tirsdag, oktober 24, 2006

Blogg, blogging, weblog

Jeg mener selv jeg er heldig som har det tidligere nevnte faget Medier og Kommunikasjon i studiet mitt, det er faktisk veldig interessant!
Læreboken er rykende fersk, og i allefall jeg synes det var morsomt å lese litt om blogging. ; ) Tenkte kanskje flere av dere som skriver blogg kunne finne dette stoffet som faktisk er skrevet om oss interessant, så jeg gjengir herved noen deler av stoffet:

"Blogg, blogging, weblog

Det foreløpig siste bidraget i nyhetsjournalistikken er en global grasrotbevegelse som går under betegnelsen blogg. Det kan være utfordrende å bruke nye begreper i akademisk litteratur. Noe kan bero på usikkerhet om hvordan de skrives. Er det korrekte begrepet blog, med én g, eller bør det fornorskes og få dobbel konsonant? Vi hadde samme usikkerhet da Internett var nytt: Skulle det staves med stor forbokstav? Skulle det fornorskes, eller skulle man bruke det engelske Internet? Internett ser ut til å være en vellykket fornorsking, i motsetning til for eksempel verdensveven, en fornorsking av world wide web. Verdensveven har aldri vært, og kommer sannsynligvis aldri til å bli, det foretrukne begrepet for weben.

Vi bruker substantivet blogg, som også er blitt korrekt norsk skrivemåte, i dette avsnittet, verbet å blogge, og kaller virksomheten blogging. Å blogge kan også bety at man fortløpende kommenterer begivenheter, for eksempel at man blogger statsministerens nyttårstale. Det vil si at man fortløpende kommenterer det statsministeren måtte si på årets første dag.

Ordet blogg kommer fra web log, eller weblog, altså en logg på Internett, og har vært i bruk fra slutten av 1990-tallet. Det er den amerikanske bloggeren Jorn Barger som er kreditert begrepet. Peter Merholz brukte begrepet verbalt, we blog, og står dermed i litteraturen som den første bruker av nettopp det (en.wikipedia.org/wiki/Blogging, nedlastet 28. mars 2006).

En blogg er en Internett-basert publisering, vanligvis periodisk, med de nyligst publiserte artiklene øverst. Som andre medier ordner bloggere (senderen, den som utvikler og publiserer bloggen) stoffet tematisk, for eksempel politikk, lokale nyheter, essayistiske observasjoner og annet.

Bloggkultur

Som så mye annet på Internett, er bloggkulturen bredt sammensatt. Vi skal peke på noen typiske trekk: En vanlig forståelse av blogging er at Internett-brukere oppretter en dagbok, en personlig logg, som de av ulike årsaker ønsker å dele med omverdenen. Disse Internett-brukerne, i denne konteksten sendere, er like mangfoldige som sendere ellers. De kan kategoriseres ut fra intensjonen med bloggen, og dermed innholdet.

En vanlig bloggtype er, som nevt, en personlig blogg. Den virker som en vidåpen dagbok, og det er selvsagt svært begrenset redaksjonell kontroll med tekstene som legges ut der. En mye omtalt personlig blogg tilhører den sannsynligvis fiktive London-kvinnen Belle de Jour. Hun er prostituert og bloggen har undertittelen Diary of a London call girl. Andre, kanskje mer ekte blogger, publiseres for at venner, kolleger og naboer skal kunne følge med i hverandres liv. Fordelene er åpenbare: Senderen deler i alle fall generelle nyheter med sine omgivelser etter ingen nevnt, ingen glemt-prinsippet."
(Tor Bang, 2006, fra boken "Makt og spinn i mediene")

-Så her får vi altså vite hvordan vi skal stave blogging dere! ; )

onsdag, oktober 18, 2006

Blogging: Begynn med konklusjonen!

På BI har jeg et fag som heter "Medier og kommunikasjon", og jeg har lenge ventet på forelesningen om "blogging", for å si det sånn...
Jeg var spent på om foreleseren kom til å trekke fram ting som "den jevne blogger har færre sex-partnere enn andre gjennomsnittsmennesker" f eks, som jeg har lest i en artikkel, eller om han kom til å ta en håndsopprekking på hvem som faktisk skriver blogg..Skulle jeg i såfall "innrømme det", med fare for å bli plukket ut som eksempel??

I det samme faget har vi forøvrig lært om dette med "reality-tv", og foreleseren snakket mye rundt hvor grensene går, hva vi faktisk er interessert i å vite osv. Han brukte en del eksempler fra dagens tv-hverdag, og jeg satt med hjertet i halsen og lurte på når han kom til å uttrykke meninger om Tv Pastoren og dens "objekter". Men jeg ventet forgjeves, det ble ikke nevnt. ; ) Det hadde muligens blitt litt pinlig!

Men i allefall: I dag hadde vi om blogging! Og jeg tenkte jeg skulle gjengi noe av det foreleseren sa om temaet:

-Hvis du ikke kan publisere under fullt navn, ikke gjør det! (Du er ikke anonym uansett) (Herunder kommer vel at man ikke nødvendigvis trenger å publisere under fullt navn, men at man skal kunne det)

-Spør deg selv: Kan jeg stå inne for det jeg skriver? Hvis du treffer noen som sier "jeg leste bloggen din" - sier du "å, så fint!" eller får du behov for å gjemme deg?

-Er det lovlig det jeg skriver? (internett regnes for en del av "det offentlige rom", det er derfor lover som regulerer ytringer; personvern, blasfemiparagrafen, rasismeparagrafen osv)

-Begynn med konklusjonen!! Enten i overskrift eller med én gang i posten. Ikke skriv "mine tanker om røykere" - folk gidder ikke lese "så mye"; begynn med "bottom line".

-Sørg for å registrere deg i communities. Greit med "venneblog", men hvis du skriver om noe du brenner for vil du vel at noen leser det du skriver??

-Det er ikke lov å blogge løgn om andre, du kan bli forfulgt rettslig på det.

Noen ting å tenke på her kanskje?? Det var i allefall interessant å høre hva han sa om temaet. -Og han tok ingen håndsopprekking på hvem som hadde blogg heller ; )


Forresten; er det noen som kan fortelle meg hvordan man finner (og klipper og limer) bilder fra internett?? Som dere kanskje har merket har jeg ikke funnet av det enda... ; )

onsdag, oktober 11, 2006

Av småbarns munn


På tide med et aldri så lite søskenbilde synes jeg!

Altså: Det er ikke det at jeg ikke tenker noen store og flotte tanker for tiden, heller tvert i mot, men noen ganger blir det så komplisert at det ikke er noen vits i å sette ord på dem engang. (Ja, det ble kryptisk, men så ER det også kryptisk...; )
For å si det sånn går det meste av tankekraften min ut på å huske, lære, forstå og linke kunnskap - samt til å bekymre meg over at jeg ikke får gjort nok...

Det skal ikke være enkelt! Det er utrolig hvor fort man blir navlebeskuende og fullstendig drukner i det man står oppe i her og nå. For noen måneder siden fremsto hva som helst annet å fylle livet sitt med som selve himmelen, og når man kommer dit får man allikevel behov for å klage!!
Det er jo egentlig helt utrolig.
Jeg prøver hardt å fortelle meg selv at jeg ønsker dette, at jeg er heldig som får muligheten til å "utvide min horisont", og ikke minst at jeg duger. At eksamen kommer til å gå bra, og at det faktisk ikke gjør noe heller om det ikke går så bra.

-I det store bildet er det jo ingenting! Hvilket behov vil jeg ha for å smykke meg med gode karakterer på min dødsdag???

Men nok om det. Jeg har behov for litt "lett underholdning" nå kjenner jeg, og finner derfor fram min lille liste over barneord som svirrer rundt meg for tiden:

Sam har begynt å snakke litt!
-Han sier "mamma" og "pappa" om hverandre, selv om vi tror han vet forskjell! ; )
-Dessuten bruker han disse flotte ordene når han mangler ord for andre ting! F eks "roper" han henrykt "PAPPA! PAPPA! PAPPA!" når han får servert middagen sin, når han ser en fin lekebil, eller når han gleder seg til å skli på sklia.
-Han sier "namme-namme-namme-namme-nam" når han får mat, og han har lært seg det nyttige ordet "VOV-VOV!!" eller bare forkortningen "VOV!!!" som han proklamerer så høyt han kan når han ser en hund eller et kosedyr som ligner på en hund. Egentlig høres det mer ut som "FOFF-FOFF!!" fordi han tar så innmari hardt i! ; )
-Han er ikke så opptatt av å si verken ja eller nei, merkelig nok...

Elissa har noen bra uttrykk for tiden:

Bankestol (vannpistol)
Jeg skal gå på baocony (balcony - balkong)
Bitar (gitar)
Beteter (poteter)
bicyco (bicycle - sykkel)
begetgull (potetgull)
Jeg blir lei (jeg blir lei meg)
Love ya
Pappa, det var NICE!!!!

Ellers synes ikke Chris noe om at Elissa viser tydelige tegn på at hun "er norsk", altså at hun sier "vann" i stedet for "one", eller "vork" i stedet for "work" f eks. (Mange nordmenn klarer jo ikke "w"-lyden)

Apropos det ordet så hadde Elissa sterke meninger om jobb i kveld: "Pappa, du må gå på vork å få penger så vi kan kjøpe trampoline!" Hun nærmest dyttet han ut døra igjen da de kom hjem etter en liten tur ute - hvor hun altså hadde fått øye på en trampoline.
Chris hadde nemlig prøvd å forklare "tingenes tilstand" når det gjelder penger; at vi ikke hadde penger til det nå, og at penger - det får vi fra jobben.
Elissa rettet også en anklagende finger til meg: "Mamma, kan du gå på vork å få penger da??" Hvorpå jeg måtte forklare at jeg ikke har noen jobb men går på skole. Og der får man ikke penger...
-Men hun hadde løsningen klar: "Jeg skal snart begynne på vork, og da får jeg penger!!!!" proklamerte hun gledesstrålende! Men så fikk hun et forvirret og lett betenkt uttrykk i øynene. (Jeg kunne se hvordan tankene sloss inni det lille hodet og ventet spent på hva som ville bli utfallet...) "Eh...jeg skal snart begynne på skolen...? Og da får jeg penger...?? Eller...snart begynne på jobb???" Litt forvirrende det hele!

Jeg forklarte at først skal hun gå en stund i barnehagen, så er det skole i noen år, og - når hun blir voksen, da kan hun jobbe og få penger!
Men hun var lurere: "Mamma, kan du lage meg såååååå stor?? (strakk hånda i været for å vise hvor høy hun mente) sånn at jeg kan gå på vork?" Jeg sa at det var det nok bare Jesus som kunne gjøre, men at det ikke kom til å skje på en stund enda. -Og da lurte hun selvsagt på hvor han befant seg for tiden, hun tenkte sikkert å slå av en prat om dette temaet for å overtale han om å gjøre henne stor her og nå, og så var vi i gang på den...

Hehe. Godt jeg har noen til å holde humøret mitt oppe sier jeg bare! ; ) Det går ikke an å deppe over noe som helst nesten når man har en liten lyslugget humorist på kjøkkenet!

onsdag, oktober 04, 2006

Tidsklemma

Jeg har nylig oppdaget at også JEG har havnet i tidssaksa!! Jeg sitter godt plantet i tidsfella kan du si (med begge bena og kanskje armene også), skvist godt sammen mellom alle mulige, umulige (å innfri), (u)tenkelige, rimelige/urimelige krav og ikke minst selvkrav.

HALLO!!!! Jeg trodde at "tidsklemma" var noe eldre folk enn meg opplevde å befinne seg i, og jeg håper ingen tar det ille opp.... ; )
Selv om jeg har barn, studerer på fulltid og har en mann som jobber mer enn gjennomsnittlig, så trodde jeg faktisk at tidssaksa tilhørte framtiden. Men dengang ei gitt..

Jeg føler meg liksom....sorry at jeg sier det, men....gammel.....når jeg sier at jeg "sitter i tidsklemma". Hvordan havnet jeg her?? (Ja, altså ikke bokstavelig talt, jeg er heldigvis i stand til å finne ut hvordan f eks barna dukket opp, og resten av regnestykket går også opp) Jeg er tross alt ikke så gammel, og har jo venner på min egen alder som har dette litt inn i framtiden kan man si. Hmmmm....

Og så var det alle disse hensynene da. Hvordan skal jeg klare å komme meg gjennom hverdagen min uten skadeskutte idealer tro??
Det er her jeg har kommet fram til følgende regnestykke:

Det er nå engang slik at jeg liker å gjøre ting 100%
-Jeg har oppdaget at det ikke går an å gjøre ALT 100%
=Jeg må fordele mine 100% på alle de viktige tingene!

Dvs:

Mies 100%
-tid til barna og mannen
-tid til venner og familie (foreløpig ikke flink)
-tid til trening og dansing (en utopisk idé)
-tid til å skaffe til veie sunn mat til avkom og partner (fiskepinner og pølser er hverken godt eller spesielt sunt)
-tid til menighet (hadde vært fint!)
-tid til avkobling (hva er det??)
-tid til rydding og vasking (nedprioritert)
=MAX 80% til skolen!!!! (for å bruke det som målestokk)

Det som utfordrer meg for tiden er at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal jekke ned innsatsen på skolen til 80%. Jeg får det liksom ikke helt til. Man blir formant om å skulle ha lest 2/3 av pensum i dét 1/3 av semesteret har gått, å ligge i forkant av foreleser (???!!!?!), bruke masse dyrebar tid på å gå på studiestrategikurs (på bekostning av faktisk å studere da eller??!), og hele tiden sørger min vaklende selvtillit på dette området for at jeg tar ALT til meg; som om de snakker direkte til meg.

Egentlig tror jeg nok innerst inne at jeg jobber mer enn mange andre, men jeg har altså ikke selvtillit nok til å si at "nei, jeg har faktisk mer utbytte av å lese dette selv framfor å gå på denne svada-forelesningen hvor alt bare blir mer forvirrende enn det var fra før", eller å ta alle disse rådene med en klype salt. Jeg tør rett og slett ikke, for hva om jeg går glipp av noe kjempeviktig!!!!!!

-Handler det kanskje mest om å opparbeide seg nok selvtillit til å tro at man klarer dette?? Men hvordan...det er det som er spørsmålet.

Men tidsklemma er reell nok den, og jeg blir egentlig bare sur når jeg ikke får prioritert det som egentlig er mye viktigere for meg enn skolen. Jeg synes ikke det er et mål å få masse bra karakterer, men ikke se barna sine på tre år, for å si det sånn....
Hvis jeg får til nogenlunde greie karakterer, eller om jeg bare står, samtidig som jeg ivaretar de viktigste tingene i livet, så er vel egentlig dét en større prestasjon (for meg i allefall) enn om jeg fokuserer all tid og energi på noen skarve bøker. (Som ikke interesserer meg overvettes mye uansett, mange av dem!)

Hm...bare noen tankerkruseduller for å rydde opp i hjernen! ; )
 
Blogglisten