lørdag, august 09, 2008

Spillutviklingstalent

Retter herved en takk for et velrettet tupp i baken og ut av bloggdvalen fra Caroline ; )


Elissa utøver sitt tegnetalent

Min datter på 4 1/2 har plutselig lært om "talenter", uten at jeg eller noen andre jeg kjenner kan påstå å stå bak lærdommen. Jeg skulle gjerne tatt æren for å ha lært henne om dette fenomenet, som en del av en god, kristen oppdragelse. Men nei, læren om at forskjellige mennesker innehar forskjellige talenter står bladet "Fairies" for. I all hovedsak fortelles det visstnok historier om Tingeling i vedkommende blad, og atter en gang skulle jeg ønske jeg var en bedre oppdrager enn den jeg noen ganger føler jeg er: Jeg skulle ha lest bladet på forhånd, altså før hun "leste" det selv (hun er tross alt ikke gammel nok til å lese), og aller helst skulle jeg gjerne visst hvor hun faktisk fikk det fra (bladet altså). Ehem.

Uansett; min lille datter er voldsomt opptatt av hvilke talenter hun og andre har for tiden, og hun utøser generøst sin visdom om temaet til alle som er interessert (eller ikke). Her om dagen utbrøt hun gledesstrålende, som bare en fireåring som nettopp har oppdaget en fantastisk sannhet kan: "Mamma, jeg tror alle i vår familie har samme talent jeg!" "Å ja, hva kan det være da tro?" spurte jeg interessert. Elissa svarte med et spørsmål: "Har du hjelpetalent?" "Tja, jeg er jo ganske god på å hjelpe, så ja - det har jeg antagelig." "Ja, det har du!" sa fireåringen med henrykt overbevisning. "Og pappa har hjelpetalent, jeg har hjelpetalent, og Sam har hjelpetalent!"
Etter denne utøselse av innsikt stoppet det plutselig opp. Hun kom øyensynlig på at vi nylig var blitt flere i denne familien. Og minstemann skapte problemer for teorien! Hun tenkte seg om litt, la hodet på skakke, og med et jaja-det-er-ikke-så-farlig-at-tenkerekken-ikke-holdt-helt-inn-neserynk sa hun: "Men Theo har ikke hjelpetalent da, han har bare sugetalent!"

Alt pratet om tegnetalent, generelt kunstnertalent, tisse på do-talent, syngetalent og stjeletalent (tyver må i fengsel så dette talentet er ikke å foretrekke) fikk meg til å begynne å lure på hvilke talenter jeg har. Alle mennesker har vitterlig talenter, så hva i huleste er mine? Noen ganger kan det være greit å oppsummere litt synes jeg, talenter skal man ikke overse eller undervurdere! (Der smalt plutselig oppdragertalentet til!)

Jeg kom til at jeg blant annet har overse-rot-talent (et talent jeg fikk i gave da jeg fikk barn), bli-stresset-talent (dette er ett av de talentene man kanskje skulle vært foruten), trøste (og bære??) talent, sovetalent (dette talentet har utviklet seg over tid, nå kan jeg sove gjennom mange, mange decibel) i tillegg til et generelt jongleringstalent (dette talentet eies av de fleste mødre).

Men. Det er noen talenter man ikke har. Det er klart at man (jeg) kan fokusere på et utviklingspotensiale rundt dette, og at all utvikling starter med en innrømmelse av tingenes tilstand. Men i stedet for å fordype meg i utleverende selvinnsikt ønsker jeg herved å henlede oppmerksomheten til fenokmenet TM(J)IHOSM(J)HIVH (Talenter Man (Jeg) Ikke Har Og Som Man (Jeg) Heller Ikke Vil Ha). Det er nemlig ett spesielt talent jeg nylig ble klar over at jeg ikke har som jeg heller ikke har noe behov for å utvikle; nemlig Spillutviklingstalentet.

Jeg hater spill. Av alle slag. Det er medfødt tror jeg, eller til en viss grad tillært gjennom barndommens hysteriske taps-utbrudd - fra flere familiemedlemmer enn meg selv. Det slo meg her om dagen (da jeg tenkte på talenter og hva jeg skal bli når jeg blir stor parallellt) at den verste jobben jeg kan tenke meg må være å være spillutvikler. FOR et mareritt. Å måtte spille spill dagen lang, tape og vinne (hva er verst egentlig?), skille mellom hva slags spill som bør vrakes og hva som faktisk er bra (hva i all verden kan være bra??). For ikke å snakke om at man (jeg) ville blitt konfrontert med perfeksjonismens og konkurranseinstinktets mange stygge ansikter opptil flere ganger om dagen.

Nei huff! Noen talenter skal jeg holde meg unna kjenner jeg. Det får holde med de talentene jeg har, og til nød kan jeg fokusere på utvikling innen lukeparkering, parkering i trange (og lave) garasjer, parkering i parkeringshus og ved nærmere ettertanke kanskje parkering generelt (bare fleiper; jeg har faktisk parkeringstalent).

Uansett synes jeg det var en litt spennende tankerekke min datter presenterte meg for, hvor alt man er litt flink til kunne presenteres som et fantastisk talent! Det kan jo til og med dreie seg om ting bare en selv gjenkjenner som et talent, sånn som det med hjelpetalentet (Elissas "hjelping" er ikke alltid så veldig til hjelp, for å si det sånn...). Men her kommer kanskje det fineste inn: Sånn jeg ser det kan et talent være en uutviklet kime som ligger klar, en uåpnet gave om du vil!
 
Blogglisten