lørdag, november 03, 2007

To år siden


Jeg vil for en gangs skyld bruke et bilde hvor mamma ikke var syk. Dette er fra et besøk hos morfar høsten 2003. Mamma rakk forøvrig såvidt å se faren sin til graven før hun selv ble syk og døde.

Kjære mamma

Det er altfor fint vær i dag. Jeg ser ut av vinduet mitt, og der skinner solen overraskende mye. Jeg kan ikke huske annet enn at det var kaldt, grått høstvær den dagen du døde, og dagen vi fulgte deg til graven. Det er mulig jeg husker feil, at været vi hadde inni oss de dagene overskygget de fysiske omstendighetene - jeg vet ikke.

På én måte er det kanskje bra at solen skinner, som liksom for å markere livskraft. Det er noe ubønnhørlig over det, livet tillater ikke at jeg blir værende i sorgen lenger enn strengt nødvendig. Det er noe insisterende, en naturlov. Samtidig som det utfordrer meg forstår jeg at det er det riktige, livet må få gå videre.

Jeg savner deg vannvittig mye mamma, og det sjokkerer meg fortsatt å tenke på at du er borte. Det gjør nesten for vondt å innse at du ikke skal få ta del i livene til barnebarna dine. Og nå skjer snart det som måtte skje: Det første barnebarnet du ikke skal få se er på vei.

Jeg har for lengst skjønt at sorg er noe man må lære seg å leve med. Den blir ikke borte, og tiden leger ikke på samme måte som den leger andre sår. Den store forskjellen nå sammenlignet med for to år siden tror jeg må være at jeg ikke lenger er i ferd med å plukke opp telefonen for å ringe deg. Sakte men sikkert har det sunket inn at du ikke lenger er i andre enden av tråden.

Jeg skulle så ønske du var her, og forstår ikke hvorfor du ikke er det. Jeg orker ikke å tenke på alt du har gått glipp av, og alt vi har gått glipp av og mistet. Det er rett og slett meningsløst at du ikke er her hos med oss. Jeg kan bare trøste meg med at du har det bra nå, og at du slipper de grusomme smertene du hadde.
Og én dag møtes vi igjen.

Mamma. Mamma´n min......Jeg savner deg. Jeg lengter etter deg.



Sam legger roser på graven





Elissa fant ut at hun skulle pynte graven med hasselnøtter hun fant på bakken


Sam ble med på pyntingen med nøtter. De ble veldig fornøyde med resultatet! Det var første gang de ble med til graven.

10 kommentarer:

Charlotte sa...

Kjære Mie!!

Tenker masse på deg og dine...

Charlotte

Anonym sa...

Hei Mie!

Ville bare si at jeg synes Solvieg var så flott! Forstår så godt at denne merkedagen er vanskelig... Samtidig kan det være godt å huske de man var så glad i. På en måte lever de videre i våre minner og historier. Selv om det er 19 år siden faren min døde, og minnene kun er svake, så husker jeg dagen han døde som om det var i går og denne merkedagen er alltid tyngre enn andre dager. Det er nok som du sier, at sorgen er noe man må leve med, den endrer kanskje bare farge og fasong gjennom årenes løp...

Tenker på deg!

Varm klem fra Ellen Beate

Maria sa...

Dette er tanker som er vonde å lese, samtidig som de er gode. Fordi en ser hvor mye moren din betydde for deg, og hvor mye du fortsatt bærer med deg av det hun gav videre.

Noen ord som har fulgt meg de siste årene, og særlig igjen dette året er som følger:

You can't prevent the birds of sorrow from flying over your head, but you can prevent them from building their nest on it...

Jeg tror det er mye sant i det. En skal ta sorgen med seg og ta den på alvor. Ta den for det den er rett og slett, og ikke undergrave den. Men en må videre, opp og frem. Og huske det gode, det som var, og det vi har.

Det virker som om du er god på det, tenkte bare ordene kunne være fine.

Strikkelaura sa...

Mie, GRATULERE MED babyen i magen (for nå er det vel en baby?!)!!!
Jeg har ikke vært så mye på nett i det siste, så jeg har ikke fått det med meg før nå.
Nå ble jeg kjempe glad, så utrolig gøy!! Det unner jeg deg/dere masse! =)

Fra lykke til sorg, det er så utrolig trist å lese om mammaen din. Jeg kan ikke forestille meg hvor forferdelig det kan være.
Tenker på deg!

(Håper jeg ser deg en dag på skolen, så jeg endelig kan si hei til deg! for du fortsetter vel?!)

Stor klem til deg

Silje M Fagervik sa...

Du er så utrolig flink til å skrive.. du griper alle våre hjerter. Takk for din åpenhet. du inspirerer! Klem

elisabethj sa...

Kjære Mie:)
Gratulerer med nummer tre!!Lenge siden jeg har kommentert her, så nå var det på tide!-Og takk for koselig hilsen på bloggen min:)

fikk bare så lyst til å VELSIGNE deg og dine med Guds velsignelse inn i de neste dagene og ukene, for han ER virkelig her! I dag da jeg satt i stillhet for meg selv kjente jeg såååå tydelig at Han bare var der og tok på meg med sin fred.....Såå enkelt og helt gratis........Alltid er vi I GUDS HENDER gjennom gråt og glede, savn og forventning-alt det livet inneholder........Og Han ER der, og han gråter med oss og lyser over oss sin fred........:

"Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt LYSE OVER DEG, og være deg NÅDIG....
Herren løfte SITT åsyn på deg og gi deg SIN FRED".....Amen

Strikkelaura sa...

Mie, kan du sende meg mailadressen din?
Du kan gjerne sende den på mail min.

strikkelaura@gmail.com

Skulle ha spurt deg om noe ;)

coffee-shine sa...

Kjære, kjære Mie. Nok en gang sitter jeg og gråter foran bloggen din. Det er så sterkt, nesten for sterkt å lese. Men jeg tror (vet) at det er nødvendig også. Takk for at du legger ut dette. Du gjør ære på mammaen din på en fantastisk måte. Vakkert.

Ellers vil jeg jo si gratulerer så mye med den som vokser inni magen din!

Må du og din herlige familie være velsignet, og ha en så rik og fredfull advent som overhode mulig.

Klem Synnøve

Carro sa...

Hei Mie,
jeg sitter på Harstad Sykehus sammen med min mamma. I forrige uke oppdaget jeg bloggen din ved en tilfeldighet.

Mamma har tykktarmskreft, og kommer antakelig å dø før jul. Jeg har sittet her i to uker, og prøvd å bruke tiden rett. Sammen med mamma. Det å ha en mamma på tidsfrist, er så absurd. Selv om ting er fredelig, at vi har øyeblikk hvor man nesten glemmer hva som skal skje, så kommer logikken alltid inn. Da føler jeg nesten at hodet imploderer.

Jeg har funnet sånn ro i å lese dine innlegg, for det er så deilig å vite det kommer et liv etterpå.

Takk for at du har delt vanskelige deler av livet ditt med vilt fremmede. Du skal vite at jeg har satt veldig stor pris på dette.

mie sa...

Charlotte: Takk for det

Ellen-Beate: Takk for kommentaren. Mamma var flott ja...og jeg er heldig som har gode minner.

Maria: Tusen takk for de gode ordene. Det er en tid for alt, både for å sørge, la alt velle over seg, og å rette blikket framover og oppover. Og noen ganger trenger man å ta noen dypdykk tilbake før man er klar for noen skritt videre.

Strikkelaura: Takk for det, og jo - jeg kommer til å fortsette selv om det ikke blir mer enn to fag sannsynligvis nå på våren. ; )

SIlje: Takk for det, og takk for kommentar!

Elisabethj: Takk for de gode ordene, de var gode å lese.

Synnøve: Takk! Håper du koser deg med julen ; )

Carro: Jeg leste innlegget ditt med en gang jeg fikk det og har lenge villet skrive et svar. Eksamen og en harddisk som streika har gjort sitt, men jeg har tenkt mye på deg siden du skrev til meg. Jeg ble veldig beveget av det du skrev, både på grunn av situasjonen som jeg kjente så godt igjen og fordi noen faktisk har funnet innleggene mine nyttige.

Jeg vet nesten ikke hva jeg kan si til deg, annet enn at jeg forstår så inderlig godt hva du sier; jeg kjenner meg igjen i følelsen av absurditet og hode-implodering...

Lurer veldig på hvordan du har det. Om slutten har kommet enda, hvordan julen blir for deg og dine.
Jeg håper du leser dette en dag, selv om jeg har vært veldig treg med å få svart.

Jeg tenker på deg og føler med deg.

 
Blogglisten