Å se seg selv på tv

Ja, der satt jeg altså, forrige søndag.
Jeg tror jeg satt med laptop´en på fanget, barna surret rundt på gulvet (altså; nå fikk jeg rare assosiasjoner av det uttrykket, men de lekte altså...), og tv´n sto på i bakgrunnen. Jeg hadde ikke reflektert over at klokka nærmet seg seks, og hadde ikke tenkt noe særlig over hvorvidt jeg skulle se på Tv Pastoren den dagen. Vi hadde heller ikke fått med oss de to første episodene, det føltes liksom litt for....rart. Litt for nært. (Dessuten kan vi som sagt se det når som helst på dvd!)

-Plutselig hørte jeg en stemme i bakgrunnen som sa noe sånt som "...vi skal treffe Mie og Chris som må på sykehuset med sin lille baby" Iiiiiiiik!!!! Det var "hallomannen"!!
Jeg var i grunn sånn tålelig forberedt på å se meg selv, men jeg hadde ikke tenkt over at en eller annen person skulle lese opp navnene våre på forhånd! Det var rart! Rett og slett litt surrealistisk å sitte der på sofaen, ane fred og ingen fare, og plutselig sier tv´n navnet mitt! Veldig, veldig....surrealistisk!

Jeg måtte bare le av det absurde i det hele, og ropte på Chris: "Skyndt deg! De sier navnet ditt her på tv´n!" Etter reklamen "skjedde det igjen" - like merkelig! ;)

Det rare er at vi antageligvis har blitt "vant til" (i den grad dét går an) å se oss selv brette ut livet, gråte og være sårbare, mens det å høre navnet sitt uttalt av en eller annen ukjent hallomann, DÉT var liksom rart!!!

Nå skal det jo sies at dette er en reprise, og sånn sett er det ikke noe nytt og ukjent i dette å skulle dele vår historie med andre. Det er jo bare samme historien. ; ) Litt ubevisst har vi nok også tenkt at det er det samme publikummet, men det er ikke nødvendigvis tilfelle! Vi har allerede fått noen tilbakemeldinger fra folk som tror programmene er nye. Følgelig tror de situasjonen fortsatt er som den var i fjor, til og med noen på jobben til Chris spurte! Chris har også hørt rykter om at det ble spurt i gangene om vi hadde fått enda et prematurt barn. ; )
(Det gjør ingenting altså, det er bare morsomt.)

-Men dette å plutselig høre navnet sitt sagt i intervallet mellom et program og reklamen, det var rart gitt! Det var såpass rart at jeg tror jeg er nødt til å sjekke ut om det skjer igjen i kveld. Da får jeg meg i såfall enda en vantro latter!

Bursdager overstått!

Ja, det er ikke så lett å være 3 og nesten 2 år og skulle stå stille+smile+sjarmere på én gang! Det er fort gjort at man da blir litt rampete i steden....






Ikke ETT bilde ble bra, og jeg tok MANGE! Men av ca 20 av Elissa alene, som fylte tre den dagen, så ble i allefall dette bra:


Så var det Sam sin tur til å ha bursdag, og igjen ble det vanskelig å få til bra bilder...Jaja.


"Hva har jeg fått tro?"


I dyp konsentrasjon over de nye lekene!

Da var det jeg kaller "bursdagsmåneden" over for denne gang! Fra ca midten av desember til slutten av januar har nemlig broren til Chris, søsteren min, Elissa, Sam, jeg og pappa bursdag, i tillegg til at det er jul midt i det hele! En DYR måned kan man også kalle det, alt ettersom...Men da er i allefall de fleste bursdagene overstått, og resten av året blir relativt billig!

Jeg føler det nødvendig å minne alle på, som den beskyttende moren jeg tross alt er, at Sam egentlig ikke er 2 før i slutten av april. Folk glemmer fort at det ikke kan forventes at han skal ha hoppet over tre og en halv måned i utvikling. ; )

Men bortsett fra det så går det veldig bra med han nå! Han går jo endelig, og er blitt ganske trygg etterhvert. Han er utrolig søt der han spankulerer avgårde på spinkle, strømpebuksekledde bein, med skuldrene heist ørlite grann opp og knyttede never som hjelper til med balansen på hver side. Han er meget godt fornøyd med seg selv, og prøver å gå fort nok til at det kan kalles "løping" der han halser avgårde etter Elissa! Han hermer etter absolutt alt hun gjør! ; )

Elissa er for eksempel fryktelig glad i å se på film, og kommer stadig trekkende med dvd´er som hun vil vi skal sette på. Sam plukker også opp en dvd, kommer til oss med den, glisende fra øre til øre. Vi sier "nei Sam, ikke film nå". Han gliser fortsatt like mye, tenker vel noe sånt som "nei nei, da får jeg snu igjen da!", går tilbake, legger fra seg dvd´en - og plukker opp en NY! ("Bedre lykke neste gang!") Han tasser like blid tilbake til oss med den nye filmen, får samme svar (denne gangen under febrilsk skjuling av brede flir og fnising på foreldresiden), og gjentar så hele prosessen. Igjen og igjen!
-Det ER en mulighet for at han ikke helt skjønner poenget med disse boksene med blanke, runde ting inni. Men så lenge Elissa mener det er verdt å holde på med dette, så er han villig til å prøve også! ; )

Da var ferien over....

...Og den var altfor kort!!!

Dette kunne vært meg, siden jeg nå skal prøve å forstå hva i huleste faget "statistikk" dreier seg om

Note to self:
Ikke planlegg for mye for neste ferie!

Jeg føler rett og slett ikke at jeg har hatt noe særlig til pause, men det er ingen bønn: Nå er det på´n igjen! Jeg har den "glede" å stå foran det mange betegner som det tøffeste halvåret i utdanningen, med flere tunge fag. Det er bare å brette opp armene! Når dét er sagt, så er det også veldig tilfredsstillende å lære nye ting - som man ellers aldri ville tenkt på en gang! Og alle eksamener før jul gikk kjempebra - nå har jeg fått alle resultatene. ;)

Selv om det er stas å merke at man plutselig forstår mer av hva som skrives i Dagens Nærlingsliv og økonomisidene i Aftenposten, så kan man jo lure litt på hva man skal med all denne kunnskapen. Kanskje jeg skal bli aksjespekulant?? Jeg synes jeg ser det!!
Blir spennende å se hva det blir til etterhvert. :)

Jeg starter i allefall det nye året med å prøve å planlegge livet mitt enda bedre: Her skal det prioriteres!! Jeg har vært gjennom en prosess hvor jeg har prøvd å finne ut hva som virkelig er viktigst for meg her i livet, så jeg ikke kaster bort tiden på unødvendige ting. Vi får nå bare dette ene livet, så tiden må brukes godt! Og som sagt før, jeg vil helst ikke komme til min dødsdag og tenke "hvorfor i all verden gjorde jeg så mye av dette og ikke nok av det jeg virkelig brant for og ønsket?"

Det er allikevel ikke uten visse ofre og en viss viljestyrke jeg nå skal prøve å gjennomføre mine prioriterte valg for tidsbruk. Men jeg tror i allefall jeg vet sånn noenlunde hva jeg vil, selv om det hele blir et voldsomt puslespill som skal passe sammen! Ikke lett å være småbarnsmor, fulltidsstudent og danser på én gang! ;)

Reprise av Tv Pastoren

Promo-bilde tatt av Tv Inter, brukes i forbindelse med reklamering av programmet

Da er det duket for reprise av serie 1 i Tv Pastoren, fra og med søndag (kl 18:00)! Så vidt jeg vet skal de fire første episodene vises først, så blir det et opphold mens et annet konsept går i 6 uker, og så vises resten av serien.

Vi er litt overrasket over at det kommer reprise allerede - hadde faktisk ikke streifet oss at det kunne komme en reprise i det hele tatt, men det gjør jo ofte det! Vi har ikke helt bestemt oss for om vi orker å se det igjen, fordi det vil minne oss på hvor utrolig tøft vi hadde det og hvor fortvilet situasjonen var for bare noen måneder siden. (Vi har det uansett på dvd og kan gjenoppleve det når vi vil - hvis vi vil... ; )
Samtidig hadde det kanskje vært en god måte å bearbeide alle de vonde følelsene som stadig lurer i bakgrunnen? Så fort vi overhode har hatt muligheten til det har vi lukket døren godt igjen bak oss: Da vi kom hjem fra Sveits skyndet vi oss å gjenoppta et slags normalt liv, og tenker muligens så lite vi kan på alt det som nå ligger bak en lukket dør vi kan kalle "glemselens barmhjertighet"....Innimellom slår det meg at jeg rett og slett har glemt ting som en ikke skulle tro det gikk an å glemme. Som i morges, da jeg gjorde barna klare for barnehagen. Sam var ikke frisk i går, og jeg vurderte å ha han hjemme. Den lille skyldige stemmen som sier "er det kanskje ikke bra for så små barn å være så mye i barnehagen - borte fra mamma og pappa?" dukket opp (igjen), og jeg tenkte at "stakkars Sam er jo så liten også, Elissa gikk da bare i deltidsbarnehage da hun var på hans alder!" -Og plutselig slo det ned som et lyn: Elissa gikk bare i deltidsbarnehage fram til Sam ble født, fra da av gikk hun fra morgen til kveld så vi kunne være på sykehuset. Og hun var knapt ett år....Siden det ble hun helt tilsidesatt, og var minimalt sammen med oss. Var barnehagen åpen, så var hun der....
Sam er nå snart to år (dvs egentlig ikke før i april, da han skulle vært født), og har tross alt vært fryktelig mye sammen med oss.
Det slo meg som litt merkelig at jeg behøvde å "minne meg selv på" hvordan det var bare for litt siden. Kanskje er det sinnets måte å beskytte seg på?

Jeg sa ofte at det var som om livet sto på "pauseknappen", og at vi bare ventet på å få leve igjen. På mange måter ble den tanken bekreftet da den "kritiske" fasen gradvis avtok; det føltes virkelig som vi kunne begynne å leve igjen.
Men: Tiden på pauseknappen, marerittet, er ikke borte. Vi merker at det satte sine spor og at ringvirkningene vil ta den tiden slikt tar.
-Og det er da jeg lurer på om dét å se serien igjen ville være å jobbe sammen med en slik ringvirkning, i stedet for å jobbe i mot den? Men det er også fullt mulig at jeg tenker i stykker alt mulig og gjør det mer komplisert enn det er. ; )

Tv Inter vet fortsatt ikke om det blir flere serier, men hvis det blir det og folk fortsetter å gi uttrykk for at de ønsker å se resten av historien til Sam, så kanskje det en vakker dag flimrer over tv-skjermene allikevel? ; )