Lukeparkering

Ja nå har det jo gått litt tid siden dagen etter bursdagen til Sam, men akkurat den mandagen ble jeg altså 30. (Jeg prøvde meg nå først på et utropstegn der, men fikk det liksom ikke helt til etter "30"...) Jeg får vel nesten bare innrømme at det er litt rart å plutselig ikke være i 20-årene lenger, og mens jeg er i gang kan jeg også likegodt si at jeg gruer meg ørlittegranne til jeg på neste spørreskjema må krysse av i rubrikken "Alder: 30-40" i stedet for i den det står "20-30" på.....
-Og apropos det: Hva med å lage rubrikker for "30-39" i stedet?? Bare et lite tips fra meg til rette vedkommende det kanskje treffer...

MEN: Over til selve dagen. Det hele begynte med barn og husbond som plutselig slengte seg i sengen min fryktelig tidlig på morgenen, fordi sistnevnte skulle på jobb i det som for meg er "otta". Jeg er ikke verdens blideste så tidlig på morgenen, men heldigvis fikk jeg blant annet verdens fiiiineste diamantring, og er det noe som muntrer en opp i grålysningen så må det vel være nettopp noe sånt! Etter flere måneder med hinting hadde nemlig min bedre halvdel skjønt at det nesten fikk bli noe sånt til den store dagen. ; )

Deretter dro jeg på bassengtrening for gravide med bekkenløsning, hvor jeg selvsagt hadde på meg den litt for store ringen i bassenget....SKREMTE DERE!!!! Hihihi! Jeg hadde ringen på, men jeg hadde en annen utenfor den igjen for å holde den på plass.
; )
-Og ja, synet av den funklende steinen der nede i vannet gjorde meg glad glad glad! Kall meg gjerne et offer for markedsføring, men diamonds are a girl´s best friend, and I´m worth it!

Etter dette var det tid for frisøren (jeg tok den helt ut på egenpleiefronten den dagen som dere skjønner), hvor jeg syntes jeg ble riktig så snasen på håret. På kvelden var Chris og jeg ute og spiste, og alt i alt var det en veldig fin bursdag! Jeg har hatt verre!

Det var allikevel to ting som skjedde angående meg og biler den dagen, og potensielt kunne det ødelagt mye i grunn når jeg tenker meg om...Det ene var at jeg i over to timer mens jeg var hos frisøren visstnok sto feilparkert og kunne fått en klekkelig bot. (Tru´kke Chris hadde blitt så glad da, siden frisøren i seg selv var dyr nok!) Da jeg kom til bilen ble jeg nemlig informert om disse kjensgjerningene av to menn i sin beste alder på en benk, med medbrakt alkoholholdig ånde. De beskrev at de hadde passet på bilen min for meg, mot parkeringsvakta altså, at jeg hadde vært veldig heldig, og kunne de aller nådigst få noe igjen for strevet? For eksempel en øl? For å si det sånn; de fikk ingen øl, og heldigvis hadde de glimt i øyet ; )

Det andre skjedde da jeg skulle lirke meg inn i en trang lukeparkeringsplass midt i byen, faktisk rett utenfor Blitz, med litt dårlig tid til å rekke bassengtreningen (som vanlig). I alle år har jeg kjent pulsen øke nesten hver gang jeg skal begi meg utpå noe sånt, og jeg må faktisk skru av radioen for å konse maksimalt. Hvis jeg, mot formodning, kjenner at jeg kommer borti en av de andre bilene begynner jeg å hyperventilere umiddelbart (og jeg gjør aldri ellers det!), og i stedet for å roe meg ned tre hakk før jeg prøver videre/på nytt, tenderer jeg mot å gjøre ting fortere og mer brutalt i stedet....
Merkelig nok har denne framgangsmåten hittil ikke ført til skader på mennesker eller biler, men ubehagelig skal jeg glatt innrømme at det har vært! Greia var at akkurat denne dagen gikk det helt som smurt!! Selv om det SÅVIDT var plass til bilen min (mulig noe av grunnen til at det gikk så fint var at jeg ikke var fullt klar over det siste momentet der før etterpå men...)! Rett inn gikk det, uten stressreaksjoner hos 30-åringen. Jeg ble rent stolt over meg selv, følte meg helt proff og flink, og følte at dette kom til å bli en bra dag gitt!

Min konklusjon ble at jeg antagelig var blitt bedre til å lukeparkere sånn over natten, helt av meg selv, fordi jeg nå var i 30-årene. Kanskje det er noe som kommer i denne alderen, akkurat som at 6-års jekslene kommer i 6-års alderen? Jeg tror nok det altså.


Jeg fikk forresten dissse fantastiske rosene fra pappa og kona på morgenen, de hadde smuglet dem inn i boden vår på forhånd ; ) Roser og diamanter, kan det bli bedre??


Fra jentefesten min et par uker etter dagen, Chris var kelner (se sløyfa) og holdt også tale. Som dere ser syntes han det var svinaktig morsomt!


Se´kke ut til at jeg syntes det var like morsomt der jeg satt og hørte på, men saken var den at jeg måtte legge fjeset i disse foldene for ikke å bli for tårevåt ; )

Jaha folkens!

Litt lenge siden sist nå ja! Og til Anonym: Takk for sparket bak, nå kom jeg på at jeg synes det er morsomt å skrive blogg! ; ) Dessuten kom jeg på at noen sikkert sitter og lurer litt på hvordan det går med svangerskap og slikt, siden jeg tross alt har den historien jeg har og har uttrykt at jeg er nervøs. Beklager til de som ble litt bekymret nå! ; )

Apropos det; det er i det hele tatt mange rundt meg som fort blir nervøse på mine vegne hvis de ikke hører noe fra meg på en stund, da ser de for seg sykesenger, katastrofesnitt og kuvøser...I selveste uke 26 (da Sam ble født) glemte jeg helt bort en fysioterapitime, og uka etter fortalte hun meg at hun hadde blitt rimelig bekymret! Jeg gikk tross alt hos den samme fyisoterapeuten i forrige svangerskap også. Stakkars henne ; )

For å berolige alle og enhver (som måtte lese dette) så har jeg nå fullført 31 uker av svangerskapet, og jeg merker at skuldrene på mange måter er sunket flere hakk! Uke 26 var alt som sto i hodet på meg, måtte bare komme meg gjennom den ene uka, og etter det visste jeg det kom til å bli lettere. Noe av grunnen til det er at jeg har sett utviklingen på nært hold etter uke 26, og jeg vet at for hver uke som går så bedrer prognosene seg ganske drastisk.
Hvis gutten (det er jo en gutt ; ) blir født nå så er jeg omtrent ikke bekymret for han, selv om han gjerne må vente en uke til: Uke 32 er en milepæl i utviklingen ; ) Perspektivet mitt er nok noe annerledes enn for andre gravide, som nok ville vært maksimalt nervøse for å føde 9 uker for tidlig!

Siden dette blir et lite oppdateringsinnlegg igjen så får jeg vel ta med at vi endelig har fått en pedagog til Sam i barnehagen! Jippiiiiii!!! Ikke spesialpedagog riktignok, det hadde vel vært FOR godt til å være sant, men det er snakk om en dame med mye erfaring i allefall. Det irriterende er at vi ble nødt til å vise litt muskler for å få det vi hadde krav på, det funket altså ikke å være snill og grei og forståelsesfull overfor mye krav til etaten, andres større behov og ventelister. Dessverre stemmer alt det man har hørt om at man må være fryktelig ressurssterk i det offentlige Norge. Paradokset er at når man trenger hjelp har man gjerne ikke en trillebår med mot og styrke med seg på de offentlige kontorene.
Personlig har vi vært så slitne etter alt vi har vært gjennom at det tok oss et halvt år før vi orket å ta opp kampen.

Jaja! Jeg har skrevet noen innlegg oppe i hodet mitt som enda ikke er kommet gjennom tastene til dere, det meste går for tiden på dette å være gravid ; ) Noe av grunnen til at det ikke har blitt gjort er at det har blitt kluss med å hente fram bilder fra nettet. Jeg liker å ha bilder med innleggene mine! Noen tips på steder det er lett å hente ut bilder?? Hvis jeg får noen bra tips snart på det så kommer det nok noen innlegg både om det å ha blitt 30 (....), funderinger om redebyggergenet og finurligheter ved å ha en alien parasitt som lever midt på kroppen min.

Kjenner jeg savner "bloggvennene" mine litt nå! : )