fredag, november 03, 2006

Mamma

August 2005

29/10-05, siste gang jeg så henne.


I dag, 3/11-06, er det ett år siden mamma døde.



Selv om hun hadde vært under behandling for lymfekreft siden mai/juni, så trodde vi faktisk at hun skulle bli frisk. Hun trodde det selv også.

Hun skulle snart i gang med siste cellegiftkur, og gledet seg til å komme hjem i tide til julefeiring. Hun elsket julen. Da fikk hun samlet hele familien, og fikk dullet med oss alle sammen med god mat og pakker. Gaver var en måte for henne å vise at hun var glad i oss og hadde tenkt på hva vi ville like å få. Dette visste vi selvsagt og brukte derfor tid på å glede henne tilbake med gaver. ; ) Når det gjalt mat, så hadde vi alltid pinnekjøtt - til ære for hennes vestlandske familie som hun var så glad i. Hun hadde instruert pappa fra sykehussengen og sørget for å ha pinnekjøttet kjøpt inn i rikelig monn, saltet med riktig mengde salt, og hengt opp til å tørke etter alle kunstens regler. - Selv om man lå syk i en seng skulle man da ikke ta noen lettvinte snarveier må vite! Hjemmesaltet og tørket var jo best, og hun skulle hjem!!

Mot slutten klarte hun faktisk å komme seg litt ut fra sykehusets fire vegger også, og dét til og med uten rullestolen hun hadde brukt. Hun var på besøk hos oss søndag 29/10, og da satt hun akkurat her jeg sitter nå, i sofaen. Bildet over er tatt den dagen.

Mamma var så sterk i troen på at hun skulle bli frisk, og vi andre kunne nesten ikke annet enn å høre på henne. Det hadde blitt helt feil om for eksempel jeg sa "men hør nå her mamma, du sier du skal bli frisk fra dette, men er du nå så sikker på det? Jeg synes du ser fryktelig medtatt og syk ut....går dette bra??" Dessuten ville vi jo så sterkt at hun skulle bli frisk, vi ville ikke tro på noe annet. Den lille usikkerheten var der, særlig på sommeren da hun var veldig dårlig, men utover høsten så det ut til å stabilisere seg. Vi trodde virkelig at hun skulle greie dette.

Og så kom telefonen.
Jeg drev og lagde middag da pappa ringte og fortalte at mamma hadde hatt så fryktelig vondt på et punkt i ryggen. Det hørtes ikke dramatisk ut, hun hadde ofte vondt og hadde til og med brukket begge armene på grunn av at skjelettet hadde blitt så svakt. Jeg reagerte ikke så mye, selv ikke da pappa sa hun pustet veldig overfladisk. Jeg tenkte det var på grunn av all morfinen, hun hadde pustet fort og overfladisk før på grunn av det. Vi søsknene snakket sammen og bestemte at vi fikk avvente dette litt, og ikke styrte avgårde til Fredrikstad før vi visste om det var noe alvorlig.
Ikke lenge etterpå fikk jeg påny en telefon: "Mamma dør, vi må dra nå."

Chris var heldigvis kommet hjem fra jobb så jeg hadde bil, men jeg ville ikke dra alene. Barna måtte ha barnevakt, og vi ringte frenetiske telefoner til tanten min og en av Sams avlastere som bodde i nærheten. Sam kunne jo ikke overlates til noen som ikke var trent opp til å passe han! Og den som passet Sam ville ha mer enn nok med bare han - det visste vi, og derfor måtte Elissa ha egen barnevakt. Det var så forferdelig, vi kunne ikke dra noe sted før barnevaktene kom...Heldigvis kom de veldig fort, men før de i det hele tatt rakk fram fikk jeg en ny telefon:

"Mamma døde for to minutter siden."

Turen til Fredrikstad var lang, men på én måte ikke lang nok. Jeg visste jeg kom for sent uansett, og jeg visste også at jeg ville måtte se døden i hvitøyet når jeg endelig kom fram. I bilen kunne jeg tenke "nei, de har tatt feil, selvsagt er hun ikke død! Hun reiser seg opp hvert øyeblikk og ser seg rundt." Men å se henne ligge der - det ville bli så endelig.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvordan det var å se mamma´n min død. Jeg opplevde det som mange sier, at jeg innbilte meg at jeg at hun pustet. At hånden hennes kanskje flyttet litt på seg...? Jeg nesten pustet for henne; det var så skremmende at hun ikke pustet! Men hun VAR død. Og etterhvert tror jeg det gikk mer og mer opp for oss alle sammen i rommet.

For akkurat ett år siden satt jeg altså ved sengen til mamma og så på de kjente trekkene, som samtidig var blitt fremmede av sykdom og død. Hun hadde vært så nøye på å ha på parykken når vi traff henne, etter at Elissa ble livredd for henne uten hår...Men nå hadde ingen tatt den på for henne. Jeg satt en stund alene der i rommet, og jeg visste det var siste gangen jeg fikk se mamma her på jorden. Det var en utrolig spesiell stund. Det merkelige var at det på en måte var en slags fred over det hele, selv om sorgen var lammende. Jeg kan ikke forklare det helt.

Allikevel har jeg ikke lyst til å si at "det er greit": Det er IKKE greit at hun er død! Jeg er fortsatt fortvilet og sint over at hun bare plutselig forsvant. Jeg synes ikke det er greit at hun ikke fikk mulighet til å se barnebarna, som hun gledet seg sånn over, få vokse opp. Jeg synes ikke det er ok at jeg ikke kan ringe henne og fortelle henne om smått og stort, og jeg savner at hun "maser"; hun ringte minst en gang om dagen nemlig!; )

Som jeg sa i begravelsen hennes så har vi mistet utrolig mye. Mamma var en av disse menneskene som er veldig levende, og hun var på mange måter vårt anker i tilværelsen. Man kunne komme til henne uansett hva det skulle være. Hun var interessert i alt!
Hun har etterlatt oss en rik arv, som jeg håper å bringe videre til barna mine. Hun var en engasjert, glad, selvoppofrende, elskende mor. En sånn mor vil jeg være også.
Mamma fikk ikke være her så lenge, men hun brukte tiden godt.

Akkurat det har jeg tenkt mye på siden hun døde; hvor viktig det er at vi husker at livet er kort! Enten det blir 56 eller 86 år, så er vi her bare en kort tid. Hva er viktig og riktig å fylle den tiden med? Hva står jeg i fare for å angre på på min dødsdag?? Hva vil jeg oppnå her i livet? Vi kan ikke kaste bort tiden på uvennskap, egoisme, eller hva det skulle være som ødelegger livskvaliteten vår - og ikke minst livskvaliteten til dem som er rundt oss.

Heldigvis hadde jeg et godt forhold til mamma da hun forlot oss. Det er jeg så utrolig takknemlig for. Og hvis jeg kan komme med et råd: Sørg for å ha ting oppgjort med dem som står deg nær! Det høres ut som en klisje, men jeg tror også det er lurt å leve livet som om hver dag var den siste. Ikke la tiden gå fra deg!

------------------------------------------------------

Dagen i dag har vært rar. Jeg har ikke hatt anledning til å sørge "normalt", til det hadde jeg for mange andre ting i livet mitt i fjor som krevde alt av meg. For meg er det som om det var i går at mamma døde. Sjokket har lagt seg litt, og jeg har sluttet å tenke "å, det må jeg ringe til mamma og si!" Men det er ikke så lenge siden jeg tenkte det heller. Og jeg merker nå at det folk sier om at sorgen ikke forsvinner er sant. At man må lære seg å leve med den.

Leve.
Det er vel dét som er stikkordet. Å finne en måte å leve videre, ikke bare komme seg gjennom livet.

14 kommentarer:

ingunn sa...

Mie, det er så trist, og det er så urettferdig at du ikke har mammaen din her lenger. Tårene trillet mens jeg leste innlegget ditt. Det må være fryktelig vondt for deg!
Takk for at du deler med oss, og for de gode ordene om å leve livet som om hver dag var den siste. Det er så sant!
Lykke til i Sveits! Håper en eventuell operasjon går bra!
stor klem fra Ingunn

Janne Kathrine sa...

Dette er sterkt lesestoff, Mie!
Takk for at du er så veldig ærlig...

Amelie78 sa...

Mie, du skriver så jeg fryser på ryggen. Dette var utrolig bra! Sterk lesning. Godt formulert. Sårt, ærlig, vakkert. Likte godt de tingene du skrev til slutt også. Folk lytter til dem som har gått gjennom litt. Og folk bør lytte til deg!

Glad i deg! Håper vi sees snart :)

Sender en ekstra tanke til deg disse dagene.

Gode klemmer fra H.

Netten74 sa...

veldig bra skrevet Mie.... sårt å lese, men samtidig godt. Kjenner igjen tanker og følelser som dukker opp når man ser et kjært familiemedlem bare ligge der helt stille.
jeg fikk ikke se mammaen min, men jeg fikk se (og kjenne) på søs..

Ha en fin helg!
Og masse lykke til i Sveits!

Klem fra J

Elisabeth J sa...

Godt at Sam har vært lite syk, Guds selvfølgelige omsorg....
....takk for at du deler tårene med oss...Rart at det var nettopp denne fredagen det var ett år siden mamman din reiste til Himmelen, tenkte så på deg og prøvde å finne mobil-nummeret ditt for å sende en melding. Kjente veldig på Guds farshjerte, og ikke minst Guds morshjerte for deg nå....." la meg dra omsorg for mine barn...." Han vet alt men tåler også alt.....og han evner å være der sammen m deg i tomrommet etter mammaen din,fylle deg med fred.......Han er opphøyd og i himmelen, men elsker også å bo hos oss når livet føles sønderknust og vi bare ønsker å stoppe tida og krype under dyna og bli der.... Gud er alt det vi lengter etter, og vet hva det vil si å lengte etter mamma....Fred til deg kjære venn...

Maria sa...

...det er ikke alltid man vet hva man skal si..

et ordtak jeg liker godt er:

aa eksistere er enkelt, for aa leve kreves mot. Hver dag...

Du skriver bra, og det faar meg til aa tenke!

maria sa...

sitter her paa biblioteket og presser taarene tilbake... takk for at du deler med oss, Mie!

Du har saa helt rett i det du skriver paa slutten der! Noe aa tenke paa for oss alle!

Haaper alt gaar bra i Sveits!!

mie sa...

Ingunn: Ja, det føles urettferdig...Og det er ubeskrivelig vondt å måtte leve med savnet og den svimlende følelsen av tap. Det er allikevel slik "livet" er, alle må vi før eller siden tåle tap. Det ble sagt på møte i Fila i går at "sorg er kjærlighetens pris". Det er noe i det.

Nå er vi i Sveits, og som sagt er det litt spennede!!

Janne Kathrine: Og takk for at du sier det... ; ) Jeg kan ikke annet enn å være ærlig, og så håper jeg at noe får "noe" ut av det. ; )

Amelie: Takk for det! Man lurer noen ganger på om det blir for personlig (som sagt før..), men jeg vet samtidig hva jeg ville likt å lese; noe som er ærlig, og som en kan dra nytte av. Særlig hvis det er noe jeg ikke nødvendigvis "kan" noe om fra før; andres opplevelser av noe jeg ikke har erfaring med.
Satte veldig pris på kommentaren din. : )

Netten: Godt å høre at du kjenner deg igjen i det jeg skriver, det er i seg selv en "anerkjennelse". Det er godt at vi kan "være mennesker sammen".

Elisabeth J: Jeg må nesten bare si takk enda en gang, for kloke ord og omsorg. Jeg trenger å høre disse ordene, det er sikkert.

Maria: For et bra ordtak! Det å få noen til å tenke er absolutt ikke dårlig. ; ) Det syntes jeg var et kompliment!

Maria: Hvis jeg bare greide å leve som om hver dag var den siste... ; ) Men det er en god pekepinn/leveregel som alle og enhver har godt av å tenke på. -Og det å leve, ikke bare eksistere, det er også en utfordring for oss alle: Alle kan vi finne "gode" grunner for å la være å virkelig LEVE!

Sara Christine sa...

Hei Mie.

Jeg leser innlegget ditt, og tårene triller. Min mamma var på sykehuset i dag, på hastetime. Hun har nemlig oppdaget en kul på halsen, en temmelig stor èn også. Ultralyd, blodprøver, vevsprøver, ja alt ble sjekket. Og vi får ikke vite noen ting før over helgen. Dette er vanvittig tungt. Fastlegen og sykehuspersonalet virket stresset og småurolige, og satte iverks umiddelbar handling.

Klokken er 05:20 og jeg sitter våken, klarer ikke å tenke på noe annet.

Beundrer deg for din åpenhet rundt dette, det står det respekt av.

Klem fra Sara, 20

mie sa...

Hei Sara. Ikke verst at du fant fram til dette innlegget akkurat nå da, det var jo litt spesielt!

Jeg tror jeg vet litt om hvordan du har det nå, jeg holdt på å si dessverre. Jeg skulle ønske jeg kunne si noe oppmuntrende, men vet også at det ikke hjelper at noen sier "det går sikkert bra, prøv å ikke tenke det verste" - for det gjør man allikevel.
(Jeg må her skyte inn at folk sier disse tingene fordi de ikke vet hva annet de skal si, og tross alt er det godt at de ikke dropper å si noe i det hele tatt..)

Men selv om du og dine kommer til å måtte bekymre dere hele helgen, så kan det kanskje være "lurt" å tenke litt på at det stort sett er gode prognoser for de fleste krefttyper...Jeg vet det ikke hjelper deg akkurat nå men...

Jeg skal tenke på deg og dere og sende opp en bønn for dere. Gud er den eneste som kan gi fred midt i en fryktelig situasjon, det har jeg selv opplevd.

Marianne sa...

Hmmm...takk for ærlige ord.
Æ grue mæ tel tel æ kjem så langt. det e ikkje mi mamma men min samboers mamma som har kort tid igjen. Bukspyttkjertelkreft med full spredning til lever. Fikk vite det en uke etter 62 års dagen sin i november. Kort levetid. Kan ikkje si nåkka anna enn at man går på nåler, man vente. kordan neste dag e, korsn formen hennes he. Vi glede oss for kver dag som e god, og e nervøs når det e daga som ikkje e bra. Når ho ha ondt. Vi vet ikkje ka det e tegn på. Vi vet ikkje ka slags tegn som betyr ka??
Vi veit ikkje. Vi veit ikkje kor lenge, bare at det e få måneda igjen. Ser at det slit enormt på samboern min, på søstra hans, på familien hennes og på ungan vårres. Helt naturlig.
Det slit på oss alle. Samboern min møsta faren sin da han var 18. Nu e det han og søstra som blir eldst av den familien. Eldst i en alder av 34 og 38. Rart.
Da vi fikk vite det om ho svigermor, samme dag, fikk æ og vite at mi bestemor hadde fått tykktarmskreft (ho har tidligere overvunne underlivskreft, ho får cdellegift og det går bra med ho). Litt senere på kvelden fikk vi en telefon om at svigermors eneste bror lå for døden, og han døde tre daga etter.
Livet e rart. Men en ting har slått mæ. Ingen veit neste dag, så ta vare på de dagan vi har. Bygg gode minna. Nyt dagan med familien og venna. Ta vare på hverandre.
Så; takk. takk for ærlige gode blogga.

hannelen sa...

jeg vet ikke når dette skjedde, men 31.07 døde min mor, og det du sier"Vi mistet så mye" er helt korrekt. det er faen ikke enkelt å være 21 år og miste moren sin, den ene i verden man var ett med. det gikk 4 måneder fra diagnosen var stilt til hun sovnet inn, det er bare umulig å forberede seg på noe sånt. det er fremdeles jævlig vondt...

Nina sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Nina sa...

Hei Mie.
Takk for at du deler dine tanker med oss på nettet. Min mamma døde 24.januar i år. 48 år gammel. Hun døde også av kreft. Brystkreft. Hun var syk i 4,5 år. Det var tunge år... Travle år med mange sykehusbesøk. Men den tyngste dagen var 24.januar. Det gjorde bare så uendelig vondt å sitte ved hennes side å se henne ta sitt siste pust... Men jeg er takknemlig for at jeg fikk være der med henne. Se henne inn i øynene en siste gang.
Så leit at du ikke fikk være der for din mamma...
Jeg satt å lette etter en slags støttegruppe på nettet for oss som har mistet våre foreldre i ung alder da jeg kom over din blogg. Jeg fant litt trøst i det du har skrevet. At jeg ikke er alene om disse følelsene...
Jeg har ikke lyst å delta i en sorggruppe å snakke med folk, men vil gjerne dele mine tanker og følelser rundt denne opplevelsen med andre likesinnede. Vet du om en slik nettside?

 
Blogglisten