mandag, april 28, 2008

Maks 10 dager igjen nå!





Siden jeg ikke har noen oppdaterte magebilder, får jeg begynne med en liten photoshoot-seanse vi hadde på kjøkkenet her om dagen. Elissa liker så godt å kle seg ut som ballettdanser, og Sam kan ikke skjønne annet enn at da må jo han også være ballettdanser! Om han ikke kan ha fletter, spenner eller neglelakk så får han få Elissa til å hjelpe seg med påkledningen da i allefall. At man fortsatt bruker bleier er bare sjarmerende under en klassisk ballett-leotard!

Jeg skulle nesten hatt et nytt bilde av magen her, får sørge for å få til det snart, for utrolig nok er magen ENDA større nå! Faktisk er den større enn det den var når Elissa ble født. Sånn er det når det er tredje gangen sier jeg bare!
-I forgårs ble jeg bombardert av spørsmål fra en gammel dame på café om det ikke var to inni der, og i går mente ei jeg traff at jeg kanskje gikk og bar på en elefantbaby ; )

Det er i dag 16 dager til termin, men etter en veldig lang tankespinn-prosess hos meg har jeg i fellesskap med Chris og diverse leger, jordmødre og andre kommet fram til at jeg skal ha keisersnitt denne gangen. Det betyr, med mindre babyen sparker seg ut av genseren min (som Sam tror) før det, at vi får vårt tredje barn 8.mai! : ) Det er bare 10 dager til, og det føles ganske rart å vite at det blir akkurat den dagen. Ikke til torsdag, men neste torsdag liksom!! Veldig rart.

Siden det bare er 6 dager før termin så kan jo noe skje av seg selv før det, og da er avtalen at jeg skal forsøke å føde vaginalt, men jeg kan "angre" hvis jeg blir for redd og få keisersnitt da også.
På grunn av alt jeg har vært gjennom synes visst helsevesenet at det er vanskelig å nekte meg noe, så derfor denne litt spesielle avtale ; ) Det har allikevel ikke vært en enkel avgjørelse for meg, siden jeg er nesten like redd for keisersnitt som for vaginal fødsel. Jeg har jo prøvd begge deler, selv om det da Sam ble født dreide seg om keisersnitt i narkose.
Denne gangen må jeg belage meg på å være våken, noe som skremmer vettet av meg må jeg innrømme. Tenk å ligge der og kjenne...alt de gjør, selv om det ikke er vondt. Et skarve lite tørkle foran fjeset mitt er jeg redd ikke er nok til å dempe panikkfølelsen min når tiden drar ut...Huff.
Er litt engstelig for at fortrengte fryktfølelser fra sist gang skal dukke opp når jeg først ligger der, som lam på slakterbenken igjen. (Det var sånn det føltes sist i allefall, da det handlet om død og liv og alt måtte gå veldig fort)

Jaja, får satse på at det går bedre enn jeg frykter! Jeg må bare komme meg gjennom 8. mai på et vis, og så er det OVER. Om bare 10 dager, toppen, så er han her - den lille keiseren!

fredag, april 18, 2008

Strikkeviruset



Ja, da var det på høy tid å skrive litt om det beryktede og veldig smittsomme viruset som rammer veldig mange gravide. Det involverer en sterk dragning, ja nærmest en tvangsrelatert higen, mot strikking av veldig små plagg, som allikevel som regel blir aaaaaltfor store!

Det vanligste er å føle at man er helt nødt til å produsere et såkalt hentesett, som for dere uinnvidde betyr de klærne babyen ubønnhørlig MÅ ha på seg hjem fra sykehuset. Samme kan det være om det er sol og nesten sommer, hvis henteklærne er i alpakkaull så er de det. Blod, svette og tårer har de vanligvis kostet de stakkars rammede mødrene, så i dét det ferske barnet blir ført ut av sykehuset skal det være ikledd plaggene.

Noen ganger blir det også helt umulig å avverge at det også blir et, ofte matchende, babyteppe. Her finnes det heldigvis muligheter for å avlaste infiserte kommende mammaer med tjukke pinner og lette mønstre. Ellers importerer strikkeviruset gjerne en fetter, nemlig senebetennelsen.

Før i tiden kunne hele fenomenet kanskje bortforklares med at det var mer økonomisk å strikke klær framfor å kjøpe dem. Særlig de som hadde behov for å fornekte sykdommen, enten for seg selv eller omverdenen (som kanskje inntil da hadde trodd at vedkommende var en rimelig jordnær kvinne som ikke hadde snev av uforklarlige huslige sysler på hjernen), kunne komme til å gripe denne forklaringen begjærlig. Men akk, nå for tiden er det dessverre mye dyrere å strikke selv enn å kjøpe ferdigprodusert...

Når det gjelder mange andre virus, -som vannkopper, meslinger, kusma og slikt, så får man det kun én gang. Etter én runde med disse virusene blir man aldri infisert igjen av akkurat dem. Men er det sånn med strikkeviruset tro? Å neida! Selv om man har strikket opptil flere hentesett før så kan de SELVSAGT ikke brukes igjen! De er jo brukt!! (Kanskje ikke brukt særlig mange ganger, men det teller ikke skjønner dere vel)

Det er ikke alle svangre som opplever å bli smittet av dette snikende ullteppet av et virus. Derfor er det sikkert flere som ikke kjenner seg igjen i mine opplevelser, men bær over med meg....Jeg har nemlig nå strikket ferdig mitt tredje hentesett, i deilig og myk alpakkaull, og har et behov (sikkert på grunn av viruset det også) for å fortelle om mine utfordringer langs veien.

På ett tidspunkt trodde jeg nemlig ikke jeg skulle bli ferdig med jakka, da jeg slapp opp for ull og butikken plutselig var lagt ned!! Viruset drev meg til å ringe rundt til forskjellige andre butikker i Oslo, men nei. Ingen hadde det. Og å få tak i akkurat samme fargenyansen begynte å se ut som en fjern drøm da jeg satt meg ned med laptop´en og sendte ut nesten hundre mailer til utenlandske strikkebutikker...

Jeg fikk heldigvis mye forståelse fra veldig mange nettbutikkeiere, flere av dem mistenker jeg å ha opplevd viruset selv på nært hold, og det tok faktisk ikke så lang tid før jeg fikk et nøste i posten. Utrolig nok så matchet fargen i tillegg!
Buksa fikk jeg et annet problem med: Den ble strikket i to deler, og jeg klarte selvfølgelig å ikke speilvende oppskriften slik at jeg fikk to venstreben...Jeg måtte rett og slett rekke opp nesten alt og gjøre det på nytt!! Det er nemlig helt merkelig hvordan dette viruset tvinger hjernen og kroppen til å ikke gi opp, men stå på, stå på, stå på til du er helt ferdig...på alle måter.

Jeg er nemlig ikke den aller mest tålmodige personen jeg kjenner. For å si det mildt. Jeg kan bli fryktelig frustrert hvis noe ikke funker på første forsøk! Det ser allikevel ut til at strikkeviruset har drevet fram litt ekstra stahet, tålmodighet og overbærenhet (med meg selv altså..), så kanskje det ikke er så dumt for personligheten å ha et snev av virus noen ganger!


Her der det ferdige produktet, selvsagt aaaaaaltfor stort....Igjen gjør jeg den feilen, selv med tynnere pinner enn det står i oppskriften...Jaja, på dette viset blir det kanskje passe utover høsten, som sikkert er mer egnet for ull enn mai er uansett.


Her ligger de hardt ervervede henteklærne på den kommende stelleplassen, oppå den nymalte kommoden - som var et utslag av det ville og gale og helt utemmelige redebyggergenet. Hylla er også ny, og det er forresten veggmalingen og gardinene som glimtes i hjørnet også...


Tilslutt tar jeg med enda en ny detalj på det nye soverommet vårt, som jeg er spesielt førnøyd med! Her henger massevis av gamle arvesmykker som jeg sjelden eller aldri får brukt, så jeg kan kikke på dem og glede meg over dem. Inni et smykkeskrin ser man dem jo aldri!

(-Og redebyggergenets siste maleopptelling involverer: Ett stk kommode, ett stk speil, to bord, ett stk bilderamme, ett stk lysestake, to små hyller, ett stk håndklestativ. Nå gjenstår bare en kommode til, et klesskap, en bokhylle og et lite bord til. Min fysioterapeut bare sukker tungt....)

onsdag, april 16, 2008

Du vet du er (høy)gravid når....


...du, som ikke-snorker, plutselig vekker deg selv med rare pustelyder (noen av dem kalt snorking) fra de tette slimhinneområdene dine
...fingrene dine ligner på wienerpølser, og tærne på sossisser
...du, som ellers holder deg på ca sammen vekt, plutselig har gått opp minst 15 kg
...den nevnte ekstravekten gir deg gammel-dame-knær som knirker
...du ikke rekker ned til skolissene
...du plutselig forstår hvorfor mormor drakk mengder av samarin mot sure oppstøt - DET smaker vondt det!!
...folk kommenterer at magen din rører på seg helt av seg selv, til og med uten at du merket det selv
...kelnere på restauranter slår av en gratulasjonsprat som involverer ordene "hvor mange er det egentlig inni der??"
...folk du ikke kjenner begynner å ta på magen din i full offentlighet, uten å spørre!
...du kjenner at det er som å flytte på et hus når du skal snu deg til den andre siden om natta
...du plutselig får dobbelthake
...du må planlegge dobbelt så lang tid til t-banen som ellers
...noen plutselig sitter på blæra di - eller bruker den som boksepute
...du en vakker dag er ment å forstå "åååå, så SVÆÆÆÆR du er" som et kompliment
...nesa di ut av det blå blir hoven og rar i fasongen, og den litt forstørrede tunga di gjør at du ikke kan si "s" skikkelig
...du vagger som en gammel kone, stønner når du omstendelig reiser deg fra en stol og peser som om du har angina/kols (gjerne begge deler på en gang)
...du interesserer deg for ordet "hentesett" og sporenstreks finner fram strikkepinnene som ellers får ligge i fred

-Oppsummert: Hvorfor blir noe så mye MER gravide enn andre??



-Hvorfor blir noen gravide på en mye STØRRE måte enn andre??


Det er fortsatt 4 uker igjen til termin...Hvordan skal det gå?? Kommer babyen allikevel til å "sparke seg ut av genseren min", slik Sam tror?

søndag, april 13, 2008

Litt svangerskap igjen

"Kan vi se på denne filmen mamma?" Dette er min utsikt for tiden, i allefall før magen ble ENDA større....(Bildet er tatt for en måned siden)

Alle tre barna i fanget! To som er klare for et kveldsbad, én som bader hele tiden. Også tatt i mars.

tirsdag, april 08, 2008

Redebyggergenet

Tapeten på det nye soverommet vårt


Det finnes et gen, et ofte sovende gen, som jeg mistenker hører til pakken enhver lita jente får med seg i fødselsgave. Vanligvis er hun ikke engang klar over dets eksistens før visse omstendigheter, ofte store omveltninger i livet, inntrer og genet plutselig trer ubønnhørlig fram i hennes personlighet og regelrett tar over styringen!
-Det vil si, jeg iler til og tilføyer, hos noen gir det seg visst utslag gjennom livet i en litt over middels interesse i interiør og slikt, i tillegg til de gangene det slår ut i full blomst.

Det som oftest får genet fram i lyset og personligheten har jeg funnet ut må være svangerskap. Akkurat som om det ikke er nok andre forandringer når man er gravid! Jeg nevner i fleng: Kroppen buler ut på midten, hormoner omtrent tyter ut av porene og skremmer omgivelsene, fingrer og tær sveller, bekkenet knaker i sammenføyningene og sakte men sikkert går man fra å være en fri og frank "seg selv" til å bli en rugemaskin med noe som lever sitt eget liv med sprelling i alle retninger inni.

Men altså, genet. Personlig har jeg kun i perioder vært over middels interessert i interiør, og det har vært når jeg har innredet et nytt sted å bo. Mellom disse gangene synes jeg interiørblader og slike ting antar et litt kjedelig lys. Så da jeg ble gravid første gangen og merket at jeg plutselig hadde en nyvunnet og uvant interesse for farger, lister, bilder med morsomme rammer og matchende detaljer kan dere tenke dere min forundring!
-Og ikke nok med det, men alt hastet liksom så veldig også! Leiligheten måtte være i tipp topp stand må vite, til babyen var ferdigruget og klar til å komme ut i verden. Ut i det feiende flotte redet jeg hadde bygget!

Men på en måte ga det hele mening på et vis allikevel, siden vi bodde i en leilighet som ikke var helt ferdigoppusset. Jeg tenkte at det kanskje hadde sin naturlige og rasjonelle forklaring at jeg følte behov for å bruke krefter på oppussing før babyen kom, siden jeg kom til å trenge dem utelukkende til babyrelaterte problemstillinger etter.

Da jeg ble gravid den andre gangen derimot, ga det liksom ikke helt mening lenger allikevel da genet igjen stakk sitt forundelige og liksom "kjente-men-også-så-ukjente" hode fram i tilværelsen. Jeg hadde jo nettopp innredet! Nettopp pusset og gnikket på lister! ALT var på stell i redet! Og med redebyggergenet luskende rundt hvert hjørne av leiligheten og min personlighet meldte den ubønnhørlige spørsmålet seg: Hva i all verden skulle jeg kaste min redebyggervirketrang over?? Glem knakende bekken, krykker og smerter i knærne; her skal det innredes rede - enten det trengs eller ikke!!

Nå, i mitt tredje svangerskap, skulle en tro jeg var litt mer blasert. At fornuften endelig skulle få vinne over urimelige gener virker på meg ganske åpenbart. Jeg burde da være i stand til å kvele denne litt upraktiske, og ikke minst dyre, tilbøyeligheten før den tok helt over? Men nei! Plutselig ville jeg bytte ut sofa, tv-benk, for ikke å si tv´en også, og var ikke egentlig den fargen på veggen VELDIG kjedelig?? I bunn og grunn kunne vi trenge ny kjøkkenbenk også, glem at den er to år gammel da - den er jo upraktisk å holde ren! Veggen på kjøkkenet har fått flekker, de må selvsagt bort akkurat NÅ - vi har ikke tid til å vente nei (vi får jo ikke tid til å gjøre det etter at babyen har kommet!), vi bør male noen møbler, og tilbake til stua: Egentlig kunne jeg tenke meg å bytte ut ALT, for vi trenger en ny stil.

Det eneste fornuftige i det hele var kanskje at vi burde bytte soverom med Sam, siden rommet hans er det største og det eneste som er på samme plan som stua og kjøkkenet. Slik kunne vi faktisk få plass til baby inne hos oss, og vi kunne holde et øye med ham mens han tar sine dagslurer.
Som sagt så gjort, og vips var fine tapeter bestilt, svære klesskap og senger demontert og montert igjen, malingen fløt fritt og kontoen var tom. I tillegg har jeg jaktet på og nedlagt et hylle-bytte via internett, som jeg sender husbonden for å fange i Nittedal i morgen. Nye gardiner måtte også til selvsagt, og nå er jeg på nippet til å finne ut av hvordan man kan få kjedelige møbler til å se shabby chic ut med noen malingstrøk. Hadde jeg giddet dette hvis jeg ikke var svanger? Jeg tror ikke det egentlig!!

Selvsagt har jeg lært ett og annet, dette er jo tross alt tredje gangen redebyggergenet tar meg med storm. Denne gangen overlater jeg alt som minner om kroppsarbeid til mannen ; ) Denne gangen skal det knakende bekkenet få vare litt lenger ut i svangerskapet!

Den nye lampen på soverommet vårt er finere med lys i, men da ble bildet mørkt ; )

Veggene på det nye soverommet til Sam. Er det ikke fint kanskje?? ; )

tirsdag, april 01, 2008

Ringen



På oppfordring fra Amélie kommer det herved bilder av den fantastiske ringen! ; ) Litt vanskelig å få tatt et skikkelig bilde hvor den trer fram i sin fulle og hele skjønnhet, men trust me: Den er fin ; )

Snart kommer det forøvrig en ny post om det mystiske "Redebyggergenet"....*vent i spenning*.....
 
Blogglisten