tirsdag, mars 13, 2007

Når man minst venter det

Her om dagen skjedde det noe som skremmende her hjemme hos oss.

Det som hendte var ikke egentlig farlig, men vi reagerte instinktivt med de mønstrene vi trodde vi hadde lagt bak oss. Etterpå følte vi oss helt utladet. I tillegg var det skremmende å se hvor umiddelbart alle de vonde følelsene kom tilbake, hvordan frykten og skrekken fortsatt ligger rett under huden.

-A breath away....Kun et innpust unna virkeligheten ligger det.

Sam og Elissa var akkurat kommet hjem fra barnehagen. De var slitne og rampete begge to, og løp rundt med åpne paraplyer...Ikke særlig smart! Jeg så for meg øyne gjennomboret av tynne metallspiler, og ilet til for å fjerne plast-og-metall-monstrene. Først tok jeg Sam sin, noe han tok veldig ille opp, og så snudde jeg ryggen til han for å ta den Elissa hadde.

Sam har jo som kjent ikke mye lyd, og Elissa laget ganske mye protestlyder for å si det sånn, så jeg hørte ikke hva som foregikk bak meg. Da jeg snudde meg, lå Sam på gulvet; helt stiv, vred seg litt, øynene stirret, hender og fingre stivnet i krampe, blå i fjeset. Han pustet ikke.

Jeg skrek "He´s turning blue!" til Chris som var på kjøkkenet, mens jeg rev gutten til meg. Jeg rakk å tenke "han er helt stiv" mens jeg snudde han opp-ned og dunket han hardt i ryggen. Det kom ingen reaksjon fra Sam. "Så blå han er rundt munnen!"

Chris kom til og tok over. Han fortsatte å dunke hardt i den lille ryggen, og til slutt dro den sjokkerte pjokken endelig pusten.
Han virket forvirret, hadde nok besvimt. Han gråt ikke, bare kikket litt rundt seg.

Det gikk opp for meg at Elissa sto og hylte ved siden av oss; hun hadde sett alt sammen. "Lillebroren min! Lillebroren min!" hulket hun. Chris tok henne på den andre armen, og hun lente seg desperat mot Sam og ga han en hard klem. "Han er min, han er min, han er min" gråt hun fortvilet....

Det er ytterst sjelden at Elissa gir Sam en klem, og jeg har aldri sett et sterkere uttrykk for søskenkjærligheten dem i mellom enn det som utspilte seg der i gangen, rett foran utgangsdøra vår. Jeg kommer aldri til å glemme det.

Både Chris og jeg knakk sammen og gråt. Vi endte opp i en hulkende omfavnelse alle fire, og det var da jeg forsto at vi hadde trykket på en usynlig knapp:

To minutter før var alt såre vel. Det at Sam ble så sint og ute av seg at han rett og slett ikke fikk dratt pusten og besvimte, gjorde at all den latente frykten, skrekken, skyllet over oss i full styrke.
Jeg følte jeg plutselig sto der jeg sto for to år siden, ved siden av en kuvøse hvor min mikroskopiske sønn stadig sluttet å puste. 8-10 ganger daglig på det verste. Han pleide å bli blå før han ble hvit, og det tok lang tid etter at legene og sykepleierene hadde gjort sitt før han våknet og igjen så ut til å ville leve videre.

Egentlig har jeg sett sønnen min dø flere ganger.
Elissa har ikke sett dette, men hun har kjent på fortvilelsen som red hjemmet vårt i halvannet år. Hun har sett meg rive meg i håret over å ikke kunne hjelpe Sam når han har vært syk og tuben i halsen nærmest ble tett, hun har hørt meg skrike i frustrasjon de gangene jeg ikke maktet å høre Sam brekke seg og kaste opp maten sin enda en gang. Hun har stått ved siden av meg og sett meg gråtende, på alle fire, tørke opp det som skulle vært livgivende energi til Sams kropp. "Det går bra mamma, det går bra, det går bra, det går bra, det går bra" sa den stakkars lille jenta på to år redd til sin mor.

Jeg satte meg ned med Elissa etter at vi vel hadde fått liv i Sam igjen, og prøvde å trøste. Jeg spurte hvorfor hun ble så redd. "Fordi du ble redd!" svarte hun ikke så overraskende... Det neste hun sa tok meg allikevel på senga: "Du behøver ikke bli så redd, for du har Jesus i hjertet ditt". Jeg måtte si som sant var at hun hadde rett!
"Gråter du fordi mamma´n din er død?" var det neste spørsmålet, som selvsagt gjorde at jeg gråt enda mer. Ikke fordi mamma er død, men fordi dette har etset seg inn i hukommelsen til den lille jenta mi...

Det var så vondt og sårt det hele. Det tok flere skjelvende timer før jeg følte meg "normal" igjen. -På tross av at slike affektanfall ikke er farlige i seg selv. Det var minnene, og det at Elissa tydeligvis også husker veldig godt.
I tillegg var det som sagt utrolig sterkt å se Elissas kjærlighet til lillebror.

Forhåpentligvis blir ikke slike anfall hverdagen, for jeg vet ikke om jeg orker...

14 kommentarer:

Maria sa...

...dette var litt skremmende, rørende og samtidig litt trist på en gang, men jeg er glad for at det gikk bra med Sam!

Ønsker deg og dine ei god uke!

Marie Fuglset sa...

Du har en fantastisk evne til å skrive..

Deilig å kjenne våren forresten?
Tenkte vi kunne lage en sommer-deal: når dere er i bamble en gang, så kan jeg ha en dag med Sam og Elissa, så kan dere ha en hel fridag på stranda på verdens beste sted om sommern;)

Anonym sa...

Hm.. skremmende.. blir liksom gående i alarmberedskap støtt...
Men du virker sterk og "robust", selv om du kanskje ikke alltid føler det selv.The best,

Cattinka

Ragnhild og tyven sa...

Har kje ord, mulig eg e lettrørt for tiden(;), men tårene begynte å sile her. Du skrive så bra.

Godt det gikk bra.

Bless!

Eg ber for dokker. Hp resten av uken blir herlig:).

Klem fra meg

Anonym sa...

Det var litt av en stoeyt. Ble helt roert her. Men er paa jobb og proever aa holde taarene tilbake.
godt at det gikk bra!!!

Ingunn

kikkaklaus sa...

oioi...skremmende!
Holdt pusten mens jeg leste, og godt at det gikk bra. Vi er glad i dere:)

Ina sa...

jeg og ble veldig rørt av dette, men synes som de andre at det var godt at det gikk bra..

"Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg! Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle."
(Sal. 55:23)

Stjernesol sa...

En skremmende og kjempesterk opplevelse. Det er utrolig hvor godt minner fra tidligere låser seg fast i hodet og når en akutt situasjon dukker opp, kommer alle følelsene flommende over. Som en reaksjon på flere års kamp mot det ene og andre...

Godt at det gikk bra og kanskje godt at dere fikk grått litt alle sammen også? Selv om grunnen ikke var god fra begynnelsen av.

Ta vare på hverandre...

*klem*

coffee-shine sa...

Kjaere Mie. Det har dessverre vaert en alt for lang stund siden jeg har gaatt inn og oppdatert meg selv ved aa lese bloggen din. Men endelig - ikveld! Hm... Jeg tror jeg har graatt hver gang jeg har lest innleggene dine. Og ikke ta det ille opp - det er godt aa lese noe som er saa personlig. -Selvom jeg saa klart ikke unner deg eller dine slike skremmende opplevelser.

Du skriver saa vakkert, og det gaar dypt inn i hjertet mitt det du forteller om bla.a soeskenkjaerligjeten som saa tydelig fikk vise seg. Gud velsigne og verne omm deg og din nydelige familie!

mie sa...

Maria: Ja, det var mange forskjellige følelser inne i bildet der, men heldigvis var det altså ikke noe farlig.
Ha en fin uke selv! ; )

Marie: Wow, det var jammen ikke et verst tilbud. ; ) Bare pass på - plutselig tar jeg kontakt! ; )

Cattinka: Alarmberedskap er ordet...Men vi trodde liksom vi hadde kommet litt videre fra det nå da. Det har vi jo på en måte også, men det ligger altså ikke langt unna.

Ragnhild: At noen ber for oss ser jeg som en stor gave! Takk for det! -Og takk for kompliment. ; )

Ingunn: Ja, det var skremmende. Men altså ikke så farlig som det virket der og da.

Kikkaklaus: Heh, ja du kan sikkert sette deg inn i frykten, du som en gang satt og passet på han om nettene! Det var ikke morsomt i det hele tatt - minnet meg som sagt altfor mye om tidligere tider.

Ina: Oj, nytt "fjes!" Koselig. Og takk for et fint bibelvers... : )

Stjernesol: Godt beskrevet! Det var omtrent akkurat slik det var. Og det slo også meg at kanskje var det like greit at vi fikk gråte litt...

Coffee-shine: Hyggelig å høre at du liker det jeg skriver, og at det rører ved deg. : ) Jeg prøver å ikke alltid skrive triste/dype ting, men det kommer alltids noe innimellom fortsatt. ; ) Sånn er livet liksom...
Håper du fortsatt trives og utfordres i Australia!

Marie Fuglset sa...

Ja mie, come on:)Jeg er klar!:)

Anonym sa...

Hei! Fikk tipset om denne siden fra Sara dansejente:-) Ble helt hektet og leste hele bloggen på to dager... Er helt satt ut over å lese om livet deres. Skjønner ikke hvordan dere i hele tatt overlevde selv. Men det er en nydelig gutt dere har, han virker jo innmari robust. Har grått mange tårer til bloggen deres. Nydelig og ærlig skrevet. Takk for at du deler dette med verden. Hilsen mor (Maria) til også nydelig gutt på 7 måneder.

Stjernesol sa...

akkurat sett dere på tv-pastoren igjen... Bare gråter jeg, du/dere er så sterke. Store mennesker er dere...

Jeg vet ikke hvordan det er å miste sin mamma, men har mistet min pappa og vet hvor nært ting kommer.

hvis du vil kan du lese dette innlegget jeg har skrevet;

http://www.vgb.no/6454/perma/180258/

Håper dagene er fine og at dere nyter vårdager :)

mie sa...

Marie: ; )

Maria: Å, hyggelig med nytt fjes! Imponert over at du orket å lese hele bloggen - og ikke så rent lite beæret over at du syntes det var verdt bryet!!
Prøver å forstå hvem "Sara dansejente" er, er det Sara fra bibelskolen kanskje?? ; )

Stjernesol: Jeg skal få lest det innlegget!
Jeg var faktisk ikke klar over at det programmet ble vist på søndag jeg, selv om jeg visste det kom til å komme snart. Godt jeg ikke snublet over det da, det hadde vært litt sjokk tror jeg...
Har sett den episoden kun én gang, og det tror jeg holder for en stund.
Neste søndag regner jeg da med at det blir begravelsen igjen, hvis ting kommer i samme rekkefølge som sist.

 
Blogglisten