lørdag, mai 26, 2007

Kjære mamma

Hvis du hadde fått bli her i verden hadde du i dag blitt 58 år. I stedet er det i dag 1 år, 6 måneder og 23 dager siden du dro fra oss.

Hva sier man til sin mor på bursdagen hennes, når hun ikke er her? Det er egentlig en absurd tanke. Allikevel føler jeg at jeg har behov for å si noe. Jeg tror nok det er viktigere for meg enn for deg.
Jeg vet heller ikke om du kan se oss her på jorden, eller om denne verden er fjern for deg nå. Det er vanskelig å forstå og forholde seg til døden.

Jeg savner deg utrolig mye. Jeg kan fortsatt ikke fatte at det virkelig er sant at du er død. At jeg aldri skal få snakke med deg mer.
Aldri skal du få ta del i barnebarnas liv, noe du gledet deg sånn til.
Aldri mer skal jeg få telefoner fra deg. Aldri mer kan jeg få legge hodet på din skulder og gråte. Jeg har mistet en av mine sterkeste støttespillere i livet. Det er ikke til å begripe.

Jeg skulle ønske du kunne se at vi har det bedre nå enn da du forlot oss. Samuel, som er oppkalt etter din kjære bestefar, har blitt helt frisk! (Bortsett fra stemmen...) Tenk at det ble som du så hardnakket trodde. Du var helt overbevist om at utfallet skulle bli godt.

Du var også skråsikker på at du selv skulle bli frisk. Du tok dessverre feil.
Du mente Sam og du for alltid ville ha et sterkt bånd på grunn av deres lidelser det året. Alt jeg kan si om det er at jeg skal bidra til at han, og Elissa, får vite hvor engasjert og involvert du var i livene deres. At du elsket dem. På den måten håper jeg de vil føle et sterkt bånd til en person som ga dem så mye.

Som jeg sa i begravelsen din, så har vi mistet så mye. Allikevel har vi fått en stor og viktig morsarv fra deg. En arv vi som dine barn håper å kunne føre videre. Slik lever mye av deg videre i meg, gjennom mine verdier, mine valg i livet, mine uttrykk for kjærlighet til mine barn og så mye mer. På denne måten har du bidratt til hva dine barnebarn får med seg videre i livet. Gjennom dette vil de kjenne deg.

Mamma, jeg er heldig som har hatt deg i livet mitt. Mange har mødre som ikke bryr seg så mye om dem, og som til og med gjør livet vanskelig for barna sine. Det er sånn sett et privilegium å sørge over og savne en god mor som deg, fordi det beviser at jeg har vært et elsket barn.

Min gave til deg i dag får bli min takknemlighet.
Takk for alt du har gitt meg, takk for at du hadde en ubøyelig tro på meg.
Takk for kjærligheten.

tirsdag, mai 22, 2007

1 år siden



Mitt hjerte, min skatt.

I dag bevilger jeg meg en aldri så liten pause fra eksamensjaget. For akkurat ett år siden satt jeg nemlig på et sykehus i Lausanne på et venterom, og det er vanskelig å ikke tenke på det i dag.
Vi var lykkelige over at operasjonen faktisk ble noe av, etter diverse komplikasjoner. (Alt dette finnes under mai- og junifolderene fra i fjor!)
Jeg husker også at både Chris og jeg følte oss merkelig rolige der vi satt og ventet, på tross av at ingen visste hvordan utfallet av operasjonen ville bli. Veldig mange mennesker satt i den stunden og ba for oss, og jeg er sikker på at det gjorde noe med vårt indre.

Jeg har tenkt mye på hvor heldige vi er, særlig i lys av de tingene jeg har skrevet om i forrige post.
Jeg har i de siste dagene blitt slått av undring over hvor bra det har gått med Sam og oss som familie. Tenk på alt som kunne gått galt!! Sam kunne hatt hjerneblødning som nyfødt (noe som er ganske vanlig blant premature), kunne hatt varierende grader av hjerneskade, kunne vært blind eller døv, kunne fortsatt å slite med mat og spising resten av livet, og det var en reell fare for at han aldri skulle bli kvitt tracheostomien.

Mange foreldre av syke barn må gi opp samlivet. Man orker ikke å møte den andres sorg og smerte i tillegg til sin egen. Man ender opp med å skyve partneren bort, fordi ingenting annet enn smerte får plass i hjertet lenger. Glede oppleves uforenlig med virkeligheten. Alt blir meningsløst.
Chris og jeg er fortsatt sammen, og på mange måter har vi en enda dypere forståelse av hverandres indre. Dette er jeg utrolig takknemlig for.

Jeg er som kjent ikke en tilhenger av å fortie sannheten og realitetene. Det provoserer meg når folk vil dysse ned og forskjønne virkeligheten. Jeg får lyst til å si "Se meg! Hør meg! Våg å møte meg der jeg faktisk ER!" Misforstå meg allikevel ikke - jeg er samtidig klar over at det jeg ber om krever mye. Mange har ikke den livserfaring som skal til.

Jeg tror det er viktig å være klar over at utfordingene kanskje ikke er over. Sam har en problematisk stemme (dvs har egentlig ikke stemme), og senskader etter prematuriteten kan oppstå. Forøvrig kjenner vi på "senskader" som familie. Men saken er at vi kan møte disse utfordringene hvis vi er innstilt på det. Det klarer vi ikke hvis vi later som de ikke er der.

Sam er en sterk, tøff og seig liten sjel som ikke gir seg. Ingen utfordringer har sålangt klart å knekke ham. Jeg tenker med gru på hvor mye han har opplevd i sitt vanvittig korte liv! Ingenting har vippet ham av pinnen!!
Han er glad, fornøyd med livet, trives utmerket, har masse humor og utvikler seg helt mormalt. Dette er også sannheten.

Utfordringer vil uansett alltid komme i dette livet. Jeg har tro på at vi skal klare oss, og at Sam skal klare seg gjennom det som ligger foran ham.
Vi har mye å være takknemlig for. Vi har hatt det tøft, men for nøyaktig ett år siden snudde det. Vi har fortsatt et stykke å gå, men retningen på veien vår er nå riktig.


Tett sammen. Tegnefilm er gøy!

mandag, mai 14, 2007

Du må ikke tåle så inderlig vel

Etter at jeg skrev dette har situasjonen med media forandret seg noe, og oppmerksomhet rundt saken ser ikke ut til å være det største problemet denne familien har. Jeg lar allikevel teksten stå som den er; jeg føler fortsatt at hverken jeg eller andre har lov til å tåle denne uretten.

"Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!"
(Fra diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland)

Jeg har tenkt veldig mye på disse ordene i det siste. De har ligget der i bakgrunnen mens tankene mine har kretset nådeløst rundt en grusom sannhet.
Ei lita jente er røvet fra sengen sin.

For meg begynte det med det forrige post beskriver; været og årstiden, kombinert med eksamenstidens slit, minnet meg så intenst om tiden i Sveits i fjor.
Tankene hadde sitt eget liv, ville ikke handle om pensum.

Det var akkurat som om slusene med dette var åpnet for alle slags følelser jeg vanligvis holder gjemt bak en låst dør. Jeg låser ikke med vilje, men jeg trenger å fungere godt i en krevende hverdag.
Den bunnløse sorgen etter mamma kom på en snarvisitt.

Så var det nyhetenes tur. Jeg blir alltid berørt av fryktelige ting som skjer, særlig urettferdighet mot barn. Jeg greier allikevel stort sett å unngå de verste utslagene; det gjør helt enkelt for vondt å ta alt mulig inn.
Men plutselig fikk vi vite at ei jente på syv år og hennes høygravide tante var drept.
Jeg gråt.

Så leste jeg en overskrift jeg ikke vil gjengi, om barn som var rammet av pedofili.
Jeg gråt.

Jeg bestemte meg for at hvis jeg skulle klare å komme meg gjennom eksamen, så måtte jeg eliminere alle inntrykk fra media. Jeg kunne uansett ikke gjøre noe verken fra eller til, og jeg ante at jeg var i ferd med å bli for tynnhudet for mitt eget beste.

Allikevel klarte jeg å få med meg én liten artikkel om Madeleine McCann, 3 år, som ble kidnappet fra sin egen seng for 11 dager siden da familien var på besøk i Portugal.
Ingen vet hvor hun er. Man antar at det er snakk om en internasjonal pedofiliring.
Jeg gråt.

Og jeg gråter enda.

Jeg lurer på om dette for min del dreier seg mye om disse innelåste følelsene, at denne saken er lettere tilgjengelig for meg enn "mine egne". Men samtidig er jeg flink til å lufte mine sorger i blant.
Jeg er fryktelig sliten, og jeg har et bankende morshjerte nå. Min egen datter er 3 år.

I går fikk jeg en såkalt chain-mail som opprinnelig kom fra onkelen til den lille jenta. Der sier han at de nå regner med at hun er tatt ut av Portugal, antagelig til et annet europeisk land. Men få land bryr seg med å fortelle hennes historie og vise bildet hennes!
Dette på tross av at det er utlovet en belønning på 2,5 millioner pund, donert av flere kjente mennesker!
-For ikke å nevne at livet til ei lita jente står på spill!
Og nå ser familien seg rett og slett nødt til å sende ut chain-mail slik at den som vet noe kanskje, bare kanskje, tilslutt får den i innboksen sin. Hvis de i det hele tatt har en innboks.

Hva er GALT med oss i denne verden??

"Du må ikke skylde på åker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!"

Hvor finnes de som kan hjelpe? De som vet noe? De som er villige til å gjøre mer enn det som strengt tatt kreves?

"Jeg roper i mørket- å, kunne du høre
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, men du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!"


Til dere som har fått mail fra meg - vær så snill å send den videre. Helst til venner og kjente i andre land. Kanskje kommer det til slutt til den som vet.

-Og til dere som ber: Husk at det er snakk om en liten, uskyldig, forsvarsløs, redd jente som mangler noen som kan beskytte henne.

"Det du gjorde mot en av mine minste små, det gjorde du mot meg"
(Bibelen)



tirsdag, mai 01, 2007

Jeg må ha utløp....


Umiddelbart før operasjonen


Etter operasjonen - begynnelsen på en ventetid på 6 uker for å se om operasjonen var vellykket...

Som sagt i forrige post så skriver jeg ganske mange innlegg i hodet for tiden! Jeg må bare være streng med meg selv og lese i stedet for å faktisk skrive noe her....

Men greia er at jeg tenker så voldsomt mye når jeg leser...Og ikke alt har noen sammenheng med det jeg leser, så det er sagt.
Det er akkurat som om det er en "telefonlinje" som går rett inn til mitt indre. En linje jeg ikke har tid til å ta samtaler fra i hverdagen. Men når jeg leser har jeg visst ingen sperringer på denne, og alt mulig som kanskje ellers er innelåst inne i underbevisstheten kommer fram.

Ikke all informasjonen som melder seg til tjeneste er ting jeg ønsker velkommen heller. For eksempel har jeg tenkt mye på mamma i det siste, noe som bare gjør meg trist og som minner meg på alt jeg har mistet.
Kanskje jeg føler mer for å lufte dette emnet en annen gang, eller kanskje ikke. Det er fortsatt veldig vondt.

Av den mer behagelige typen inntrykk som strømmer på er alle minnene fra Sveits. Ikke det at alt som skjedde der var hyggelig, men den reisen representerer så mange håp, drømmer, utholdenhet, ren og skjær viljestyrke og oppfyllelsen av våre mest intense ønsker - alt kulminert i seks uker i Lausanne.

Det er været som gjør det. Årstiden. Det minner meg så intenst om hvordan jeg følte meg for ett år siden, da vi først trodde det aldri ville bli noen operasjon og da vi fikk kontrabeskjeden - var det 11. mai tro? (For de som vil sjekke så skrev jeg flittig på bloggen rundt denne tiden ; )
Vi dro 17. mai, og været da var veldig likt som det er nå.

Det er en helt ubeskrivelig følelse jeg får når jeg tenker på Lausanne. På sykehuset CHUV, på Intervalle - der vi bodde. Alle menneskene. Sykepleiere og leger, de vi bodde sammen med. Selvsagt ønsker jeg absolutt ikke å måtte gå igjennom de grusomme ukene hvor Sam lå og strevde med å få til normal pust. Men samtidig ble vi så godt tatt vare på; noen brydde seg, noen syntes Sams tilfelle var interessant, vi var ikke alene lenger.

Tiden fra Sam ble født til vi dro, 16 måneder tilsammen, var en eneste lang ventetid. Livet sto på pauseknappen, alt dreide seg om den mulige operasjonen vi ikke visste om vi kunne regne med. Livet uten den operasjonen virket utenkelig, umulig.
Hver dag var som et marathon å komme seg gjennom.

Kanskje dette forklarer på en veldig grovlinjet måte hvorfor oppholdet i Sveits ble så intenst av følelser. Alt som var viktig i livet var der; den lille familien vår, og håpet.

Jeg greier ikke å forklare det, utover den vage skyggen jeg har skissert, men jeg lengter nesten tilbake til den tiden.
Jeg husker alle detaljer. Luktene. Lydene. Den grusomme, hjerterå smerten. De uendelige timene. Den intense gleden da Sam plutselig og uventet ville spise; vi lo og gråt om hverandre.

Alle disse ekstreme følelsene blir jeg minnet om i disse dager.

Ganske forstyrrende for eksamenslesing kan man si. ; )
 
Blogglisten