Sam kan endelig gå!!!

Sam i dress på vår tidlige julefeiring i England. "Gam" (Elissas navn på farmor - Sams versjon lignet mer på "Damn"....eh hehe) mente han så ut som han var på vei til en danseklubb.

Sam tar seg en titt på en bil til utlodning på Heathrow

Jeg har visst glemt i alt førjulsstyr og eksamensmas å meddele at Sam nå omsider har lært seg å gå! Han har slitt med å finne nok balanse og selvtillit til å virkelig "ta steget", i ordets rette forstand. I hele høst har han tatt opp til fire skritt om gangen nå og da, men har liksom ikke funnet tryggheten. Vi har lurt lenge på hvorfor utviklingen har stått såpass stille, men alle spesialister og fysioterapeuter osv har tatt det hele med ro. De har forklart det med at han mistet så mye muskelmasse da han lå så lenge på sykehus i forbindelse med operasjonen, pluss at det er helt vanlig at premature ligger et stykke bak i motorisk utvikling i begynnelsen av livet. I tillegg til dette har han hatt fysiske utfordringer i å håndtere peg og tracheostomi som var i veien for å ligge på magen f eks, og som derfor "forstyrret" den vanlige progresjonen i motorisk utvikling.

Allikevel har vi hatt en følelse av at Sam mest av alt har slitt med å få nok selvtillit til å tørre, i tillegg til at vi tydelig har sett at det manglet på balansen - altså muskelstyrken. Til slutt begynte vi å øve helt bevisst: En ettermiddag, nærmere bestemt 6. desember, satte Chris og jeg oss ned på kjøkkengulvet, et stykke fra hverandre, med hver vår skje og yoghurt. Vi lokket med dette deilige stoffet, og plasserte han umerkelig på bena når han mistet balansen før vi inviterte han videre i jakten. Sam glemte at han gikk og ikke krabbet - fordi han hadde fokuset fullt og helt på maten!
Først var han fryktelig stiv i bevegelsene, og skuldrene hans satt klistret stivt til ørene. Det tok allikevel ikke mange minuttene før vi kunne flytte oss lenger unna hverandre og han gikk femten skritt mellom oss! Som vi trodde så kunne han gå, det var tryggheten som hadde sviktet.

Neste dag gjentok vi stuntet, og etter en liten treningsøkt på kjøkkenet tok han på eget initiativ en "Bambi på isen"-rusletur ut til stua! Vips så var "koden" knekket, og kunne plutselig gå så mye han ville!
Han var ganske stiv i bevegelsene en stund og heiste skuldrene godt opp, men sakte og sikkert har han slappet bedre av og har funnet styrken. -Og det beste er at han ble så utrolig glad og stolt av seg selv da han endelig fant ut av dette kunststykket! Han ble nesten som en ny liten personlighet, som tuller og liker å få oss til å le. Han fikk rett og slett mer selvtillit, og enda mer glimt i øyet.

Han gjorde stor lykke i England hos alle slektningene som fikk se han for første gang! Oldemoren hans på 95 gråt av lykke da han sendte henne et slengkyss til avskjed. ; ) "What a remarkable little character!" sa hun til de andre som var til stede. Hun har engasjert seg veldig i situasjonen vår, har bedt og holdt på. -Til og med kirken hennes har hun fått med på å be, og hun fortalte om en dame som var enda eldre enn henne som har bedt for Sam hver dag!!
Vi blir fortsatt overveldet av alle som har engasjert seg. Menigheten til foreldrene til Chris "krevde" en statusrapport fra oss fra talerstolen, og mange fortalte oss etterpå hvordan de har bedt og hvor glade de var for endelig å ha truffet Sam. Vi er jammen priviligerte. : )

Anyway, før jeg skriver meg helt bort - poenget var altså å fortelle dere som fortsatt har hjerte for Sam at han har tatt et viktig skritt i utviklingen sin, og at han er enda mer fornøyd enn før! Det er nesten som at personligheten hans for alvor begynte å blomstre etter dette, og vi forstår nå hvor frustrert han må ha vært...
Nå fyller han snart to år, den 13. januar, selv om han altså utviklingsmessig ikke er to før langt uti april. ; )

Fortsatt god jul alle sammen, og godt nytt år!

God jul alle sammen!

Det er i grunn mye jeg kunne fortalt, som for eksempel at vi måtte vente i 42 timer på å få fly hjem til Norge igjen etter at vi hadde vært på besøk hos familien til Chris i England, eller at jeg tror det gikk bra på eksamen. Men jeg er for sliten...

-Eller, jeg kan fortelle litt da. ; )
Jeg hadde siste eksamen 12. desember, og vi dro til England 15. desember. "Et par dager til å pakke og kjøpe julegaver, det er da mer enn nok!" -tenkte jeg, men som vanlig fant jeg ut at jeg har lett for å ta meg litt vann over hodet! Det ble en smule hektisk kan man si. (Min siste eksamen, den fryktede bedriftsøkonomien, gikk utrolig nok veldig greit forøvrig! Det er til og med mulig den ble den beste av de fire jeg tok) Vi kom oss av gårde, og fant igjen ut at det er litt slitsomt å reise med barn...
Vel framme i England tok vi en tidlig julaften 18. desember, med gaver, turkey with stuffing og det hele! Vi har gjort det en gang før med familien til Chris, siden de foretrekker å ta det når hele familien faktisk er samlet. Chris, som er lege, må alltid jobbe i løpet av julen, derfor har vi aldri feiret jul sammen med familien hans (på den dagen det faktisk ER jul i England, 25. desember)
Elissa har forøvrig bursdag 25. desember, så det er like greit å ta norsk jul den tjuefjerde og bare bursdag tjuefemte..

Da vi skulle hjem var det utrolig tykk tåke i England, og det er det visst fortsatt. Først satt vi ved gate´n i timevis, hadde sjekket inn bagasjen og alt mulig, og så ble flyet innstilt gitt. Jeg har aldri før stått i så mange utrolig lange køer etter hverandre, og barn + køer er ikke en god kombinasjon for å si det sånn. For å gjøre en lang, slitsom og marerittaktig historie kort, så fikk vi til slutt tak i et hotellrom gjennom broren til Chris (pga at over 300 flyavganger var innstilt ble det fort fullt på hotellene!) og utrolig nok fikk vi tak i all bagasjen vår i det fullstendige kaoset som hersket i bagasje-på-belte-rommet.
Vi fikk booket om billetten til en avgang kl halv seks neste dag, mens mange andre ikke engang kom til enden av køen eller klarte å komme gjennom på telefonen før de måtte gi opp for kvelden.

Neste dag ventet vi videre på Heathrow, men selv om flyet ikke gikk før kl 23 engelsk tid (midnatt norsk tid) pga utsettelser etter utsettelser, så var vi utrolig lettet over at vi i det hele tatt kom oss hjem til jul! Det var ikke selvsagt!
FOR et styr.
Da vi endelig kom på norsk jord, klokke kvart på to på natten, var både barn og foreldre helt fullstendig utslitt - og vogna vår var blitt borte i kaoset. Vi venter fortsatt på den, men har ikke hørt noe enda. Lurer på hvor lenge man skal vente på sånt før man ber om en erstatning...?

Etter at vi kom hjem har vi jobbet hardt med å skape jul her hjemme, ettersom familien min kommer til oss i morgen for å feire.
- Så i morgen er det julefeiring nr to i år for vår del, og første juledag blir det enda flere gaver på en liten, spent, nybakt treåring! : )

Jeg vil herved ønske dere alle sammen en god jul og et godt nytt år! Må det bli et år fylt av glede!

Mailadresse

Siden det ser ut til at noen vil fortelle tv-menneskene at de gjerne skulle ha sett litt mer fra Sam og oss, kan jeg herved opplyse om at den aktuelle mailadressen er tvpastoren@tv2.no. ; ) Var visst ikke så lett å finne ut av skjønte jeg.

Tv Pastoren

Nå er snart serie 2 av Tv Pastoren over, og mange har lurt på om ikke programmet med oss skulle komme snart...
Denne serien baserer seg på hva som faktisk skjer med deltagerene i virkeligheten, og det har seg slik at det har skjedd en god del med noen av de andre som er med. Programmet med oss har derfor blitt flyttet og flyttet, helt til det altså ikke var flere programmer å ta av.
Forhåpentligvis kommer det en serie til etterhvert, men det blir vel kanskje litt vel lenge siden historien vår ble presentert??
- Hvis noen veldig gjerne vil se hva som skjedde i Sveits osv, så må dere "klage" til Tv Pastoren eller Tv2! ; )
Vi synes det er litt trist at det ikke ble plass denne gangen, fordi vi så gjerne skulle fått vist alle som har engasjert seg at det gikk bra til slutt!! Jaja. Sånn er vel livet...