tirsdag, juli 25, 2006

Sorg og glede hånd i hånd



Som jeg har skrevet mye om så går det veldig bra med Sam nå, ting går seg seg til fortere enn vi hadde håpet på egentlig! I dag har vi tatt en viktig avgjørelse: Vi skal ha nattevakter i to netter til, og så (forhåpentligvis) aldri mer!! DET er virkelig en milepæl. Vi har hatt mange fantastiske nattevakter her, så til de av dere som jeg vet leser bloggen: Ta i mot et hjertefølt TUSEN TAKK for hjelpen.

Det er sommer, det er sol og det burde vært søndagsfølelse hele tiden, men er livet noen gang så enkelt? (Jeg mistenker kanskje at livets kompleksitet avhenger litt av personligheten til den enkelte da..... ;) (-og jeg legger til; skulle gjerne vært av sorten som tar litt lettere på ting innimellom) (-og jeg legger ytterligere til at vi riktignok har opplevd litt vel mange tunge ting på en gang det siste året eller to..)

Jeg er utrolig glad for alt som har skjedd med Sam den siste tiden, og det letter helt klart en kjempestor bør jeg har gått med lenge. Det er ikke over, men vi har hatt på oss sjumilsstøvlene i det siste! Apropos det så ser jeg det ikke er mange innleggene siden jeg satt og skrev fra Intervalle, og følte jeg hadde vært der i en halv følelses-berg-og-dalbane-evighet. Det er heller ikke lenge siden vi kom hjem, men det føles som det har gått lang tid! Tiden i Sveits virker uendelig langt borte, nesten uvirkelig.
Noe av grunnen til det er nok at det har skjedd så utrolig mye siden da, ikke bare med Sam. Vi var først opptatt med bryllupet til søster´n (hadde jo noen ting å forberede), og så var det å rydde gjennom masse ting etter mamma hjemme hos pappa. Vi fikk også med en god del saker pappa ikke skulle ha med seg videre, for han flyttet faktisk i går. Det førte igjen til at vi måtte rydde plass til disse tingene her hjemme, som utløste et skred av opprydning, sortering og kasting.

Så var det tid for fordeling av mammas ting mellom oss søsknene, noe jeg har grudd meg til utrolig lenge nå. Dét og sorteringen og kastingen av mammas ting. Vi kastet og ga bort klær til Frelsesarmeen allerede dagen etter begravelsen, men vi har hatt to runder til med kasting og sortering etter det. Det er utrolig rart å rote fram ting som kanskje ikke har blitt sett på på årevis, ting mennesker som har stått deg nær har spart på av forskjellige grunner. Det var nemlig også en hel del saker og ting etter begge sett av besteforeldre, som mamma og pappa aldri har rukket å se ordentlig gjennom. Blant annet en hel kiste full av brev, bilder, papirer og minner som mormor hadde samlet sammen gjennom hele livet, den sto helt urørt.
Veldig, veldig rart.
Og vemodig.

Én ting er å gå gjennom sine egne minner, gode eller vonde. En annen ting er å gå gjennom og kaste minner (noen i allefall, det ble for mye) som noen du har vært så glad i har følt var viktig å ta vare på.

Én ting er å bla igjennom det som var verdifullt for besteforeldrene våre, det er vemodig og litt trist, samtidig som jeg faktisk merket jeg ble litt bedre kjent med dem på en måte. Lærte nye ting om dem. En helt annen ting er det allikevel å begrave seg i mammas små og store skatter. Bilder, kort fra pappa og oss som små, brev, notatbøker, gamle leker, barnetegninger, klær og duker hun har sydd eller strikket, bunaden, brudekjolen, konfirmasjonskjolen, dåpskjolen hun sydde til oss, smykker, bibler med notater. Vi fant til og med gamle kassetter hvor hun har "snakket inn brev" til mormor og morfar, kassetter med henne og oss som små, og ikke minst kassetter med opptak av mammas sang (hun var en veldig flink sanger). Vi satte på en av dem for å høre hva det var, og det var rett og slett forferdelig (på en god måte, går det an å si det??) å høre stemmen hennes igjen!! Hun sang en fryktelig trist sang også...Og snakket om en tur hun og pappa hadde tatt i skogen med Zita (hunden de hadde før vi ble født).

Mamma fikk aldri muligheten til å fortelle oss hvilke arvestykker som var fra hvem, f eks smykker. Noe har vi plukket opp litt her og der, men langt fra alt var vi sikre på. Resultatet er at jeg nå sitter med et armbånd på meg som jeg vet er arvet, men jeg vet ikke fra hvem. Det er også litt trist.
Vi fant riktignok en liste over noen arvestykker som mamma hadde skrevet, hvor hun også hadde skrevet ned hvem av oss som skulle ha hva. Men vi visste ikke hva alt på listen refererte til, hvilken porselenskaffekanne var det f eks snakk om??

Når jeg ser på tingene mamma har tatt vare på, er det akkurat som om jeg hører stemmen hennes inni meg: "Den fikk jeg av bestefar, han hadde laget den selv!" Jeg ser den lille krusningen rundt munnen hennes, som sier at hun var så glad i bestefar, at hun savner han. Og ikke minst at akkurat denne gjenstanden minner henne om alle de lykkelige somrene på landet med bestemor og bestefar.

Jeg er egentlig ikke så veldig sentimental når det gjelder "ting", tror jeg i hvertfall, men nå for tiden kjenner jeg at det faktisk er visse gjenstander jeg kunne tenke meg å ha. At det på en rar måte gjør godt å se oldemors håndmalte glassflaske stående på hylla mi. Hun malte den, den sto hjemme hos henne, det er som om en liten bit av henne nå står hjemme hos meg.
Det er litt annerledes med mammas ting, det er nesten for vondt å ha dem synlig her hjemme. Det er kanskje litt for tidlig, litt for ferskt.

Mamma var så overlykkelig over at vi kalte opp Sam etter hennes bestefar Samuel, og jeg kjenner at etter alle brevene jeg har lest, bildene jeg har sett, minnene jeg har tatt del i, så er jeg faktisk enda mer fornøyd selv også over det navnevalget. Jeg har til og med begynt å kalle han for Samuel oftere enn før. :)

Noen av mammas minner har på en måte blitt overført til meg nå, som en del av min arv. Hvor rart det enn kan høres ut, så føler jeg det litt sånn.
Men ganske mange minner kan jeg ikke ta del i, de var mammas. Mye levde kun i hennes eget sinn og hukommelse, og mange av gjenstandene hun knyttet noen av disse minnene til aner vi ikke noe om. Vi ser tingene, men de er bare ting. Og det er vel kanskje også sånn det skal være. Vi har vel ikke kapasitet til å bære med oss mer enn vår egen historie, blandet med og utdypet av forfedrene våre og våre familiers arv.
Hvis jeg skulle bære med meg alle mammas minner hadde jeg kanskje ikke hatt plass til mine egne?

Jeg føler at jeg i det siste har fått gå ordentlig inn i denne familiearven, på godt og vondt, og at jeg kan legge den vekk litt nå. Jeg lukker kisten med utvalgte brev fra kjæreste til kjæreste og senere ektefelle til ektefelle, med små plagg og barnetegninger, med min tåteflaske, med mammas identitetskort fra skoletiden. Med sangheftet fra bryllupet til mamma og pappa, med sangen fra mamma til pappa som fikk meg til å bryte helt sammen.
Kanskje får jeg lyst til å lese de brevene jeg ikke har lest senere i livet? Kanskje vil jeg ta fram minnene fra mamma en dag i framtiden hvor hukommelsen min om henne har bleknet litt. Kanskje. Jeg vet ikke.

Det viktigste vil jeg riktignok bære inni meg, vissheten om mammas kjærlighet til meg f eks. Hendelser, opplevelser, kjærtegn, tiden vi brukte sammen. Samtaler.

Jeg føler meg rikere, selv om det til tider har kostet voldsomt mye å samle sammen denne arven. Samtidig vet jeg at jeg ikke nødvendigvis hadde savnet disse tingene, og at mange ikke har hatt en mor som var så opptatt av minner som min, og som har gjort en stor jobb med å ta vare på (altfor...) mye. Jeg føler det er en gave fra mamma. En ekstra rikdom.

Men nå er jeg sliten. Ikke noen bombe kanskje, jeg har vært sliten lenge. Da mamma døde var jeg midt oppe i den verste tiden i mitt eget liv, jeg hadde rett og slett ikke kapasitet til å "gå ordentlig inn i" sorgen på en måte. Til en viss grad var ikke sorgen til å unngå helt, men så fort det gikk an var jeg nødt til å pakke den godt inn og dytte den inn i en skuff bakerst, innerst, for å klare hverdagen min. Nå roer det seg noe her, og da kommer vel kanskje noe av sorgen til overflaten igjen. Godt hjulpet fram av prosessen vi nettopp har vært gjennom med alle tingene til mamma. Ja det fortsetter visst på en måte å gå slag i slag, den ene tingen har jo tatt den andre lenge nå, men jeg vet at denne prosessen MÅ jeg gjennom. Enten nå eller senere. Og kanskje det er best å bare ta den jo før jo heller, bli ferdig med den. Begynne "det nye livet" uten for mange "gamle" ting kanskje?

-Og snart begynner jeg å studere på fulltid på BI. ;) Jeg må le litt av meg selv. Håper ikke jeg presser meg altfor hardt ved å gå rett på en ny utfordring! Tiden vil vise...

9 kommentarer:

ingunn sa...

Mie, du er så god til å ordlegge deg om vanskelige ting. Det har du egentlig alltid vært, men det kommer veldig tydelig frem i bloggen din. Jeg synes du har mange kloke tanker om hva som bør tas vare på av minner og av hvilkne grunner... Det må likefullt være en hard prosess. Jeg synes du er ei beundringsverdig jente som har kjempet deg gjennom denne utfordrende tiden i livet ditt. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg selv ville ha taklet noe slikt. Gud velsigne deg!
Ogduforresten... har jeg gått glipp av noe??? BI??? Hva er det du skal studere? Gratulerer med bestemmelsen!

maria sa...

Har sagt det før, men må si det igjen.. du skriver utrolig godt, Mie! Mange kloke tanker her!! Skjønner godt at det har, og sikkert er fremdeles, en lang og vanskelig prosess å gå gjennom. Men det virker som du takler det bra. Ja, enkelte ting må en bare gå gjennom selv om det er vanskelig...

Lykke til videre!!

Netten74 sa...

Hei Mie!!

Veldig vekdig rørende å lese dette her, og godt skrevet. Jeg ble revet med for hvert ord jeg leste.

Klem fra J

Amelie78 sa...

Dette var veldig godt skrevet... Vakkert.... og mange sannheter...

Klem fra H.

Elisabeth sa...

Hei Mie.

Det er tøft gjort å begynne på studier på Bi etter det du har vært igjennom. - ønsker deg lykke til!

Netten74 sa...

Hei igjen... ble veldig inspirert til å skrive ned noen tanker selv. Har bare glemt notatene hjemme, men teksten kommer snart.

Ha en god helg videre!

Klem fra J

Katrine sa...

Hei Mie!

Yeah.. jeg skjønte hvorda jeg legger inn kommentar tror jeg...! Her lett etter den knappen i laaaaang tid...

"Fantastisk" å lese det du skriver...

Vi snakkes håper jeg!!

Smil, Katrine

Grete sa...

Hei Mie. Overskriften på posten er så treffende. Du beskriver begge deler så godt. Og så er det kanskje sånn at de som har opplevd sorg, har større evne til å finne gledene også, og sette pris på det en har. Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje det er sånn. Godt å høre at det går så bra med Sam!

Klem fra Grete.

mie sa...

(Dette skriver jeg paa maskinen til svigerforeldrene som er paa besoek fra England, derfor ingen norske bokstaver...)

Ingunn: Jeg kan ikke legge skjul paa at det har vaert og er en smertefull prosess nei...Man kommer seg gjennom det paa et vis, men det er ikke saa lett. Jeg har braabestemt meg for aa begynne aa studere ja, eller fortsette aa studere kan man vel ogsaa si, og i foerste omgang er det markedsoekonomi. Som en slags inngangsport. Saa faar vi se videre.

Maria: Det er veldig vanskelig aa vurdere hvorvidt man klarer seg bra gjennom slike ting, men det er godt aa hoere at andre mener det i allefall! :) Jeg er veldig heldig som har familie og venner rundt meg som stoette, ellers hadde jeg nok slitt mye, mye mer tror jeg.

Netten: Saa fint aa hoere at du ble inspirert til aa skrive litt selv. : )

Amelie: Takk for det min venn. : ) Livet har prakket paa meg en del sannheter i det siste, for aa si det saann. Jeg bare rapporterer. ; )

Elisabeth: Ja, jeg lurer jo litt paa om jeg har tatt meg fullstendig vann over hodet, og er ganske nervoes for aa si det saann....Tiden vil vise....Men jeg er veldig klar for utfordringer av en helt annen type enn de jeg har hatt de siste par aarene, det er jeg sikker paa.

Kathrine: Jippi! Du klarte det jo helt straalende!! ; ) Haaper du finner svaret paa din aller foerste kommentar da! Jeg haaper virkelig vi sees igjen snart, og dessuten maa du faa tilbake skoene dine! Du er vel fortsatt paa ferie, men du faar sikkert snart spoersmaal om avlastning tenker jeg... :):)

Grete: Jeg har aldri vaert flink til aa leve "i nuet", aa glede meg over det jeg har her og naa. Jeg haaper og tror at det har forandret seg noe, og jeg proever virkelig aa nyte det jeg har naa!
En annen ting Chris og jeg har snakket om er at vi (forhaapentligvis!) aldri kommer til aa oppleve "noenting" som et problem lenger, i allefall ikke i like stor grad som foer. Ting som foer ville vaert krise vil forhaapentligvis fortone seg som smaating i lys av hva vi har opplevd i det siste.

 
Blogglisten