mandag, november 03, 2008

Glede + sorg, dvs livet



I går hadde vi barnevelsignelse (i stedet for dåp) for Theo, var han ikke fin kanskje? ; ) (Og endelig passer hentesettbuksa (som er omtalt under Hentesettet i bruk og Strikkeveiruset!! Det andre er blitt for smått...)

Sist vi hadde barnevelsignelse satt mamma i en rullestol, ganske neddopet av morfin, helt foran så hun skulle få med seg alt. Sam var ikke frisk i det hele tatt, og han kastet opp foran hele forsamlingen (noe han gjorde hver dag). Vi måtte til med sugemaskinen som vi "støvsugde" tuben i halsen hans med, så han ikke skulle kveles i oppkast...Ja, nå skal jeg ikke rippe mer opp i alt det der, men poenget er at tankene naturlig nok går til forrige gang vi hadde en slik begivenhet i familien.

Denne gangen manglet mamma, og selvsagt var det rart. På forhånd bestemte jeg meg allikevel for å fokusere på at det skulle være Theos dag, en gledens dag. Livet vil jo alltid være fullt av både sorg og glede, og noen ganger handler det om å velge hva en vil ha i fokus.

Vi hadde en veldig fin dag, med besteforeldrene fra England her til og med, og Theo sjarmerte selvsagt hele familien og hele Filadelfia i senk ; ) Han satt der så rolig og fornøyd på armen til mannen, kikket litt forundret på alle menneskene som plutselig så på han, mens han sparket den ene hælen forsiktig i bleia. (Det lager jo en slik fin "poff"-lyd!) Han gikk fra arm til arm, slik det sømmer seg på en slik dag, og ble bare av og til litt overveldet av det hele ; )

I dag, dagen etter velsignelsen, er det tre år siden mamma døde. Været har vært sånn som det var den dagen hun døde. Vi var midt i pølse-i-brød-middagen da telefonen ringte for tre år siden, men i dag har vi spist fisk.
Jeg er tankefull i dag. Sliten fra i går, Theo våknet klokken seks i morges for sikkerhetsskyld...
Jeg fortalte Sam og Elissa at det i dag er tre år siden mormor døde. Sam overrasket meg veldig med å si at "Ja, og jeg savner henne veldig!" "Gjør du virkelig det?" sa jeg, litt paff. "Ja, veldig! Og jeg er lei meg for at hun døde. Men hun er i himmelen, da." Sa han. Og så spurte jeg om jeg kunne få en liten klem siden jeg var litt lei meg jeg også, og så klemte vi hverandre litt og trøstet hverandre. Rare greier. Han husker henne jo ikke, og jeg snakker ikke mye om dette til barna. Kanskje han rett og slett husker at vi var ved graven hennes en lang stund i fjor, og at vi snakket mye om sorg og savn da (selv så liten han var)?

Jeg spurte Elissa, som hørte alt dette, om hun var litt lei seg også, men da så hun litt oppgitt på meg og sa "Men jeg har jo nesten ikke truffet henne jo!!" Veldig legitimt det også må jeg si! ; )

Hm. Rar dag. Har ikke fått gjort stort, men sånn er det bare.

Livet går videre, med store og små gleder, og noen sorger også.

11 kommentarer:

ingunn sa...

Mie, tenkte nettopp på at det var sikkert en trist dag for deg i dag. Det er rart at det allerede er tre år siden. Jeg synes disse årene har gått veldig fort.
Og er det ikke sånn med livet, vi har som regel litt glede og litt sorg side om side? Prosentforholdet varierer.
Håper gledesprosenten din er stor denne høsten, med den flotte familien din.
Fin Theo var da!!! Gratulerer.
klem fra Ingunn

Fjordheim sa...

Gratulerer med med Theos velsignelsesdag.
Håper dere alle får mange velsignelsesadager fremmover.
Det erså godt å høre at det går bra med dere. På tross av noen tunge og vanskelige dager innimellom. Og de er det jo ingen som slipper unna.
Ha ei riktig flott uke :)

mie sa...

Ingunn: Ikke verst at du husket det! Gledesprosent var en god måte å forklare det på, det stemmer veldig; at prosentforholdet varierer. Alltid litt glede og litt sorg ; ) -Og gledesprosenten min har egentlig generelt vært høyere enn på lenge, etter at Theo kom! : )

Fjordheim: Takk for det! Du har rett, ingen slipper unna noen tunge dager. Jeg er bare så inderlig glad for at det ikke lenger er så mange tunge dager. Var mange flere før! Ha en fin uke du også ; )

Anonym sa...

Hei hei...
Leser med tårer i øynene, men er samtidig glad for at det går bra med dere alle 5.

klem
J

hvorfor ikke... sa...

Ja, sånn er livet. Hærlige Sam og Elissa - unger er så kloke...på sin måte! og lille Theo, da, så skjønn! Gratulerer med den store dagen, forstår godt at det var blandede følelser...og du beskriver det så flott!
Sans for det med gledesprosenten...

Jada, det var meg som ga deg award i sommer, rett etter prinsen kom;)
Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg syntes om disse utmerkelsene selv...er litt delt.

På den ene side blir jeg hoppende, helt barnslig glad, når noen syntes det jeg skriver, betyr noe for dem.... og den gleden deler jeg gjerne videre.
På den andre siden skriver jeg mest for egen gledes skyld...jeg tror jeg ville fortsatt og blogge, selv om jeg ikke fikk en eneste kommentar..

Jeg har mye glede av andres blogger, og liker forskjellene. Når bloggere jeg digger linker til sine favoritter finner jeg nye blogger som jeg også liker. Men samtidig liker jeg ikke å fremheve noen fremfor noen andre...hvis du forstår...

Din blogg den syntes jeg MANGE burde oppdage. Derfor er det dem, og ikke deg, som burde takke...og det har dem også gjort. Så bare ta imot og smil du, hehe!

Guri min, så mye jeg hadde på hjertet, nå da...men her er det jo ubegrenset plass...plass nok for alle.

Ønsker deg en flott tirsdagskveld, og sender en bloggklem...tre år er kort tid!

Linda sa...

Veit dessverre godt korleis det der er. Det er som du seier, nokre dagar er berre litt tunge, men dei blir færre med tida heldigvis.

Men eg trur at dei tunge dagane er med på å gjere dei gode dagane bedre, for ein blir på ein måte flinkare til å sette pris på dei gode dagane, som det jo faktisk er mange av!

Theo var kjempefin og hadde nok ingen problem med å sjarmere alle i senk:)

mie sa...

J: Ja, litt tårer ble det også på meg på en sånn dag, men egentlig - i den store sammenhengen, så har vi det veldig bra nå ; )

Hvorfor ikke: Jeg blir også veldig glad for at noen både leser og kanskje også liker det jeg skriver! Uten kommentarer/at noen leser kunne jeg heller bare skrevet dagbok for min del ; )
-Derfor ble jeg veldig glad for awardsene! ; ) Det fungerer vel også som et tips om min blogg til andre, og det er jo veldig stas!!

Takk for bloggklemmen, den varmet ; ) -Og jeg sender en tilbake!

Linda: Ja der sa du noe; tror man lærer å sette enda mer pris på de gode dagene. Setter ting litt i perspektiv ; ) Vi har opplevd noe de aller fleste må gjennomgå før eller senere, bare at det har skjedd så mye tidligere enn for de fleste (alt for tidlig). På én måte gir det oss mer livserfaring og mer innsikt, selv om jeg egentlig godt (selvsagt) skulle vært det foruten!

Maria sa...

Theo var kjempe fin :) Og du har rett - livet går fremover. Noen ganger går det veldig lett, andre dager veldig tungt. Men det går fremover!

Caroline sa...

Det er så godt, Mie. Du hjalp meg masse med det du skrev på bloggen din da mammaen din døde. Jeg satt der på sykehuset og følte meg så alene. Også var det noen som visste alt om hva jeg følte. Det var uendelig godt. Det blir på en måte aldri det samme. Men jeg er glad for det. Jeg er så uendelig rik som har disse erfaringene. Som gjør at jeg kanskje ikke bruker fullt så mye på tid på å rydde huset, som jeg bruker på å si til folket:

- Du er så fin. Takk for at du finnes. Du gjør meg glad.

Og tross alt. Så det er jo de tingene som blir husket. Ikke den rene kjøkkenbenken min.

mie sa...

Caroline: Du har rett i det, det er da vel ingen som husker eller egentlig kommer til å sette pris på den rene kjøkkenbenken. Man lærer mye om hva som er viktig i livet når man mister en som står en nær.
Jeg er så glad for at noe jeg skrev kom til nytte for deg da du sto midt oppe i det samme selv. Det ER vanskelig å forklare hvordan det føles å miste mamma´n sin, og da hjelper det å dele erfaringer med noen som vet.

Synnøve sa...

hm... Du vet mye om sorg.

Jeg håper gledesprosenten din (deres) bare får øke.

 
Blogglisten