mandag, desember 08, 2008

Livstegn

Hallois

Jeg er blitt grepet av eksamensjaget, derfor stillheten fra min side....Jeg har derimot siste eksamen i morgen (litt sent å gi denne beskjeden mao..), så da er jeg tilbake fortere enn dere aner!

Men jeg må si med en gang: Mye har forandret seg siden Theo ble født! Blant annet er det VELDIG begrenset når jeg får lest, i og med at jeg er avhengig av at han sover. Når han først gjør det så skal jeg rekke alt annet også, som å dusje for eksempel ; )
Dessuten må jeg liksom være i riktig "modus" jeg da, for å i det hele tatt få satt rompa på en stol med en bok foran meg..Ikke alltid at jeg er i det hjørnet AKKURAT når Theo sovner! (For eksempel har han nettopp sovnet, og her sitter jeg!)

Den andre store forskjellen er nok at jeg nesten ikke eier motivasjon til å gjøre skolearbeid. Det koster meg helt enormt mye selvdisiplin å sette meg ned med arbeidet. Jeg har slitt meg gjennom fag før altså, for ALL del (nesten alle fag..), men nå gir jeg fullstendig blaffen liksom. Før har det i allefall synes som at frykten for å feile på eksamen har vært større enn aversjonen mot bøkene, mens nå er det liksom ikke så farlig med hele greia.

-Egentlig må jeg nesten si at jeg omsider har fått smake på holdningen "erresåfarligda!" Og akkurat dét tror jeg ikke er så dumt!
(Skal skrive mer om det når jeg har lagt morgendagen bak meg....)

NUH må jeg finne fram bøkene igjen....for siste gang i år....kom igjen Mie....Grav fram siste rest av motivasjonen.....oppløpssiden nå...i morgen er det over....SUKKKKKKKKKKKKKKK

torsdag, november 20, 2008

Fasadeoppussing


(Bilder fra Google)

Aldri hadde jeg trodd jeg skulle få se innsiden av en klinikk for kosmetisk kirurgi. Men nå har jeg det. Og ikke på en undercover Frk. Detektivaktig måte heller. Mer på en jeg-er-uperfekt-og-må-fikses-måte.

Det var som å tre inn i et Underlig Rike fylt med pene innbyggere. Til og med kaffen på venterommet var gratis! Ganske uvanlige tendenser vil jeg si, og bare enda et talende tegn for meg; her følte jeg meg jammen som en Alien gitt! Til og med kaffen....tør jeg å ta, eller er det en skjult penge-putte-kontrapsjon noe sted her? Det endte med at jeg satt meg ytterst på en stol, uten kaffe, og ventet på å bli bedømt/vurdert/sett opp og ned på.

Før jeg visste ordet av det "her er de visst fryktelig presise også!" kom en fyr med scrubs på (ja, han så rett og slett litt amerikansk ut vil jeg si) og sa myndig: "Hei, (navn), kom her!" Ikke et smil, bare en bestemt håndbevegelse mot Rommet....

Ja, nå kunne denne historien blitt veldig lang, men kort sagt: Oppussingen av mitt ytre er i gang!
-Og før dere alle besvimer av forskrekkelse over min kanskje overraskende lemfeldige omgang med plastisk kirurgi, så vil jeg presisere følgende:

-Jeg fikk en VELDIG stor mage under siste svangerskap (egentlig hver gang, men verst sist)
-Dette har ført til MYE ekstra hud, som henger som en sekk over buksekanten og gjør at jeg ser 5 måneder gravid ut og kun passer i gravideklær
-Når man er gravid deler magemusklene seg vertikalt på midten og går ut til sidene, for deretter å gradvis lukke seg igjen etter fødselen
-På meg vil ikke musklene lukke seg, jeg har en åpning i muskulaturen på mer enn 5 cm fra brystben til skamben hvor tarmer og innvoller "tyter" ut...hvilket er ømt, som betyr at jeg på en måte har en eneste stor, gigantisk brokk, og som gjør at jeg har et magemål på 94 cm for tiden!

Jeg er altså nødt til å opereres, for å sy sammen musklene og dytte inn tarmene og slikt...Jeg har ikke egentlig noe valg.

Allikevel føltes det rart å gå inn på en plastikk kirurgisk klinikk, for jeg skal gjøre operasjonen på en privat klinikk her i Oslo. Staten betaler, men bruker altså private for å få unna køen.
Det er liksom noe med holdningen, at man selvsagt må få vekk sånne mager som føltes litt rart å konfronteres med på en måte.
Vanskelig å forklare i grunn. -For jeg innrømmer gjerne at jeg ikke synes magen min er fin, og at jeg mer enn gjerne blir kvitt den!

Kanskje jeg egentlig bare var heldig som slapp å ta den avgjørelsen selv? Nå har jeg liksom det moralske på det tørre; jeg ha operasjonen, av medisinske grunner. Jeg kan forsvare meg mot de hevede pekefingrene som sier "det er forfengelighet! Altfor drastisk! Man må godta seg selv som man er!"

Hm...føler meg litt delt i grunnen! Men hvor går egentlig grensen hvor man blir for forfengelig? De fleste er enige om at forskjønnelser som en hårklipp, hull i ørene, kanskje en dæsj hårfarge, litt (eller mye) sminke, en diett i ny og ne når rumpa blir for stor, litt trening for å få definerte, fine muskler osv er greit nok.
-Noen trekker linja ved kirurgi, men bruker det andre igjen vil kalle umoralske summer på dyre kremer mot rynker....

Er det viktigste kriteriet at en selv er fornøyd??

onsdag, november 05, 2008

Du er du og du duger (??)


Nylig ble jeg oppfordret om å skrive ned min kjæres mange morsomme utsagn i en fin bok, slik jeg gjør med barnas underfundigheter. (Det var ikke han som foreslo det) Min kjære er nemlig, som mange vet, britiskfødt. Han har bodd i Norge i over sju år, og det skal i rettferdighetens navn sies at det blir lenger og lenger mellom hvert morsomme språklige feilsteg.

Det triste er at jeg ikke husker så mange av disse perlene lenger, og selvsagt skulle jeg hatt en egen liten bok reservert til formålet. (Det eneste jeg husker er mine mange hysteriske slå-meg-på-låret-og-hiv-hodet-bakover-mens-jeg-kjemper-for-luft-utbrudd)
Jeg tror riktignok grunnen til at jeg ikke har en slik bok er at min bedre halvdel pleier å se litt betuttet ut når jeg sitter der og skoggerler ubehjelpelig, og at jeg på en måte føler jeg har ydmyket han (mer enn) nok i selve snubleøyeblikket. (Det skal sies at vi pleier å bli gode venner igjen, og at han heldigvis ikke er særlig selvhøytidelig)

Nå som vi har små barn skjer det stadig vekk at Chris oppdager f eks barnesanger eller barnetv-serier som jeg har vokst opp med. "Reparere reparere" eller Labbetuss har bursdag virker med ett litt mindre logisk og heller mot den bisarre siden, når jeg får se det gjennom min kjæres forundrede øyne. Nylig hadde vi et kremeksempel:

Chris hadde vært med Elissa på søndagsskolen, hvor de sammen hadde lært sangen "Du er du og du duger". En sang jeg har kunnet siden jeg var liten, en sang jeg ikke har reflektert stort over. På vei tilbake til bilen sang far og datter av full hals bortover Oslos gater (ikke flaut i det hele tatt), i to forskjellige toneleier forøvrig. Chris begynner å sette minsten i barnesetet, mens han elegant og selvfølgelig skreddersyr sangen til han (jfr Theos sugetalent) på følgende vis:
"Du er du og du suuuuuger, du er du og du suuuuuger, du er du og du suuuuuger, ja du passer perfekt i Guds favn"
-Jeg fikk selvsagt latterkrampe, og det gjorde etterhvert sang-radbrekkeren også, da han innså feilgrepet (mens vi prøvde å overbevise barna om at det IKKE er morsomt å synge noe sånt til noen!!!)

Jeg tenkte med meg selv at "KJEMPEFINT, nå er den sangen helt ødelagt for meg, og hver gang noen synger den kommer jeg bare til å bryte sammen i fniseanfall." Men så mente Chris at egentlig måtte vel sangen være enda mer korrekt med ordbyttet! (Et eksempel på nye øyne på "gamle ting") I den originale versjonen er det altså fordi du duger at du passer perfekt i Guds favn. I den nye, og i følge min kjære - forbedrede utgaven, er det fordi du SUGER at du passer perfekt! Mye mer teologisk riktig, mente min mann begeistret!

-Jeg tror allikevel ikke at du kommer til å finne meg på barnemøte syngende på "Du er du og du suuuuuger...."

mandag, november 03, 2008

Glede + sorg, dvs livet



I går hadde vi barnevelsignelse (i stedet for dåp) for Theo, var han ikke fin kanskje? ; ) (Og endelig passer hentesettbuksa (som er omtalt under Hentesettet i bruk og Strikkeveiruset!! Det andre er blitt for smått...)

Sist vi hadde barnevelsignelse satt mamma i en rullestol, ganske neddopet av morfin, helt foran så hun skulle få med seg alt. Sam var ikke frisk i det hele tatt, og han kastet opp foran hele forsamlingen (noe han gjorde hver dag). Vi måtte til med sugemaskinen som vi "støvsugde" tuben i halsen hans med, så han ikke skulle kveles i oppkast...Ja, nå skal jeg ikke rippe mer opp i alt det der, men poenget er at tankene naturlig nok går til forrige gang vi hadde en slik begivenhet i familien.

Denne gangen manglet mamma, og selvsagt var det rart. På forhånd bestemte jeg meg allikevel for å fokusere på at det skulle være Theos dag, en gledens dag. Livet vil jo alltid være fullt av både sorg og glede, og noen ganger handler det om å velge hva en vil ha i fokus.

Vi hadde en veldig fin dag, med besteforeldrene fra England her til og med, og Theo sjarmerte selvsagt hele familien og hele Filadelfia i senk ; ) Han satt der så rolig og fornøyd på armen til mannen, kikket litt forundret på alle menneskene som plutselig så på han, mens han sparket den ene hælen forsiktig i bleia. (Det lager jo en slik fin "poff"-lyd!) Han gikk fra arm til arm, slik det sømmer seg på en slik dag, og ble bare av og til litt overveldet av det hele ; )

I dag, dagen etter velsignelsen, er det tre år siden mamma døde. Været har vært sånn som det var den dagen hun døde. Vi var midt i pølse-i-brød-middagen da telefonen ringte for tre år siden, men i dag har vi spist fisk.
Jeg er tankefull i dag. Sliten fra i går, Theo våknet klokken seks i morges for sikkerhetsskyld...
Jeg fortalte Sam og Elissa at det i dag er tre år siden mormor døde. Sam overrasket meg veldig med å si at "Ja, og jeg savner henne veldig!" "Gjør du virkelig det?" sa jeg, litt paff. "Ja, veldig! Og jeg er lei meg for at hun døde. Men hun er i himmelen, da." Sa han. Og så spurte jeg om jeg kunne få en liten klem siden jeg var litt lei meg jeg også, og så klemte vi hverandre litt og trøstet hverandre. Rare greier. Han husker henne jo ikke, og jeg snakker ikke mye om dette til barna. Kanskje han rett og slett husker at vi var ved graven hennes en lang stund i fjor, og at vi snakket mye om sorg og savn da (selv så liten han var)?

Jeg spurte Elissa, som hørte alt dette, om hun var litt lei seg også, men da så hun litt oppgitt på meg og sa "Men jeg har jo nesten ikke truffet henne jo!!" Veldig legitimt det også må jeg si! ; )

Hm. Rar dag. Har ikke fått gjort stort, men sånn er det bare.

Livet går videre, med store og små gleder, og noen sorger også.

onsdag, oktober 29, 2008

Venstrehåndsarbeid

Bra illustrasjon elleh?! Over skuldra vettu. Åh, for en kunstner jeg er!


Nei NÅH!!!! Nå må jeg jammen få skrevet ned noen av alle disse tankene jeg går rundt og funderer på!!! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i noe Amelié nylig skrev, nemlig at man går og skriver innlegg i hodet gjennom dagen men at inspirasjonen er borte vekk når man setter seg ned for å skrive. For min del har det mye med å gjøre at jeg prøver å være student, i tillegg til at jeg er hjemme med Theo...

-Apropos dét; han er nesten 6 måneder allerede!!! Og jeg som synes det var nettopp at jeg kom hjem fra sykehuset med en svær babygutt på armen!

Men over til temaet mitt: Jeg har drevet med et prosjekt i høst, nemlig å fininnstille min (manglende?) evne til å gjøre studier "sånn litt over skulderen", altså uten å ta det for seriøst. Og uten å bry meg nevneverdig om at jeg kanskje ikke kommer til å få gjort alt jeg burde.

Det er VELDIG vanskelig.
For ei som er vant til å gjøre sitt beste uansett.

Jeg prøver å si følgende til meg selv, for å oppdra meg selv litt og snakke litt fornuft inn i tilværelsen:

-Hvem bryr seg (andre enn du) om hvilken karakter du får?
-Er det så farlig om ikke alt blir gjort?
-Skal Metode og Dataanalyse få styre hvorvidt du har en fin dag? (Dette er et retorisk spørsmål, og svaret skal være nei)
-Er barna dine viktigere for deg enn Orgainisasjonsteori? (Og riktig svar er her ja)

Jeg har noen flere oppbyggelige fraser og poengtert retorikk som jeg slår meg selv i hodet med (noen ganger av typen "herlighet din kontrollfrik, fortjener den ikke-obligatoriske innsendingsoppgaven at du forsurer livet ditt med dårlig samvittighet?!), men dere har vel fått med dere poenget.

Men på tross av veldig enkle spørsmål med veldig opplagte svar, så må jeg bare erkjenne at jeg må jobbe med meg selv nesten daglig. Jeg ønsker ikke å bruke all ledig tid på skolearbeid, derfor gjør jeg ikke det heller. Såpass langt har jeg i allefall kommet....Men den dårlige samvittigheten, det som veier så tungt og som gjør at jeg ikke kan glede meg fritt over livet, se dét var verre! Så derfor må jeg bestemme meg hver dag for å ikke la det styre meg.
-Jeg ønsker ikke å se tilbake på Theos babytid, den siste babytiden (hvis det blir som jeg har tenkt... ; ), som en periode fylt med tyngden av umøtte krav - fra meg selv. Jeg KAN jo ikke la denne absurditeten få styre hvordan jeg har det!!!

Så jeg driver altså å gjør skolearbeidet mitt med ett øye lukket, med venstre hånd, mens jeg plystrer på sangen "jeg driver egentlig ikke med pensum, jeg har egentlig permisjon, lalalalalalalalaaaaaaa, jeg har snart eksamen, men det er egentlig bare en heeeeelt vanlig daaaaaag hvor jeg setter meg på t-banen og reiser til et steeeed....lalalalalalaaaaaaa"

Jeg driver og leser en bok hvor forfatteren foreslår at man skal prøve å finne én ting hver dag som man kan bli "forelsket" i. Noe man kan glede seg over, for å fokusere på de gode tingene i livet i stedet for bekymringer. Det prøver jeg å gjøre, og det funker egentlig ganske bra! Et høstkledd løvtre.....Nysnø som knirker....Elissas rare vitser....Sams latter....Theos nesegruse kjærlighet ; )

Et lite tips til alle andre som har en hang til bekymring og eget forventningspress.

søndag, september 28, 2008

Kult ord


Bildet (av meg) er manipulert fram på www.yearbookyourself.com

I dag vil jeg gjerne slå et slag for det stilige ordet "lumpen".
Lum - pen.
Jeg hørte det på radioen her om dagen, og det slo meg at det sikkert er flere år siden jeg hørte det sist! Det er kanskje ikke det mest positive ordet jeg kunne ha løftet fram fra glemselens slør, men jammen er det en fin schwung over det. Synes jeg i allefall. "Det var lumpent gjort" liksom. Det er nesten på samme planet som "sjofelt!" Faktisk, når jeg tenker meg om, så tror jeg aldri "lumpen" (eller "sjofel") har vært en del av mitt vokabular. Er det kanskje et litt 50-talls ord dette her? Som gikk av moten?

Egentlig synes jeg ikke lumpen har en veldig negativ klang, men det er muligens fordi jeg hører med mine 2008-ører. I gamle dager var det kanskje veldig krise å bli kalt lumpen? Kanskje ble du sosialt utstøtt hvis du fikk denne merkelappen?

Når jeg ser for meg en lumpen skøyerfant så tenker jeg meg at han kanskje har gjort en flue fortred, men større dyr kan han da virkelig ikke ha såret! Kanskje har han vært obsternasig eller littebittegrann utspekulert (på en humoristisk måte), men ondskapsfull har han liksom ikke vært (føler jeg).
Muligens blir det litt annerledes hvis man setter lumpen foran slubbert. En lumpen slubbert har vært hakket mer utspekulert, på en litt mer slem måte. Antagelig er han en lurendreier også.
-For ikke å snakke om en lumpen lurendreier! Først nå kan vi snakke om en som er kalkulert slu synes jeg!

Uansett: Dette må vel være et ord som er rede for å bli trukket fram i lyset igjen? Som gamle cordfløyelsbukser som plutselig er high fashion igjen? Språket vårt er jo som kjent blitt fattigere med tiden, selv om setningen "jeg ble helt sånn... HALLO-O! liksom, og da sa han liksom sånn....we-hey, take it easy baby, og da sa jeg bare sånn JADDA! Akkkurat liksom, DOH! Erre muli??" selvsagt viser at vi har utviklet nye vendinger med tiden.

Mulig bruk:
-Åh, du er lumpen assa! (Sagt med litt ærefrykt)
-For en lumpen sveis (i samme gate som frekk sveis, altså noe veldig attråverdig)
-Jeg trenger å bli litt mer lumpen (sagt av kvinne 50+ som ikke klarer å si nei)
-Oj, lumpent da!! (i stedet for "fett")

Hva synes dere? Skal vi ikke strebe etter å berike språket vårt litt? ; )

onsdag, september 17, 2008

Tullerullefant





Fnuskelusk, knaskefnask, knertebert, soselos, tullebull, krøllebøll, tullerusk, snuselus, koseklump, klumpedump, sprellefant, kosegutt, tullerulle, lillebill, tøysekopp, tullefrans, masekopp, elsklingskoselose, franselanse, gulpegutten, bullibulli, snuskerusk, kosekose, pusilus, skravlefant, prategutt, mammas elsklingsklump, moroklump, krøllikrøll, kilekile, snufselufs, sølekopp, tulleloppe, pjuskefnuskelusk, godgutt, maskotgutt, mammas lille favorittbabygutt, verdens beste, mykeste, deiligste, vkreste koseligste lille baby!

Tullenbullerullesullebullibullitullerullesnuskeluskkrøllikrølldikkedikkkilikile borte-borte-titt-tei! nammenammelillerullesnuskesnuskekosekosetullitullibullikrafseknafse bla bla bla bla......tulletulletulle.....zzzzzzzzzzzzz......heisannsveisann! Sultengutt? JAAAAAAA, jippi! spisespiselillebaby, kosekosekosekose, raperaperape, sovesovesovesove....zzzzzzzzzzz

-Er det rart en stakkars mammahjerne må kjempe seg gjennom tykk tåkeheim og grøt i hue når hun skal finne studenthatten sin??

lørdag, august 09, 2008

Spillutviklingstalent

Retter herved en takk for et velrettet tupp i baken og ut av bloggdvalen fra Caroline ; )


Elissa utøver sitt tegnetalent

Min datter på 4 1/2 har plutselig lært om "talenter", uten at jeg eller noen andre jeg kjenner kan påstå å stå bak lærdommen. Jeg skulle gjerne tatt æren for å ha lært henne om dette fenomenet, som en del av en god, kristen oppdragelse. Men nei, læren om at forskjellige mennesker innehar forskjellige talenter står bladet "Fairies" for. I all hovedsak fortelles det visstnok historier om Tingeling i vedkommende blad, og atter en gang skulle jeg ønske jeg var en bedre oppdrager enn den jeg noen ganger føler jeg er: Jeg skulle ha lest bladet på forhånd, altså før hun "leste" det selv (hun er tross alt ikke gammel nok til å lese), og aller helst skulle jeg gjerne visst hvor hun faktisk fikk det fra (bladet altså). Ehem.

Uansett; min lille datter er voldsomt opptatt av hvilke talenter hun og andre har for tiden, og hun utøser generøst sin visdom om temaet til alle som er interessert (eller ikke). Her om dagen utbrøt hun gledesstrålende, som bare en fireåring som nettopp har oppdaget en fantastisk sannhet kan: "Mamma, jeg tror alle i vår familie har samme talent jeg!" "Å ja, hva kan det være da tro?" spurte jeg interessert. Elissa svarte med et spørsmål: "Har du hjelpetalent?" "Tja, jeg er jo ganske god på å hjelpe, så ja - det har jeg antagelig." "Ja, det har du!" sa fireåringen med henrykt overbevisning. "Og pappa har hjelpetalent, jeg har hjelpetalent, og Sam har hjelpetalent!"
Etter denne utøselse av innsikt stoppet det plutselig opp. Hun kom øyensynlig på at vi nylig var blitt flere i denne familien. Og minstemann skapte problemer for teorien! Hun tenkte seg om litt, la hodet på skakke, og med et jaja-det-er-ikke-så-farlig-at-tenkerekken-ikke-holdt-helt-inn-neserynk sa hun: "Men Theo har ikke hjelpetalent da, han har bare sugetalent!"

Alt pratet om tegnetalent, generelt kunstnertalent, tisse på do-talent, syngetalent og stjeletalent (tyver må i fengsel så dette talentet er ikke å foretrekke) fikk meg til å begynne å lure på hvilke talenter jeg har. Alle mennesker har vitterlig talenter, så hva i huleste er mine? Noen ganger kan det være greit å oppsummere litt synes jeg, talenter skal man ikke overse eller undervurdere! (Der smalt plutselig oppdragertalentet til!)

Jeg kom til at jeg blant annet har overse-rot-talent (et talent jeg fikk i gave da jeg fikk barn), bli-stresset-talent (dette er ett av de talentene man kanskje skulle vært foruten), trøste (og bære??) talent, sovetalent (dette talentet har utviklet seg over tid, nå kan jeg sove gjennom mange, mange decibel) i tillegg til et generelt jongleringstalent (dette talentet eies av de fleste mødre).

Men. Det er noen talenter man ikke har. Det er klart at man (jeg) kan fokusere på et utviklingspotensiale rundt dette, og at all utvikling starter med en innrømmelse av tingenes tilstand. Men i stedet for å fordype meg i utleverende selvinnsikt ønsker jeg herved å henlede oppmerksomheten til fenokmenet TM(J)IHOSM(J)HIVH (Talenter Man (Jeg) Ikke Har Og Som Man (Jeg) Heller Ikke Vil Ha). Det er nemlig ett spesielt talent jeg nylig ble klar over at jeg ikke har som jeg heller ikke har noe behov for å utvikle; nemlig Spillutviklingstalentet.

Jeg hater spill. Av alle slag. Det er medfødt tror jeg, eller til en viss grad tillært gjennom barndommens hysteriske taps-utbrudd - fra flere familiemedlemmer enn meg selv. Det slo meg her om dagen (da jeg tenkte på talenter og hva jeg skal bli når jeg blir stor parallellt) at den verste jobben jeg kan tenke meg må være å være spillutvikler. FOR et mareritt. Å måtte spille spill dagen lang, tape og vinne (hva er verst egentlig?), skille mellom hva slags spill som bør vrakes og hva som faktisk er bra (hva i all verden kan være bra??). For ikke å snakke om at man (jeg) ville blitt konfrontert med perfeksjonismens og konkurranseinstinktets mange stygge ansikter opptil flere ganger om dagen.

Nei huff! Noen talenter skal jeg holde meg unna kjenner jeg. Det får holde med de talentene jeg har, og til nød kan jeg fokusere på utvikling innen lukeparkering, parkering i trange (og lave) garasjer, parkering i parkeringshus og ved nærmere ettertanke kanskje parkering generelt (bare fleiper; jeg har faktisk parkeringstalent).

Uansett synes jeg det var en litt spennende tankerekke min datter presenterte meg for, hvor alt man er litt flink til kunne presenteres som et fantastisk talent! Det kan jo til og med dreie seg om ting bare en selv gjenkjenner som et talent, sånn som det med hjelpetalentet (Elissas "hjelping" er ikke alltid så veldig til hjelp, for å si det sånn...). Men her kommer kanskje det fineste inn: Sånn jeg ser det kan et talent være en uutviklet kime som ligger klar, en uåpnet gave om du vil!

mandag, juli 07, 2008

Tiden som går og går og aldri kommer til bloggen

Theo 5 uker gammel, altå en stund siden nå!

Når man har merkelige drømmer om at man har sendt en mail (eller var det sms?) til en eller annen med kompliserte forklaringer på Pilatesøvelser (det kan altså ikke ha vært på en kort sms...) som så ved en feiltagelse havner på bloggen og (i drømmen) tenker: "Ja ja, da er det i allefall en oppdatering der!", ja da vet man at det er på tide å oppdatere bloggen!

Tid, det er et relativt begrep har jeg fundert meg fram til. I dag er Theo faktisk 2 måneder allerede, og jeg synes det har gått helt ubeskrivelig fort! Da jeg nevnte det for Chris i dag og lurte på om ikke han var enig, så sa han "nei, jeg synes det har gått i et helt vanlig tempo." Han tar selvfølgelig helt feil, tiden HAR gått fortere enn vanlig.
Det er liksom noe å gjøre absolutt hele tiden, hele dagen og omtrent hele natten - føles det i allefall som! Særlig nå som de to største er hjemme fra barnehagen på en 6 uker lang sommerferie. Heldigvis har Chris også ferie det meste av den tiden, ellers er det mulig det hadde kokt litt vel mye oppe i hodet mitt!

Vi har det egentlig veldig fint synes jeg, selv om været gjør at vi alle 5 sitter litt mye inne i en leilighet som begynner å bli i trangeste laget.
Elissa og Sam virker fortsatt ikke sjalu på den nye lillebroren, og krangler fortsatt om å få gi han smokken og gulpekluten.

To ting er derimot sikre, og det er at denne lillebroren kommer til å bli 1) vant til røff behandling og 2) kommer til å få godt immunforsvar. Sam står for mye av grunnen til dette; han gir Theo røffe kysser og klemmer stadig vekk og slipper han i sofaen (hvis jeg ikke er rask nok) når han er lei av å holde han på fanget. Når jeg snur ryggen til i et øyeblikk eller f eks er nødt til å ta en tur på kontoret (les; do), så hender det småtassen får seg en litt kraftig gyngetur i vippestolen. Eller en møkkete storetå i munnen...og han vet ikke bedre enn å suge i vei på det som kommer i nærheten av munnen...ehem. Mor blir litt stressa innimellom kan man si! Heldigvis tar Theo det hele med stor ro, og mottar det aller meste med avslappethet og selvfølgelighet.

Nå som jeg får vært mye sammen med barna har jeg begynt å legge bedre merke til alle de rare tingene de sier for tiden, og her er et lite utvalg:

"Bæ bæ lille lammene har bjelleklang rundt halsen!" (Sam, på hytte på fjellet i forrige uke)
"Se, grasklippere!" (= Klesklyper, Sam det også ; )
"Det er litt vanskelig, jeg har ikke brillene mine i dag" (Elissa "leser" høyt fra mammas bok)
Også var vi på Maihaugen, og jeg hadde nok påpekt litt mange ganger at ting var gamle der. Da jeg sa "se på den gamle bilen!" pekte Elissa gledesstrålende på en due på bakken og sa: "Ja, og en gammel due!"
Sam liker "sønnøp" på pølsene, og Elissa forteller historier om folk som får "femten millioner tusen tjue gaver!!"
Ellers får vi stadig se sirkus og teater, med Elissa som presentør: "Herre og Damer! Her kommer.....TIIIIIIATEEEEEEEEERET!!!!!!!!!!!"

Hehe, vi må ganske ofte skjule smilet i skjegget for tiden.

Det var et aldri så lite innblikk i tilværelsen min. Kanskje klarer jeg også å tenke noe smarte tanker etterhvert som jeg kan dele med dere, skal bare riste ut bomullen jeg kjenner mellom ørene først. Mistenker at den blant annet henger sammen med nattlige stunder der mor sitter med lett nikkende hode og en sulten liten kropp på fanget... ; )

fredag, mai 30, 2008

Prinsen som ikke ville bli keiser



Det var en gang en mamma som skulle føde sitt tredje barn. Hun hadde to mindre hyggelige fødselsopplevelser bak seg, og vurderte derfor fram og tilbake i 9 måneder hvorvidt hun skulle ta sjansen på å føde eller om hun skulle kjøre "safe" med et planlagt keisersnitt. Med keisersnitt måtte hun ta en operasjon med påfølgende restitusjonstid på kjøpet, men hun ville i allefall vite med sikkerhet at barnet var trygt og at forløpet følger samme forutsigbare prosedyre hver gang. Ingen usikkerhetsmomenter av betydning, en steg-for-steg plan som følges igjen og igjen.

Innerst inne hadde hun et ønske om å få oppleve det som mange snakker om; en fødsel hvor alt går som det skal, hvor man makter å jobbe på lag med kroppens instinkter, hvor barnet blir forløst på en trygg og fin måte, hvor man kjenner seiersfølelsen og mestringen, og ikke minst hvor mor virkelig kan kjenne den umiddelbare kontakten med barnet sitt på en spesiell måte.
Samtidig visste hun også at noe slikt kan man ikke bestille, og til slutt torde hun ikke å gamble. Hun bestemte seg for å gå for det scenariet som føltes mest forutsigbart og trygt.
Keisersnittet ble planlagt til morgenen 8. mai, 6 dager før termin.

Mammaen visste at det var en sjanse for at fødselen kunne starte før 8.mai, særlig fordi det var tredje gangen. Hun gjorde derfor en avtale med seg selv og med sykehuset om at hvis så skjedde så skulle hun gi fødselen en sjanse. Men ved første tegn til panikk og frykt skulle hun få lov til å gi seg - og sykehuset skulle ta over og sørge for et keisersnitt på kort varsel.

På kvelden 6. mai ble hun overrasket av gode venninner som sørget for en koselig babyshower. Etter 10 minutter hjemme hos vertinnen skjønte mammaen at noe var på gang! Utover natten ble tegnene tydeligere, og halv seks på morgenen 7.mai begynte riene. Mammaen måtte holde ut hjemme til de andre to barna var trygt levert i barnehagen, og så bar det rett til sykehuset. Der måtte hun og pappaen være hele dagen, og mammaen kjente at hun var godt tatt vare på av flinke jordmødre som tok seg god tid, og epiduralen sørget heldigvis for at smertene var overkommelige! Hun klarte å spille på lag med kroppens signaler, hun følte seg trygg og begynte å tro på at dette skulle hun klare!

Da jordmor nummer to begynte å hinte om at barnet kanskje ikke ville dukke opp før etter at jordmor nummer tre hadde entret scenen, fant mammaen ut at nok var nok; hun var utslitt, og nå skulle barnet ut! Pressriene begynte, og på tross av at babyen kom ut med hånden inntil fjeset sitt og det derfor var heller vanskelig å få ut hodet, så tok denne siste fasen heldigvis ikke lenger enn en halvtime. Da hodet endelig kom dro han likegodt hånda inn igjen og la den kjekt på tvers over brystet...Han ble stående med hodet ute, bom fast, og begynte å bli blå i fjeset...Det ble litt hektisk en liten stund, en annen jordmor kom til og hentet ut armen, og deretter ble mammaen overrasket over hvor vanskelig det var å få ut kroppen: Jordmoren dro og lirket, og hun fikk beskjed om å presse igjen, og så igjen!

Da mammaen fikk den lille skapningen opp på brystet sitt la hun merke til at han dekket det meste av overkroppen hennes, og han kjentes så tung ut! Hun kjente litt på han med hendene sine, fikk øye på noen tykke kinn, en dobbelthake og noen lubne og gode hender og hun utbrøt: "Han er jo helt ENORM!!!" Hun, og de andre i rommet, begynte å forstå hvorfor kroppen måtte presses ut i tillegg til hodet...

Pappaen ble med ut for å veie den lille prinsen, og kom tilbake med et lurt smil rundt munnen; "5,1 kg!"



Mammaen var helt utrolig fornøyd med seg selv etter at alt var over, hun hadde klart det! Og hun hadde ikke vært redd! Lykkefølelsen, mestringen, alt føltes helt rett denne gangen. Hun følte seg som den flinkeste, lykkeligste, heldigste trebarnsmammaen i hele verden! Og pappaen var så stolt og glad at mammaen ble rent rørt ; )

Endelig var det over, etter 9 måneder med mange tanker, bekymringer og forberedelser. Og for et resultat! En frisk, fin, stor, vakker, robust liten kar, som umiddelbart smeltet mammaens hjerte....

søndag, mai 25, 2008

Gravide bilder!

(Orddelingen er med vilje altså)


Jeg er klar over at ting komme i litt feil rekkefølge nå, men jeg måtte nesten få vist fram de fine bildene min fotoflinke bror tok 4 dager før fødselen! Hadde tenkt til å få lagt dem ut før lille(store)gutt kom, men det rakk jeg altså ikke.... ; )

Sam syntes det var stas å kjenne på det han alltid, uten unntak, mente var sparking. Selv når babyen vitterlig sov mente han at han kjente spark!

Gravid kvinne + natur.....hehehe

Skyggespill

Meg og mine tre barn

"Kanskje jeg kan se babyen gjennom denne?"

Hele familien samlet!

"Kan ikke du komme ut snart da??"

Magen, i hele sin sjokkerende størrelse!

Det er en liten prins inni der, som dere ser!

fredag, mai 23, 2008

Link til D2

På linken under kan dere se noen av bildene som var i dagens D2, magasinet til Dagens Næringsliv. Det var mange flere bilder i papirutgaven, og dessuten var Elissa forsidepike, men for dere som ikke fikk sett papirutgaven; her er altså linken.

tirsdag, mai 20, 2008

Hentesettet i bruk!

Jeg rakk akkurat å slenge med et par små sokker i min hentesettkolleksjon, lillemann kunne selvsagt ikke dra hjem i strømpelesten - det må da alle forstå! Da de var ferdige syntes jeg kanskje de så litt små ut...hvor store er nyfødt-føtter igjen tro?

Dagen vi dro hjem fra sykehuset var det fullsommer i Oslo, men tro mot min overbevisning hva angår hentesett, så måtte nok den lille kroppen til pers ja! (Lua og sokkene forsvant rett av etter bildetaking, så fort vi kom inn i bilen...) Det morsomme er at jakka og buksa slett ikke var så store som jeg fryktet, og sokkene, ja de var rent for små!


Det er heeeelt utrolig hvor slapp, sløv og sliten man blir etter en fødsel, det skal jeg bare ha sagt! Særlig når man har mistet en del blod. Jeg har helt klart tenkt til å fortelle historien om hvordan det ble som det ble - med vaginal fødsel allikevel osv, men jeg er for trøtt for tiden....Det kommer snart ; )

Men det jeg må skyndte meg å si i dag er at de to eldste barna her i huset har startet sin modellkarriere! De er med på illustrasjonsbilder til en artikkel om DNA i magasinet til Dagens Næringsliv, D2, nå til fredag! Det er visstnok også mulig de er på forsiden. Broren min, kjæresten hans og faren min er også med på bildene. Jeg har bare sett ett bilde sålangt, og det er virkelig kjempefint! Bare et lite tips hvis noen vil se ; )

lørdag, mai 10, 2008

Theo Kristoffer

Helt fersk, på mammas mage

Vi må virkelig skyndte oss hvis vi skal få brukt alle klærne vi har i str 50!! Legg merke til de nesten-for-små sokkene jeg strikket i siste liten, som matcher hentesett-jakka ; )


Ja, da har han kommet!!! Og det ble IKKE som jeg hadde planlagt nei...Han hadde nemlig ikke lyst til å vente på keisersnittet som skulle vært 8. mai, og kom derfor heller 22:14 kvelden før - den vanlige veien!

Jeg har ikke tid til å fortelle så mye akkurat nå, må få litt mat i denne lille skapningen, men måtte få fortalt at han er kommet ; )

Jeg må også få med med én gang at hadde jeg visst hvor stor han var så hadde jeg umiddelbart blånektet å føde vaginalt; han var nemlig 5106 g og 53 cm!!!!!! Det var rekord for jordmoren faktisk!! -Og i tillegg kom han med en knyttneve opp til kinnet sitt, så han ble ENDA større å få ut....Men mer om det senere ; )

mandag, april 28, 2008

Maks 10 dager igjen nå!





Siden jeg ikke har noen oppdaterte magebilder, får jeg begynne med en liten photoshoot-seanse vi hadde på kjøkkenet her om dagen. Elissa liker så godt å kle seg ut som ballettdanser, og Sam kan ikke skjønne annet enn at da må jo han også være ballettdanser! Om han ikke kan ha fletter, spenner eller neglelakk så får han få Elissa til å hjelpe seg med påkledningen da i allefall. At man fortsatt bruker bleier er bare sjarmerende under en klassisk ballett-leotard!

Jeg skulle nesten hatt et nytt bilde av magen her, får sørge for å få til det snart, for utrolig nok er magen ENDA større nå! Faktisk er den større enn det den var når Elissa ble født. Sånn er det når det er tredje gangen sier jeg bare!
-I forgårs ble jeg bombardert av spørsmål fra en gammel dame på café om det ikke var to inni der, og i går mente ei jeg traff at jeg kanskje gikk og bar på en elefantbaby ; )

Det er i dag 16 dager til termin, men etter en veldig lang tankespinn-prosess hos meg har jeg i fellesskap med Chris og diverse leger, jordmødre og andre kommet fram til at jeg skal ha keisersnitt denne gangen. Det betyr, med mindre babyen sparker seg ut av genseren min (som Sam tror) før det, at vi får vårt tredje barn 8.mai! : ) Det er bare 10 dager til, og det føles ganske rart å vite at det blir akkurat den dagen. Ikke til torsdag, men neste torsdag liksom!! Veldig rart.

Siden det bare er 6 dager før termin så kan jo noe skje av seg selv før det, og da er avtalen at jeg skal forsøke å føde vaginalt, men jeg kan "angre" hvis jeg blir for redd og få keisersnitt da også.
På grunn av alt jeg har vært gjennom synes visst helsevesenet at det er vanskelig å nekte meg noe, så derfor denne litt spesielle avtale ; ) Det har allikevel ikke vært en enkel avgjørelse for meg, siden jeg er nesten like redd for keisersnitt som for vaginal fødsel. Jeg har jo prøvd begge deler, selv om det da Sam ble født dreide seg om keisersnitt i narkose.
Denne gangen må jeg belage meg på å være våken, noe som skremmer vettet av meg må jeg innrømme. Tenk å ligge der og kjenne...alt de gjør, selv om det ikke er vondt. Et skarve lite tørkle foran fjeset mitt er jeg redd ikke er nok til å dempe panikkfølelsen min når tiden drar ut...Huff.
Er litt engstelig for at fortrengte fryktfølelser fra sist gang skal dukke opp når jeg først ligger der, som lam på slakterbenken igjen. (Det var sånn det føltes sist i allefall, da det handlet om død og liv og alt måtte gå veldig fort)

Jaja, får satse på at det går bedre enn jeg frykter! Jeg må bare komme meg gjennom 8. mai på et vis, og så er det OVER. Om bare 10 dager, toppen, så er han her - den lille keiseren!

fredag, april 18, 2008

Strikkeviruset



Ja, da var det på høy tid å skrive litt om det beryktede og veldig smittsomme viruset som rammer veldig mange gravide. Det involverer en sterk dragning, ja nærmest en tvangsrelatert higen, mot strikking av veldig små plagg, som allikevel som regel blir aaaaaltfor store!

Det vanligste er å føle at man er helt nødt til å produsere et såkalt hentesett, som for dere uinnvidde betyr de klærne babyen ubønnhørlig MÅ ha på seg hjem fra sykehuset. Samme kan det være om det er sol og nesten sommer, hvis henteklærne er i alpakkaull så er de det. Blod, svette og tårer har de vanligvis kostet de stakkars rammede mødrene, så i dét det ferske barnet blir ført ut av sykehuset skal det være ikledd plaggene.

Noen ganger blir det også helt umulig å avverge at det også blir et, ofte matchende, babyteppe. Her finnes det heldigvis muligheter for å avlaste infiserte kommende mammaer med tjukke pinner og lette mønstre. Ellers importerer strikkeviruset gjerne en fetter, nemlig senebetennelsen.

Før i tiden kunne hele fenomenet kanskje bortforklares med at det var mer økonomisk å strikke klær framfor å kjøpe dem. Særlig de som hadde behov for å fornekte sykdommen, enten for seg selv eller omverdenen (som kanskje inntil da hadde trodd at vedkommende var en rimelig jordnær kvinne som ikke hadde snev av uforklarlige huslige sysler på hjernen), kunne komme til å gripe denne forklaringen begjærlig. Men akk, nå for tiden er det dessverre mye dyrere å strikke selv enn å kjøpe ferdigprodusert...

Når det gjelder mange andre virus, -som vannkopper, meslinger, kusma og slikt, så får man det kun én gang. Etter én runde med disse virusene blir man aldri infisert igjen av akkurat dem. Men er det sånn med strikkeviruset tro? Å neida! Selv om man har strikket opptil flere hentesett før så kan de SELVSAGT ikke brukes igjen! De er jo brukt!! (Kanskje ikke brukt særlig mange ganger, men det teller ikke skjønner dere vel)

Det er ikke alle svangre som opplever å bli smittet av dette snikende ullteppet av et virus. Derfor er det sikkert flere som ikke kjenner seg igjen i mine opplevelser, men bær over med meg....Jeg har nemlig nå strikket ferdig mitt tredje hentesett, i deilig og myk alpakkaull, og har et behov (sikkert på grunn av viruset det også) for å fortelle om mine utfordringer langs veien.

På ett tidspunkt trodde jeg nemlig ikke jeg skulle bli ferdig med jakka, da jeg slapp opp for ull og butikken plutselig var lagt ned!! Viruset drev meg til å ringe rundt til forskjellige andre butikker i Oslo, men nei. Ingen hadde det. Og å få tak i akkurat samme fargenyansen begynte å se ut som en fjern drøm da jeg satt meg ned med laptop´en og sendte ut nesten hundre mailer til utenlandske strikkebutikker...

Jeg fikk heldigvis mye forståelse fra veldig mange nettbutikkeiere, flere av dem mistenker jeg å ha opplevd viruset selv på nært hold, og det tok faktisk ikke så lang tid før jeg fikk et nøste i posten. Utrolig nok så matchet fargen i tillegg!
Buksa fikk jeg et annet problem med: Den ble strikket i to deler, og jeg klarte selvfølgelig å ikke speilvende oppskriften slik at jeg fikk to venstreben...Jeg måtte rett og slett rekke opp nesten alt og gjøre det på nytt!! Det er nemlig helt merkelig hvordan dette viruset tvinger hjernen og kroppen til å ikke gi opp, men stå på, stå på, stå på til du er helt ferdig...på alle måter.

Jeg er nemlig ikke den aller mest tålmodige personen jeg kjenner. For å si det mildt. Jeg kan bli fryktelig frustrert hvis noe ikke funker på første forsøk! Det ser allikevel ut til at strikkeviruset har drevet fram litt ekstra stahet, tålmodighet og overbærenhet (med meg selv altså..), så kanskje det ikke er så dumt for personligheten å ha et snev av virus noen ganger!


Her der det ferdige produktet, selvsagt aaaaaaltfor stort....Igjen gjør jeg den feilen, selv med tynnere pinner enn det står i oppskriften...Jaja, på dette viset blir det kanskje passe utover høsten, som sikkert er mer egnet for ull enn mai er uansett.


Her ligger de hardt ervervede henteklærne på den kommende stelleplassen, oppå den nymalte kommoden - som var et utslag av det ville og gale og helt utemmelige redebyggergenet. Hylla er også ny, og det er forresten veggmalingen og gardinene som glimtes i hjørnet også...


Tilslutt tar jeg med enda en ny detalj på det nye soverommet vårt, som jeg er spesielt førnøyd med! Her henger massevis av gamle arvesmykker som jeg sjelden eller aldri får brukt, så jeg kan kikke på dem og glede meg over dem. Inni et smykkeskrin ser man dem jo aldri!

(-Og redebyggergenets siste maleopptelling involverer: Ett stk kommode, ett stk speil, to bord, ett stk bilderamme, ett stk lysestake, to små hyller, ett stk håndklestativ. Nå gjenstår bare en kommode til, et klesskap, en bokhylle og et lite bord til. Min fysioterapeut bare sukker tungt....)

onsdag, april 16, 2008

Du vet du er (høy)gravid når....


...du, som ikke-snorker, plutselig vekker deg selv med rare pustelyder (noen av dem kalt snorking) fra de tette slimhinneområdene dine
...fingrene dine ligner på wienerpølser, og tærne på sossisser
...du, som ellers holder deg på ca sammen vekt, plutselig har gått opp minst 15 kg
...den nevnte ekstravekten gir deg gammel-dame-knær som knirker
...du ikke rekker ned til skolissene
...du plutselig forstår hvorfor mormor drakk mengder av samarin mot sure oppstøt - DET smaker vondt det!!
...folk kommenterer at magen din rører på seg helt av seg selv, til og med uten at du merket det selv
...kelnere på restauranter slår av en gratulasjonsprat som involverer ordene "hvor mange er det egentlig inni der??"
...folk du ikke kjenner begynner å ta på magen din i full offentlighet, uten å spørre!
...du kjenner at det er som å flytte på et hus når du skal snu deg til den andre siden om natta
...du plutselig får dobbelthake
...du må planlegge dobbelt så lang tid til t-banen som ellers
...noen plutselig sitter på blæra di - eller bruker den som boksepute
...du en vakker dag er ment å forstå "åååå, så SVÆÆÆÆR du er" som et kompliment
...nesa di ut av det blå blir hoven og rar i fasongen, og den litt forstørrede tunga di gjør at du ikke kan si "s" skikkelig
...du vagger som en gammel kone, stønner når du omstendelig reiser deg fra en stol og peser som om du har angina/kols (gjerne begge deler på en gang)
...du interesserer deg for ordet "hentesett" og sporenstreks finner fram strikkepinnene som ellers får ligge i fred

-Oppsummert: Hvorfor blir noe så mye MER gravide enn andre??



-Hvorfor blir noen gravide på en mye STØRRE måte enn andre??


Det er fortsatt 4 uker igjen til termin...Hvordan skal det gå?? Kommer babyen allikevel til å "sparke seg ut av genseren min", slik Sam tror?

søndag, april 13, 2008

Litt svangerskap igjen

"Kan vi se på denne filmen mamma?" Dette er min utsikt for tiden, i allefall før magen ble ENDA større....(Bildet er tatt for en måned siden)

Alle tre barna i fanget! To som er klare for et kveldsbad, én som bader hele tiden. Også tatt i mars.

tirsdag, april 08, 2008

Redebyggergenet

Tapeten på det nye soverommet vårt


Det finnes et gen, et ofte sovende gen, som jeg mistenker hører til pakken enhver lita jente får med seg i fødselsgave. Vanligvis er hun ikke engang klar over dets eksistens før visse omstendigheter, ofte store omveltninger i livet, inntrer og genet plutselig trer ubønnhørlig fram i hennes personlighet og regelrett tar over styringen!
-Det vil si, jeg iler til og tilføyer, hos noen gir det seg visst utslag gjennom livet i en litt over middels interesse i interiør og slikt, i tillegg til de gangene det slår ut i full blomst.

Det som oftest får genet fram i lyset og personligheten har jeg funnet ut må være svangerskap. Akkurat som om det ikke er nok andre forandringer når man er gravid! Jeg nevner i fleng: Kroppen buler ut på midten, hormoner omtrent tyter ut av porene og skremmer omgivelsene, fingrer og tær sveller, bekkenet knaker i sammenføyningene og sakte men sikkert går man fra å være en fri og frank "seg selv" til å bli en rugemaskin med noe som lever sitt eget liv med sprelling i alle retninger inni.

Men altså, genet. Personlig har jeg kun i perioder vært over middels interessert i interiør, og det har vært når jeg har innredet et nytt sted å bo. Mellom disse gangene synes jeg interiørblader og slike ting antar et litt kjedelig lys. Så da jeg ble gravid første gangen og merket at jeg plutselig hadde en nyvunnet og uvant interesse for farger, lister, bilder med morsomme rammer og matchende detaljer kan dere tenke dere min forundring!
-Og ikke nok med det, men alt hastet liksom så veldig også! Leiligheten måtte være i tipp topp stand må vite, til babyen var ferdigruget og klar til å komme ut i verden. Ut i det feiende flotte redet jeg hadde bygget!

Men på en måte ga det hele mening på et vis allikevel, siden vi bodde i en leilighet som ikke var helt ferdigoppusset. Jeg tenkte at det kanskje hadde sin naturlige og rasjonelle forklaring at jeg følte behov for å bruke krefter på oppussing før babyen kom, siden jeg kom til å trenge dem utelukkende til babyrelaterte problemstillinger etter.

Da jeg ble gravid den andre gangen derimot, ga det liksom ikke helt mening lenger allikevel da genet igjen stakk sitt forundelige og liksom "kjente-men-også-så-ukjente" hode fram i tilværelsen. Jeg hadde jo nettopp innredet! Nettopp pusset og gnikket på lister! ALT var på stell i redet! Og med redebyggergenet luskende rundt hvert hjørne av leiligheten og min personlighet meldte den ubønnhørlige spørsmålet seg: Hva i all verden skulle jeg kaste min redebyggervirketrang over?? Glem knakende bekken, krykker og smerter i knærne; her skal det innredes rede - enten det trengs eller ikke!!

Nå, i mitt tredje svangerskap, skulle en tro jeg var litt mer blasert. At fornuften endelig skulle få vinne over urimelige gener virker på meg ganske åpenbart. Jeg burde da være i stand til å kvele denne litt upraktiske, og ikke minst dyre, tilbøyeligheten før den tok helt over? Men nei! Plutselig ville jeg bytte ut sofa, tv-benk, for ikke å si tv´en også, og var ikke egentlig den fargen på veggen VELDIG kjedelig?? I bunn og grunn kunne vi trenge ny kjøkkenbenk også, glem at den er to år gammel da - den er jo upraktisk å holde ren! Veggen på kjøkkenet har fått flekker, de må selvsagt bort akkurat NÅ - vi har ikke tid til å vente nei (vi får jo ikke tid til å gjøre det etter at babyen har kommet!), vi bør male noen møbler, og tilbake til stua: Egentlig kunne jeg tenke meg å bytte ut ALT, for vi trenger en ny stil.

Det eneste fornuftige i det hele var kanskje at vi burde bytte soverom med Sam, siden rommet hans er det største og det eneste som er på samme plan som stua og kjøkkenet. Slik kunne vi faktisk få plass til baby inne hos oss, og vi kunne holde et øye med ham mens han tar sine dagslurer.
Som sagt så gjort, og vips var fine tapeter bestilt, svære klesskap og senger demontert og montert igjen, malingen fløt fritt og kontoen var tom. I tillegg har jeg jaktet på og nedlagt et hylle-bytte via internett, som jeg sender husbonden for å fange i Nittedal i morgen. Nye gardiner måtte også til selvsagt, og nå er jeg på nippet til å finne ut av hvordan man kan få kjedelige møbler til å se shabby chic ut med noen malingstrøk. Hadde jeg giddet dette hvis jeg ikke var svanger? Jeg tror ikke det egentlig!!

Selvsagt har jeg lært ett og annet, dette er jo tross alt tredje gangen redebyggergenet tar meg med storm. Denne gangen overlater jeg alt som minner om kroppsarbeid til mannen ; ) Denne gangen skal det knakende bekkenet få vare litt lenger ut i svangerskapet!

Den nye lampen på soverommet vårt er finere med lys i, men da ble bildet mørkt ; )

Veggene på det nye soverommet til Sam. Er det ikke fint kanskje?? ; )

tirsdag, april 01, 2008

Ringen



På oppfordring fra Amélie kommer det herved bilder av den fantastiske ringen! ; ) Litt vanskelig å få tatt et skikkelig bilde hvor den trer fram i sin fulle og hele skjønnhet, men trust me: Den er fin ; )

Snart kommer det forøvrig en ny post om det mystiske "Redebyggergenet"....*vent i spenning*.....

torsdag, mars 27, 2008

Lukeparkering



Ja nå har det jo gått litt tid siden dagen etter bursdagen til Sam, men akkurat den mandagen ble jeg altså 30. (Jeg prøvde meg nå først på et utropstegn der, men fikk det liksom ikke helt til etter "30"...) Jeg får vel nesten bare innrømme at det er litt rart å plutselig ikke være i 20-årene lenger, og mens jeg er i gang kan jeg også likegodt si at jeg gruer meg ørlittegranne til jeg på neste spørreskjema må krysse av i rubrikken "Alder: 30-40" i stedet for i den det står "20-30" på.....
-Og apropos det: Hva med å lage rubrikker for "30-39" i stedet?? Bare et lite tips fra meg til rette vedkommende det kanskje treffer...

MEN: Over til selve dagen. Det hele begynte med barn og husbond som plutselig slengte seg i sengen min fryktelig tidlig på morgenen, fordi sistnevnte skulle på jobb i det som for meg er "otta". Jeg er ikke verdens blideste så tidlig på morgenen, men heldigvis fikk jeg blant annet verdens fiiiineste diamantring, og er det noe som muntrer en opp i grålysningen så må det vel være nettopp noe sånt! Etter flere måneder med hinting hadde nemlig min bedre halvdel skjønt at det nesten fikk bli noe sånt til den store dagen. ; )

Deretter dro jeg på bassengtrening for gravide med bekkenløsning, hvor jeg selvsagt hadde på meg den litt for store ringen i bassenget....SKREMTE DERE!!!! Hihihi! Jeg hadde ringen på, men jeg hadde en annen utenfor den igjen for å holde den på plass.
; )
-Og ja, synet av den funklende steinen der nede i vannet gjorde meg glad glad glad! Kall meg gjerne et offer for markedsføring, men diamonds are a girl´s best friend, and I´m worth it!

Etter dette var det tid for frisøren (jeg tok den helt ut på egenpleiefronten den dagen som dere skjønner), hvor jeg syntes jeg ble riktig så snasen på håret. På kvelden var Chris og jeg ute og spiste, og alt i alt var det en veldig fin bursdag! Jeg har hatt verre!

Det var allikevel to ting som skjedde angående meg og biler den dagen, og potensielt kunne det ødelagt mye i grunn når jeg tenker meg om...Det ene var at jeg i over to timer mens jeg var hos frisøren visstnok sto feilparkert og kunne fått en klekkelig bot. (Tru´kke Chris hadde blitt så glad da, siden frisøren i seg selv var dyr nok!) Da jeg kom til bilen ble jeg nemlig informert om disse kjensgjerningene av to menn i sin beste alder på en benk, med medbrakt alkoholholdig ånde. De beskrev at de hadde passet på bilen min for meg, mot parkeringsvakta altså, at jeg hadde vært veldig heldig, og kunne de aller nådigst få noe igjen for strevet? For eksempel en øl? For å si det sånn; de fikk ingen øl, og heldigvis hadde de glimt i øyet ; )

Det andre skjedde da jeg skulle lirke meg inn i en trang lukeparkeringsplass midt i byen, faktisk rett utenfor Blitz, med litt dårlig tid til å rekke bassengtreningen (som vanlig). I alle år har jeg kjent pulsen øke nesten hver gang jeg skal begi meg utpå noe sånt, og jeg må faktisk skru av radioen for å konse maksimalt. Hvis jeg, mot formodning, kjenner at jeg kommer borti en av de andre bilene begynner jeg å hyperventilere umiddelbart (og jeg gjør aldri ellers det!), og i stedet for å roe meg ned tre hakk før jeg prøver videre/på nytt, tenderer jeg mot å gjøre ting fortere og mer brutalt i stedet....
Merkelig nok har denne framgangsmåten hittil ikke ført til skader på mennesker eller biler, men ubehagelig skal jeg glatt innrømme at det har vært! Greia var at akkurat denne dagen gikk det helt som smurt!! Selv om det SÅVIDT var plass til bilen min (mulig noe av grunnen til at det gikk så fint var at jeg ikke var fullt klar over det siste momentet der før etterpå men...)! Rett inn gikk det, uten stressreaksjoner hos 30-åringen. Jeg ble rent stolt over meg selv, følte meg helt proff og flink, og følte at dette kom til å bli en bra dag gitt!

Min konklusjon ble at jeg antagelig var blitt bedre til å lukeparkere sånn over natten, helt av meg selv, fordi jeg nå var i 30-årene. Kanskje det er noe som kommer i denne alderen, akkurat som at 6-års jekslene kommer i 6-års alderen? Jeg tror nok det altså.


Jeg fikk forresten dissse fantastiske rosene fra pappa og kona på morgenen, de hadde smuglet dem inn i boden vår på forhånd ; ) Roser og diamanter, kan det bli bedre??


Fra jentefesten min et par uker etter dagen, Chris var kelner (se sløyfa) og holdt også tale. Som dere ser syntes han det var svinaktig morsomt!


Se´kke ut til at jeg syntes det var like morsomt der jeg satt og hørte på, men saken var den at jeg måtte legge fjeset i disse foldene for ikke å bli for tårevåt ; )
 
Blogglisten