tirsdag, mai 01, 2007

Jeg må ha utløp....


Umiddelbart før operasjonen


Etter operasjonen - begynnelsen på en ventetid på 6 uker for å se om operasjonen var vellykket...

Som sagt i forrige post så skriver jeg ganske mange innlegg i hodet for tiden! Jeg må bare være streng med meg selv og lese i stedet for å faktisk skrive noe her....

Men greia er at jeg tenker så voldsomt mye når jeg leser...Og ikke alt har noen sammenheng med det jeg leser, så det er sagt.
Det er akkurat som om det er en "telefonlinje" som går rett inn til mitt indre. En linje jeg ikke har tid til å ta samtaler fra i hverdagen. Men når jeg leser har jeg visst ingen sperringer på denne, og alt mulig som kanskje ellers er innelåst inne i underbevisstheten kommer fram.

Ikke all informasjonen som melder seg til tjeneste er ting jeg ønsker velkommen heller. For eksempel har jeg tenkt mye på mamma i det siste, noe som bare gjør meg trist og som minner meg på alt jeg har mistet.
Kanskje jeg føler mer for å lufte dette emnet en annen gang, eller kanskje ikke. Det er fortsatt veldig vondt.

Av den mer behagelige typen inntrykk som strømmer på er alle minnene fra Sveits. Ikke det at alt som skjedde der var hyggelig, men den reisen representerer så mange håp, drømmer, utholdenhet, ren og skjær viljestyrke og oppfyllelsen av våre mest intense ønsker - alt kulminert i seks uker i Lausanne.

Det er været som gjør det. Årstiden. Det minner meg så intenst om hvordan jeg følte meg for ett år siden, da vi først trodde det aldri ville bli noen operasjon og da vi fikk kontrabeskjeden - var det 11. mai tro? (For de som vil sjekke så skrev jeg flittig på bloggen rundt denne tiden ; )
Vi dro 17. mai, og været da var veldig likt som det er nå.

Det er en helt ubeskrivelig følelse jeg får når jeg tenker på Lausanne. På sykehuset CHUV, på Intervalle - der vi bodde. Alle menneskene. Sykepleiere og leger, de vi bodde sammen med. Selvsagt ønsker jeg absolutt ikke å måtte gå igjennom de grusomme ukene hvor Sam lå og strevde med å få til normal pust. Men samtidig ble vi så godt tatt vare på; noen brydde seg, noen syntes Sams tilfelle var interessant, vi var ikke alene lenger.

Tiden fra Sam ble født til vi dro, 16 måneder tilsammen, var en eneste lang ventetid. Livet sto på pauseknappen, alt dreide seg om den mulige operasjonen vi ikke visste om vi kunne regne med. Livet uten den operasjonen virket utenkelig, umulig.
Hver dag var som et marathon å komme seg gjennom.

Kanskje dette forklarer på en veldig grovlinjet måte hvorfor oppholdet i Sveits ble så intenst av følelser. Alt som var viktig i livet var der; den lille familien vår, og håpet.

Jeg greier ikke å forklare det, utover den vage skyggen jeg har skissert, men jeg lengter nesten tilbake til den tiden.
Jeg husker alle detaljer. Luktene. Lydene. Den grusomme, hjerterå smerten. De uendelige timene. Den intense gleden da Sam plutselig og uventet ville spise; vi lo og gråt om hverandre.

Alle disse ekstreme følelsene blir jeg minnet om i disse dager.

Ganske forstyrrende for eksamenslesing kan man si. ; )

12 kommentarer:

Elin Maria sa...

Jeg tok meg tid for noen uker siden til å lese gjennom innleggene fra rundt den tiden. Veldig rørende. Rart hvordan vi mennesker henter frem en enorm styrke når vi virkelig trenger det.


Og våren... Den frembringer alltid et kildevell av følelser man har kjent før, og masse minner kommer opp. Skal tro hvorfor? Er ikke sånn med andre årstider, i alle fall ikke så mye. Morsomt at det ikke bare er jeg.

Ragnhild og tyven sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Ragnhild og tyven sa...

Eg har det ganske likt. Det der me at tanker å følelser strømme på. Får så lyst te så mye aent, så masse energi.

E i samme båt, hvis det e trøst;)

Tror at når eksamen virkelig nærme seg så blir eksamenslesingen effektiv;).

Masse lykke te:)

Bless.

Ragnhild

Anonym sa...

å ha et rikt liv, og god helse er kanskje viktigst når alt kommer til alt.
men eksamener kjennes vel ganske så viktig det også...
likevel viktig å telle hver milepæl underveis også. dette går så fint så!
cattinka, med el- klem (begrep introdusert av amelie), og betyr eksamensklem;)

Anonym sa...

eksamen- lesings klem ja... skulle det stå!

Strikkelaura sa...

Hei Mie!
Jeg har mysa litt på deg i forelsningen om det er deg fra TV-pastoren, for det har jeg nemlig vært ganske tilhenger av. Har fått med meg hele historien deres...derfor var det litt absurd og plutselig se deg på skolen og i forelsningene.

Hvilken linje går du??

Var glad jeg fant denne bloggen, sånn at jeg kan lese at det går bra med Sam. Har tenkt mye på dere!!

Masse lykke til på Makroen i morgen, synes du er kjempe tøff!
Jeg gruer meg masse, og har egentlig gitt opp og lese..det er jo UMULIG og huske alt..

Klem Nina/medstudent

Elisabeth J sa...

Kjære Mie:) Har tenkt på det siste du skrev, må skrive litt tilbake til deg. Å ta imot uønskede tanker og følelser er kanskje noe av det vanskeligste vi kan gjøre, tørre å kjenne på det vi skulle ønske var annerledes, kjenne på smerten... Jeg har ikke mistet mamma eller nesten mistet en sønn, så jeg vet ikke hva det innebærer...Men har opplevd andre ting i livet som har skapt sterke og vonde følelser jeg ofte har ønsket meg bort fra. I møte med det vanskelige har jeg etterhvert funnet ut at jeg har båret det med meg som ubearbeidet sorg. Det har vært en lettelse å kunne kjenne på følelsene lenge nok til å godta dem fordi de kommer av en grunn. Det vil aldri føles rettferdig at mamman din ikke er der for å dele dagene og de små store tingene med deg, men kanskje derfor kan det være godt å godta at savnet er vanskelig å leve med selvom det har gått en tid, godta at det er fryktelig å ikke ha henne der...Hvis det er sannheten....Også tror jeg de vanskelige følelsene etterhvert kan ha et potensiale i seg til å hjelpe oss å ta imot oss selv som hele mennesker(kanskje det siste jeg trengte å høre i perioder hvor livet var dritt ,selv om det var sant)

...."I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd, og gjøre de sønderknustes hjerter levende"
Jes 57:15b

Så fantastisk at det er Han som gjør våre hjerter levende!!!!Han ER NÆR, og ALLE hans ord er sannhet...

Klem

mie sa...

elin maria: Hehe, ja det synes jeg også; at det er godt å høre at man ikke er alene om dette!

Ragnhild og tyven: Som sagt bra å høre at man ikke er alene! ; )
Tror teorien din holder, i allefall har jeg lest i 8 konsentrerte timer i deg før eksamen i morgen!

Cattinka: Det kan være fort gjort å miste perspektivet ja! Selv om jeg tross alt har lært endel om hva som faktisk er viktig i livet.
Lykke til til deg også! ; )

Strikkelaura: NÆ! Hehehehe! Morsomt! Jeg har tenkt det noen ganger - at i så store auditorier kan det jo hende at det er noen som kjenner meg igjen, og at det er litt rart...men egentlig hadde jeg slått det fra meg, fordi jeg ikke har merket noe på noen egentlig. (Bortsett fra ei som mente jeg virket så kjent, men som ikke kunne plasserer meg...før jeg nevnte Tv-Pastoren;) Tenkte at det sikkert ikke var noen på BI som hadde sett programmene! ; )

Jeg går på Kultur og Ledelse, hva går du på? Gikk inn på siden din, men der var det ikke noe bilde av deg nei - bare masse fine strikkede ting! (Jeg liker også å strikke, men gjør det ikke så ofte)

Jeg har også gitt meg nå, selv om jeg falt for fristelsen til å styrtlese litt på slutten. Og det selv om jeg også har forstått at det er UMULIG å huske alt....LYKKE LYKKE TIL til deg også!!!!!

(Og hvis du vil "påvirke" Tv-Pastoren til å lage oppfølgende episoder kan du sende en forespørsel til redaksjon@tv-inter.no. ; ) Da får Tv2 se at folk fortsatt er interessert, så tv-pastoren "får lov" ; )

Strikkelaura sa...

Jeg hadde tenkt å spørre deg her en dag om det var deg (jeg satt rett forann deg), men turte ikke. Hehe, men så på det forrige søndag og nevnte for kjæresten min "det mmmåååå være hun i klassen min!!"

Jeg går markedsføring, synes det har vært gøy så langt.
Men jeg frykter sterkt for at jeg stryker på makroen, men det får bare være. Jeg får heller konstere meg om det andre eksamnene og ikke bruke alle enegiene på denne.
Vi ses kansje på Hasle i morgen da, og ser jeg deg så skal jeg kansje driste meg til å si hei! =)

(Bloggen min er hobbyrelatert, elsker å strikke!!!)

Maria sa...

Dagen i dag var en av de dagene da jeg i stedet for å lese til eksamen, leser blogger og oppdaterer meg på fornutige og ufornufitge ting ;)

Men alltid når jeg leser din blogg, blir jeg fasinert. Over måten du skriver på, over hva dere har kjempet dere gjennom, og styrker dere viser.

Jeg skriver dere, selv om det er du som fører "pennen", for det er jo familien i helhet du så ofte skriver om.

Igjen, lykke til med lesing, eksamener kommer og går de, men det er ikke det viktigste i livet, egentlig (det kjennes bare av og til som om en burde tenke at det var det.. eller noe..)

Hilsener fra sommer varme Krakow :)

Grete sa...

Kanskje du lengter tilbake fordi sånne situasjoner gjør at vi virkelig kjenner at vi lever. Kjenner sorg, smerte og glede over viktige ting, ikke "uviktige" ting som en eksamen (forstå meg rett.) Synes du skal ta deg tid til å skrive jeg. Når du får utløp for tanker og følelser, blir det kanskje lettere å konsentrere seg om lesinga etterpå. Jeg har funnet ut at å skrive er et av mine grunnleggende behov :)

mie sa...

Strikkelaura: Hvordan gikk det? Har hørt at mange har klagd til skolen på for lite tid og for vanskelige oppgaver...Og de aller fleste jeg har snakket med lurer på om de i det hele tatt sto! : (

Du sa ikke hei men ; ) du så meg kanskje ikke? Si hei neste gang da! Vi ses vel kanskje i morgen? Lykke til!! Masse pensum..huff

Maria: Du har så rett så rett...eksamener kommer og går...og de er ikke det viktigste i livet. Lykke til til deg, og takk for fine ord - ble glad jeg ; )

Grete: Jeg har tenkt mye på det rådet ditt. Det har på en måte blitt enda mer aktuelt etter at jeg skrev dette innlegget. Og jeg har ikke hatt tid til å skrive...men skal gjøre det snart nå kjenner jeg. Kanskje allerede i kveld.

Og det er sant at jeg følte meg levende i Sveits; alle sanser og følelser var skjerpet fra begynnelse til slutt. Det var i sannhet intenst...Og det viktigste i livet mitt var i ferd med å skje. "Alt" hvilte og falt på de ukene - hele resten av livet mitt og vårt som familie ble bestemt der. Ikke rart jeg husker alt så godt..

 
Blogglisten