tirsdag, august 22, 2006

Tilstandsrapport fra BI

Neimen hei alle sammen, nå var det jammen lenge siden sist! Vi har fortsatt ikke fått tilbake laptopen, så jeg skriver nå fra biblioteket på BI.

Ja, hva skal jeg si om min tilstand i denne tilstandsrapporten?? For å si det sånn begynte min karriere på BI med dyp sjokktilstand, den gikk så over i generell usikkerhet, og nå driver jeg og stresser med å i det hele tatt treffe noen som går på samme linje som meg...INGEN jeg hittil har snakket med går på min linje, og jeg trenger å finne noen å ha kolokkviegruppe med!! For plutselig kaster de en eller annen case over oss, jeg bare venter på det, og så har jeg absolutt ingen å gjøre den sammen med!

Den første dagen, som altså var preget av dypt sjokk for min del, startet med at alle ble delt inn i faddergrupper, og så skulle festingen begynne (og den pågår stadig). Jeg oppdaget at jeg var desidert eldst i min gruppe, og den høye pannebåndfaktoren var dominerende. Ikke det at jeg ikke liker 19-åringer fra Bærum, men jeg begynte å lure litt på om vi hadde noe til felles?? Jeg hadde planer om å prøve å være med på en del sånn at jeg ble kjent med noen, men jeg kjente at motet sviktet meg. Jeg så for meg det ene vorspilet etter det andre i en trang gutte-student-hybel m/lukt av sure sokker sammen med et tjuetalls pannebåndbekledde eplekjekke ungdommer, og bestemte meg for at jeg hadde det bedre uten. Vel er jeg kanskje litt outsider, men det får være grenser for å utsette seg for "out of body experiences"!!!

Jeg er klar over at jeg høres ut som jeg minst er 40 nå, men det er bare et faktum at jeg ikke har så mye til felles med de aller fleste av dem som kommer rett fra videregående. Jeg har opplevd mer enn dem, og mer enn de fleste på min egen alder også når vi først er inne på det.
Så her sitter jeg, og lurer på om jeg kommer til å finne noen likesinnede på min linje, noen jeg kan jobbe sammen med uten at det behøver å bli utover nettene rett før innleveringer og eksamner f eks...Jeg er jo begrenset til den tiden barna er i barnehagen, og av Chris sin turnus.
Hmmm..

I dag har vi hatt vår første forelesning, og det er med skrekkblandet fryd at jeg finner meg selv i en "ordentlig" forelesningssal!! Jeg har studert dans i tre år tidligere, men det er et veldig annerledes studium - for å si det mildt.
Vi hadde bedriftsøkonomi i denne første leksjonen, og jeg må si at det utrolig nok virker litt spennede. Jeg har også tenkt litt på at med min bakgrunn de siste årene så kommer muligens alt til å virke interessant! Heldigvis for meg. ;)

Det er i det hele tatt mye som forandrer seg for familien Inchley fra nå av: Sam har begynt i barnehagen (det ser ut til å gå veldig fint), Elissa må tåle at lillebror trenger seg inn på hennes hjemmebane - barnehagen, Chris blir overlege i begynnelsen av september, og jeg har som sagt forandret hverdagen min totalt. Det blir en spennede tid, og jeg er ganske nervøs må jeg innrømme. Vil jeg klare disse studiene på toppen av å være en god mamma for barna mine? Vil Sam trives med å være så mye borte fra oss så plutselig? Osv...
Jeg får bare ta i bruk min sedvanlige taktikk: Å hoppe i det.

Sams tilstandsrapport ser veldig bra ut! Han trives som sagt i barnehagen, spiser massevis av mat fortsatt, prøver ut det han har av stemme mer og mer, vokser og legger på seg, og er om mulig enda mer blid og fornøyd enn før! I dag har jeg fått beskjed fra Ullevål om at de ikke vil stresse med å fjerne peg`en fordi de vil se at han ikke slutter å spise igjen ved f eks forkjølelse eller magesyke, så vi avtalte å snakkes igjen om dette når han har klart seg i ca et halvt år uten å bruke den. Hittil har han klart seg en måned, så vi er på vei! Bare det at vi allerede snakker om å fjerne den er jo et mirakel, vi var forberedt på at han kanskje aldri ville spise selv!!!!

I helgen var vi på fellesskapsweekend med Filadelfia (menigheten vår), og det var en fantastisk følelse å kunne legge barna og bare ta med oss baby callingen - som hvilke som helst andre foreldre - og forvente at vi ville høre noe gjennom den hvis ikke alt var som det skulle. Hehe, på ett tidspunkt hørte vi "Sam! Saaaam! SAAAAAAAAAAAAM!!!!" fra storesøster, hun syntes det var så kjedelig at han sov så hun prøvde å få liv i han igjen!
Vi følte oss rent som en vanlig familie, og nå kan vi spøke med at vi "kun har vanlige problemer", som at barna blir utålmodige i bilen, at Elissa plager Sam, at Sam terger Elissa, at de kaster mat på gulvet, at de ikke liker grønnsaker osv.
Chris og jeg kom fram til noe av den samme konklusjonen som over, at vi muligens aldri kommer til å oppleve "noe" som et virkelig problem igjen, for alt virker som en rolig spasertur i forhold til alt vi har vært gjennom. (Helt sikkert en sannhet med modifikasjoner, men dog)

Når DET er sagt så er jeg så spent på denne vendingen mitt eget liv har tatt at jeg til tider har ganske vondt i magen, men det skal vel gå bra det og...Det er bare det at jeg lurer fælt på hva det egentlig er jeg har tenkt noen ganger, hva skal jeg med denne utdannelsen?? Utover å utvide studielånet mitt drastisk mener jeg??? Men jeg følte at jeg hadde kjørt meg fast i en blindvei på mange måter, så noe måtte jeg foreta meg.

Jaja. Får avslutte denne uoversiktlige uttømmingen av tanker vel, kanskje jeg kommer sterkere tilbake snart. (??)

torsdag, august 10, 2006

Jæddæ

Nå sitter jeg på kontoret til min kjære bror og låner litt internett, siden jeg fortsatt ikke har fått tilbake laptop´en...Jeg skal jo begynne på skolen til onsdag, og syntes det kunne være greit å finne ut av når jeg skal møte opp, samt hvor... Så nå har jeg endelig fått tak i timeplanen, og føler jeg står noe bedre rustet til å begynne på denne ville ideen!
-For jeg ER nervøs, lurer på om jeg har tatt meg vann over hodet rett og slett. At jeg er sliten er ingen hemmelighet, men jeg er også desperat etter å komme meg ut av leiligheten, treffe mennesker igjen, og ikke minst få tenke på noe HELT annet. Vi får se.

Sam begynte sin karriere i barnehagen i går, og har i dag prøvd å sove på samme rom som en annen liten tass. De sto i hver sin seng og så på hverandre, og brøt etterhvert ut i konspiratorisk fnising. Ingen fikk sove noe særlig, for å si det sånn. Håper de venner seg til hverandre etterhvert, ellers blir det mange trøtte barn på Månen (som avdelingen heter)!
Sam har fått 100% assistent som i allefall skal følge han opp fram til jul, så det er kjempefint. Han har nå klart seg uten peg´en i over to uker (!), men må følges opp når det gjelder spising; jeg tror ikke han er så flink til å gjenkjenne sultfølelse enda. Han spiser riktignok som en helt, jeg holdte på å skrive hest, men det blir vel også riktig; to brødskiver til frokost, to brødskiver til lunch, ett stort middagsglass til middag + en brødskive/et glass fruktpuré/litt frukt, og ikke minst en "voksen" porsjon havregrøt med en HEL most banan til kvelds. Etter det gnir han havrekliss godt inn i trøtte øyne (med de lange øyenvippene er det en utfordring å bli kvitt igjen), og sovner som en stein. Han sover på eget rom, vi bruker babycallingen, og alt er for øyeblikket såre vel!

Fortsatt er vi litt nervøse for de uunngåelige sykdommene som følger med barnehager, og er spent på hvordan første luftveisinfeksjon vil arte seg. Vil han bli veldig trang i halsen? Men siden han ikke lenger har stridor (bilyd når han puster), som betyr at han ikke er hoven i halsen lenger, er det grunn til å tro at han har like god plass i halsen som andre barn og derfor ikke vil reagere annerledes enn andre på sykdom. Litt spente er vi likevel...

Så nå begynner en ny epoke i familien Inchley sitt liv, med to barn i barnehage, Chris som overlege, og hu mor som fulltidsstudent. (Fortsatt skvetter jeg ved tanken på det siste, men det er nok på tide...) Vi gleder oss til å få en forandring, men som sagt: Det ER litt skremmende også. Håper Sam får det bra i barnehagen....håper Elissa takler å få Sam tett innpå seg hele dagen....håper ikke overlegejobben blir overveldende for Chris....og ikke minst: Håper jeg klarer å gjennomføre et studium uten at familielivet går dunken....

Hmmmm....Rart hvordan ting kan forandre seg så fort?? For noen måneder siden visste vi ikke om Sam noengang kunne bli operert engang! Livet er en merksnodig ting. All ære til Gud......

torsdag, august 03, 2006

Sam ødela laptop'en

Bare til opplysning: Jeg har ikke sluttet å skrive blogg, jeg må bare vente til laptop'en er fikset etter at Sam gnagde på ledningen og dermed ødela hele maskinen!

Vi har det bra, Sam har klart seg i 10 dager uten peg'en! (Dette dikteres over telefonen til min kjære, vakre, fantastiske og ikke minst engelske ektemann, som sitter og sliter seg ut på jobben, men som heldigvis har tilgang til internett mens sjefen ikke ser på)

Er tilbake snart. God sommer så lenge!
 
Blogglisten