fredag, mai 30, 2008

Prinsen som ikke ville bli keiser



Det var en gang en mamma som skulle føde sitt tredje barn. Hun hadde to mindre hyggelige fødselsopplevelser bak seg, og vurderte derfor fram og tilbake i 9 måneder hvorvidt hun skulle ta sjansen på å føde eller om hun skulle kjøre "safe" med et planlagt keisersnitt. Med keisersnitt måtte hun ta en operasjon med påfølgende restitusjonstid på kjøpet, men hun ville i allefall vite med sikkerhet at barnet var trygt og at forløpet følger samme forutsigbare prosedyre hver gang. Ingen usikkerhetsmomenter av betydning, en steg-for-steg plan som følges igjen og igjen.

Innerst inne hadde hun et ønske om å få oppleve det som mange snakker om; en fødsel hvor alt går som det skal, hvor man makter å jobbe på lag med kroppens instinkter, hvor barnet blir forløst på en trygg og fin måte, hvor man kjenner seiersfølelsen og mestringen, og ikke minst hvor mor virkelig kan kjenne den umiddelbare kontakten med barnet sitt på en spesiell måte.
Samtidig visste hun også at noe slikt kan man ikke bestille, og til slutt torde hun ikke å gamble. Hun bestemte seg for å gå for det scenariet som føltes mest forutsigbart og trygt.
Keisersnittet ble planlagt til morgenen 8. mai, 6 dager før termin.

Mammaen visste at det var en sjanse for at fødselen kunne starte før 8.mai, særlig fordi det var tredje gangen. Hun gjorde derfor en avtale med seg selv og med sykehuset om at hvis så skjedde så skulle hun gi fødselen en sjanse. Men ved første tegn til panikk og frykt skulle hun få lov til å gi seg - og sykehuset skulle ta over og sørge for et keisersnitt på kort varsel.

På kvelden 6. mai ble hun overrasket av gode venninner som sørget for en koselig babyshower. Etter 10 minutter hjemme hos vertinnen skjønte mammaen at noe var på gang! Utover natten ble tegnene tydeligere, og halv seks på morgenen 7.mai begynte riene. Mammaen måtte holde ut hjemme til de andre to barna var trygt levert i barnehagen, og så bar det rett til sykehuset. Der måtte hun og pappaen være hele dagen, og mammaen kjente at hun var godt tatt vare på av flinke jordmødre som tok seg god tid, og epiduralen sørget heldigvis for at smertene var overkommelige! Hun klarte å spille på lag med kroppens signaler, hun følte seg trygg og begynte å tro på at dette skulle hun klare!

Da jordmor nummer to begynte å hinte om at barnet kanskje ikke ville dukke opp før etter at jordmor nummer tre hadde entret scenen, fant mammaen ut at nok var nok; hun var utslitt, og nå skulle barnet ut! Pressriene begynte, og på tross av at babyen kom ut med hånden inntil fjeset sitt og det derfor var heller vanskelig å få ut hodet, så tok denne siste fasen heldigvis ikke lenger enn en halvtime. Da hodet endelig kom dro han likegodt hånda inn igjen og la den kjekt på tvers over brystet...Han ble stående med hodet ute, bom fast, og begynte å bli blå i fjeset...Det ble litt hektisk en liten stund, en annen jordmor kom til og hentet ut armen, og deretter ble mammaen overrasket over hvor vanskelig det var å få ut kroppen: Jordmoren dro og lirket, og hun fikk beskjed om å presse igjen, og så igjen!

Da mammaen fikk den lille skapningen opp på brystet sitt la hun merke til at han dekket det meste av overkroppen hennes, og han kjentes så tung ut! Hun kjente litt på han med hendene sine, fikk øye på noen tykke kinn, en dobbelthake og noen lubne og gode hender og hun utbrøt: "Han er jo helt ENORM!!!" Hun, og de andre i rommet, begynte å forstå hvorfor kroppen måtte presses ut i tillegg til hodet...

Pappaen ble med ut for å veie den lille prinsen, og kom tilbake med et lurt smil rundt munnen; "5,1 kg!"



Mammaen var helt utrolig fornøyd med seg selv etter at alt var over, hun hadde klart det! Og hun hadde ikke vært redd! Lykkefølelsen, mestringen, alt føltes helt rett denne gangen. Hun følte seg som den flinkeste, lykkeligste, heldigste trebarnsmammaen i hele verden! Og pappaen var så stolt og glad at mammaen ble rent rørt ; )

Endelig var det over, etter 9 måneder med mange tanker, bekymringer og forberedelser. Og for et resultat! En frisk, fin, stor, vakker, robust liten kar, som umiddelbart smeltet mammaens hjerte....

11 kommentarer:

Anonym sa...

Nydelig skrevet, Mie! Jeg blir helt rørt. Håper alt står bra til med deg og hele familien.Kan tenke meg at det kan være hektisk med tre små. Jeg synes jeg har hendene fulle med en liten prinsesse.Det er en stor opplevelse å bli mamma, samtidig som jeg er litt overveldet over ansvarsfølelsen, beskytterinstinktet, morskjærligheten, ammetåka, gleden og sårbarheten som følger med... Treffes gjerne for trilletur en dag. Hadde vært koselig å se lille Theo igjen, han er jo bare helt skjønn! Varm klem fra Ellen Beate

linda sa...

Ja dette var litt av eit eventyr! Og med ein "happy ending":)

Annikken sa...

For en fin historie! (Havnet her inne via Amelies blogg.)

Sä deilig at det gikk sä fint, og at du kan tenke tilbake pä en fin födsel, särlig när de andre ikke var sä greie...

Maria sa...

Du har rett i å være stolt av deg selv!

Anonym sa...

For seie som Theodor sa til Sjonkel Rolf:
"Det gikk jo bra jo, så rart!" Flink du. Gratulerar så mykje!!

Øystein

Elin Maria sa...

Aaaww... Så koselig! Ja, du var kjempeflink! ; )

torunn sa...

Vakkert skildret!
ærlig, sårbart og sterkt,
slik FØDSLEN er!

Sitter her med klump i halsen og tårer i øynene....enda jeg ikke kjenner deg. Kjenner deler av historien deres fra TV - og da vil man jo SÅ inderlig at det skal gå dere GODT!

Svipper innom deg innimellom, (via Ameliè) men nå var det lenge siden...Men her er det alltid utrolig velskrevne rapporter!

Håper det er greit at jeg linker deg? - så er det lettere å svippe innom.

Sender gode ønsker for barselstiden!

- Da, jeg var hjemme med små, leste jeg en artikkel om ei(husker ikke navnet nå)som var leder i Hydro med mange ansatte under seg, mye ansvar og mange baller i luften. Hun ble spurt om det å ha så mye ansvar og så mye å holde styr på?

Etter en kort tenke pause svarte hun: Den viktigste erfaringen fikk jeg da jeg var var "hjemmeværende" med fire barn. Så mye å holde styr på og så STORT ansvar, kommer jeg nok aldri til å få i noen annen jobb...noen gang!

Noe å tenke på når dagene blir hektiske...er jo ikke noe rart i det, da!

Hilsen fra Torunn

Anonym sa...

Gratulerer!! blir litt rørt av sånn familielykke, asså .. :)

Så må du huske å fikse i spalten i høyre- den er ikke oppdatert nå ;)

mie sa...

Ellen Beate: Ja jammen er det overveldende! Ikke helt ukjente følelser for meg denne gangen, selv om de er "store nok" for det! Nå har jeg tre stykker å kjenne ansvarsfølese, sårbarhet, glede, morskjærlighet, bsekytterinstinkt for og alt det andre.
Vi ses nok snart igjen! ; )

Linda: Ja, heldigvis var det happy ending denne gangen. Takk og lov...

Annikken: Så hyggelig med kommentar! Jeg vet ikke hvor mye du har lest her inne, men du har i sannhet rett i at de andre, særlig nummer to, ikke gikk like fint. Nettopp derfor var det en så stor lettelse og glede at det gikk så bra denne gangen!

Maria: Ja ikke sant?!

Øystein: Hehe, ja akkurat sånn var det jeg følte det! "GIKK det virkelig bra?? Så utrolig rart!!!"

Elin Maria: : ) : ) : )

Torunn: Tusen takk for kommentar! Alltid så hyggelig med nye fjes! Veldig hyggelig om du vil linke meg også!
Jeg kjenner absolutt igjen det med ansvarsfølelsen ja, og selv om jeg ikke har hatt noen lederjobb (enda...) så kan jeg godt tenke meg at det ikke ville føles tyngre enn det jeg opplever i denne fasen av livet. Jeg er sikker på at ingenting kan overgå viktigheten av barna. Og det er i sannhet MYE jobb. Men verdt det!

Anonym: Kan det være Catt?? ; ) Og hva mener du om å oppdatere tro? At du ikke skriver lenger?

hvorfor ikke... sa...

Hei Mie!
Det ligger en hilsen til deg inne hos meg...

Men ikke stress noe med det, ta den til deg som en positiv gest...

...her har vi nok å lese på i lange tider...det er så velskrevet at det med fordel kan leses flere ganger....og av flere!

Ønsker deg en god sommer, kos deg med barna!

Smil fra Torunn

S sa...

Jeg gråter og smiler og snufser når jeg leser det du skriver... Wow.

Gratulerer!

 
Blogglisten