tirsdag, mai 22, 2007

1 år siden



Mitt hjerte, min skatt.

I dag bevilger jeg meg en aldri så liten pause fra eksamensjaget. For akkurat ett år siden satt jeg nemlig på et sykehus i Lausanne på et venterom, og det er vanskelig å ikke tenke på det i dag.
Vi var lykkelige over at operasjonen faktisk ble noe av, etter diverse komplikasjoner. (Alt dette finnes under mai- og junifolderene fra i fjor!)
Jeg husker også at både Chris og jeg følte oss merkelig rolige der vi satt og ventet, på tross av at ingen visste hvordan utfallet av operasjonen ville bli. Veldig mange mennesker satt i den stunden og ba for oss, og jeg er sikker på at det gjorde noe med vårt indre.

Jeg har tenkt mye på hvor heldige vi er, særlig i lys av de tingene jeg har skrevet om i forrige post.
Jeg har i de siste dagene blitt slått av undring over hvor bra det har gått med Sam og oss som familie. Tenk på alt som kunne gått galt!! Sam kunne hatt hjerneblødning som nyfødt (noe som er ganske vanlig blant premature), kunne hatt varierende grader av hjerneskade, kunne vært blind eller døv, kunne fortsatt å slite med mat og spising resten av livet, og det var en reell fare for at han aldri skulle bli kvitt tracheostomien.

Mange foreldre av syke barn må gi opp samlivet. Man orker ikke å møte den andres sorg og smerte i tillegg til sin egen. Man ender opp med å skyve partneren bort, fordi ingenting annet enn smerte får plass i hjertet lenger. Glede oppleves uforenlig med virkeligheten. Alt blir meningsløst.
Chris og jeg er fortsatt sammen, og på mange måter har vi en enda dypere forståelse av hverandres indre. Dette er jeg utrolig takknemlig for.

Jeg er som kjent ikke en tilhenger av å fortie sannheten og realitetene. Det provoserer meg når folk vil dysse ned og forskjønne virkeligheten. Jeg får lyst til å si "Se meg! Hør meg! Våg å møte meg der jeg faktisk ER!" Misforstå meg allikevel ikke - jeg er samtidig klar over at det jeg ber om krever mye. Mange har ikke den livserfaring som skal til.

Jeg tror det er viktig å være klar over at utfordingene kanskje ikke er over. Sam har en problematisk stemme (dvs har egentlig ikke stemme), og senskader etter prematuriteten kan oppstå. Forøvrig kjenner vi på "senskader" som familie. Men saken er at vi kan møte disse utfordringene hvis vi er innstilt på det. Det klarer vi ikke hvis vi later som de ikke er der.

Sam er en sterk, tøff og seig liten sjel som ikke gir seg. Ingen utfordringer har sålangt klart å knekke ham. Jeg tenker med gru på hvor mye han har opplevd i sitt vanvittig korte liv! Ingenting har vippet ham av pinnen!!
Han er glad, fornøyd med livet, trives utmerket, har masse humor og utvikler seg helt mormalt. Dette er også sannheten.

Utfordringer vil uansett alltid komme i dette livet. Jeg har tro på at vi skal klare oss, og at Sam skal klare seg gjennom det som ligger foran ham.
Vi har mye å være takknemlig for. Vi har hatt det tøft, men for nøyaktig ett år siden snudde det. Vi har fortsatt et stykke å gå, men retningen på veien vår er nå riktig.


Tett sammen. Tegnefilm er gøy!

9 kommentarer:

Elisabeth Jones sa...

Hei Mie:)
Var jeg som skrev en hilsen for to innlegg siden, og underskrev med elisabeth j,( så du skjønte
det var meg....) Du imponerer meg sånn!!! Og du har en enorm innsikt i hvordan det er å være menneske, og et som faktisk takler å være menneske når livet gjør vondt lenge....Måtte de neste dagene og ukene dine og deres være fyllt av glede og overskudd og masssssssse varme og klemmer fra Gud......

Elisabeth

Grete sa...

Det har ingen hensikt å forskjønne virkeligheten nei. Mye bedre å se ting som de virkelig er. Skrev om det i dag jeg også.
Synes det er så flott at dere deler historien deres med andre. Det er så godt å lese om ekte mennesker og ekte liv. Gode tanker til deg fra meg. Og en klem :)

Amelie78 sa...

Sterkt, Mie! Jeg beundrer deg. Og ja til ærlighet og sannhet. Livet må få romme både sorg og glede. Handler vel litt om å favne det - slik jeg også er opptatt av.

Glad i deg.

Lykke til med lesinga og eksamen!

Hildeklem

Amelie78 sa...

Så jenta har begynt med tattoos, ja... ;-) Så det nå. Hihi.

Anonym sa...

Tenkte jeg bare ville meddele deg sitatet:
"som din dag er, skal din styrke være". I betydningen, Han der oppe kompenserer for vår svakhet i enkelte stunder. Synes det er et fantastisk ord!

xx
Catty

Maria sa...

Vel tilbake i Polen etter et par dager hjemme, har jeg plutselig tid til å oppdatere meg selv till, og jeg blir, som alltid, truffet av å lese din blogg. Dere er en tøff familie, har en historie som på mange måter er unik, og ja - dere har fortsatt en veg å gå, men jeg og flere med meg, tenker på dere!!

Lykke til med alt, ikke bare eksamen, men det også!

Linda sa...

Syns det er heilt utrulig kor bra det har gått med Sam, og eg kryssar fingrane for at det skal gå bra videre og!

Dessuten; det er merkeleg kor sterk ein er dersom ein MÅ vere det!

mie sa...

Elisabeth: Takk for det...Jeg håper også på noen bedre dager snart, hvor det går an å få hvile litt. Eksamen og alle tanker tar på..

Grete: Takk for kommentaren om "ekte mennesker og ekte liv", det ble jeg glad for. : ) Og takk for klemmen - den varmet. : )

Amelie: Ja, det handler vel om å favne begge deler. Og det er vel snakk om en modningsprosess å kunne gjøre det. Skulle bare ønske det ikke gjorde så vondt..
Glad i deg også, og lykke til til deg også! (Og Elissas tatovering er fra yoghurtpakkene vi kjøper. Vi må snart gjemme dem vi får, for de gamle vaskes så sakte av!! ; )

Catt: Ja, det er et sitat jeg har tenkt mye på og har holdt meg fast i gjennom alt sammen. Takk for påminnelsen. : )

Maria: Takk for det! Snilt av deg.

Linda: Ja, det er faktisk ganske utrolig! Han er en tøffing. Og det med at man finner styrken når man må, det er prøvd og erfart ja...

Anonym sa...

Hei, lykke til i lesingen- det går sikkert fint tipper jeg! .. selv om du ikke skulle tro det selv;)

Fyttig rakkern jeg gleder meg til jubelinnlegget når du er ferdig med siste eksamen!! ;)
Bless!
catt.

 
Blogglisten