søndag, desember 23, 2007

Juleoppdatering



Ja så var det jul igjen holdt jeg på å si, og det er jo en passende anledning til å oppdatere litt! Jeg får nesten dårlig samvittighet når jeg tenker på hvor lenge noen av dere har fortsatt å følge med her uten at det har kommet noe nytt fra vestfronten, men her kommer det altså omsider...

Det er vel egentlig ganske naturlig å begynne med hvordan det (foreløpig) yngste familiemedlemmet har det, ikke minst fordi det meste av bloggen handler om han.
Sam blir 3 år 13. januar, selv om han utviklingsmessig ikke er tre før i slutten av april, da han skulle hatt bursdag. Han henger egentlig ikke etter jevnaldrende lenger, bortsett fra akkurat dette med bleier; han er altså fullstendig blank på når det er passende å sette seg på potta! Og når han gjør det sitter han der kun i tre sekunder. Ikke lett å få gjort noe konstruktivt på så kort tid nei.
Noen ganger hender det han slipper fra seg en aldri så liten stråle når han på vei opp i badekaret er uten bleie et øyeblikk. Vi hviner i kor "se Sam!! Du TISSER!!!!" for å få han til å innse sammenhengen, og det er ganske komisk å se at han nesten ikke vet hvor han skal SE hen engang for å finne denne lekkasjen!

Vi har i det siste fått oss en liten oppvekker i forhold til det lille handicapet Sam tross alt har. Jeg tror vi inntil nå, siden operasjonen i Sveits, har levd på en følelse av lettelse og glede. En nesten svimlende erkjennelse av at det på tross av alt det forferdelige den lille kroppen har måttet gjennomgå har gått så bra! Og i det store bildet er stemmeproblemene bare bittesmå hindre, nesten ikke noe å bry seg om på en måte. Det er bare det at de ER der, og de blir ikke borte selv om vi har mest lyst til å tenke på alt det gode.
Ikke så rart kanskje, at vi hadde behov for å vende oss mot noe positivt etter så uendelig mye motgang. Men så var det kanskje tiden for å face det som det er.

Det skjedde konkret da PPT innkalte til et møte med Bestillerkontoret, barnehagen og oss. Det er nemlig slik at Sam skal ha assistent i barnehagen, det vil si egentlig en spesialpedagog, men dette har har ikke hatt de siste 6 månedene. Unnskyldningen fra Bestillerkontoret er at de ikke finner nok folk til å dekke alle stillingene i bydelen, men vi har en mistanke om at de ikke prøver så veldig hardt heller. Vi blir rett og slett nedprioritert hver gang det dukker opp et passende menneske.
Vel, nok om bydelspolitikk...jeg kjenner jeg kan hisse meg opp ganske mye over akkurat dette temaet.

I allefall: Det viser seg at Sam har det bra i barnehagen, men på tross av omstendighetene. Det kan se ut til at han kjemper på med det han har av viljestyrke, men han vil uansett tape kampen i alle de tilfellene det er for mye bråk/det er for få voksne til å følge med på han/i de tilfellene barna ikke hører han og han blir tilsidesatt. Han har en tendens til å fotfølge Elissa og hennes venner, fordi hun er trygg for ham. Hun forstår hva han sier og hører ham. Det er allikevel ikke en veldig god løsning, fordi Elissa trenger å få leke fritt uten å føle hun må passe på Sam til alle tider, og fordi Sam alltid "taper"; Elissa og vennene hennes er jo mye eldre enn Sam. Han trenger å få bryne seg på barn på sin egen alder.

Han er også i ferd med å innse at han er litt annerledes enn de andre barna, og har nok begynt å legge merke til at han får reaksjoner i noen settinger, at noen er redd for å nærme seg, at mange blir usikre i hans nærvær osv. Vi er litt nervøse for framtiden, særlig fordi at han tydeligvis har flere utfordrende omstendigheter å bryne seg på enn han strengt tatt skulle hatt. Hadde han bare hatt en spesialpedagog eller i det minste en assistent til å passe litt på....Det er ikke godt å se på alt han må bryne seg på.

(Hvis noen kjenner noen som er spesialpedagog/ufaglært assistent og som trenger jobb...si i fra....)

Det er allikevel ikke bra å krisemaksimere, og vi kjemper for å bevare troen på at ting også kan gå mye bedre enn vi frykter. Så langt har Sams jernvilje, selvtillit og åpne og gode vesen hjulpet ham, og forhåpentligvis fortsetter det slik. Det er bare det at han kjemper i motbakke, uten å få den hjelpen han skal ha. Han klarer seg bra på tross av og ikke på grunn av, fordi han er rikt velsignet!

Elissa blir 4 år på 1. juledag, og hadde barnebursdag i går. (Bildet ble tatt da) Det var mange glade foreldre som slapp å ha med seg barna sine på last-minute-Christmas-shopping for å si det sånn! Vi får visst bare innstille oss på å være barnepassere sånn rett før jul hvert år, for Elissa er lite innstilt på å vente med feiring til etter nyttår for å si det sånn. ; )
Ellers leker hun fortsatt mest med guttene i barnehagen, og hver dag når hun kommer roper guttegjengen hennes "Se!!! Elissa er her!!!!" og stimler sammen i en tett og oppspilt ring rundt henne. Hvem hadde ikke elsket å være i barnehagen når de har egen fanklubb??

Chris har endelig blitt 30 år og har begynt å jobbe på Rikshospitalet. Tiden var inne for nye utfordringer, og nå er han snart ferdig med sin spesialisering. Han er med andre ord snart spesialist i barnesykdommer. : )

Jeg går fortsatt på BI, men altså på deltid. Jeg driver nå og vurderer hvor mange fag jeg rekker å gjøre til våren før terminen 14. mai, særlig fordi noen fag har eksamen etter den datoen ; ) Tror ikke jeg skal legge opp til eksamen etter at nummer tre har dukket opp for å si det sånn!
Ellers har jeg plutselig fått meg en ny "karriere" på si, nemlig som oversetter fra norsk til engelsk. Bare å si i fra hvis noen skulle trenge noe sånt! ; )

Selv om jeg bare har tatt tre fag i høst har det vært mer enn nok for meg. Kjenner at jeg er sliten, men at det tross alt ikke er like ille som etter de forrige rundene med eksamen. Skal nok klare noen fag på våren også tenker jeg!

Bekkenet mitt er helt gåent, men det er ingen overraskelse etter de andre svangerskapenes bekkenpes...Fordelen er at jeg begynte med behandling med én gang denne gangen, så forhåpentligvis slipper jeg å havne på krykker, som jeg gjorde sist gang.
Jeg får tettere oppfølging enn vanlig i dette svangerskapet, noe jeg er uendelig glad for. Uten det hadde jeg vært et nervøst vrak, selv om det ikke er noe som tyder på at det skal gå galt igjen.

-Og for dere som ikke vet det allerede: Vi venter en liten gutt ; )

Da gjenstår det vel bare å si God Jul og Godt nyttår, måtte det bli en tid med masse god mat, god hvile, oppladning av batterier, kvalitetstid med familie og venner og alt annet godt!

Åkæi...

Folkens, jeg har lovt en oppdatering om Sam for leeenge siden og den vil komme veldig snart! Jeg måtte bare som snarest forsikre om det her jeg sitter midt på natten med en oppkastsyk Elissa, fordi jeg nå har tenkt så fryktelig lenge på det.

Unnskyldningen min er at at jeg har hatt tre hjemmeeksamener, og jeg har skrevet og skrevet og skrevet på dem i ukevis....Er litt lei av å skrive, pluss at jeg liksom ikke har flere ord på en måte...Men, det kommer nok fort tilbake kan jeg tenke meg ; )
Dessuten så kræsjet mac´en min midt i eksamen, og vi måtte faktisk bytte ut hele harddisken! Så til dere macelskere: Husk å lage sikkerhetskopier selv om dere stoler fullt og fast på deres kjære stilikon-maskin-bestevenner!!

Så forhåpentligvis kommer det en kombiløsning i morgen, med julehilsen og oppdatering i ett! Hvis jeg ikke blir smittet av Elissa altså...

lørdag, november 03, 2007

To år siden


Jeg vil for en gangs skyld bruke et bilde hvor mamma ikke var syk. Dette er fra et besøk hos morfar høsten 2003. Mamma rakk forøvrig såvidt å se faren sin til graven før hun selv ble syk og døde.

Kjære mamma

Det er altfor fint vær i dag. Jeg ser ut av vinduet mitt, og der skinner solen overraskende mye. Jeg kan ikke huske annet enn at det var kaldt, grått høstvær den dagen du døde, og dagen vi fulgte deg til graven. Det er mulig jeg husker feil, at været vi hadde inni oss de dagene overskygget de fysiske omstendighetene - jeg vet ikke.

På én måte er det kanskje bra at solen skinner, som liksom for å markere livskraft. Det er noe ubønnhørlig over det, livet tillater ikke at jeg blir værende i sorgen lenger enn strengt nødvendig. Det er noe insisterende, en naturlov. Samtidig som det utfordrer meg forstår jeg at det er det riktige, livet må få gå videre.

Jeg savner deg vannvittig mye mamma, og det sjokkerer meg fortsatt å tenke på at du er borte. Det gjør nesten for vondt å innse at du ikke skal få ta del i livene til barnebarna dine. Og nå skjer snart det som måtte skje: Det første barnebarnet du ikke skal få se er på vei.

Jeg har for lengst skjønt at sorg er noe man må lære seg å leve med. Den blir ikke borte, og tiden leger ikke på samme måte som den leger andre sår. Den store forskjellen nå sammenlignet med for to år siden tror jeg må være at jeg ikke lenger er i ferd med å plukke opp telefonen for å ringe deg. Sakte men sikkert har det sunket inn at du ikke lenger er i andre enden av tråden.

Jeg skulle så ønske du var her, og forstår ikke hvorfor du ikke er det. Jeg orker ikke å tenke på alt du har gått glipp av, og alt vi har gått glipp av og mistet. Det er rett og slett meningsløst at du ikke er her hos med oss. Jeg kan bare trøste meg med at du har det bra nå, og at du slipper de grusomme smertene du hadde.
Og én dag møtes vi igjen.

Mamma. Mamma´n min......Jeg savner deg. Jeg lengter etter deg.



Sam legger roser på graven





Elissa fant ut at hun skulle pynte graven med hasselnøtter hun fant på bakken


Sam ble med på pyntingen med nøtter. De ble veldig fornøyde med resultatet! Det var første gang de ble med til graven.

tirsdag, oktober 30, 2007

Nr 3 er på vei!


To rosa streker er beviset: Vi venter vårt tredje barn!


Chris kom hjem fra jobben til denne lille gjettekonkurransen midt på gulvet på stua, som han ikke så engang før jeg pekte på det....




Men Chris da...man skal ikke røyke når man er gravid!!


Posering for fotografen


Ok....her tar poseringen helt av, med Chris sitt beste modellblikk


Skjerp deg Chris, du er 30 år og snart pappa til tre....(Eller kanskje det er best å forbli litt leken)

Vi har ventet 12 uker allerede på vår tredje (og siste, hvis det går som vi har tenkt...), og forventer den fysiske familieforøkelsen ca 14. mai. De som kjenner oss vet at de andre to svangerskapene var overraskelser, men dette er planlagt faktisk!

Selvsagt er vi mer nervøse denne gangen, men medisinsk sett burde vi ikke ha noen særlig større sjanse for en tidlig fødsel igjen enn andre. Allikevel får jeg tettere oppfølging denne gangen, noe jeg kjenner at jeg trenger for ikke å la frykten ta overhånd. Vi har derfor allerede vært på ultralyd, hvor vi så en liten knert på 5 cm som sprellet med korte armer og ben! ; ) Det var godt å se at det er liv, det er ikke fritt for at jeg har lurt litt....

Foreløpig kan jeg si at dette svangerskapet er lettere enn de foregående, i hvertfall med hensyn på kvalme. Har vært noe kvalm og uggen, men ikke like lenge som de andre gangene. Jeg har godt med mage allerede, noe jeg har hatt siden uke 8! Ikke lett å skjule, så jeg blir egentlig overrasket hvis ingen av dere som har møtt meg i det siste har lurt litt! ; )

- Så dette er altså en av de tingene jeg måtte finne ut av i rundkjøringen min i sommer! ; ) Vi bestemte oss for at vi ville ha et barn til, selv om vi har fått mer enn vår dose av slit og strev når det gjelder barn. Vi synes tre er et fint tall, og ville ikke ha for mange år mellom dem. Elissa kommer til å være nesten 4 1/2 og Sam 3 (etter terminen hans, ikke fødselsdagen), og vi synes det er fint at det ikke blir mer aldersforskjell. Så blir det kanskje litt slitsomt en periode, men til gjengjeld er vi da ferdige med den til tider intense småbarnsperioden litt tidligere enn de fleste!
Blir fint å bli bestemor litt tidlig.... ; )

mandag, oktober 29, 2007

Rundkjøringen



Jeg tenkte så det knaket i sommer, fordi jeg tror det er smart å være gjennomtenkt i sine valg. Jeg godtar, noe motvillig kanskje, at veien blir til mens man går og at man kan bli overrasket - uansett hvor mye man har tenkt tingene igjennom. Allikevel vil jeg slå et slag for planlegging! Viktige spørsmål som: Hva er målet, hva er viktigst i livet mitt, hvordan fordeler jeg energien min på beste mulige måte, og hva er motivene mine, bør rett og slett tenkes nøye gjennom.

Etter mye om og men har ting lagt seg litt mer på plass. Jeg kan ikke påstå at kartet plutselig ble helt leselig eller at det sto noe særlig mer på skiltene ved andre og tredje runde (eller femte og sjette) i rundkjøringen, men jeg tok nå den veien ut som virket mest rimelig. Jeg tror det ble bra til slutt!

Det jeg kan "avsløre" i dag er at jeg har trappet ned på skolen. Jeg tar tre i stedet for fem fag denne høsten, så får vi se hva jeg gjør til våren. Grunnen til dette er blant annet at jeg fikk magesår i sommer, antagelig på grunn av stress. Fjoråret var preget av mas og kjas uten like, og jeg ble slitt i alle retninger mellom skole, familie, venner (som jeg knapt nok rakk å hilse på det året..), dårlig samvittighet, ettervirkninger av de voldsomme påkjenningene vi har vært gjennom og generelt lite å gå på. Jeg brukte visst opp det meste av reservene mine i 2005 og 2006.

Utdanning har for så vidt vært både utviklende og et kjærkomment avbrekk fra den ekstreme hverdagen jeg hadde fått; jeg hadde et akutt behov for å komme meg ut av leiligheten jeg var lenket til med Sam og for å tenke på noe helt annet. Men som sagt hadde jeg lite overskudd å gå på, og jeg hadde tross alt to små barn hjemme å ta meg av. At det gikk i det hele tatt er et resultat av min beinharde selvdisiplin, som på mange måter også er min fiende.

Summen av det hele ble altså at jeg måtte tenke meg grundig om i sommer. Hva ville jeg? Og hvorfor ville jeg det? Hva er viktig i livet mitt, og i livene til de jeg er mest glad i? Man må ikke glemme disse tingene, for plutselig en dag er barna blitt store, tiden har gått, og man sitter i verste fall igjen med angeren. Sånn vil jeg ikke få det, og det er delvis mitt ansvar.

Jeg tar det altså litt mer med ro denne høsten, og prøver tappert å senke både skuldrene og kravene. Det er ikke så helt enkelt, og noen ganger lurer jeg på om jeg enda ikke har fått giret ned til et akseptabelt turtall etter den katastrofale tiden. Hm...Hvor lang tid skal det ta tro?

søndag, oktober 14, 2007

Litt tekniske problemer!

Ja her er det en del av det, i flere forskjellige former egentlig...

Jeg har fått problemer med mailen min og holdt et øyeblikk på å miste hele bloggen tror jeg! Jeg prøvde å forandre settingen til min nye mailadresse, men den ble ikke godkjent nei...Så nå har jeg en nødløsning på gang, som gjør at jeg må logge meg inn på BI´s studentmail (tungvint..) for å i det hele tatt få tilgang til kommentarer. Jada, skal ikke være enkelt!

Det andre "tekniske" problemet er at jeg plutselig befant meg i en eksamenssituasjon! Jeg har selvsagt visst det helt fra begynnelsen av året, at jeg denne høsten skulle ha to midtermeksamener som teller 30% i sitt respektive fag, men allikevel snek de seg umerkelig opp i bakre støtfanger gitt... (Ref. noen innlegg under, angående biler og kryss og sånt)
Nå er jeg rimelig stressa, har ganske masse å lese før onsdag for å si det sånn. Heldigvis er dette den siste av de to, og etter det har jeg to hjemmeeksamener og en terminoppgave å gjøre. Det er heldigvis litt nærmere juletider. Hvem hadde trodd det skulle bli såpass mye å gjøre med "bare" tre fag?? (Jeg har kuttet ut to fag, tar dem senere)

Anyway, jeg har lenge tenkt på å skrive litt mer om rundkjøringen min og tydningen av de usynlige skiltene og det vanskelig tilgjengelige kartet, og det kommer snart. ; )

-Det er jo tross alt noen standhaftige sjeler som fortsatt leser bloggen min vet jeg, så til dere: Jeg kommer snart tilbake!!

mandag, september 17, 2007

Status



Siden såpass mange har uttalt at bildene så helt forferdelige ut, så tenkte jeg at det var best å legge ut noen nyere og forbedrede portretter av undertegnede. På det første bildet kan man såvidt skimte at jeg har en liten kul under haka fortsatt, ellers er det som er igjen av skadene litt mer usynlige nå. Vevet rundt halvparten av hakebenet mitt er faktisk helt hardt og jeg lurer på når det blir mykt igjen, men det er heldigvis ikke så synlig....
Etter 4-5 dager kunne jeg igjen tygge normalt, og nakken har visst klart seg overraskende bra!

Ellers blekner resten av blåmerkene og skrubbsårene, men høyre håndledd er fortsatt ganske så vondt. Jeg har allerede vært hos manuell terapeut én gang, og må nok gjøre det noen flere ganger for å gjenvinne normal bevegelighet. Kjedelige greier å tryne på sykkelen gitt!!

Jeg har gått tur ned den fatale bakken flere ganger etter sykkelfadesen, og jeg må stoppe ved den forræderske treroten hver gang og kjenne litt på gåsehuden...Det kunne virkelig gått mye, mye verre!

tirsdag, august 28, 2007

Sykkeltryn




Sånn går det når man tryyyner over sykkestyret og lander på haka.....
Kjeven er ikke helt god og tygging er vanskelig....

Tilslutt vil jeg si to ting: Haka er ikke like hoven men desto mer blåsvart nå, og så er det jammen godt jeg ikke er for selvhøytidelig til å legge ut disse bildene....

lørdag, august 11, 2007

Rett vei


Jeg driver stadig å søker etter hva som er riktig og lurt å gjøre her i livet, hva som er det beste skrittet videre. Det er direkte vanskelig for en grublersjel som meg å finne den gullkantede stien med englestøv på. Jeg håper dere catchet ironien i den setningen, for selv jeg har forstått at veien videre oftest er dekket av helt vanlig asfalt. Dessuten kan det være flere veier som funker ca like bra, på hver sin måte, i livets mange veikryss.

Det som var rett i fjor er kanskje ikke rett i år. Det er en tid for alt under solen, men noen ganger virker det som det ikke er NOK tid til alt mulig! I allefall ikke på én gang.
Det er så mange hensyn å ta, jeg ønsker så mye forskjellig at jeg blir helt forvirret. Jeg vil gjerne prøve flere av veiene samtidig, eller teste et par før jeg bestemmer meg. Men det er nok enveiskjøring her jeg er nå.

Hm....Jeg må bare sørge for at jeg ikke roter meg bort på denne veien jeg er på. Det er smart å sjekke kartet innimellom, og å ikke bare regne med at veien til målet går rett fram. Kanskje har man oversett en nesten usynlig rundkjøring hvor man skulle tatt til venstre. Man trodde kanskje det bare var en fartsdump og kjørte rett over!

Jeg har i lengre tid kjørt rundt og rundt, nettopp i en rundkjøring. Den har minst fem avkjøringer, men jeg har slitt med å tyde kartboka. For meg ser det ut som om flere av veiene funker, selv om de går i motsatte retninger og alt mulig! Én er svingete, med utrolig mange fartsdumper og med en utydelig gressgrense mellom grusvei og grøft. I det fjerne ser jeg dessuten en bakketopp, og veien videre etter den er skjult.

En annen går snorrett fram så langt øyet ser, med perfekt, skimrende ny asfalt. Uten en eneste fartsdump. Lurer den meg tro? Er det en tunnell rett ute av syne kanskje? En blindvei? Eller er det rett og slett en luftspeiling jeg ser på, fordi jeg har stirret for lenge?
En tredje vei begynner i retning bort fra rundkjøringen, tar så en skarp sving mot høyre, krysser de to andre veiene, fortsetter mot høyre, og den ender faktisk tilbake i rundkjøringen.
- Best å ikke ta den kanskje, ellers vil jeg stadig komme tilbake til denne forvirringens karusell!

Huff, jeg trenger et veiskilt! Hvorfor er det ingen her ute i ødemarken? Er det liksom meningen at jeg skal gjette? At jeg skal føle meg fram? Ta en sjans? Men det er jo et altfor viktig valg! Og så er det jo enveiskjøring!!

Hallo....?

mandag, juli 30, 2007

Hytteliv i bilder


Mye småkryp på hytter, denne måtte bøte med livet før den beit en eller annen.


Altfor kaldt i vannet for små sjeler, så da er det bra med oppvarmet vann og badebalje!


Litt dårligere plass enn i fjor var det riktignok


Enda mindre plass blir det når man stapper bøtter og spader oppi vannet også


På hytta drikker vi rett fra innsjøen, og dette er da vel også innsjøvann??


Sam vasker...håret? Det var i allefall det han prøvde på!


Reiseseng er bra å ha


Ellers kan man selvsagt også ligge som prins(essen) på erten.


Det er godt å ha med seg en macho handyman som vet å svinge øksen!


Brenne bål som ulmer i tre dager kan han også - det er gutten sin det!


Den lille bukta vår


Sam ble veldig glad i "liket dwacket", som var en variasjon av "life jacket". Her syntes han det var på sin plass å ha den på, siden bålet brant så voldsomt....


...og det er nok tryggest å holde litt avstand!


Hva? Visste dere ikke at badminton er et lagspill som egner seg for familier?


Det gikk som det måtte, og her henter pappa ballen (eller hva det heter...) fra taket.


"Ikke VÅG å falle ned derfra Chris, jeg nekter å bli alenemor!!"


Én ting er i allefall sikkert: Man har ikke mer moro enn man selv skaffer!

tirsdag, juli 24, 2007

Spa i Kragerø


JIPPI!!!

Vi fikk faktisk dratt allikevel, på tampen av hytteturen vår i nærheten av Kragerø! Den alltid populære onkelen m/ledsager kom og passet barna på hytta mens vi dro til mer luksuriøse omgivelser for en stakket stund. Veldig, veldig deilig!! Hadde suite med eget kjøkken, stue, bad og soverom - nesten som en leilighet i grunn! Og FOR en utsikt, over hele Kragerø skjærgård.

Vi "hang" i spaavdelingen i nesten to timer (mmmmm, deilig), jeg hadde ansiktsbehandling (au) og vi sov i en fantastisk myk og kritthvit himmelseng (zzzzzzz.....helt til vekkerklokka ringte altfor tidlig)

Kan anbefales. : )

Ellers er magesåret mye bedre, de tablettene virket heldigvis kjapt! Nå kan jeg spise det jeg vil igjen, og slipper å gafle i meg altfor sterke tabletter som gjør meg surrete i hue. ; )

onsdag, juli 11, 2007

Akk ja

Noen ganger blir det ikke helt som man hadde tenkt. I dag for eksempel skulle jeg ha ligget på en luksuriøs og myk benk og fått ansiktsbehandling klokken to. I stedet lå jeg på en hard undersøkelsesbenk på Ullevål med ultralydinstrumentet dyttet hardt (og tør jeg si brutalt) ned i magen min.

I går kveld var bilen pakket og overmoden for en tur til hytta, men i siste øyeblikk svingte vi heller inn til legevakten. Jeg har hatt så fryktelig vondt i magen i noen dager, og vi tenkte det var best å være på den sikre siden. Legevaktlegen sa "do er stresset, ja?" Hvorpå jeg med et skjevt smil prøvde å tenke ut en kjapp måte å oppsummere de siste 2-3 årene av mitt liv. Jeg prøvde å gjøre historien så kort som mulig, særlig fordi legen ikke virket overmåte erfaren i det norske språk.
"Ja, NÅ jeg forstår. Do har magesår på gronn av stress. Jeg skal skaffe kammerattjeneste fra Gastro - du hører til Ullevål, ja?" Og dermed var jeg på vei til flere undersøkelser i morges på Ullevål.

De ville ta gastroskopi, men da satte jeg foten ned. Jeg har nemlig fått magen pumpet en gang før, da jeg var 12 og skulle opereres for blindtarmbetennelse. Det var noe av det mest skremmende jeg har vært med på, og jeg bestemte meg der og da for å unngå ting ned i halsen igjen for enhver pris. Legen ble sur og oppgitt over at jeg kastet bort tiden hans, og sa "jaja, takk for oppmøtet da!" på en heller sarkastisk måte. Men heldigvis har jeg jo en legemann ved min side, og vi fikk rodd det hele i land. Nå sitter jeg her med medisiner mot magesår, så får vi se om det er det som skal til eller ikke.

Poenget var at vi skulle vært på spa i dag...Chris og jeg. Vi har fått barnevakt for et par dager, og skulle gjøre det meste ut av det må vite! Dessuten har vi straks bryllupsdag, så det var liksom i anledning det. Akk ja...Sånn er livet gitt. Blir ikke alltid som man har tenkt nei.

Får bli en annen gang...sukk

onsdag, juni 13, 2007

FERDIG!!!!!!!!


Dett var dett, ett år er unnagjort på BI! Skjønt når dét er sagt, så var det ikke så enkelt som det kanskje hørtes ut nå...."Sliten" er nå mitt nye fornavn, tror jeg.

FOR en lang eksamenstid! Første eksamen 7. mai, og siste nå på mandag. Jeg hadde store planer for kvelden, men jeg endte opp med å feire med en heidundrende migrene som fortsatt lusker i bakgrunnen. Og jeg som nesten aldri har hatt migrene før en gang. Tror man trygt kan si at jeg tok ut de siste kreftene ja.

Nå er jeg bare sliten....lei...Men samtidig kjempefornøyd med meg selv rett og slett! Det synes jeg man skal ta seg råd til, å kjenne litt på mestringsfølelsen og "triumfen" det tross alt er å fullføre noe!
I sommer skal jeg gjøre minst mulig, bare slappe av og gjøre det jeg har lyst til. Være sammen med barna, ligge i hengekøya på hytta, kanskje lese en bok eller to av det slaget jeg har lyst til å lese?? Må bare kvitte meg med hodepinen først ; )

Når det gjelder Sam så har vi både vært hos logoped, øre-nese-halsspesialist, helsesøster, tre leger og en fysioterapeut i det siste. Det høres kanskje voldsomt ut, men mye av det dreier seg om oppfølging og undersøkelser. Forresten har vi også vært hos nevrolog, psykolog og enda en fysioterapeut i forbindelse med et forskningsprosjekt på premature, når jeg tenker meg om! Hvis jeg skal summere det hele så står det fortsatt bra til med den lille sjarmøren, han begynner til og med å nærme seg gjennomsnittet for gutter på to år når det gjelder høyde og vekt!! Han er fortsatt litt mindre enn de fleste gutter på sin alder altså, men han begynner å ta innpå!
Stemmen har ikke forandret seg, og det er visst enighet om at han antagelig snakker med de falske stemmebåndene (hudfolder i halsen, gir altså en slags Donald Duck stemme...). I løpet av sommeren skal vi til Rikshospitalet igjen for enda en undersøkelse med et lite kamera ned i halsen hans for at de skal få se hvordan det står til der nede.

I dag har vi vært på Ullevål og snakket med legen som har fulgt Sam helt fra han ble født. Han har ikke sett Sam på en stund, og var veldig fornøyd med framgangen! Vi som foreldre (og Chris som lege.. ; ) tenker innimellom på hvor syk Sam var, hvor dårlig utgangspunkt han hadde, hvor utrolig mange ting som kunne ha gått galt. Allikevel gjorde det inntrykk at en spesialist som jobber med dette hver dag sa det samme. En bra bekreftelse!

Merker at jeg begynner å få vondt i hodet igjen, det er vel denne skjermen...Men jeg måtte får oppdatert denne herre bloggen før jeg mister alle mine lesere! ; ) Har hverken hatt tid eller overskudd i det siste til å gjøre noe annet enn det jeg måtte i forhold til eksamen. Kanskje får jeg nå litt mer inspirasjon og overskudd til å skrive litt, jeg synes jo det er veldig gøy!

lørdag, mai 26, 2007

Kjære mamma

Hvis du hadde fått bli her i verden hadde du i dag blitt 58 år. I stedet er det i dag 1 år, 6 måneder og 23 dager siden du dro fra oss.

Hva sier man til sin mor på bursdagen hennes, når hun ikke er her? Det er egentlig en absurd tanke. Allikevel føler jeg at jeg har behov for å si noe. Jeg tror nok det er viktigere for meg enn for deg.
Jeg vet heller ikke om du kan se oss her på jorden, eller om denne verden er fjern for deg nå. Det er vanskelig å forstå og forholde seg til døden.

Jeg savner deg utrolig mye. Jeg kan fortsatt ikke fatte at det virkelig er sant at du er død. At jeg aldri skal få snakke med deg mer.
Aldri skal du få ta del i barnebarnas liv, noe du gledet deg sånn til.
Aldri mer skal jeg få telefoner fra deg. Aldri mer kan jeg få legge hodet på din skulder og gråte. Jeg har mistet en av mine sterkeste støttespillere i livet. Det er ikke til å begripe.

Jeg skulle ønske du kunne se at vi har det bedre nå enn da du forlot oss. Samuel, som er oppkalt etter din kjære bestefar, har blitt helt frisk! (Bortsett fra stemmen...) Tenk at det ble som du så hardnakket trodde. Du var helt overbevist om at utfallet skulle bli godt.

Du var også skråsikker på at du selv skulle bli frisk. Du tok dessverre feil.
Du mente Sam og du for alltid ville ha et sterkt bånd på grunn av deres lidelser det året. Alt jeg kan si om det er at jeg skal bidra til at han, og Elissa, får vite hvor engasjert og involvert du var i livene deres. At du elsket dem. På den måten håper jeg de vil føle et sterkt bånd til en person som ga dem så mye.

Som jeg sa i begravelsen din, så har vi mistet så mye. Allikevel har vi fått en stor og viktig morsarv fra deg. En arv vi som dine barn håper å kunne føre videre. Slik lever mye av deg videre i meg, gjennom mine verdier, mine valg i livet, mine uttrykk for kjærlighet til mine barn og så mye mer. På denne måten har du bidratt til hva dine barnebarn får med seg videre i livet. Gjennom dette vil de kjenne deg.

Mamma, jeg er heldig som har hatt deg i livet mitt. Mange har mødre som ikke bryr seg så mye om dem, og som til og med gjør livet vanskelig for barna sine. Det er sånn sett et privilegium å sørge over og savne en god mor som deg, fordi det beviser at jeg har vært et elsket barn.

Min gave til deg i dag får bli min takknemlighet.
Takk for alt du har gitt meg, takk for at du hadde en ubøyelig tro på meg.
Takk for kjærligheten.

tirsdag, mai 22, 2007

1 år siden



Mitt hjerte, min skatt.

I dag bevilger jeg meg en aldri så liten pause fra eksamensjaget. For akkurat ett år siden satt jeg nemlig på et sykehus i Lausanne på et venterom, og det er vanskelig å ikke tenke på det i dag.
Vi var lykkelige over at operasjonen faktisk ble noe av, etter diverse komplikasjoner. (Alt dette finnes under mai- og junifolderene fra i fjor!)
Jeg husker også at både Chris og jeg følte oss merkelig rolige der vi satt og ventet, på tross av at ingen visste hvordan utfallet av operasjonen ville bli. Veldig mange mennesker satt i den stunden og ba for oss, og jeg er sikker på at det gjorde noe med vårt indre.

Jeg har tenkt mye på hvor heldige vi er, særlig i lys av de tingene jeg har skrevet om i forrige post.
Jeg har i de siste dagene blitt slått av undring over hvor bra det har gått med Sam og oss som familie. Tenk på alt som kunne gått galt!! Sam kunne hatt hjerneblødning som nyfødt (noe som er ganske vanlig blant premature), kunne hatt varierende grader av hjerneskade, kunne vært blind eller døv, kunne fortsatt å slite med mat og spising resten av livet, og det var en reell fare for at han aldri skulle bli kvitt tracheostomien.

Mange foreldre av syke barn må gi opp samlivet. Man orker ikke å møte den andres sorg og smerte i tillegg til sin egen. Man ender opp med å skyve partneren bort, fordi ingenting annet enn smerte får plass i hjertet lenger. Glede oppleves uforenlig med virkeligheten. Alt blir meningsløst.
Chris og jeg er fortsatt sammen, og på mange måter har vi en enda dypere forståelse av hverandres indre. Dette er jeg utrolig takknemlig for.

Jeg er som kjent ikke en tilhenger av å fortie sannheten og realitetene. Det provoserer meg når folk vil dysse ned og forskjønne virkeligheten. Jeg får lyst til å si "Se meg! Hør meg! Våg å møte meg der jeg faktisk ER!" Misforstå meg allikevel ikke - jeg er samtidig klar over at det jeg ber om krever mye. Mange har ikke den livserfaring som skal til.

Jeg tror det er viktig å være klar over at utfordingene kanskje ikke er over. Sam har en problematisk stemme (dvs har egentlig ikke stemme), og senskader etter prematuriteten kan oppstå. Forøvrig kjenner vi på "senskader" som familie. Men saken er at vi kan møte disse utfordringene hvis vi er innstilt på det. Det klarer vi ikke hvis vi later som de ikke er der.

Sam er en sterk, tøff og seig liten sjel som ikke gir seg. Ingen utfordringer har sålangt klart å knekke ham. Jeg tenker med gru på hvor mye han har opplevd i sitt vanvittig korte liv! Ingenting har vippet ham av pinnen!!
Han er glad, fornøyd med livet, trives utmerket, har masse humor og utvikler seg helt mormalt. Dette er også sannheten.

Utfordringer vil uansett alltid komme i dette livet. Jeg har tro på at vi skal klare oss, og at Sam skal klare seg gjennom det som ligger foran ham.
Vi har mye å være takknemlig for. Vi har hatt det tøft, men for nøyaktig ett år siden snudde det. Vi har fortsatt et stykke å gå, men retningen på veien vår er nå riktig.


Tett sammen. Tegnefilm er gøy!

mandag, mai 14, 2007

Du må ikke tåle så inderlig vel

Etter at jeg skrev dette har situasjonen med media forandret seg noe, og oppmerksomhet rundt saken ser ikke ut til å være det største problemet denne familien har. Jeg lar allikevel teksten stå som den er; jeg føler fortsatt at hverken jeg eller andre har lov til å tåle denne uretten.

"Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!"
(Fra diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland)

Jeg har tenkt veldig mye på disse ordene i det siste. De har ligget der i bakgrunnen mens tankene mine har kretset nådeløst rundt en grusom sannhet.
Ei lita jente er røvet fra sengen sin.

For meg begynte det med det forrige post beskriver; været og årstiden, kombinert med eksamenstidens slit, minnet meg så intenst om tiden i Sveits i fjor.
Tankene hadde sitt eget liv, ville ikke handle om pensum.

Det var akkurat som om slusene med dette var åpnet for alle slags følelser jeg vanligvis holder gjemt bak en låst dør. Jeg låser ikke med vilje, men jeg trenger å fungere godt i en krevende hverdag.
Den bunnløse sorgen etter mamma kom på en snarvisitt.

Så var det nyhetenes tur. Jeg blir alltid berørt av fryktelige ting som skjer, særlig urettferdighet mot barn. Jeg greier allikevel stort sett å unngå de verste utslagene; det gjør helt enkelt for vondt å ta alt mulig inn.
Men plutselig fikk vi vite at ei jente på syv år og hennes høygravide tante var drept.
Jeg gråt.

Så leste jeg en overskrift jeg ikke vil gjengi, om barn som var rammet av pedofili.
Jeg gråt.

Jeg bestemte meg for at hvis jeg skulle klare å komme meg gjennom eksamen, så måtte jeg eliminere alle inntrykk fra media. Jeg kunne uansett ikke gjøre noe verken fra eller til, og jeg ante at jeg var i ferd med å bli for tynnhudet for mitt eget beste.

Allikevel klarte jeg å få med meg én liten artikkel om Madeleine McCann, 3 år, som ble kidnappet fra sin egen seng for 11 dager siden da familien var på besøk i Portugal.
Ingen vet hvor hun er. Man antar at det er snakk om en internasjonal pedofiliring.
Jeg gråt.

Og jeg gråter enda.

Jeg lurer på om dette for min del dreier seg mye om disse innelåste følelsene, at denne saken er lettere tilgjengelig for meg enn "mine egne". Men samtidig er jeg flink til å lufte mine sorger i blant.
Jeg er fryktelig sliten, og jeg har et bankende morshjerte nå. Min egen datter er 3 år.

I går fikk jeg en såkalt chain-mail som opprinnelig kom fra onkelen til den lille jenta. Der sier han at de nå regner med at hun er tatt ut av Portugal, antagelig til et annet europeisk land. Men få land bryr seg med å fortelle hennes historie og vise bildet hennes!
Dette på tross av at det er utlovet en belønning på 2,5 millioner pund, donert av flere kjente mennesker!
-For ikke å nevne at livet til ei lita jente står på spill!
Og nå ser familien seg rett og slett nødt til å sende ut chain-mail slik at den som vet noe kanskje, bare kanskje, tilslutt får den i innboksen sin. Hvis de i det hele tatt har en innboks.

Hva er GALT med oss i denne verden??

"Du må ikke skylde på åker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!"

Hvor finnes de som kan hjelpe? De som vet noe? De som er villige til å gjøre mer enn det som strengt tatt kreves?

"Jeg roper i mørket- å, kunne du høre
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, men du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!"


Til dere som har fått mail fra meg - vær så snill å send den videre. Helst til venner og kjente i andre land. Kanskje kommer det til slutt til den som vet.

-Og til dere som ber: Husk at det er snakk om en liten, uskyldig, forsvarsløs, redd jente som mangler noen som kan beskytte henne.

"Det du gjorde mot en av mine minste små, det gjorde du mot meg"
(Bibelen)



tirsdag, mai 01, 2007

Jeg må ha utløp....


Umiddelbart før operasjonen


Etter operasjonen - begynnelsen på en ventetid på 6 uker for å se om operasjonen var vellykket...

Som sagt i forrige post så skriver jeg ganske mange innlegg i hodet for tiden! Jeg må bare være streng med meg selv og lese i stedet for å faktisk skrive noe her....

Men greia er at jeg tenker så voldsomt mye når jeg leser...Og ikke alt har noen sammenheng med det jeg leser, så det er sagt.
Det er akkurat som om det er en "telefonlinje" som går rett inn til mitt indre. En linje jeg ikke har tid til å ta samtaler fra i hverdagen. Men når jeg leser har jeg visst ingen sperringer på denne, og alt mulig som kanskje ellers er innelåst inne i underbevisstheten kommer fram.

Ikke all informasjonen som melder seg til tjeneste er ting jeg ønsker velkommen heller. For eksempel har jeg tenkt mye på mamma i det siste, noe som bare gjør meg trist og som minner meg på alt jeg har mistet.
Kanskje jeg føler mer for å lufte dette emnet en annen gang, eller kanskje ikke. Det er fortsatt veldig vondt.

Av den mer behagelige typen inntrykk som strømmer på er alle minnene fra Sveits. Ikke det at alt som skjedde der var hyggelig, men den reisen representerer så mange håp, drømmer, utholdenhet, ren og skjær viljestyrke og oppfyllelsen av våre mest intense ønsker - alt kulminert i seks uker i Lausanne.

Det er været som gjør det. Årstiden. Det minner meg så intenst om hvordan jeg følte meg for ett år siden, da vi først trodde det aldri ville bli noen operasjon og da vi fikk kontrabeskjeden - var det 11. mai tro? (For de som vil sjekke så skrev jeg flittig på bloggen rundt denne tiden ; )
Vi dro 17. mai, og været da var veldig likt som det er nå.

Det er en helt ubeskrivelig følelse jeg får når jeg tenker på Lausanne. På sykehuset CHUV, på Intervalle - der vi bodde. Alle menneskene. Sykepleiere og leger, de vi bodde sammen med. Selvsagt ønsker jeg absolutt ikke å måtte gå igjennom de grusomme ukene hvor Sam lå og strevde med å få til normal pust. Men samtidig ble vi så godt tatt vare på; noen brydde seg, noen syntes Sams tilfelle var interessant, vi var ikke alene lenger.

Tiden fra Sam ble født til vi dro, 16 måneder tilsammen, var en eneste lang ventetid. Livet sto på pauseknappen, alt dreide seg om den mulige operasjonen vi ikke visste om vi kunne regne med. Livet uten den operasjonen virket utenkelig, umulig.
Hver dag var som et marathon å komme seg gjennom.

Kanskje dette forklarer på en veldig grovlinjet måte hvorfor oppholdet i Sveits ble så intenst av følelser. Alt som var viktig i livet var der; den lille familien vår, og håpet.

Jeg greier ikke å forklare det, utover den vage skyggen jeg har skissert, men jeg lengter nesten tilbake til den tiden.
Jeg husker alle detaljer. Luktene. Lydene. Den grusomme, hjerterå smerten. De uendelige timene. Den intense gleden da Sam plutselig og uventet ville spise; vi lo og gråt om hverandre.

Alle disse ekstreme følelsene blir jeg minnet om i disse dager.

Ganske forstyrrende for eksamenslesing kan man si. ; )

mandag, april 23, 2007

Note to self


Jammen på tide med en oppdatering! Har "skrevet" innlegg flere ganger inne i hodet mitt, men akk, tiden strekker dog ikke til!

Jeg skifter mellom neglebitende nervepress og uforklarlig fnisende optimisme angående eksamen for tiden. Jeg skylder på været. -Og på at jeg allerde nå er sliten og ikke klarer å sove godt om natten. (Dere ser det vel for dere; ville øyne med et blafrende øyelokk som lever sitt eget liv og et litt for bredt smil som viser alle tenna)

Jeg strever med å tenke positivt! Jeg innrømmer det villig vekk! Kanskje det hjelper å si det i full offentlighet??

I allefall: Her en min lille Oppmuntre Meg Selv Liste (eller Note To Self):

1: Det ER ikke så farlig å stryke!

2: Du KAN klare å lese pensum til tre fag på tiden som er igjen (som altså ikke er lest før nå), i tillegg til å oppsummere i de to andre

3: Det er fint vær!

4: Du må huske på å glede deg over de små tingene i hverdagen, som at barna sier "mestorang" (restaurant; Elissa), "sese bok" (lese bok; Sam), "Den lille havfluen" (havFRUEN; Elissa), "øjedog" (øredobb; Sam) og "Bilde og Virgit" (Vilde og Birgit; Elissa)

5: Jeg har en fantastisk mann og to flotte barn!

6: Livet er 10 millioner ganger bedre enn for akkurat ett år siden, da jeg måtte reise vekk for meg selv og holdt på å gi opp håpet

7: Det er faktisk en POSITIV ting å studere; man utvikler seg selv og sin horisont....og sine framtidsutsikter!

8: Eksamensperioden er tross alt ikke SÅ lang...Ikke så lenge igjen nå!

Puh! Ikke lett å komme på noe mer her nei...Og SOM jeg sliter med å ikke komme med sarkastiske kommentarer hele veien! Små, syrlige stikk som begynner på "men" og ender i negativitet og avmakt.

Ikke så dum øvelse dette kanskje. ; )

onsdag, april 11, 2007

Eksamen, eksamen og atter eksamen


Noen ganger er det allright å ha en sønn som med sitt blotte nærværkan lyse opp lesehverdagen!

Jeg vet jeg ikke er verdens mest optimistiske person noen ganger, men allikevel: Orker jeg flere år på BI?? Jeg får liksom ikke bestemt meg for om målet er verdt prisen. På vei hjem fra forelesning i dag tenkte jeg "hvorfor i all verden studerer jeg ikke språk??" Det sto plutselig for meg at det muligens er lettere å få oversikt over faget da...Men jeg tar kanskje feil?

Makroøkonomi du liksom! Hvorfor i all verden sitter jeg her og skal ha eksamen i noe sånt? Før dette halvåret visste jeg knapt hva det var. "Makro.....ja det høres ut som noe som er stort. Økonomi, vel det burde jeg vel sånn ca kunne gjette meg til tydningen av!" Privatøkonomien overlot jeg gladelig til min bedre mattegeni- halvdel, og alt var i grunn vel og bra sånn.

Når det er sagt må jeg faktisk innrømme at jeg synes det er litt interessant å lære om hvordan økonomi på samfunnsnivå henger sammen. (For det er dét makroøkonomi handler om - for dere som ENDA ikke har fått med dere det...ironi ironi) Og det var min idé å ta fullt studielån og investere hele summen....eh he he...Vi får se hvor bra det går!
(Bra tips forresten, for så lenge avkastningen er høyere enn rentene på lånet så lønner det seg jo!)

Men nok om makroøkonomi kanskje. (Er vel ikke fullt så interessant for de som ikke skal ta eksamen i det)

Jeg må si at dette lesestyret, nerver og det å presse seg selv hele tiden - det tærer på meg. Jeg prøver å si til meg selv at det faktisk er JEG som bestemmer hvor seriøst jeg skal ta dette og hvor hardt jeg skal jobbe. At det virkelig ikke gjør noe om det ikke går så bra, og at jeg må huske på å leve midt oppe i det hele.
Jeg har tross alt gått igjennom mye slitsomt de siste årene, og må passe på å ha tid til positive ting i livet som gir meg noe i hverdagen.
Det er bare det at jeg ikke er så flink til å gjøre ting "halvveis"....Jeg blir jo helt nervevrak av det!! Og det i seg selv tapper meg jo fullstendig for energi! Så nå blir det å ta seg sammen og lese, lese og lese...

-Og i dag, på vei til skolen, tok jeg meg i å lengte til 11. juni, da jeg kan gå opp bakken til bussen for siste gang før neste skoleår...
Det er nok litt tidlig å tenke på sånt... Sukk....

Men, som sagt over; det er ikke alltid så verst å ha barn rundt seg når livet holder på å bli for seriøst! Her om dagen kom jeg for sent på skolen fordi Sam tok på seg vinterstøvlene på feil fot (hadde fortsatt pysj på), satte seg på gyngesauen og snakket i vei i mammas "kalkulatortelefon". Jeg måtte bare ta bilder av det! Det ble så komisk for meg å se den fryktede ultra-kompliserte monsterregnemaskinen brukt til å snakke inn i.

-Kanskje jeg burde prøve på det samme forresten? Særlig på eksamen hvis jeg blir veldig forvirret over en oppgave kanskje? "Alt" kan jo lagres på den derre greia, så hvis jeg spør den pent "kjære Monstermaskin. Kunne du allernådigst tenke deg å gi meg svaret på oppgave 7 b?" så kunne det jo hende den kunne finne noe nyttig i minnet sitt for meg??



Skravle skravle


"Hallo, er det morfar?"


Man kommer langt med gestikulering!


"Hi hi!"


"Er det noen inni her, eller er det bare mamma som messer med meg?"


"Hmmmm....Gruble gruble"


"Jeg synes jeg hører noen inni her jeg! Tror det er pappa!"
 
Blogglisten