Midt på natten...

Heisann dere som måtte være interessert....nå sitter jeg ved kjøkkenbordet og skriver eksamen!!!
Det er faktisk en stor greie for meg, det er min første "ordentlige" eksamen på et "ordentlig" universitet!!! (Jeg teller altså ikke med mine år med dans i England)

Klokka er ti på ett på natten, og jeg burde VIRKELIG være i seng. Jeg har jobbet uten stans siden ca ti i morges, i tillegg til i går. Jeg har nesten ikke spist, men har tvunget i meg litt kaffe. JA, jeg vet jeg har tendens til å bli litt ensporet...målrettet...perfeksjonistisk....
Jeg er heldigvis godt i gang, og begynner å tro at jeg faktisk kan bli ferdig til mandag kl 15.00. Jeg har ikke trodd det i hele dag, for å si det sånn!!

Faget er det før omtalte, hvor jeg bommet på prøveeksamen med et "for muntlig språk". Er kanskje ikke så rart da at jeg blir litt stressa??!

Jeg har hatt utrolig lyst til å skrive litt på bloggen igjen de siste dagene, men har lest og lest og lest og lest og lest....(noen som nevnte ensporet??) Jeg burde ikke, men skriver litt nå for å "roe ned før kvelden."

Jeg har tenkt på en ting i det siste. Mye. : Det er veldig rart hvordan det å studere faktisk kan være en slags "omdefinering/redefinering" av hvem man er! Jeg føler det i allefall sånn. Jeg var liksom meg, med mine erfaringer, min utdanning, min oppfattelse av verden rundt meg. Så begynte jeg å studere helt "fjerne" fag i forhold til det jeg kunne fra før, og plutselig var det litt skremmende!
- Jeg følte det utrygt å skulle på en måte gi slipp på min oppfattelse av virkeligheten, og følte at jeg plutselig drev og utfordret meg selv. (Dette var jammen vanskelig å forklare)

Jeg hadde sett for meg dette å skulle studere som en veldig positiv ting, at det å utvikle og utvide horisonten skulle være noe jeg ville trives med. Det har det også uten tvil vist seg å være. Jeg trives med å utfordre hjernen, forståelsen og de innarbeidede noen ganger snevre konseptene. Det er spennende å tenke nytt! Lære om noe helt fullstendig nytt! Men det overraskende er altså at det skremmer meg også. Jeg må visst gi slipp på noe. Noe som føltes trygt, på tross av at det også føles utilstrekkelig og utilfredsstillende.

Akkurat nå hater jeg skolen, eksamen, at jeg må nedprioritere barna, Chris og venner. Ikke rekker jeg å danse heller. Og jeg ER sliten etter alt det ville som har skjedd i livet mitt de siste par årene (hvis noen lurte...). Jeg lurer noen ganger på om premien er større enn prisen eller ikke.
Samtidig så nekter jeg å sette meg ned for å deppe. Livet mitt er for kort!! Jeg skylder barna mine, Chris, familien min, vennene mine å LEVE. Ikke bare fysisk, men mentalt og åndelig.
Livet er for kort folkens!!!!!

For min del ble svaret å ta en stor utfordring i dét jeg så at livet mitt hadde stagnert.

Jeg drister meg til å gi utfordringen videre: Hva må til for at livet ditt skal leve opp til drømmene dine, evnene dine, talentene dine, kallet ditt?? Ikke la tiden gå fra deg! Ikke fyll dagene dine med anger, misunnelse, dårlig samvittighet, tvil omkring dine evner og talenter: Go for it!!!

Du går ikke alene.

Eksamensskrekk

(Jippi! Hurraaaaaaaaaaa, jeg fikk det endelig til!! Takker og bukker for hjelpen!)

Tiden er visstnok moden, selv om en medstudine fortsatt venter på at noen skal komme inn i klasserommet og si "nei nei nei, vi bare TULLA!! Slapp av, dere er jo selvsagt ikke klare for eksamen enda!"
De av dere som evt har hørt om bedriftsøkonomi (som jeg ikke skriver med stor bokstav fordi jeg er sur på det elendige faget) vet hva jeg snakker om. Det går rykter om strykprosenter på 50-70 %!! Selv om de har forsøkt å kjøre kurset over et helt år tidligere, så ble visst ikke den prosenten noe bedre.

Før dette fryktede faget skal testes har jeg én hjemmeeksamen og to skoleeksamener. Jeg leser så godt jeg kan, og er dessverre ikke flink til å luke ut hva som er viktig kontra ikke viktig stoff. Alt virker da viktig??
I dag har jeg hatt en forelesning og en veiledning i bedriftsøkonomi, og for å si det sånn: Jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker mer av akkurat det i dag.
- Noen dager tenker jeg "jeg ligger ganske greit an, har jobbet jevnt og trutt, og dessuten kan jeg ikke stille så store krav; jeg har jo hatt en del annet å tenke på i det siste" og er rimelig tilfreds med det. Andre dager griper skrekken tak rundt strupen min og jeg jeg tenker med sviktende lufttilførsel "jeg stryker!! Jeg stryker!! I alt!!!"

Jeg har til og med prøvd meg på to frivillige prøveeksamener (nå håper jeg dere ble imponert), og tenkte at skrive, det er jeg da ok på. Men nei, jeg fikk beskjed om at språket mitt var for muntlig! Det er her jeg skylder på bloggingen; for å si det sånn så hadde jeg en sterk trang til å sette smilefjes i alle kriker og kroker, og jeg endte opp med litt vel mange hermetegn....(Ehm...OVERALT var det visst hermetegn så jeg da jeg fikk sensuren...) Setningene var i tillegg alt for lange noen steder. Ved ett tilfelle kunne én setning vært 4 mente de...(Dette er forsåvidt ikke noe nytt)

-Ikke det at det gikk dårlig, jeg fikk en grei karakter (som altså ikke teller), men jeg hadde håpet det skulle gå bedre da....
Så siden da. har jeg prøvd. å skrive. litt kortere setninger. her på bloggen. Men det funker. dårlig. (Og man skal heller aldri begynne en setning med ordet "men"...det hadde jeg også gjort...)

Som sagt, jeg skylder på bloggingen. Dessuten er det utrolig lenge siden jeg skrev noe på akademisk vis. Det var en nyttig prøve, og nå vet jeg forhåpentligvis hvordan jeg skal gjøre det. neste helg. når jeg sitter der. og svetter. over et umulig tema. jeg ikke kan noe om...

For ordens skyld fikk jeg A på den andre hjemmeeksamenen. ; ) (Der sneik det seg inn et smilefjes allikevel gitt, selv om jeg er på avvenningskur...)
Måtte bare skryte litt av meg selv! Det er visstnok god medisin. Det dumme i dette tilfellet er at den heller ikke teller, og at jeg får litt å leve opp til når det virkelig gjelder!

Egentlig har jeg ikke tid til å skrive her, men jeg måtte ha en liten pause. Hodet mitt fungerte rett og slett ikke mer. Nå har jeg fått vært litt kreativ, så jeg bør kanskje gå tilbake til bøkene...sukk....Før barna må hentes i barnehagen og middag må fikses.
Slik er livet til en student/småbarnsmor/middagslager/husrydder...

Hmmm....

"Waaaaassssuuuuuup!!!!"

"YEEEEEAAAAAH!!! Bring it on!!! Jeg er i farta og klar for hva som helst!"

Etterpå er vi derimot litt pjusk...Forresten tok de like så godt å sydde igjen det stadig væskende såret etter peg´en, så nå slipper vi en runde på Ullevål for å fikse på det! (Det skulle lukke seg av seg selv, men har ikke gjort det.)

Ikke så moro å våkne igjen av narkose...

Tja, hva skal jeg si? Jeg må nok begynne med å si at det ikke er de nyhetene vi ønsket oss.

Jeg hadde to "favoritter" på forhånd: At det skulle fikse seg selv over (relativt kort...) tid, eller at de kunne mikse og trikse litt her og nå og ha det overstått. Det jeg nok ikke var så forberedt på var at de skulle si at dette sannsynligvis ikke blir så mye bedre.

Vi har to stemmebånd som vibrerer mot hverandre, slik lages lyden. Sam har nå ett som fungerer helt normalt, og ett som er helt paralysert; det er vokst helt fast i arrvev. Den lyden vi hører oppstår når det friske stemmebåndet vibrerer mot annet vev i halsen - det blir ikke så mye stemme av sånt.
Det er ingenting å gjøre med dette på nåværende tidspunkt, forholdene er for små og man må prioritere at det er nok plass til å puste. Håpet er fortsatt at det vil hjelpe over tid, ettersom Sam vokser. Men da snakker vi nok år. Og hvis det ikke blir betydelig bedre, kan man muligens sprøyte inn litt silikon i det "stive" stemmebåndet og slik få de to stemmebåndene til å i allefall møtes når det andre vibrerer.

Han vil måtte følges opp og vurderes med jevne mellomrom, og det er faktisk mulig vi må reise tilbake hit om 5-10 år for å få denne/disse injeksjonen(ene). Fem til ti år! Skal jeg le eller gråte?? Jeg fikk nesten litt deja-vu da jeg hørte det, det minner meg ganske mye om en god del andre samtaler vi har hatt med leger siden Sam ble født. Vage men ekstreme utsikter.
Heldigvis får ikke dette på noen måte like forferdelige konsekvenser for oss, men allikevel: Jeg er lei av å leve med usikkerhet og et intenst håp om bedring.

For første gang på lenge slo det meg at "hvis de bare ikke hadde laget det såret under intubering da han var liten så hadde ikke noe av dette skjedd". Det er litt vondt å tenke sånn, og jeg gjør det som sagt nesten aldri heller. Hvis folk påpeker sammenhengen for meg, sier jeg alltid at det var livreddende behandling som ga denne uheldige bieffekten. At ingen kan klandres, og at de ikke hadde noe valg. Og det er sant.
Det er allikevel en fortvilende tanke at det kunne vært så annerledes....

Hva ligger i framtiden nå? Vil Sam klare seg med den lille, hese lyden han har, eller vil han bli sjenert og ikke prate? Vil han måtte lære seg tegnspråk? - Og vi?? Vil det hemme han sosialt? Vil han bli hørt i det hele tatt i klassen? Vil han tørre å rekke opp hånden? Blir han mobbet?
Vil andre forstå at han er helt normal selv om han har rar stemme?

Masse spørsmål....Ingen svar. Det er i grunn akkurat dét som er problemet.

Mange vil si "ikke ta sorgene på forskudd". Men det er snakk om å forberede seg, og å sørge for at Sam får den beste oppfølgingen. Det funker uansett ikke for meg å late som at alt er fantastisk og flott når det ikke er det. Hvorfor er så mange redd for ærlighet?
Folk har veldig lett for å uttrykke at det sikkert blir bra/bedre til slutt/etterhvert, men er det så krise å møte noens usikkerhet eller bekymring?? Jeg kan forstå det, men må innrømme at jeg ofte savner at noen bare kan konstatere at "nei, dette var ikke noe moro. Jeg skjønner at det er tøft". For meg kan det holde, og så er det ute av verden. Vi kan snakke om noe annet etterpå. ; )
Jeg har skrevet om dette før, og jeg håper nå som da at dere som leser ikke tar det ille opp; tenk bare at det er en flik av innsikt fra ei som har kjent og fortsatt kjenner dette på kroppen.

Jeg prøver generelt sett å lære meg å ikke bekymre meg for framtiden, men jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for Sams framtidsutsikter.
- Takk og lov at han har et uttrykksfullt ansikt, og at han har utseende med seg! ; ) Kanskje bør han følge sin mor og bli danser, for da kan han uttrykke seg helt uten ord; bare med følelsene sine.

......................................................................

Det blir altså ingen klar barnestemme hjemme hos oss på en stund, annet enn Elissa sin.

I rute

En sykehusfrokost på sveitsisk vis i ny og ne er ikke å forakte!

Vi er klare for i morgen, etter å ha tatt en liten prat med Professeur Monnier. Han fikk høre "stemmen" til Sam og ga ingen umiddelbare tegn på at den var uventet. Han er riktignok en mann av få ord, så man kan aldri vite helt sikkert. ; ) Han gjentok det han sa sist om at den antageligvis vil gå seg til over tid, men denne gangen var han litt vagere på hvor fort det evt skal skje (naturlig nok, ettersom den altså ikke har gått seg til "over noen måneder", som han sa sist). Igjen får vi erfare at medisin ikke er noen eksakt vitenskap. Antageligvis vil han ikke kunne være mer konkret i morgen etter selve undersøkelsen heller.

I morgen tidlig klokken halv åtte skal Sam altså "i ilden" igjen. Under narkose stikker de atter en gang et lite kamera ned i halsen hans for å kikke på hvordan det ser ut rundt operasjonsstedet. I samme slengen får de sett på stemmebåndene og forholdene rundt det hele. Det er mulig han må ha litt laserbehandlig (hvis det f eks vokser noe der som ikke hører til...) eller noe, og i så tilfelle tar de det der og da. Monnier trodde riktignok ikke det kom til å være noe å gjøre der, utifra hvor bra Sam puster osv. Vi får se.

Som jeg gjentar igjen og igjen, så hadde det vært fint om de kunne utføre et lite inngrep for å fikse litt på stemmen...Men samtidig så håper vi jo at den lille krigeren slipper enda en runde. Det er allikevel slitsomt å ikke vite noe sikkert, selv om dette ikke er i nærheten av hvordan vi har hatt det!!
Det mest sannsynlige utfallet av morgendagen er nok at vi ikke får vite noe mer enn "forhåpentligvis går det seg til over måneder eller år, og han vil sikkert ha utbytte av stemmetrening med logoped etterhvert som han blir eldre."

Jeg kjenner på to ting:

Det slo meg i dag at det kanskje ikke er bare-bare at et lite barn skal gjennom narkose og bronchoskopi, at det kanskje blir mer ubehagelig å levere han fra oss enn jeg så for meg! Jeg har liksom tenkt på dette som en tur til fastlegen, med litt stetoskoplytting eller noe, men det er jo litt mer enn det! I forhold til alt det andre han (og vi) har vært gjennom er dette småtteri, men kanskje det er et sunnhetstegn at jeg begynner å tenke som en "vanlig" mor??

Det andre er at stemmen har begynt å bli "viktigere" for oss enn den var før (hvis det går an å si det sånn). Først hadde han jo lenge ingen stemme i det hele tatt, og det viktigste var at han skulle få puste normalt og få det bedre. Stemmen var liksom helt underordnet, og vi tenkte at fint kunne leve med lite eller ingen stemme. Det var da ikke det viktigste!
Igjen er det kanskje et sunnhetstegn at det nå føles litt annerledes?
De viktigste tingene er på plass: Sam har blitt en ny og bedre utgave av seg selv kan man nesten si! Han er høyt og lavt, har masse energi, puster helt normalt, spiser helt normalt til og med, er glad og fornøyd. Han trenger ikke lenger nattevakt, og vil kunne leve et helt normalt liv.
Kanskje med unntak av én liten ting: Stemmen. Jeg prøver å ikke bekymre meg for mye over det, men saken er at folk vil ha problemer med å forstå han hvis det ikke blir bedre enn dette. Hmmmm...

- Men over til noe annet! Det virker ikke som Yota er her allikevel, og for å si det sånn: Chris er ikke så veldig lei seg for det.... ; ) Hun brukte han jo som en privat barnelege for sønnen, så det blir litt mer avslappende for han sånn.

Det er fortsatt rart å være her synes jeg. Det er mange følelser knyttet til dette stedet. Tror nok jeg alltid kommer til å tenke på Lausanne som et sted hvor store ting skjedde. Et sted hvor gode, vonde, såre og ekstatiske følelser hører hjemme, og et sted hvor vennskap og kulturkrasj finner sammen!

Vi er framme!

Sam har tenkt seg til Sveits

Tittei!

Det ble en lang tur gitt! Nervepirrende var det også, flyet fra Oslo sto i fare for å bli veldig forsinket, men heldigvis ble det ikke så sent at vi ikke rakk fly nr to. Vi løp og rakk det fint.
Framme i Geneve fant vi ut at de hadde klart å bøye det ene hjulet på vogna vår, og vi måtte stille oss i "klagekø". Det er så kjipt med sånne ting, særlig når man reiser med to overaktive barn som ikke orker å stå i kø! Håper vi får noen slags erstatning...

Da vi endelig kom fram til Lausanne var det langt over leggetid for to trøtte barn, og vi fant først ingen taxi! Men plutselig kom en ryggende (av uviss grunn), og vi var atter på vei. Sam kapitulerte over i søvnens armer mens vi satt i taxien, og nå ligger begge englene og sover søtt på rom nr 9. Får håpe de ikke våkner altfor tidlig i morgen...

Det dumme med å bo som vi gjør, er at vi ikke får handlet mat når vi kommer så sent. Chris visste allikevel råd (sulten mann finner alltid råd), og la ut til fots. Han kom nettopp tilbake med pizza, så jakten var vellykket!

Det er veldig rart å være tilbake her, helt surrealistisk faktisk! Jeg sa vel sist gang at det er som om vi er på en annen planet, eller i en parallell virkelighet eller noe, og sånn er det nå også! Eller enda verre enn sist, fordi nå har vi i mellomtiden vært laaangt, laaaangt unna og har tenkt tilbake på "den gangen vi var i Sveits".

Ganske fort etter at vi kom kom plutselig den kosovo-albanske jenta forbi sammen med mannen sin! Det ante meg at hun var her enda. Barnet (som har en hjertefeil pluss en del annet) ligger fortsatt på sykehuset, og det går litt opp og ned - tolket fra "tegnspråk". For dere som fulgte med da vi var her sist, så er hun den jenta vi hadde overraskelsesbursdag for. ; )
-Og uten forvarsel kom det også en mann forbi som spurte om vi var norske, for det var nemlig han! Han er her med kona og en datter som er eldre enn oss, og hun har tracheostomi! Vi har nå sittet lenge og pratet med han og kona, og det er rart hvordan det er å snakke med noen som virkelig vet hvordan vi har hatt det. Ganske rart å treffe nordmenn her, sist var vi de eneste!

I morgen skal vi på en forundersøkelse før selve undersøkelsen på onsdag. Det er litt spennende dette her...Vi håper på én måte at de kan gjøre noe for stemmen, men samtidig så er vi nok ikke helt forberedt på et "inngrep" denne gangen. Sist gang var alle våre håp og drømmer knyttet til turen til Lausanne, denne gangen er det noe annet. Det er nesten mer som et nostalgisk, bittersøtt møte med "gamle" minner: Gode minner og ekstreme minner i en slags forening.
-Og det er litt trist at våre gode venner fra Italia ikke ser ut til å være her denne gangen...
Det går derimot rykter om at Yota, den "gale" grekerinnen, er her nå! ; ) Skal bli morsomt å se om det stemmer i morgen!

Og nå er det leggetid....og vel så det...

Mamma

August 2005

29/10-05, siste gang jeg så henne.


I dag, 3/11-06, er det ett år siden mamma døde.



Selv om hun hadde vært under behandling for lymfekreft siden mai/juni, så trodde vi faktisk at hun skulle bli frisk. Hun trodde det selv også.

Hun skulle snart i gang med siste cellegiftkur, og gledet seg til å komme hjem i tide til julefeiring. Hun elsket julen. Da fikk hun samlet hele familien, og fikk dullet med oss alle sammen med god mat og pakker. Gaver var en måte for henne å vise at hun var glad i oss og hadde tenkt på hva vi ville like å få. Dette visste vi selvsagt og brukte derfor tid på å glede henne tilbake med gaver. ; ) Når det gjalt mat, så hadde vi alltid pinnekjøtt - til ære for hennes vestlandske familie som hun var så glad i. Hun hadde instruert pappa fra sykehussengen og sørget for å ha pinnekjøttet kjøpt inn i rikelig monn, saltet med riktig mengde salt, og hengt opp til å tørke etter alle kunstens regler. - Selv om man lå syk i en seng skulle man da ikke ta noen lettvinte snarveier må vite! Hjemmesaltet og tørket var jo best, og hun skulle hjem!!

Mot slutten klarte hun faktisk å komme seg litt ut fra sykehusets fire vegger også, og dét til og med uten rullestolen hun hadde brukt. Hun var på besøk hos oss søndag 29/10, og da satt hun akkurat her jeg sitter nå, i sofaen. Bildet over er tatt den dagen.

Mamma var så sterk i troen på at hun skulle bli frisk, og vi andre kunne nesten ikke annet enn å høre på henne. Det hadde blitt helt feil om for eksempel jeg sa "men hør nå her mamma, du sier du skal bli frisk fra dette, men er du nå så sikker på det? Jeg synes du ser fryktelig medtatt og syk ut....går dette bra??" Dessuten ville vi jo så sterkt at hun skulle bli frisk, vi ville ikke tro på noe annet. Den lille usikkerheten var der, særlig på sommeren da hun var veldig dårlig, men utover høsten så det ut til å stabilisere seg. Vi trodde virkelig at hun skulle greie dette.

Og så kom telefonen.
Jeg drev og lagde middag da pappa ringte og fortalte at mamma hadde hatt så fryktelig vondt på et punkt i ryggen. Det hørtes ikke dramatisk ut, hun hadde ofte vondt og hadde til og med brukket begge armene på grunn av at skjelettet hadde blitt så svakt. Jeg reagerte ikke så mye, selv ikke da pappa sa hun pustet veldig overfladisk. Jeg tenkte det var på grunn av all morfinen, hun hadde pustet fort og overfladisk før på grunn av det. Vi søsknene snakket sammen og bestemte at vi fikk avvente dette litt, og ikke styrte avgårde til Fredrikstad før vi visste om det var noe alvorlig.
Ikke lenge etterpå fikk jeg påny en telefon: "Mamma dør, vi må dra nå."

Chris var heldigvis kommet hjem fra jobb så jeg hadde bil, men jeg ville ikke dra alene. Barna måtte ha barnevakt, og vi ringte frenetiske telefoner til tanten min og en av Sams avlastere som bodde i nærheten. Sam kunne jo ikke overlates til noen som ikke var trent opp til å passe han! Og den som passet Sam ville ha mer enn nok med bare han - det visste vi, og derfor måtte Elissa ha egen barnevakt. Det var så forferdelig, vi kunne ikke dra noe sted før barnevaktene kom...Heldigvis kom de veldig fort, men før de i det hele tatt rakk fram fikk jeg en ny telefon:

"Mamma døde for to minutter siden."

Turen til Fredrikstad var lang, men på én måte ikke lang nok. Jeg visste jeg kom for sent uansett, og jeg visste også at jeg ville måtte se døden i hvitøyet når jeg endelig kom fram. I bilen kunne jeg tenke "nei, de har tatt feil, selvsagt er hun ikke død! Hun reiser seg opp hvert øyeblikk og ser seg rundt." Men å se henne ligge der - det ville bli så endelig.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvordan det var å se mamma´n min død. Jeg opplevde det som mange sier, at jeg innbilte meg at jeg så at hun pustet. At hånden hennes kanskje flyttet litt på seg...? Jeg nesten pustet for henne; det var så skremmende at hun ikke pustet! Men hun VAR død. Og etterhvert tror jeg det gikk mer og mer opp for oss alle sammen i rommet.

For akkurat ett år siden satt jeg altså ved sengen til mamma og så på de kjente trekkene, som samtidig var blitt fremmede av sykdom og død. Hun hadde vært så nøye på å ha på parykken når vi traff henne, etter at Elissa ble livredd for henne uten hår...Men nå hadde ingen tatt den på for henne. Jeg satt en stund alene der i rommet, og jeg visste det var siste gangen jeg fikk se mamma her på jorden. Det var en utrolig spesiell stund. Det merkelige var at det på en måte var en slags fred over det hele, selv om sorgen var lammende. Jeg kan ikke forklare det helt.

Allikevel har jeg ikke lyst til å si at "det er greit": Det er IKKE greit at hun er død! Jeg er fortsatt fortvilet og sint over at hun bare plutselig forsvant. Jeg synes ikke det er greit at hun ikke fikk mulighet til å se barnebarna, som hun gledet seg sånn over, få vokse opp. Jeg synes ikke det er ok at jeg ikke kan ringe henne og fortelle henne om smått og stort, og jeg savner at hun "maser"; hun ringte minst en gang om dagen nemlig!; )

Som jeg sa i begravelsen hennes så har vi mistet utrolig mye. Mamma var en av disse menneskene som er veldig levende, og hun var på mange måter vårt anker i tilværelsen. Man kunne komme til henne uansett hva det skulle være. Hun var interessert i alt!
Hun har etterlatt oss en rik arv, som jeg håper å bringe videre til barna mine. Hun var en engasjert, glad, selvoppofrende, elskende mor. En sånn mor vil jeg være også.
Mamma fikk ikke være her så lenge, men hun brukte tiden godt.

Akkurat det har jeg tenkt mye på siden hun døde; hvor viktig det er at vi husker at livet er kort! Enten det blir 56 eller 86 år, så er vi her bare en kort tid. Hva er viktig og riktig å fylle den tiden med? Hva står jeg i fare for å angre på på min dødsdag?? Hva vil jeg oppnå her i livet? Vi kan ikke kaste bort tiden på uvennskap, egoisme, eller hva det skulle være som ødelegger livskvaliteten vår - og ikke minst livskvaliteten til dem som er rundt oss.

Heldigvis hadde jeg et godt forhold til mamma da hun forlot oss. Det er jeg så utrolig takknemlig for. Og hvis jeg kan komme med et råd: Sørg for å ha ting oppgjort med dem som står deg nær! Det høres ut som en klisje, men jeg tror også det er lurt å leve livet som om hver dag var den siste. Ikke la tiden gå fra deg!

------------------------------------------------------

Dagen i dag har vært rar. Jeg har ikke hatt anledning til å sørge "normalt", til det hadde jeg for mange andre ting i livet mitt i fjor som krevde alt av meg. For meg er det som om det var i går at mamma døde. Sjokket har lagt seg litt, og jeg har sluttet å tenke "å, det må jeg ringe til mamma og si!" Men det er ikke så lenge siden jeg tenkte det heller. Og jeg merker nå at det folk sier om at sorgen ikke forsvinner er sant. At man må lære seg å leve med den.

Leve.
Det er vel dét som er stikkordet. Å finne en måte å leve videre, ikke bare komme seg gjennom livet.

Live coverage soon to come!

En liten beskjed: Vi reiser altså til Sveits igjen fra mandag til fredag, så da blir det nok god tid til å skrive litt igjen! ; ) På én måte håper vi at det ikke blir like "spennede" som sist, men samtidig håper vi jo at de kan gjøre noe for stemmen til Sam. Forhåpentligvis blir det da en mindre operasjon.

Vi fikk ikke støtte til billetten til Elissa denne gangen heller, så vi ble nødt til å kjøpe en billigere billett med fast retur til henne. Av den grunn kommer jeg hjem med henne på fredag uansett hva som skjer. Tenkte at hvis Sam må bli igjen med bare én av oss, så passer det best at det er barnelege-pappa´n. ; ) -Og dessuten har jeg snart eksamen. (Ikke det at jeg er stressa pga det eller noe altså....neeeida...)

Men en annen ting dere: Jeg får fortsatt ikke til å klippe inn bilder fra nettet!!! Fulgte anbefalingen om sxc.hu og har opprettet konto, men når jeg først finner bilder jeg vil bruke så aner jeg altså ikke hvordan jeg skal få flyttet dem noe sted! Hjelp...?