tirsdag, april 08, 2008

Redebyggergenet

Tapeten på det nye soverommet vårt


Det finnes et gen, et ofte sovende gen, som jeg mistenker hører til pakken enhver lita jente får med seg i fødselsgave. Vanligvis er hun ikke engang klar over dets eksistens før visse omstendigheter, ofte store omveltninger i livet, inntrer og genet plutselig trer ubønnhørlig fram i hennes personlighet og regelrett tar over styringen!
-Det vil si, jeg iler til og tilføyer, hos noen gir det seg visst utslag gjennom livet i en litt over middels interesse i interiør og slikt, i tillegg til de gangene det slår ut i full blomst.

Det som oftest får genet fram i lyset og personligheten har jeg funnet ut må være svangerskap. Akkurat som om det ikke er nok andre forandringer når man er gravid! Jeg nevner i fleng: Kroppen buler ut på midten, hormoner omtrent tyter ut av porene og skremmer omgivelsene, fingrer og tær sveller, bekkenet knaker i sammenføyningene og sakte men sikkert går man fra å være en fri og frank "seg selv" til å bli en rugemaskin med noe som lever sitt eget liv med sprelling i alle retninger inni.

Men altså, genet. Personlig har jeg kun i perioder vært over middels interessert i interiør, og det har vært når jeg har innredet et nytt sted å bo. Mellom disse gangene synes jeg interiørblader og slike ting antar et litt kjedelig lys. Så da jeg ble gravid første gangen og merket at jeg plutselig hadde en nyvunnet og uvant interesse for farger, lister, bilder med morsomme rammer og matchende detaljer kan dere tenke dere min forundring!
-Og ikke nok med det, men alt hastet liksom så veldig også! Leiligheten måtte være i tipp topp stand må vite, til babyen var ferdigruget og klar til å komme ut i verden. Ut i det feiende flotte redet jeg hadde bygget!

Men på en måte ga det hele mening på et vis allikevel, siden vi bodde i en leilighet som ikke var helt ferdigoppusset. Jeg tenkte at det kanskje hadde sin naturlige og rasjonelle forklaring at jeg følte behov for å bruke krefter på oppussing før babyen kom, siden jeg kom til å trenge dem utelukkende til babyrelaterte problemstillinger etter.

Da jeg ble gravid den andre gangen derimot, ga det liksom ikke helt mening lenger allikevel da genet igjen stakk sitt forundelige og liksom "kjente-men-også-så-ukjente" hode fram i tilværelsen. Jeg hadde jo nettopp innredet! Nettopp pusset og gnikket på lister! ALT var på stell i redet! Og med redebyggergenet luskende rundt hvert hjørne av leiligheten og min personlighet meldte den ubønnhørlige spørsmålet seg: Hva i all verden skulle jeg kaste min redebyggervirketrang over?? Glem knakende bekken, krykker og smerter i knærne; her skal det innredes rede - enten det trengs eller ikke!!

Nå, i mitt tredje svangerskap, skulle en tro jeg var litt mer blasert. At fornuften endelig skulle få vinne over urimelige gener virker på meg ganske åpenbart. Jeg burde da være i stand til å kvele denne litt upraktiske, og ikke minst dyre, tilbøyeligheten før den tok helt over? Men nei! Plutselig ville jeg bytte ut sofa, tv-benk, for ikke å si tv´en også, og var ikke egentlig den fargen på veggen VELDIG kjedelig?? I bunn og grunn kunne vi trenge ny kjøkkenbenk også, glem at den er to år gammel da - den er jo upraktisk å holde ren! Veggen på kjøkkenet har fått flekker, de må selvsagt bort akkurat NÅ - vi har ikke tid til å vente nei (vi får jo ikke tid til å gjøre det etter at babyen har kommet!), vi bør male noen møbler, og tilbake til stua: Egentlig kunne jeg tenke meg å bytte ut ALT, for vi trenger en ny stil.

Det eneste fornuftige i det hele var kanskje at vi burde bytte soverom med Sam, siden rommet hans er det største og det eneste som er på samme plan som stua og kjøkkenet. Slik kunne vi faktisk få plass til baby inne hos oss, og vi kunne holde et øye med ham mens han tar sine dagslurer.
Som sagt så gjort, og vips var fine tapeter bestilt, svære klesskap og senger demontert og montert igjen, malingen fløt fritt og kontoen var tom. I tillegg har jeg jaktet på og nedlagt et hylle-bytte via internett, som jeg sender husbonden for å fange i Nittedal i morgen. Nye gardiner måtte også til selvsagt, og nå er jeg på nippet til å finne ut av hvordan man kan få kjedelige møbler til å se shabby chic ut med noen malingstrøk. Hadde jeg giddet dette hvis jeg ikke var svanger? Jeg tror ikke det egentlig!!

Selvsagt har jeg lært ett og annet, dette er jo tross alt tredje gangen redebyggergenet tar meg med storm. Denne gangen overlater jeg alt som minner om kroppsarbeid til mannen ; ) Denne gangen skal det knakende bekkenet få vare litt lenger ut i svangerskapet!

Den nye lampen på soverommet vårt er finere med lys i, men da ble bildet mørkt ; )

Veggene på det nye soverommet til Sam. Er det ikke fint kanskje?? ; )

7 kommentarer:

ingunn sa...

Saa fint dere har faatt det da! Aa bygge rede er jo goey da, i prinsippet i alle fall... alt arbeidet er ikke alltid like goey naar man har stor mage, men man blir saa utrolig fornoyd etterpaa! Og med tre smaa faar du nok aa holde paa med etter minstemann kommer til verden! Lykke til videre med rugingen! ;)

Caroline sa...

Hahahahahaha, så fantastisk. Jeg har alltid vært en skikkelig sjuske. Og med sjuske mener jeg:

1. Roter så sinnsykt
2. Rydder kun når man skal ha besøk
3. Glemmer klær i vaskemaskinen som igjen betyr at man må vaske dem på nytt. Eventuelt bare kaste dem.
4. Blir motløs av en ferdig oppvaskmaskin, for da må jeg faktisk ta ut av den.

Og mannen min er ikke noe bedre. Sammen er vi sjuskene. Og det fungerte helt fint. Helt til jeg ble gravid med Stella. Sakte men sikkert forandre jeg meg. Til å bli en slags manisk Martha Stewart. Jeg tok alt ut av skap, og brettet det pent, før jeg la det tilbake. Så kunne jeg ta meg selv i å bli rasende når Tom ville hente seg tøy. For det var jo tross alt perfekt i skapet nå.

Så kom vaskemanien. Jeg gnudde på kraner, vasker og fikk en nesten pervers glede av å se renheten.

Og stakkars Tom om jeg hørte han tappet seg et glass vann, for da viste jeg jo at han etterlot seg flekker.

Jeg hev ham på dør, da han ikke skjønte at vi MÅTTE ha alle lister i huset montert før babyen kom. Alt annet ville være barnemishandling.

For ikke så lenge siden snakket vi om den tiden. Jeg sa:

- Jeg beklager at jeg forvandlet meg til Satan med Jif de tre siste månedene...og at du kunne godt å ha ringt en exorcist..

Da kom det tørt fra ham:

- Jeg gjorde det. Det kalles jordmor nå for tiden, Carro.

Anonym sa...

Kjempehyggelig å lese NYE tekster på en av de aller første bloggene jeg startet å lese!! :-) Og så moret jeg meg stort over å lese om dette redebyggergenet;)

cattINka

Elin Maria sa...

Hehe, grattis med "litt" fornyelse! : )

Ha en strålende dag!!

PS: Gravide ser kjempevakre ut!!

Maria sa...

Synes begge rommene ble fine jeg!

mie sa...

Ingunn: Jeg mistenker at det ikke blir mye tid til sånt senere nei... ; ) Men greia er at jeg ellers ikke er lik eopptatt av å fornye alt mulig heller!

Caroline: Jeg ler og ler! Begynte å bli alvorlig bekymret for at jeg var den eneste som hadde dette genet/graviditetsrelaterte sykdommen, så det var godt å høre at du har lignende erfaringer!!!

Cattinka: Så bra at du fortsatt følger med - og at du likte redebyggergenet ; )

Elin Maria: Jo takk!! Nå planlegger jeg å hive meg over malerkosten og noen gamle og kjedelige møbler, men jeg er ikke sikekr på om det kommer til å gå så bra med denne enorme magen og en tøtsj av bekkenløsning...

Maria: Takk for det! Vi ble fornøyde selv også ; ) Selv om det ikke er helt ferdig enda da....

disa sa...

I love it ! Very creative ! That's actually really cool Thanks.

 
Blogglisten