord.
Et lite eksempel er da jeg mistrivdes i England og var redd barna våre aldri skulle lære seg mitt morsmål (som vanlig tenkte jeg gjennom alt lenge før vi var i nærheten av å få barn...vi var ikke gift engang!), og du uttalte "men Mie, hvis du fortsetter å mistrives der vi bor, så flytter vi bare! Jeg er ikke så sterkt knyttet til England at jeg på død og liv må bo her, det høres egentlig bare spennede ut å flytte til Norge - hvis det er det vi ender opp meg å gjøre!" Jeg lurte på om du ikke kom til å savne England og familien din, men du sa "du er familien min nå. Det viktigste er at du og jeg finner et sted vi begge kan trives og ha det bra."

Jeg har kanskje aldri sagt tydelig nok at akkurat den samtalen gjorde meg veldig mye roligere angående framtiden vår, og jeg visste da at selv om vi begge gikk inn i ekteskapet uten en tydelig plan om hvor vi skulle havne, så ville det ordne seg for oss. I stor grad pga innstillingen din, som gjorde inntrykk på meg og som gjorde at jeg stolte enda mer på deg. Jeg visste da at hvordan jeg hadde det betydde veldig mye for deg.

Vi endte opp med å flytte til Norge, og du ga opp hele karrieren din i England uten å vite hva du kom til å få i Norge. Det imponerte meg selvsagt den gangen, og jeg blir egentlig bare mer og mer slått i bakken over hvor modig du var. Du kastet deg over norskkurs, lekser og stilskriving i helgene, du jobbet på SFO (for en overgang!!), du hospiterte på Rikshospitalet, og du visste ikke engang sikkert om du kom til å få en jobb i Oslo!
Etter 4 måneder i Norge greide du det kunststykket å få jobb (som krevde norskkunnskaper), til og med i det feltet du mest ønsket deg! Hvordan det gikk til er en utrolig historie i seg selv, og kort sagt kan vi vel slå fast at det var usannsynlig og fantastisk! Jeg er helt overbevist om at det var Guds velsignelse til deg, en gave og en oppmuntring fordi du hadde vist deg trofast, modig og selvoppofrende.

Det er så mange ting jeg kunne ha nevnt som viser dine gode sider, men de siste par årene kan ikke utelates.
I våre engelske bryllupsløfter sto vi foran alteret og sa "for better for worse, for richer for poorer, in sickness and in health" (bl.a), og selvsagt tenkte jeg over hva som kom til å bli våre utfordringer! (Hehe, jeg må le av meg selv. Tenkte DU over det, det er spørsmålet!! ; ) Kom det til å komme alvorlig sykdom, fattigdom eller andre fryktelige ting? Jeg må nesten si at jeg håper vi allerede har fått se våre verste utfordringer, i allefall innenfor "in sickness and in health"...

Vi fikk vår første "overraskelse" i desember 2003, hun var frisk, fin og svær! Så kom andre overraskelse: Barn nummer to ble født 14 uker for tidlig, etter et turbulent svangerskap. Tiden som fulgte ble grusom, og vi har hatt mange, mange utfordinger. Det vi har opplevd har favnet så utrolig mye , følelser og tanker, områder og dybder vi knapt ante fantes. Situasjonen har tvunget fram det beste og det verste i oss begge, ubønnhørlig. Det er kanskje ikke så mye vi ikke vet om hverandre nå? En klok stemme uttalte at "dette er deres ildprøve", og hvis vi kom oss gjennom dette ville vi vite at vi kunne klare alt. Vi er ikke kjent for å legge skjul på ting, og jeg skammer meg heller ikke over å si at vi har strevd med å holde fast i hverandre midt i alt det vonde. Når man er så sliten at man knapt klarer å tenke på sine egne behov, blekner det den andre trenger.

Vi har virkelig fått prøvd oss! Da mamma plutselig ble syk og døde på toppen av det hele, visste vi knapt hvordan vi skulle komme oss gjennom dagene. Da jeg skrek til deg over en eller annen ubetydelig bagatell ikke lenge etter at mamma døde, så du bare på meg og lot meg få det ut. "Du trengte det", sa du da jeg senere ba om tilgivelse.

Jeg kunne gått inn på mange andre ting, men vi kjenner til dem begge to, og jeg vet du er enig med meg i at vi HAR bestått ildprøven! På toppen av det hele kan jeg si at du ikke bare har bestått, men at du får toppkarakterer av meg. Du har vært min klippe, min støtte, du har turt å vise din sårbarhet, vi har grått sammen, vi har snakket om det vonde vi helst ville holde inni oss, du har båret over med meg, gitt meg ekstra spillerom når jeg har trengt det, har gitt meg ekstra mye nåde, ekstra mye tilgivelse. Du har sittet ved sengen til Sam når jeg ikke har maktet det, du har tatt deg av barna våre på en fantastisk måte - du er en utrolig kjærlig, varm, rettledende, deltagende, omsorgsfull, uselvisk, engasjert, snill og tvers igjennom GOD far.
Det betyr utrolig mye for meg.

Jeg kjenner jeg blir revet med, jeg kunne ha skrevet en hel bok til deg her og nå tror jeg! La meg avslutte med å si at jeg vet vi står enda sterkere rustet for framtiden nå, etter alt det vonde vi har vært gjennom. Vi har vokst begge to, og når jeg ser på deg i dag ser jeg en mann som har tatt utfordingene på strak arm, som har ofret egne ønsker og som har gitt seg til å leve for og gi familien sin det den trenger. En leken gutt ligger og lurer under overflaten, heldigvis har du ikke mistet han på veien! Forhåpentligvis får han mer spillerom framover, vi trenger han også!
Du er på mange måter fortsatt den samme jeg giftet meg med, heldigvis får en si, men du har i tillegg modnet til en enda flottere utgave - det blir vel som en årgangsvin det da! Og i så tilfelle blir du vel bare bedre og bedre tenker jeg.... ; )

Du er kort og godt fantastisk!!! Jeg har ikke flotte nok ord i min makt til å beskrive hvem du er for meg, men jeg får bruke de tre ordene som forsåvidt kanskje er litt slitte, men som også rommer utrolig mye:

Jeg elsker deg. I love you!!!!!!!

Neste år blir du 30, da lover jeg å holde en ordentlig tale for deg elskling! ; )

torsdag, juli 13, 2006

Oppdatering

Tenkte jeg fikk skrive en aldri så liten oppdatering igjen! Jeg mener stadig vekk å skrive noe litt mer "substans-aktig", jeg har jo så mange tanker som surrer rundt i hodet mitt... ;) Både tanker rundt situasjonen vår og andre ting og tang. Men jeg kommer aldri så langt som til å begynne engang, det er liksom noe som skjer hele tiden...

Akkurat nå f eks, så har jeg to barn som fotfølger meg overalt, til og med på do; én sto og holdt seg fast i knærne mine, én sto ved siden av og spurte hva jeg gjorde (prøvde også å se ned i doen, men jeg avverget det). Elissa maser om å få gå på lekeplassen, Sam drar i lap top´en , Elissa sparker vekk Sam fra sofakanten så han faller i gulvet med et smell - får refs av meg, Sam krabber ut på balkongen og leker med knusbare lysestaker - blir reddet av meg, jeg prøver å få Elissa til å tisse på potta, men det resulterer igjen og igjen i null og niks, Elissa vil lese bok sammen med meg nå så jeg må ta en pause.....................

....................
.......

- Ja da har vi lest bok, Elissa har fått kjeft for å sparke Sam igjen, vi har vekket pappa med frokost og kruttsterk kaffe, og Sam har funnet en blokkfløyte som han blåser i av all kraft! (Jeg minner om at han inntil nylig ikke kunne blåse luft i det hele tatt ut av munnen!)

Og siden vi er inne på Sam: Vi synes fortsatt det kommer litt og litt mer stemme, nå behøver han ikke å "ta i" så voldsomt for å få ut lyd heller! Han er fortsatt veldig hes, og høres litt ut som en hes smurf krysset med Donald Duck. (Det er bare Chris og jeg som har lov til å tulle med stemmen til Sam, bare så dere vet det...;) Han har fortsatt litt stridor, men ikke så mye. Han har faktisk litt mindre om natten enn om dagen, noe som betyr at vi kanskje kan kvitte oss med nattevaktene snart??
Vi gir nå ett måltid på peg´en rundt elleve på kvelden, og så får han ikke mer mat før frokost. De siste par dagene har han spist mer og mer, og havregrøt med most banan er en såpass stor hit om kvelden at han ikke trenger noe tillegg på peg´en!

Tenkte jeg skulle få veid han i dag og så om en ukes tid, så vi får se om han klarer å spise nok selv i mellomtiden, med bare litt tillegg. Han har fått såpass mye mat for å greie å legge på seg til nå, så det blir spennende å se om han i det hele tatt får til å spise nok på egen hånd.

Middag slår ikke så godt an, er det noen som har tips om hva jeg kan gi han?? Han har jo melkeallergi, så det er ikke alt han kan spise.

Vi satser på å dra på hytta fra mandag, så det blir spennede å se om vi får sove eller ikke... ;) Hvis vi bare får sove så tror jeg det kan bli veldig deilig å komme oss litt bort. Det blir den første ordentlige ferien vi har som familie på 4! Vi kunne også ha dratt en tur til familien i England, brødrene til Chris har ikke engang truffet Sam! Men vi orker bare ikke å dra så langt med små barn denne sommeren. Vi er utrolig slitne...Derimot kommer foreldrene til Chris en liten tur i august, så det blir koselig. Kanskje særlig for Elissa, som "bare" har en morfar sånn til "daglig". :) Hun er opptatt av "gam" og "gampa", så det blir bra å bli litt bedre kjent med dem.

Slutter av her, kanskje jeg snart får tid til å skrive ned noen mer "dype tanker"?? Det hadde i allefall vært fint for min egen del tror jeg! ;)

God sommer til alle forresten!

mandag, juli 10, 2006

Bryllup overstått!

Da var bryllupet over også, det fant sted på lørdag! Heldigvis rakk vi å komme tilbake til Norge i tide til det. Bruden var vakker, brudgommen var også vakker ;), det var fint vær, og det var en fin brullupsfest!
Elissa var blomsterpike i ballettutstyr, men skjønte ikke stort av oppgaven med å drysse roseblader på gulvet før etter at det var gjort (med mammas hjelp). Hun begynte nemlig å samle dem opp igjen og puttet dem tilbake i kurven, og det ble litt rosebladmanko forrest der vi satt! Hun fikk beskjed om å drysse dem pent utover igjen, så hun kastet dem rundt seg av all kraft! Det ble litt voldsomt en stund der....Hehe, sånn er det å ha barn!


Herr og fru Blystad


Familien Inchley i finstasen!


Far og sønn i nye klær!


"Lurer på hva det der smaker?" Sam kan ikke få smake på is, fordi han er allergisk mot melk...


Og så kom "smil-da-Elissa-smilet" igjen! ;)


Det fortsetter å gå bra med Sam, vi synes han stadig får bittelitt mere stemme og bittelitt mindre bilyd. Han hviner litt fortsatt når han drar pusten, men ikke ved hvert eneste pust lenger. Natt til søndag lå vi hele familien på samme rom, på et motell i Hamar. (Bryllupet var i Hamar) Det var første gang jeg har sovet på samme rom som Sam, så det var en milepæl! Chris har sovet sammen med Sam de nettene vi ikke har hatt nattevakt etter at vi kom hjem fra Sveits, men jeg har altså ikke gjort det. Jeg var redd for ikke å våkne hvis det var noe, og tvilte også på om jeg skulle få sove i det hele tatt...Nå har jeg altså prøvd det, og jeg må nok innrømme at jeg ikke sov stort. Jeg hadde ørepropper, men hørte hviningen igjennom...Men allikevel, nå har jeg prøvd det!

Vi er fortsatt usikre på når Sam skal få begynne i barnehagen. Vi håper på en måte at stridoren (hviningen/bilyden) skal forsvinne i tide til da han egentlig skulle starte, i august. Det var jo det kriteriet Monnier anbefalte, siden stridoren er et tegn på at hevelsen fortsatt er tilstede. Hvis Sam blir forkjølet (som man blir i barnehager..) kan det muligens bli litt vel trangt igjen i halsen til Sam, og hvis vi er veldig uheldige så må han kanskje intuberes eller få tracheostomi igjen. Og det hadde jo vært et mareritt...
Det er litt vanskelig å bestemme noe, siden ingen av legene har vært veldig sikre på akkurat hva de skulle anbefale. Det kan jo også gå kjempebra å begynne i barnehagen, men hva om det ikke gjør det...
-Og hva vi bestemmer oss for vil få direkte konsekvenser for hva jeg gjør og ikke gjør til høsten f eks.
Ikke så lett....

Vår lille helt spiser fortsatt hver dag, men ikke så mye at han kan klare seg uten peg´en. Men det er jo en "ond sirkel", for når han får nok mat gjennom peg´en til at han alltid er mett, vil han jo heller aldri spise noe særlig. Så vi har begynt å gi han ett stort måltid gjennom peg´en i elleve tiden på kvelden (mens han sover), i stedet for å gi han litt og litt kontinuerlig på natten. Tanken er da at han skal være sulten til frokost, men så langt er han ikke akkurat skrubbsulten nei.. ;) Og han er også litt skeptisk til mat, noe som kanskje ikke er så rart. Det som er dumt er at han ikke tåler melk (vi håper han vokser det av seg), så det er også begrenset hva vi kan gi ham. I går prøvde jeg å gi han havregrøt som var laget med vann, men det er jo ikke så godt..Jeg blandet inn fruktpuré, men han syntes allikevel ikke det var så stas. I morges fikk han brød med melkefritt smør og melkefri leverpostei (har måttet finne ut av disse spesialproduktene da), men det slo ikke så godt an det heller gitt. Middagsglass og melkefrie pølser var visst heller ikke innertier.

Jaja. Men han spiser i hvertfall noe!!!!! Det er jo bare et mirakel!! Det blir spennende å se hva som skjer framover. Vi håper at Sam vil spise mer og mer, at hevelsen går helt ned og at stemmen kommer seg. Og vi er nå rimelig sikre på at det vil gå seg til over tid! Det er fantastisk at vi endelig kan se framover, og at vi har lagt bak oss vårt laveste punkt nå. (I allefall håper vi det!!)

For å si det sånn så er vi veldig klare for å fortsette livet "der vi slapp", for det er sånn det føles. Livet har stått på pauseknappen i halvannet år. Vi måtte bare slippe det vi hadde i hendene, og finne en måte å leve midt oppe i alt det som jeg vil kalle "unaturlige omstendigheter". Nå begynner vi å nærme oss det livet andre småbarnsfamilier har, og det er bare fantastisk å kunne "slenge" Sam oppi vogna og bare GÅ AVGÅRDE! Uten sugemaskin, uten sugekatetere, uten ekstra filtre, uten spriketang og ekstra tracheostomitube og alt det andre. Ingen behøver heller å sitte ved siden av Sam i bilen, og vi trenger ikke vaske en til to maskiner om dagen med klær og sengtøy dynket i oppkast. Det er fortsatt "småting" igjen (i forhold!) som andre slipper, men vi har allerede krysset et verdenshav av vanskeligheter og har lagt det bak oss!

Nå skal vi prøve å slappe av her, etter all ryddingen og alt det andre... ;) Nå bare MÅ vi ta oss litt fri. Neste uke reiser vi kanskje på hytta, alene og uten nattevakter, hvis vi bare tør og Sam er i form.. Jeg orker ikke å ligge våken hver natt i en uke, så vi håper disse ulydene fortsetter å "blekne" fram til da. Hadde vært deilig å få til. :)

onsdag, juli 05, 2006

Hektisk på tross av ferie!


Sam sover søtt med armen godt rundt teddybjørnen han fikk i Sveits, som har fått navnet Ronald etter en av hans engelske oldefedre! De røde flekkene i senga er etter den røde "medisinen" vi maler på såret i bakhodet hans, det er ikke blod. ;)


En veldig fornøyd gutt, endelig hjemme og minus den grusomme tingen i halsen!


Det har faktisk vært veldig hektisk for oss helt siden vi kom hjem, vi føler vi "landet løpende" og har løpt siden!
Vi har vært hos pappa og hentet en del saker han ville bli kvitt, og da vi kom hjem så vi at vi ikke hadde plass til nesten noe av det! Dermed måtte vi til og rydde, og ikke minst kaste....

Mamma var nok det vi kan kalle en "sentimental samler", og har tatt vare på fryktelig mye opp gjennom årene. Etterhvert fikk jeg overrakt mange (og jeg mener MANGE) esker med ditt og datt som hun hadde pakket ned for meg opp igjennom - skolebøker, leker, brev (jeg var en ivrig brevskriver), gamle skolesekker, babyklær, tegninger, og kort sagt alt mulig skrammel og skatter en samler på som liten: Såper, Sad-Sam klistremerker, glansbilder, servietter (å-grøss-og-gru), passbilder av omtrent alle man har truffet noen gang, juggelsmykker (som har blitt svarte til slutt og som ligger i en umulig vase...), bilder, skoledagbøker, andre dagbøker (og jeg har visst fryktelig mange..) osv. (Det ble ikke så "kort sagt" som jeg mente å gjøre det, men det beskriver i allefall hvor uhorvelig mye det var)

-Og disse eskene sto her og fylte opp boden vår...Derfor måtte vi bare sette i gang og rydde gjennom og kaste, for å få plass til nye minner som må oppbevares. ;) (Ja, jeg ser at det nok kommer en runde til om noen år med ny kasting) Jeg vet også at vi søsknene snart skal dele det som er av minner etter mamma (alt fra bunad til malte kister fra hennes familie...), og da kommer det enda mer som må settes ett eller annet sted!

Det er rart hva gjenstander kan gjøre med en, hva slags minner de frembringer. De siste dagene har jeg blitt transportert tilbake til voldsomme og forvirrede følelser på ungdomsskolen, har blitt minnet om gode men glemte venner, har funnet min første dukke (med flatt hode etter eskelivet..), har lest bursdagskort fra omtrent alle bursdagene mine fram til jeg flyttet hjemmefra, jeg fant en svart seigmann i snoren i russelua mi (den var ikke svart i utgangspunktet), har funnet et kort fra mormor som hun underskrev med "tante Inger" (hun het Inga-Johanne og var altså ikke min tante...hun fikk nemlig etterhvert Alzheimers), jeg har fraktet brudekjolen min og dressen til Chris fra huset til pappa og hit, jeg har sett på bilder av meg selv fra jeg var fersk skolejente og har gransket blikket mitt: "Var jeg glad for å gå på skolen den gangen tro?" Jeg har blitt rørt av kort og brev fra mamma, har studert avtrykk av min 6-årige håndflate, og har sett deler av mitt eget skjelett og tenner på alle røntgenbildene mamma av en eller annen grunn så seg nødt til å ta vare på!

Mange av disse tingene har jeg sett igjennom flere ganger før gjennom oppveksten, og har funnet det vanskelig å kvitte meg med dem. De har betydd noe, minnet meg om noe jeg ikke ville glemme. Men som Chris kommenterte her om dagen, så må det kanskje en viss modenhet til for å vite hva man kan la gå, og hva man bør beholde?

Vi begynte altså i boden, men måtte også flytte vekk blant annet et skatoll (fullt av skrot...) for å få plass til noen "nye" møbler fra huset til pappa. Og dermed var vi i gang inne i leiligheten også, for tingene fra skatollet måtte få et nytt hjem. Og mye av det måtte sorteres ut og kastes...Enden på visa er at vi fortsatt ikke er helt ferdige med det som ble tidenes opprydning, og Chris har vært tre turer på søpla med full bil allerede! - Og vi har plutselig et skatoll med overskap til salgs, samt en barnevogn og et babybilsete... ; )

Vi hadde i grunn tenkt å komme hjem og virkelig slappe av og nyte at livet begynner å bli bedre, for ikke å snakke om å feire!! Men plutselig var vi altså i gang her...Men det rare er at vi kjenner at det er neste frigjørende å bli kvitt alt dette oppsamlede skrapet! Vi er klare for en ny begynnelse for familien Inchley, og det passer egentlig fint at vi tar en skikkelig opprydning samtidig synes vi nesten! Men når det er sagt, så håper vi at vi snart er ferdige...Vi kan jo ikke bruke hele sommeren på det heller! Vi MÅ få roet oss ned snart og nyte....livet, rett og slett.

Når det gjelder Sam, så går det ganske bra med ham! Hvis vi legger godviljen til så synes vi kanskje han har fått mer stemme de siste par dagene, og han har nok litt mindre stridor også! Det er spesielt godt å se at han ikke sliter så mye med pustingen når han sover. Vi håper utviklingen fortsetter i denne retningen, og at det kan gå FORT. Først når Sam ikke har stridor (bilyd ved innpust) og har mer stemme å vekke oss med vil vi slappe av såpass at vi kan slutte å ha nattevakter. Foreløpig har vi altså det, med unntak av en og annen natt hvor vi ikke har noen som kan ta vakten. Hittil har vi hatt to netter uten nattevakt, og da lå Chris inne på rommet til Sam for å være sikker på å våkne hvis det var noe. Jeg for min del hadde aldri klart å sove ved siden av Sam nå, fordi han lager såpass mye lyd når han puster. - Og jeg ville vært redd for å ikke våkne hvis det var noe fordi stemmen hans er såpass svak.

Akkurat dette med stridor/stemme har også direkte innvirkning på avgjørelsen om når og om Sam skal gå i barnehage, som igjen har betydning for mine planer for høsten. Vi håper og ber om at det skal rette seg snart, for å si det sånn...

Men det går absolutt BRA med Sam, og har ser nå ut som han har lagt på seg igjen det han mistet i forbindelse med operasjonen! Han ser rett og slett GODT ut. Og han fortsetter å spise litt hver dag, favorittene sålangt er brød, banan og honningmelon. Ellers er ikke aprikospuré, Ritzkjeks eller eple å forakte heller!
Vi må snart ta kontakt med "spiseteamet" (tenkt at det finnes noe som heter det) for å høre hvordan de anbefaler at vi griper dette an videre. Håpet er jo at han skal spise alt han trenger selv, så vi kan bli kvitt peg´en. :) For ikke så lenge siden kunne vi ikke begynne å tenke på dette engang, så det må kunne kalles et framskritt! Et overraskelses-mirakel-framskritt! :)

To dager etter at vi kom hjem leverte vi alt sugeutstyr til Hjelpemiddelsentralen, og alt annet medisinsk matriell som vi ikke lenger trenger ble levert til Ullevål. Nå har vi byttet ut den enorme hylleseksjonen med alt utstyret til Sam med et mye mindre skap, hvor det vi fortsatt trenger til mat og stell står. For en lettelse!!!!!!!!!

søndag, juli 02, 2006

Bare litt humor

Ja her går det i ett, vi har vært utrolig opptatt helt fra vi kom hjem med saker og ting som må ordnes. Derfor har det blitt lite blogg! En av oppgavene for tiden er å rydde gjennom boden og kaste så mye som mulig, før vi skal få masse greier etter mamma som må oppbevares. I den forbindelse kommer man over mange ting som framkaller reaksjoner som: "Hmmmm...denne var jo fin/morsom/interessant/har sentimentalverdi. Men den er jo så utrolig stygg/upraktisk/overflødig/krasjer helt med den øvrige stilen her. Hvor i huleste skal jeg gjøre av den??"

En av disse "tingene" var en liste over utsagn "fra saksmapper og legejournaler ifm behandling av trygdesaker" som Chris har fått på jobben. Den var såpass morsom at jeg tar meg bryet med å gjengi den her:

- Pasienten har ikke vært gift, forlovet eller på annen måte straffet fra før.

- Pasienten har tidligere vært aktiv, men har nå gått over til rollen som husmor.

- Pasienten er oppegående og sengeliggende.

- Pasienten var i ferd med å løpe etter Briskebytrikken, da hun plutselig falt på kne foran Domkirken.

- Pasienten arbeidet på et tak, da han mistet taket og falt.

- Det er sannsynlig at pasienten ikke kan bære ølkasser med fingeren så han sykemeldes i to uker.

- Pasienten er potetskreller og bruker sin finger til dette.

- Pasientens største problem er impotens, så han søkes til Jeløy Kurbad for opptrening.

- Pasienten har protese i overkjeven og en hjemme.

- Pasienten gikk en tur i skogen da han traff en elg som også var ute på tur i skogen.

- Han har for det meste kontorarbeide, men har også endel reisning i virksomheten.

- Pasienten er en 65 år gammel kvinne som ramlet på gaten. Tilfellet ble komplisert av at en lastebil deretter kjørte over henne.

- Pasienten hører meget dårlig. Faktum er at han ikke har noe hørsel i det hele tatt på venstre øye.

- Pasienten skal avholde seg fra alle former for seksuell aktivitet til jeg kan ta i mot henne.

- Etter at pasienten har sluttet å røyke har hans lukt kommet tilbake.

- Pasienten søker hjelp etter å ha slått til venstre stortå som nesten har løsnet. Personalet får dog ikke dra den av da det gjør vondt.

- Har hodepine i hodet.

- Pasienten har mandolinstor prostata.

- Dette var de pasienter som ble liggende på mitt skrivebord.

- Pasienten var gravid i 19. måned.

- Pasienten synes at høyre stortå henger ned noe sammenlignet med de andre fingrene.

- ...blør i blant fra venstre nese.

- Avføringen har samme farge som dørene i 3. etasje.

- Hun beskriver hodepinen som spennende.

- Urin dyrket på distriktslegen viser vekst av coli.

- Venstre kne svulmet opp og søkte lege.

- Jeg tittet på pasienten under microskop, men ble ikke noe klokere av det.

-....har vært på fjelltur. Nedkom med helikopter i går.

- Liten tumor på venstre side av høyre skalle.

- Pasienten røyker en sigarett i uken. Oppfordrer til å innskrenke røykingen.

- ...kan ikke få haken på gulvet...

- Pasienten er betydelig bedre etter at han dro herfra.

- ...har begynt å få små te-skjeer i avføringen opp til 15-20 ggr. daglig.

- Lastebilsjåfør med god kondisjon som ellers reiser en mil uten å bli andpusten.

- Lymfekjertelen sendes samme dag som pasienten med taxi til Oslo.

- Skal trene i basseng om hun våger seg ned i bassenget. tas opp på nytt om en uke.

- ...behøver to levende personers støtte...

- Går som tidligere en del på sine ben.

- Har tre barn, tre jenter og en gutt.

- Hatt vondt i natt i øret som har forsvunnet.

- Føler seg bedre om han holder hodet bak nakken.

- Far og mor døde når hun var 12 år. De har ingen kontakt med henne.

- Kommer nå inn grunnet smerter i gipsen.

- Pasienten får allergisk reaksjon av kontrastmiddel, jordbær, reker og flere av barna.

- Frakturene ligger med hverandre.


Man er kanskje morsomst når man ikke mener å være det??
Tenkte det hadde blitt mye tungt og trist her på bloggen, så kanskje det var på tide med noe litt lettere!
Mer om Sam kommer senere. :)
 
Blogglisten