tirsdag, november 07, 2006

I rute


En sykehusfrokost på sveitsisk vis i ny og ne er ikke å forakte!

Vi er klare for i morgen, etter å ha tatt en liten prat med Professeur Monnier. Han fikk høre "stemmen" til Sam og ga ingen umiddelbare tegn på at den var uventet. Han er riktignok en mann av få ord, så man kan aldri vite helt sikkert. ; ) Han gjentok det han sa sist om at den antageligvis vil gå seg til over tid, men denne gangen var han litt vagere på hvor fort det evt skal skje (naturlig nok, ettersom den altså ikke har gått seg til "over noen måneder", som han sa sist). Igjen får vi erfare at medisin ikke er noen eksakt vitenskap. Antageligvis vil han ikke kunne være mer konkret i morgen etter selve undersøkelsen heller.

I morgen tidlig klokken halv åtte skal Sam altså "i ilden" igjen. Under narkose stikker de atter en gang et lite kamera ned i halsen hans for å kikke på hvordan det ser ut rundt operasjonsstedet. I samme slengen får de sett på stemmebåndene og forholdene rundt det hele. Det er mulig han må ha litt laserbehandlig (hvis det f eks vokser noe der som ikke hører til...) eller noe, og i så tilfelle tar de det der og da. Monnier trodde riktignok ikke det kom til å være noe å gjøre der, utifra hvor bra Sam puster osv. Vi får se.

Som jeg gjentar igjen og igjen, så hadde det vært fint om de kunne utføre et lite inngrep for å fikse litt på stemmen...Men samtidig så håper vi jo at den lille krigeren slipper enda en runde. Det er allikevel slitsomt å ikke vite noe sikkert, selv om dette ikke er i nærheten av hvordan vi har hatt det!!
Det mest sannsynlige utfallet av morgendagen er nok at vi ikke får vite noe mer enn "forhåpentligvis går det seg til over måneder eller år, og han vil sikkert ha utbytte av stemmetrening med logoped etterhvert som han blir eldre."

Jeg kjenner på to ting:

Det slo meg i dag at det kanskje ikke er bare-bare at et lite barn skal gjennom narkose og bronchoskopi, at det kanskje blir mer ubehagelig å levere han fra oss enn jeg så for meg! Jeg har liksom tenkt på dette som en tur til fastlegen, med litt stetoskoplytting eller noe, men det er jo litt mer enn det! I forhold til alt det andre han (og vi) har vært gjennom er dette småtteri, men kanskje det er et sunnhetstegn at jeg begynner å tenke som en "vanlig" mor??

Det andre er at stemmen har begynt å bli "viktigere" for oss enn den var før (hvis det går an å si det sånn). Først hadde han jo lenge ingen stemme i det hele tatt, og det viktigste var at han skulle få puste normalt og få det bedre. Stemmen var liksom helt underordnet, og vi tenkte at fint kunne leve med lite eller ingen stemme. Det var da ikke det viktigste!
Igjen er det kanskje et sunnhetstegn at det nå føles litt annerledes?
De viktigste tingene er på plass: Sam har blitt en ny og bedre utgave av seg selv kan man nesten si! Han er høyt og lavt, har masse energi, puster helt normalt, spiser helt normalt til og med, er glad og fornøyd. Han trenger ikke lenger nattevakt, og vil kunne leve et helt normalt liv.
Kanskje med unntak av én liten ting: Stemmen. Jeg prøver å ikke bekymre meg for mye over det, men saken er at folk vil ha problemer med å forstå han hvis det ikke blir bedre enn dette. Hmmmm...

- Men over til noe annet! Det virker ikke som Yota er her allikevel, og for å si det sånn: Chris er ikke så veldig lei seg for det.... ; ) Hun brukte han jo som en privat barnelege for sønnen, så det blir litt mer avslappende for han sånn.

Det er fortsatt rart å være her synes jeg. Det er mange følelser knyttet til dette stedet. Tror nok jeg alltid kommer til å tenke på Lausanne som et sted hvor store ting skjedde. Et sted hvor gode, vonde, såre og ekstatiske følelser hører hjemme, og et sted hvor vennskap og kulturkrasj finner sammen!

4 kommentarer:

Maria sa...

Lykke til :)

Karina sa...

Håper alt går bra og at de finner ut av stemmen til Sam...
Takk igjen for at du skriver så utrolig bra og lar oss få "være med" på alt som skjer med dere.
Tenker på dere...

Klem Karina:)

Marie Nanette sa...

Hei!
Lykke til, ja! Håper virkelig at Sam vil få en sterkere stemme. Er vel et godt tegn at du begynner å tenke mer som en "vanlig" mor. Det er mye å takke for. Veldig glad på deres vegne for at det går så bra med Sam!

Marie

kikkaklaus sa...

Vi følger med dere på bloggen,
og tenker på dere!
Har det fortsatt fint her i Chris sitt hjemland.. :)
Lykke til, vi er glad i dere
klem kk

 
Blogglisten