torsdag, november 20, 2008

Fasadeoppussing


(Bilder fra Google)

Aldri hadde jeg trodd jeg skulle få se innsiden av en klinikk for kosmetisk kirurgi. Men nå har jeg det. Og ikke på en undercover Frk. Detektivaktig måte heller. Mer på en jeg-er-uperfekt-og-må-fikses-måte.

Det var som å tre inn i et Underlig Rike fylt med pene innbyggere. Til og med kaffen på venterommet var gratis! Ganske uvanlige tendenser vil jeg si, og bare enda et talende tegn for meg; her følte jeg meg jammen som en Alien gitt! Til og med kaffen....tør jeg å ta, eller er det en skjult penge-putte-kontrapsjon noe sted her? Det endte med at jeg satt meg ytterst på en stol, uten kaffe, og ventet på å bli bedømt/vurdert/sett opp og ned på.

Før jeg visste ordet av det "her er de visst fryktelig presise også!" kom en fyr med scrubs på (ja, han så rett og slett litt amerikansk ut vil jeg si) og sa myndig: "Hei, (navn), kom her!" Ikke et smil, bare en bestemt håndbevegelse mot Rommet....

Ja, nå kunne denne historien blitt veldig lang, men kort sagt: Oppussingen av mitt ytre er i gang!
-Og før dere alle besvimer av forskrekkelse over min kanskje overraskende lemfeldige omgang med plastisk kirurgi, så vil jeg presisere følgende:

-Jeg fikk en VELDIG stor mage under siste svangerskap (egentlig hver gang, men verst sist)
-Dette har ført til MYE ekstra hud, som henger som en sekk over buksekanten og gjør at jeg ser 5 måneder gravid ut og kun passer i gravideklær
-Når man er gravid deler magemusklene seg vertikalt på midten og går ut til sidene, for deretter å gradvis lukke seg igjen etter fødselen
-På meg vil ikke musklene lukke seg, jeg har en åpning i muskulaturen på mer enn 5 cm fra brystben til skamben hvor tarmer og innvoller "tyter" ut...hvilket er ømt, som betyr at jeg på en måte har en eneste stor, gigantisk brokk, og som gjør at jeg har et magemål på 94 cm for tiden!

Jeg er altså nødt til å opereres, for å sy sammen musklene og dytte inn tarmene og slikt...Jeg har ikke egentlig noe valg.

Allikevel føltes det rart å gå inn på en plastikk kirurgisk klinikk, for jeg skal gjøre operasjonen på en privat klinikk her i Oslo. Staten betaler, men bruker altså private for å få unna køen.
Det er liksom noe med holdningen, at man selvsagt må få vekk sånne mager som føltes litt rart å konfronteres med på en måte.
Vanskelig å forklare i grunn. -For jeg innrømmer gjerne at jeg ikke synes magen min er fin, og at jeg mer enn gjerne blir kvitt den!

Kanskje jeg egentlig bare var heldig som slapp å ta den avgjørelsen selv? Nå har jeg liksom det moralske på det tørre; jeg ha operasjonen, av medisinske grunner. Jeg kan forsvare meg mot de hevede pekefingrene som sier "det er forfengelighet! Altfor drastisk! Man må godta seg selv som man er!"

Hm...føler meg litt delt i grunnen! Men hvor går egentlig grensen hvor man blir for forfengelig? De fleste er enige om at forskjønnelser som en hårklipp, hull i ørene, kanskje en dæsj hårfarge, litt (eller mye) sminke, en diett i ny og ne når rumpa blir for stor, litt trening for å få definerte, fine muskler osv er greit nok.
-Noen trekker linja ved kirurgi, men bruker det andre igjen vil kalle umoralske summer på dyre kremer mot rynker....

Er det viktigste kriteriet at en selv er fornøyd??

onsdag, november 05, 2008

Du er du og du duger (??)


Nylig ble jeg oppfordret om å skrive ned min kjæres mange morsomme utsagn i en fin bok, slik jeg gjør med barnas underfundigheter. (Det var ikke han som foreslo det) Min kjære er nemlig, som mange vet, britiskfødt. Han har bodd i Norge i over sju år, og det skal i rettferdighetens navn sies at det blir lenger og lenger mellom hvert morsomme språklige feilsteg.

Det triste er at jeg ikke husker så mange av disse perlene lenger, og selvsagt skulle jeg hatt en egen liten bok reservert til formålet. (Det eneste jeg husker er mine mange hysteriske slå-meg-på-låret-og-hiv-hodet-bakover-mens-jeg-kjemper-for-luft-utbrudd)
Jeg tror riktignok grunnen til at jeg ikke har en slik bok er at min bedre halvdel pleier å se litt betuttet ut når jeg sitter der og skoggerler ubehjelpelig, og at jeg på en måte føler jeg har ydmyket han (mer enn) nok i selve snubleøyeblikket. (Det skal sies at vi pleier å bli gode venner igjen, og at han heldigvis ikke er særlig selvhøytidelig)

Nå som vi har små barn skjer det stadig vekk at Chris oppdager f eks barnesanger eller barnetv-serier som jeg har vokst opp med. "Reparere reparere" eller Labbetuss har bursdag virker med ett litt mindre logisk og heller mot den bisarre siden, når jeg får se det gjennom min kjæres forundrede øyne. Nylig hadde vi et kremeksempel:

Chris hadde vært med Elissa på søndagsskolen, hvor de sammen hadde lært sangen "Du er du og du duger". En sang jeg har kunnet siden jeg var liten, en sang jeg ikke har reflektert stort over. På vei tilbake til bilen sang far og datter av full hals bortover Oslos gater (ikke flaut i det hele tatt), i to forskjellige toneleier forøvrig. Chris begynner å sette minsten i barnesetet, mens han elegant og selvfølgelig skreddersyr sangen til han (jfr Theos sugetalent) på følgende vis:
"Du er du og du suuuuuger, du er du og du suuuuuger, du er du og du suuuuuger, ja du passer perfekt i Guds favn"
-Jeg fikk selvsagt latterkrampe, og det gjorde etterhvert sang-radbrekkeren også, da han innså feilgrepet (mens vi prøvde å overbevise barna om at det IKKE er morsomt å synge noe sånt til noen!!!)

Jeg tenkte med meg selv at "KJEMPEFINT, nå er den sangen helt ødelagt for meg, og hver gang noen synger den kommer jeg bare til å bryte sammen i fniseanfall." Men så mente Chris at egentlig måtte vel sangen være enda mer korrekt med ordbyttet! (Et eksempel på nye øyne på "gamle ting") I den originale versjonen er det altså fordi du duger at du passer perfekt i Guds favn. I den nye, og i følge min kjære - forbedrede utgaven, er det fordi du SUGER at du passer perfekt! Mye mer teologisk riktig, mente min mann begeistret!

-Jeg tror allikevel ikke at du kommer til å finne meg på barnemøte syngende på "Du er du og du suuuuuger...."

mandag, november 03, 2008

Glede + sorg, dvs livet



I går hadde vi barnevelsignelse (i stedet for dåp) for Theo, var han ikke fin kanskje? ; ) (Og endelig passer hentesettbuksa (som er omtalt under Hentesettet i bruk og Strikkeveiruset!! Det andre er blitt for smått...)

Sist vi hadde barnevelsignelse satt mamma i en rullestol, ganske neddopet av morfin, helt foran så hun skulle få med seg alt. Sam var ikke frisk i det hele tatt, og han kastet opp foran hele forsamlingen (noe han gjorde hver dag). Vi måtte til med sugemaskinen som vi "støvsugde" tuben i halsen hans med, så han ikke skulle kveles i oppkast...Ja, nå skal jeg ikke rippe mer opp i alt det der, men poenget er at tankene naturlig nok går til forrige gang vi hadde en slik begivenhet i familien.

Denne gangen manglet mamma, og selvsagt var det rart. På forhånd bestemte jeg meg allikevel for å fokusere på at det skulle være Theos dag, en gledens dag. Livet vil jo alltid være fullt av både sorg og glede, og noen ganger handler det om å velge hva en vil ha i fokus.

Vi hadde en veldig fin dag, med besteforeldrene fra England her til og med, og Theo sjarmerte selvsagt hele familien og hele Filadelfia i senk ; ) Han satt der så rolig og fornøyd på armen til mannen, kikket litt forundret på alle menneskene som plutselig så på han, mens han sparket den ene hælen forsiktig i bleia. (Det lager jo en slik fin "poff"-lyd!) Han gikk fra arm til arm, slik det sømmer seg på en slik dag, og ble bare av og til litt overveldet av det hele ; )

I dag, dagen etter velsignelsen, er det tre år siden mamma døde. Været har vært sånn som det var den dagen hun døde. Vi var midt i pølse-i-brød-middagen da telefonen ringte for tre år siden, men i dag har vi spist fisk.
Jeg er tankefull i dag. Sliten fra i går, Theo våknet klokken seks i morges for sikkerhetsskyld...
Jeg fortalte Sam og Elissa at det i dag er tre år siden mormor døde. Sam overrasket meg veldig med å si at "Ja, og jeg savner henne veldig!" "Gjør du virkelig det?" sa jeg, litt paff. "Ja, veldig! Og jeg er lei meg for at hun døde. Men hun er i himmelen, da." Sa han. Og så spurte jeg om jeg kunne få en liten klem siden jeg var litt lei meg jeg også, og så klemte vi hverandre litt og trøstet hverandre. Rare greier. Han husker henne jo ikke, og jeg snakker ikke mye om dette til barna. Kanskje han rett og slett husker at vi var ved graven hennes en lang stund i fjor, og at vi snakket mye om sorg og savn da (selv så liten han var)?

Jeg spurte Elissa, som hørte alt dette, om hun var litt lei seg også, men da så hun litt oppgitt på meg og sa "Men jeg har jo nesten ikke truffet henne jo!!" Veldig legitimt det også må jeg si! ; )

Hm. Rar dag. Har ikke fått gjort stort, men sånn er det bare.

Livet går videre, med store og små gleder, og noen sorger også.
 
Blogglisten