tirsdag, mars 27, 2007

Piff

Heisann, jeg er som snarest innom for å si at jeg kommer sterkere tilbake snart.....

Mista liksom litt... piffen for bloggskriving kjente jeg her..... Lurer litt på hva jeg skal skrive noen ganger. Når jeg har hatt mye å si om Sam har det gitt seg selv hva jeg skriver, nå blir det litt verken "fugl eller fisk".

Tja....men jeg regner med å komme tilbake snart altså. Hvis jeg bare får tilbake troen på at jeg har noe å si som noen gidder å lese...

Har begynt å grue meg til eksamen igjen, og kjenner det tar mye krefter å lese. Egentlig vil jeg si det så sterkt som at det stjeler livsgnist og gjør meg deprimert å tenke på alle sidene med knusktørt stoff som skal pløyes gjennom. Og dét når det er vår og jeg heller vil sitte ute i parken og drikke kaffe.

Kanskje enda en grunn til at jeg ikke har så mye interessant å si her på bloggen heller for tiden. -All min energi går med til å lese, grue meg til å lese, utsette lesing, stresse fordi jeg ikke har lest nok osv....

La meg avslutte denne ufullstendige og sprikende tankerekken med å opplyse om, for de som er interessert, at Tv2 viser opptak fra mammas begravelse neste søndag klokken 18:00. Så vet dere det. ; )

tirsdag, mars 13, 2007

Når man minst venter det

Her om dagen skjedde det noe som skremmende her hjemme hos oss.

Det som hendte var ikke egentlig farlig, men vi reagerte instinktivt med de mønstrene vi trodde vi hadde lagt bak oss. Etterpå følte vi oss helt utladet. I tillegg var det skremmende å se hvor umiddelbart alle de vonde følelsene kom tilbake, hvordan frykten og skrekken fortsatt ligger rett under huden.

-A breath away....Kun et innpust unna virkeligheten ligger det.

Sam og Elissa var akkurat kommet hjem fra barnehagen. De var slitne og rampete begge to, og løp rundt med åpne paraplyer...Ikke særlig smart! Jeg så for meg øyne gjennomboret av tynne metallspiler, og ilet til for å fjerne plast-og-metall-monstrene. Først tok jeg Sam sin, noe han tok veldig ille opp, og så snudde jeg ryggen til han for å ta den Elissa hadde.

Sam har jo som kjent ikke mye lyd, og Elissa laget ganske mye protestlyder for å si det sånn, så jeg hørte ikke hva som foregikk bak meg. Da jeg snudde meg, lå Sam på gulvet; helt stiv, vred seg litt, øynene stirret, hender og fingre stivnet i krampe, blå i fjeset. Han pustet ikke.

Jeg skrek "He´s turning blue!" til Chris som var på kjøkkenet, mens jeg rev gutten til meg. Jeg rakk å tenke "han er helt stiv" mens jeg snudde han opp-ned og dunket han hardt i ryggen. Det kom ingen reaksjon fra Sam. "Så blå han er rundt munnen!"

Chris kom til og tok over. Han fortsatte å dunke hardt i den lille ryggen, og til slutt dro den sjokkerte pjokken endelig pusten.
Han virket forvirret, hadde nok besvimt. Han gråt ikke, bare kikket litt rundt seg.

Det gikk opp for meg at Elissa sto og hylte ved siden av oss; hun hadde sett alt sammen. "Lillebroren min! Lillebroren min!" hulket hun. Chris tok henne på den andre armen, og hun lente seg desperat mot Sam og ga han en hard klem. "Han er min, han er min, han er min" gråt hun fortvilet....

Det er ytterst sjelden at Elissa gir Sam en klem, og jeg har aldri sett et sterkere uttrykk for søskenkjærligheten dem i mellom enn det som utspilte seg der i gangen, rett foran utgangsdøra vår. Jeg kommer aldri til å glemme det.

Både Chris og jeg knakk sammen og gråt. Vi endte opp i en hulkende omfavnelse alle fire, og det var da jeg forsto at vi hadde trykket på en usynlig knapp:

To minutter før var alt såre vel. Det at Sam ble så sint og ute av seg at han rett og slett ikke fikk dratt pusten og besvimte, gjorde at all den latente frykten, skrekken, skyllet over oss i full styrke.
Jeg følte jeg plutselig sto der jeg sto for to år siden, ved siden av en kuvøse hvor min mikroskopiske sønn stadig sluttet å puste. 8-10 ganger daglig på det verste. Han pleide å bli blå før han ble hvit, og det tok lang tid etter at legene og sykepleierene hadde gjort sitt før han våknet og igjen så ut til å ville leve videre.

Egentlig har jeg sett sønnen min dø flere ganger.
Elissa har ikke sett dette, men hun har kjent på fortvilelsen som red hjemmet vårt i halvannet år. Hun har sett meg rive meg i håret over å ikke kunne hjelpe Sam når han har vært syk og tuben i halsen nærmest ble tett, hun har hørt meg skrike i frustrasjon de gangene jeg ikke maktet å høre Sam brekke seg og kaste opp maten sin enda en gang. Hun har stått ved siden av meg og sett meg gråtende, på alle fire, tørke opp det som skulle vært livgivende energi til Sams kropp. "Det går bra mamma, det går bra, det går bra, det går bra, det går bra" sa den stakkars lille jenta på to år redd til sin mor.

Jeg satte meg ned med Elissa etter at vi vel hadde fått liv i Sam igjen, og prøvde å trøste. Jeg spurte hvorfor hun ble så redd. "Fordi du ble redd!" svarte hun ikke så overraskende... Det neste hun sa tok meg allikevel på senga: "Du behøver ikke bli så redd, for du har Jesus i hjertet ditt". Jeg måtte si som sant var at hun hadde rett!
"Gråter du fordi mamma´n din er død?" var det neste spørsmålet, som selvsagt gjorde at jeg gråt enda mer. Ikke fordi mamma er død, men fordi dette har etset seg inn i hukommelsen til den lille jenta mi...

Det var så vondt og sårt det hele. Det tok flere skjelvende timer før jeg følte meg "normal" igjen. -På tross av at slike affektanfall ikke er farlige i seg selv. Det var minnene, og det at Elissa tydeligvis også husker veldig godt.
I tillegg var det som sagt utrolig sterkt å se Elissas kjærlighet til lillebror.

Forhåpentligvis blir ikke slike anfall hverdagen, for jeg vet ikke om jeg orker...

mandag, mars 12, 2007

NRK


NRK melder seg i morgen på div visninger av familien Inchley på riksdekkende TV, med Norsk Tipping!

For å forklare: Vi har i lengre tid mottatt gratis hjelp fra en frivillighetsorganisasjon som heter Home Start, som hjelper familier med varierende behov. Norsk Tipping er med og sponser dette prosjektet, og vil derfor presentere dette i deres sending på NRK 1 i morgen, tirsdag 13/3, en gang mellom kvart over ti og halv elleve på kvelden. Det er et lite intervju med meg, bilder av Sam som helt liten og av mamma, og et lite intervju med hun som har vært hjemme hos oss.

-For dem som har lyst til å se! ; )

lørdag, mars 10, 2007

Sisten

Jeg har fått sisten.


Spillereglene: Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks rare ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter at det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon

1: Jeg synes faktisk ikke det er så stas å dusje, og gjør det bare fordi det er nødvendig. (Bare slapp av, jeg gjør det allikevel ofte) Jeg synes ikke det er avslappende eller hva det nå er folk mener, bare stress.

2: Jeg har en gang proklamert over høyttaler på Oslo S at "nei, jeg har ikke vasket håret i dag".

3: Jeg har en gang vært medlem av KrfU, og var til og med med på en utrolig kjedelig konferanse på Geilo med dem. (JEG synes i allefall det er rart at jeg var med dit!) Jeg var 16 og dro dit sammen med en venninne som syntes det var like kjedelig som meg. Vi kunne ikk ekomme oss fort nok hjem. (I dag er jeg litt mer politisk interessert enn den gangen)

4: Jeg mangler blindtarm, etter en unødvendig operasjon. (De trodde jeg hadde blindtarmbetennelse, noe jeg ikke hadde)

5: En gang ga jeg kronprins Haakon en selvplukket nyperose, og ble omtrent dyttet vekk av sikkerhetsvaktene som tydeligvis ikke hadde sett meg komme. Jeg var ca 11 år, og hadde faktisk plukket av alle tornene så han fikk ikke vondt i hånda.

6: Jeg har så løse leddbånd (i hele kroppen), at jeg i en alder av 17 fikk vite at jeg bør trene livet ut for å holde meg noenlunde "samlet"...

Følgende bloggere har sisten: Amélie, Mercerposten, Cattinka, Marie Nanette, Kristine og Klaus og Netten 74. (Hvis dere gidder... ; )

mandag, mars 05, 2007

Banefolket


Vi fortsetter suksessen med karakteristikker! Denne gangen har jeg knepet øynene tankefullt sammen og myst rundt i t-banevognen tidlig på morgenen, i det beryktede morgenrushet. Jeg har oppdaget at det helt klart finnes morgenrushtyper som går igjen! Her kommer de to første, mer kommer senere når jeg har fått sett litt mer:

Våghalsen

Dette er oftest en mann i 40-50 årene. Enda ikke for gammel til å slippe taket for å si det sånn....Han gjør nemlig entré etter at det ikke er flere sitteplasser igjen, og må følgelig stå i midtgangen. Han har med seg Aftenposten i hånden, har en svart skinnmappe under den andre armen, og frakkeflakene flagrer.

Han setter modig sjøbein, river resolutt Aftenposten åpen, og tar sine sjanser mellom nervøse medpassasjerer tett i tett: "Å HALLO..Kommer han til å FALLE over meg eller?? I fanget mitt??? Lurer på om han er tung....har litt mage ser jeg ja...Hvordan skal jeg forberede meg på dette...Ta han i mot med armene? Liksom dempe fallet litt så jeg ikke får en skulder i magen?" tenker de fortvilet!

Våghalsen er såre fornøyd med seg selv, bak den innbitte fasaden. "Hah! Har fortsatt god balanse etter all seilinga ja....Detta går fint. Ikke noe probl....HEISANN!! Det var da VELDIG til kjøring av den inkompetente togføreren da! Gå´kke AN å kjøre så fort i svingene da gitt!!"

Frøken jeg-forsov-meg-litt-men-trenger-sminke-for-å-se-våken-ut

Denne arten har heldigvis funnet seg en sitteplass, vanligvis klemt mellom to menn med aviser oppslått. Aviser, armer og speil sloss om plassen foran ansiktet hennes. Håret ser ut til å leve sitt eget ville liv på den ene siden av hodet, på den andre siden er det noe flatere.
Hun er litt blek, litt utpustet, og skjerfet henger litt på snei.
Febrilsk fisker hun fram mascara fra jakkelommen. Her skal det fikses på fasaden; hun skal jo på jobb og må overbevise kollegene om at hun IKKE forsover seg hver dag.

I grunnen er det ikke plass til så mange albuer som 4 sånn litt foran selve kroppen hennes (hennes 2 pluss hver sidemanns éne med avis tilkoblet hånden), men hun gjør et tappert forsøk. Med albuer og det meste av resten av armen klistret tett inntil kroppen, strekker hun nakken framover og skyver haken ukledelig litt på skrått til siden.

Med munnen åpen i et forsøk på å motvirke upålitelige tyngdekrefter treffer hun og mascarakosten sitt mål. "Sååååånn jaaaaaa, bare litt til der på de ytterste vippene for å virkelig åpne blikket...WUPS!!" -Og plutselig har hun fått krigsmaling på skrå nedover kinnet. Heldigvis har naboen avis, ellers er det mulig han også hadde fått seg litt krigsmaling på vei til jobben.

Fortsettelse følger! (Noen ideer fra dere??)

torsdag, mars 01, 2007

Mammadag


Ja, den overskriften kan bety flere ting i grunn. For eksempel kan det bety at jeg tenker ekstra mye på mamma akkurat i dag. Men det er egentlig ikke sant, for jeg tenker mye på mamma nesten hele tiden - og det er en del av livet mitt nå. En del av fargene, nyansene i hverdagen. De dype lilla, mørkeblå, blodrøde og svarte fargene mest kanskje.

Heldigvis er det andre farger til stede også, som bidrar til å trekke det dype lilla noen nyanser nærmere rosa.

I dag har jeg en mammadag, en dag som gjør at jeg virkelig føler meg som en MAMMA.
Elissa kaster opp i en grønn bøtte, og jeg holder håret vekk fra ansiktet hennes. Stryker henne over ryggen, sier hun er flink som klarer å rekke fram til bøtta hver gang. Sier uff og huff og trøster så godt jeg kan. Setter en rosa strikk i håret hennes til neste omgang.

Jeg stryker en hårtust bak min datters øre. Tenker på alle gangene min egen mamma gjorde det samme da jeg kastet opp i grønne bøtter. Husker hvordan jeg ikke ble frisk av denne behandlingen, men at det hjalp veldig med litt omsorg og medfølelse.

Jeg føler meg plutselig ganske nær mamma, ser at noe av henne lever videre i meg.
Elissa kommer aldri til å kjenne mormor, men hun vil få merke hvordan mormor har vært mor for sin datter.
Hvis jeg klarer å være en like god mamma som min egen, da skal jeg være veldig fornøyd.

(Fant bildet etter at jeg skrev teksten, og la merke til at jeg har lilla genser på meg og at Elissa har rosa! En hendig tilfeldighet...: )
 
Blogglisten