lørdag, februar 17, 2007

Å være foreleser er nok ikke alltid lett!


Jeg har lurt en stund på om det er "fair" å skrive littebittegrann om mine observasjoner av forelesere...hehehe...Jeg har kommet fram til at selv om alle skjønner at disse nødvendigvis er fra den skolen jeg faktisk går på, så er det så mange forelesere der at det allikevel blir ganske anonymt. Dessuten har jeg ikke tenkt å være slem, det er kun snakk om mine subjektive skråblikk på dette underlige yrket... ; )

Det er sikkert mange som kjenner igjen følgende karakteristikker: Den distré, menneskesky professoren, den små-bakfulle foreleseren som ikke tror studentene merker dunsten eller ser det røde i øynene hans, den ultraintellektuelle med unaturlig høy iq som ikke kan senke seg ned til studentenes nivå, den herskesyke som plutselig oppdager at forelesersituasjonen er ideell, og til slutt: Hobby-standupkomikeren....
Det finnes mange flere typer å nevne, men det får bli et utvalg.
-I det følgende baserer jeg mine karikaturer på egne og høyst subjektive observasjoner, av flere forskjellige mennesker som finner sin levevei på et podium foran mange mennesker... ; )

Den distré, menneskesky professoren

Denne typen finnes det noen av. Man har liksom hørt om dem før, men trodd at de kanskje var en myte. De er ikke en myte.. Dette er altså mennesker (hmmmm...nei, jeg må nok gå bort fra denne politisk korrekte merkelappen og si det som det er: Det er snakk om menn i særdeleshet) som helst skulle ha fortsatt å sitte på et kontor for seg selv for å fordype seg ytterligere i sitt ofte smale tema. Problemet var bare at de til slutt kunne det aller meste av det som skal og kan kunnes, og de har altså nådd toppen - eller bunnen (av dybdene?) alt ettersom.
Til sin forsmedelse har de oppdaget at veien videre er nødt til å være å undervise, noe det virker som de færreste har tatt høyde for da de valgte yrke. -For de liker jo ikke mennesker.

Man får nesten litt vondt av dem der de lusker inn med bøkene sine, lutrygget og med hentehåret litt sånn på snei. Noen har koner som passer på at det de har på seg er representabelt, men langt fra alle har denne uvurderlige hjelpen.
Undervisningen blir det ofte så som så med. Det er jo så vanskelig når disse studentene som tror de kan alt stiller så forstyrrende spørsmål! "La meg være i fred!" er det de har lyst til å si. "Jeg prøver jo å forteller dere noe veldig viktig!" Etterhvert føles alt som kritikk og angrep, og den stakkars professoren går i forsvar: "Du sier overheaden er uklar ja, okay, men.....det er mulig det, men skulle du ikke kunne dette fra boken nå da??!!" "Hva? Hjelp med dataprogrammet?! NEI!!! Det MÅ du ikke spørre meg om! Jeg kan det ikke!! Spør IT!!!!"

Ja huff. Livet med viktigper-studenter er sannelig ikke lett.

Den små-bakfulle foreleseren

Denne varianten av arten finnes det ikke fullt så mange av, som jeg opplever det. Men det er i grunnen greit. Det som gjør det litt vanskelig med denne typen er at man ikke helt vet hvor man har ham fra gang til gang. "Er han i godt humør i dag tro?" "Tør jeg å stille et spørsmål, eller vil de blodskutte øynene mørkne av frustrasjon og sinne?"

Den små-bakfulle foreleseren begynner gjerne semesteret bra. Han har tenkt som så at "et nytt år, nye muligheter til å ikke drikke på hverdagene". Han er "kæmmis" med studentene, forsikrer om av "vi skal ha det gøy sammen" og at ingen spørsmål er dumme; her skal ingen bli ledd av nei.

Problemet er bare at disse studentene er så plagsomt forutsigbare; de stiller jammen meg de samme gamle spørsmålene og svarer like galt på oppgavene som studentene i fjor! Makan. Det er bare å gi opp, dette blir ikke annerledes enn før. "Hva? Du foreslår at svaret er HVA sier du???!!!! HahahHAHAHHAHHAAHAHAH!!!!!HohohohohohOHOHOHOHOOOOOO!!!!! Nei, det er det verste jeg har hørt altså!"

Den ultraintellektuelle med unaturlig høy iq

Dette er egentlig en sub-art av den distré professortypen. Det som skiller "den ultraintellektuelle med unaturlig høy iq" fra de mer ordinære professorene som godt kan være litt unnselige og redde av seg, er at førstnevnte ikke er redd i det hele tatt! Han sprader inn med overlegen dødsforakt: Han skal nok vise studentene hvordan ting skal være. Han prøver å ikke la seg distrahere av at disse menneskene ikke ser ut til å forstå noen verdens ting - det vil nok gå seg til bare han går enda dypere ned i stoffet.

Merkelig nok, selv med det overlegent høye kunnskapsnivået på timene hans, forsvinner studentene etterhvert til andre forelesere. Setter de ikke pris på at han anstrenger seg for å bidra med bonus-kunnskap som vil gi dem mer innsikt enn de strengt tatt trenger til eksamen kanskje? DUMUHI begriper ikke at grunnen til studentenes manglende interesse for timene hans skyldes hans fraværende evne til å senke sin undervisning ned på deres nivå.
-Og denne mangelen på forståelse av problemet er i seg selv et av problemene hans!

"Hvorfor gjøre ting begripelig og enkelt når det kan gjøres intrikat, spennende og interessant?"

Den herskesyke som oppdager uante muligheter

Denne arten tror jeg finnes overalt, ikke bare i foreleseryrket! Det som blir litt spesielt i akkurat denne settingen er at studentene faktisk er "overgitt i deres vold". (Altså; det betyr ikke at det er vold inne i bildet, for dere som lurte litt på det uttrykket...)

Det er nå engang slik at det er foreleser som kjører showet, og som setter regler. Studentene føler kanskje de har rett til/behov for pauser til satte tider, men dengang ei - her er det sjefen som bestemmer! "Hei hei hei hei HEI - ikke legg sammen bøkene enda, jeg er ikke ferdig! Vi går litt over tiden, det får dere tåle" "Vær tilbake PRESIS kvart over!" "Du der, driver du og surfer på den maskinen eller?" "Nei, jeg legger IKKE ut notatene på nettet. Hvorfor? Nei, jeg bare vil ikke." "Til neste gang kan dere lese kapittel 2, 3, 4, 6, 7, 8, 9, 11, 13 og 14, og gjør alle oppgavene til alle kapitlene! Gjør dere ikke det, kan jeg ikke regne dere som seriøse. Bare glem å komme uforberedt, for jeg kommer til å stille kontrollspørsmål vilkårlig".


Hobby-standupkomikeren

Denne typen kjenner sikkert mange igjen. De har kanskje prøvd å få slippe til på en og annen stand-up scene men merkelig nok ikke blitt prioritert, og dermed får alle andre nyte godt av deres utrolig oppfinnsomme vittigheter. I bryllup stjeler de godmodig showet, vel vitende om at alle nødvendigvis må være utrolig lettet og takknemlig for at noen bærer kveldens underholdning på sine kompetente skuldre.

Foreleseryrket passer utrolig godt for disse menneskene. Som tilfellet er i eksempelet over, så har hobby-standupkomikeren publikum (studentene) i sin hule hånd (de er nødt til å sitte der). Han kan briljere, raljere, karikere, ironisere og sette på spissen. Han setter sin stolthet i å gjøre forelesningene unike og morsomme, og han lokker faktisk en del studenter til sine forelesninger (de tenker at det er verdt å prøve, siden de holder på å kjede seg i hjel i andre timer).

Mot eksamen begynner det imidlertid å tynnes ut i rekkene, fordi studentene har funnet ut at 1) han er ikke morsom, 2) han bruker de samme vitsene hver gang, og ikke minst 3) han rører ikke pensum....

(/%&/%$E%$"W&%#W/%$R(/&&)/&%$

Ja, dette var altså mitt lille utvalg av interessante forelesertyper. Noen som vil fortelle om flere? ; )

onsdag, februar 07, 2007

S-T-R-E-K-K-E



Det er et tilbakevendende tema for meg dette med å være bevisst på hvordan jeg bruker tiden min. Hvordan komme til sin dødsdag og tenke "jeg har brukt tiden min godt; jeg har har brukt mine talenter og har oppnådd det jeg ville"? Det er noe jeg tenker en del på.

Jeg har bare dette ene livet, og jeg prøver altså å være bevisst på hva jeg driver med. Jeg tror jeg har skrevet før at jeg ikke er spesielt fornøyd over hvor fryktelig opptatt jeg var med skolen i høst. Noe av grunnen var at jeg ikke visste "hvor lista lå", og jeg tror nå at det fint kan gå an å jobbe litt mindre enn jeg gjorde! ; ) Med til historien hører at jeg nedprioriterte både et sosialt liv og egentlig meg selv generelt. Det handler altså ikke om at jeg kynisk prøver å finne ut av hvor lite jeg kan jobbe og slippe unna med det, det handler om å finne en måte jeg kan leve med denne utdanningen i tilsammen (minst) tre år...

Jeg VIL ha tid til familien min, jeg VIL ha tid til venner, jeg VIL ha tid til å slappe av, jeg VIL ha tid til å hobbyer jeg blir glad av, jeg VIL kunne glede meg over hverdagen og jeg VIL IKKE VÆRE STRESSET PÅ DAGLIG BASIS! Det er altså ikke verdt det!! Da vil jeg heller slutte på skolen.

Det er allikevel ikke så enkelt, fordi jeg både ønsker og synes jeg trenger mer utdanning. Jeg hadde begrenset meg for mye, kjørt meg inn i en blindvei, og jeg føler jeg må gjøre noe med det. Ellers vil jeg for evig tid forbli misfornøyd.

Greia er at jeg vil så mye! Altfor mye på en gang...Jeg har tatt opp igjen dansen! Det gir meg glede faktisk, etter at jeg i mange år har følt at det var et ork. Men det blir så fort et spørsmål om jeg skal gjøre det jeg har lyst til, eller om jeg skal være fornuftig....
Jeg må nok si at den fornuftige delen av meg ofte har fått siste ordet. Faktisk i en slik grad at det meste av livet mitt har dreid seg om å innfri (mine egne?) krav har jeg funnet ut...(Det er klart at de aller siste årene har jeg heller ikke hatt noe valg)
Nå har jeg lyst til å ha det BRA, leve livet, gjøre ting jeg har lyst til! Og det blir tautrekking mellom den rasjonelle siden av meg og den....andre. ; )

Jeg føler meg rett og slett litt fanget mellom det jeg ønsker å oppnå (som betyr jobbing og slit - i mine øyne) og det jeg har lyst til å gjøre her og nå. Jeg er så lei av mas....slit...jobbing....tvinge meg selv....Men jeg har jo et mål!! Jeg må jo nå det!! Og jeg orker ikke å utsette det heller, det blir ikke bedre av det tror jeg.

Jeg har liksom bare en viss tid å bruke, sånn ca 24 timer i døgnet faktisk. Og gjør jeg ting jeg har lyst til får jeg ikke gjort det jeg må/burde, og så får jeg dårlig samvittighet og et aldri så lite snev av panikk...Og det er ikke noe godt det heller!

Jeg føler jeg strekker meg for tiden, i den forstand at jeg prøver å spre det jeg har å rutte med av meg selv - på en fornuftig porsjon målrettethet og en velfortjent dose hverdagsnytelse!

Ikke helt lett!
 
Blogglisten