mandag, oktober 29, 2007

Rundkjøringen



Jeg tenkte så det knaket i sommer, fordi jeg tror det er smart å være gjennomtenkt i sine valg. Jeg godtar, noe motvillig kanskje, at veien blir til mens man går og at man kan bli overrasket - uansett hvor mye man har tenkt tingene igjennom. Allikevel vil jeg slå et slag for planlegging! Viktige spørsmål som: Hva er målet, hva er viktigst i livet mitt, hvordan fordeler jeg energien min på beste mulige måte, og hva er motivene mine, bør rett og slett tenkes nøye gjennom.

Etter mye om og men har ting lagt seg litt mer på plass. Jeg kan ikke påstå at kartet plutselig ble helt leselig eller at det sto noe særlig mer på skiltene ved andre og tredje runde (eller femte og sjette) i rundkjøringen, men jeg tok nå den veien ut som virket mest rimelig. Jeg tror det ble bra til slutt!

Det jeg kan "avsløre" i dag er at jeg har trappet ned på skolen. Jeg tar tre i stedet for fem fag denne høsten, så får vi se hva jeg gjør til våren. Grunnen til dette er blant annet at jeg fikk magesår i sommer, antagelig på grunn av stress. Fjoråret var preget av mas og kjas uten like, og jeg ble slitt i alle retninger mellom skole, familie, venner (som jeg knapt nok rakk å hilse på det året..), dårlig samvittighet, ettervirkninger av de voldsomme påkjenningene vi har vært gjennom og generelt lite å gå på. Jeg brukte visst opp det meste av reservene mine i 2005 og 2006.

Utdanning har for så vidt vært både utviklende og et kjærkomment avbrekk fra den ekstreme hverdagen jeg hadde fått; jeg hadde et akutt behov for å komme meg ut av leiligheten jeg var lenket til med Sam og for å tenke på noe helt annet. Men som sagt hadde jeg lite overskudd å gå på, og jeg hadde tross alt to små barn hjemme å ta meg av. At det gikk i det hele tatt er et resultat av min beinharde selvdisiplin, som på mange måter også er min fiende.

Summen av det hele ble altså at jeg måtte tenke meg grundig om i sommer. Hva ville jeg? Og hvorfor ville jeg det? Hva er viktig i livet mitt, og i livene til de jeg er mest glad i? Man må ikke glemme disse tingene, for plutselig en dag er barna blitt store, tiden har gått, og man sitter i verste fall igjen med angeren. Sånn vil jeg ikke få det, og det er delvis mitt ansvar.

Jeg tar det altså litt mer med ro denne høsten, og prøver tappert å senke både skuldrene og kravene. Det er ikke så helt enkelt, og noen ganger lurer jeg på om jeg enda ikke har fått giret ned til et akseptabelt turtall etter den katastrofale tiden. Hm...Hvor lang tid skal det ta tro?

7 kommentarer:

ingunn sa...

Så bra for deg Mie. Det hørtes ut som et lurt valg. Håper du får en velsignet høst og at du får tid til å kose deg litt, både med famliien og med studiene.

Elin Maria sa...

Reflektert og gjennomtenkt. TAKK for en god tekst. Den talte til meg. Skulle ønske flere tok slike runder som deg. GUD velsigne deg!

Maria sa...

Det høres lurt ut, ting tar tid. Og som du sikkert leste på bloggen min, like ettter dette med glede og savn: jeg tror rett og slett av vi bare kan leve i takt med oss selv...

Ha en fin høst!

Amelie78 sa...

Utrolig bra skrevet - og utrolig viktig innhold! Takk for at du deler! Det er fint å lese både som blogger (gode tanker) og som venn. Godt å høre du har roet ned. Jeg tror du har gjort et riktig valg. Det kan lett gå galt om man lever under for sterkt press og stress. Driver med en liten serie om utbrenthet på bloggen om dagen.

Vi snakkes! Er fryktelig glad i deg! Håper vi sees snart igjen!

Gode klemmer fra H.

mie sa...

Ingunn: Jeg tror det var et både lurt og nødvendig valg i grunn. Jeg prøver å kose meg innimellom, men må innrømme at det sitter langt inne...Jeg håper jeg snart lærer å senke skuldrene. -Og studiene, det må jeg bare si at jeg er laaaangt forbi å kunne kose meg med det....har aldri kost meg med det heller!

Elin Maria: Takk! Så fint å høre at det taler til noen, det jeg tenker på!

Maria: Ting tar tid ja, det er sikkert...Jeg synes å skulle leve i takt med seg selv rett og slett er en utfordring, med alle krav man har fra alle kanter. Men helt klart et mål.

Amelie: Jeg fikk med meg det du skrev om utbrenthet i går etter at jeg la ut min post, og det passet så godt å lese det akkurat da! For å være veldig ærlig så prøver jeg nok fortsatt å unngå å møte veggen, og derfor roer jeg ned. Enkelt sagt.
Er fryktelig glad i deg også : )

Maria sa...

Det gjelder å stille litt mindre krav til seg selv, og å skruve av litt av verden rundt. Vanskelig, ja! Men jeg tror det er mulig, prøver iallefall å si det til meg selv.

Grete sa...

Det høres ut som du har tatt et veldig riktig og klokt valg, Mie. Jeg tenker sånn som deg jeg også, jeg vil ikke jobbe livet av meg nå, og så sitte med anger overfor ungene om noen år... Godt å høre at du har fått mer klarhet i fremtiden. Det er ikke behagelig å sitte fast i sånne rundkjøringer.

 
Blogglisten