Det var en gang en mamma som skulle føde sitt tredje barn. Hun hadde to mindre hyggelige fødselsopplevelser bak seg, og vurderte derfor fram og tilbake i 9 måneder hvorvidt hun skulle ta sjansen på å føde eller om hun skulle kjøre "safe" med et planlagt keisersnitt. Med keisersnitt måtte hun ta en operasjon med påfølgende restitusjonstid på kjøpet, men hun ville i allefall vite med sikkerhet at barnet var trygt og at forløpet følger samme forutsigbare prosedyre hver gang. Ingen usikkerhetsmomenter av betydning, en steg-for-steg plan som følges igjen og igjen.
Innerst inne hadde hun et ønske om å få oppleve det som mange snakker om; en fødsel hvor alt går som det skal, hvor man makter å jobbe på lag med kroppens instinkter, hvor barnet blir forløst på en trygg og fin måte, hvor man kjenner seiersfølelsen og mestringen, og ikke minst hvor mor virkelig kan kjenne den umiddelbare kontakten med barnet sitt på en spesiell måte.
Samtidig visste hun også at noe slikt kan man ikke bestille, og til slutt torde hun ikke å gamble. Hun bestemte seg for å gå for det scenariet som føltes mest forutsigbart og trygt.
Keisersnittet ble planlagt til morgenen 8. mai, 6 dager før termin.
Mammaen visste at det var en sjanse for at fødselen kunne starte før 8.mai, særlig fordi det var tredje gangen. Hun gjorde derfor en avtale med seg selv og med sykehuset om at hvis så skjedde så skulle hun gi fødselen en sjanse. Men ved første tegn til panikk og frykt skulle hun få lov til å gi seg - og sykehuset skulle ta over og sørge for et keisersnitt på kort varsel.
På kvelden 6. mai ble hun overrasket av gode venninner som sørget for en koselig babyshower. Etter 10 minutter hjemme hos vertinnen skjønte mammaen at noe var på gang! Utover natten ble tegnene tydeligere, og halv seks på morgenen 7.mai begynte riene. Mammaen måtte holde ut hjemme til de andre to barna var trygt levert i barnehagen, og så bar det rett til sykehuset. Der måtte hun og pappaen være hele dagen, og mammaen kjente at hun var godt tatt vare på av flinke jordmødre som tok seg god tid, og epiduralen sørget heldigvis for at smertene var overkommelige! Hun klarte å spille på lag med kroppens signaler, hun følte seg trygg og begynte å tro på at dette skulle hun klare!
Da jordmor nummer to begynte å hinte om at barnet kanskje ikke ville dukke opp før etter at jordmor nummer tre hadde entret scenen, fant mammaen ut at nok var nok; hun var utslitt, og nå skulle barnet ut! Pressriene begynte, og på tross av at babyen kom ut med hånden inntil fjeset sitt og det derfor var heller vanskelig å få ut hodet, så tok denne siste fasen heldigvis ikke lenger enn en halvtime. Da hodet endelig kom dro han likegodt hånda inn igjen og la den kjekt på tvers over brystet...Han ble stående med hodet ute, bom fast, og begynte å bli blå i fjeset...Det ble litt hektisk en liten stund, en annen jordmor kom til og hentet ut armen, og deretter ble mammaen overrasket over hvor vanskelig det var å få ut kroppen: Jordmoren dro og lirket, og hun fikk beskjed om å presse igjen, og så igjen!
Da mammaen fikk den lille skapningen opp på brystet sitt la hun merke til at han dekket det meste av overkroppen hennes, og han kjentes så tung ut! Hun kjente litt på han med hendene sine, fikk øye på noen tykke kinn, en dobbelthake og noen lubne og gode hender og hun utbrøt: "Han er jo helt ENORM!!!" Hun, og de andre i rommet, begynte å forstå hvorfor kroppen måtte presses ut i tillegg til hodet...
Pappaen ble med ut for å veie den lille prinsen, og kom tilbake med et lurt smil rundt munnen; "5,1 kg!"
Mammaen var helt utrolig fornøyd med seg selv etter at alt var over, hun hadde klart det! Og hun hadde ikke vært redd! Lykkefølelsen, mestringen, alt føltes helt rett denne gangen. Hun følte seg som den flinkeste, lykkeligste, heldigste trebarnsmammaen i hele verden! Og pappaen var så stolt og glad at mammaen ble rent rørt ; )
Endelig var det over, etter 9 måneder med mange tanker, bekymringer og forberedelser. Og for et resultat! En frisk, fin, stor, vakker, robust liten kar, som umiddelbart smeltet mammaens hjerte....
Innlegg
