søndag, desember 20, 2009

Sliten gitt....Og så var det KK igjen

Nei NÅH altså! Jeg må presisere igjen: Jeg har ikke tenkt å slutte å skrive!
Jeg er bare så utrolig sliten for tiden....Jeg har flere forklaringer på det, men ett ord oppsummerer det meste: Eksamen.
-Ja, også kommer det faktum at jeg er syk for ca femte gang i høst/vinter som en god nummer to.

Det er akkurat som om eksamenstiden suger all kreativitet ut av meg. Jeg føler meg helt hjernevasket liksom. Og hele tiden får man denne trangen til å gjøre alt mulig annet: Sette inn bilder fra de siste seks årene i album, noe jeg bare har utsatt og utsatt, eller hva med å rydde gjennom boden? Bake pepperkaker med barna er jo kjempestas (synes eller ikke det egentlig...), kanskje jeg skal gjøre det? Eller vaske vinduer (noe som blir gjort kanskje en gang eller to i året)?
Alt blir spennende i eksamenstiden, unntatt å lese. Men, det er det eneste man kan gjøre. Lese altså. Jeg tror at all denne fornektelsen og tvangslesingen gjør meg helt kreativitets-lammet i hodet.
-Og så skjer det hver gang; etter eksamen, når jeg HAR tid til å gjøre alt mulig annet, ja da er det ikke så spennende lenger. Jeg utsetter det til en annen gang jeg.

Men akkurat nå er jeg kjempesliten, syk og skal arrangere jul og bursdag. I dag er det barneselskap for Elissa, siden det stort sett er problematisk for små gjester å komme fra på første juledag. Som er det "ordentlige bursdagen" (i Elissas vokabular).

Forresten kan jeg nevne at det kommer en liten oppdatering og noen nye bilder i KK veldig snart, i deres såkalte Årskavalkade over de viktigste sakene de har hatt i 2009. Er ikke helt sikker på når det kommer selv faktisk, men inbiller meg det må være i årets siste utgave?
Skal holde dere oppdatert! ; )

Muligens får jeg til å skrive litt igjen snart, men hvis ikke: God Jul til hver i sær!

torsdag, november 05, 2009

Samsitater!


Jeg MÅ bare legge til litt til det forrige innlegget:

For det første har Sam vært på fireårskontroll nå, i går faktisk, og der ble det konstatert at han fortsatt ligger foran når det gjelder språkutvikling. Han har VELDIG bra ordforråd! Og han ser fint, hører fint, konsentrerer seg fint, og motorikken er kjempebra : )

-Og så må jeg få sitere noen av Sams siste gullkorn:

"Mamma, når jeg blir stor skal jeg gifte meg med en dame som ligner på deg" (sagt med glitrende øyne og et stooooort smil; han vet hva han skal si, og hva slags reaksjon han kommer til å få!)

Jeg: "Nå har du tre minutter på deg til å spise opp før du må pusse tennene" Sam: "Nå bruker jeg det FORTESTE tennene mine!!"

Og så er det det han ofte sier til meg når jeg er sint, med en alvorlig mine: "Mamma, jeg synes du er så pen som en prinsesse" -Hvem kan være sint da??

søndag, oktober 25, 2009

Sam 4 1/2 år

Sam slapper av i sofaen
Tatt i høstferien på fjellet
Sam har en egen evne til å sovne overalt, for så å være "uvekkelig". Her om dagen sovnet han i badekaret!! Skummelt!!!

Frau Putz ville gjerne høre litt om hvordan det står til med stemmen til Sam for tiden, og det gjorde at det gikk opp for meg at jeg har skrevet veldig lite om Sam den siste tiden. Ja, egentlig har jeg vel knapt skrevet noe om han på veldig lenge, annet enn å bare nevne han her og der. På alle måter er jo dette et GODT tegn!

Da jeg begynte å blogge var det vel først og fremst for å ha et utløp for hverdagens ekstreme tilstander, i allefall fikk bloggen et slikt preg ganske raskt. Når livet mitt stort sett kun dreide seg om sykdom og død en periode (med mammas sykdom og død på toppen av det hele), var det kanskje ikke så rart at omtrent alt jeg skrev handlet om dette. Man skriver vel om det som opptar en.

Mange mennesker fikk tydeligvis store hjerter for Sam, og mange har det enda. Jeg ser at de som kjenner historien hans både har respekt og godhet i øynene sine når vi treffer dem. Jeg er utrolig takknemlig for dette. Jeg tenker at gjennom å dele Sams og vår historie med andre mennesker har vi fått en mulighet til å se hva som gjemmer seg inni folk. Nemlig godhet. Medmenneskelighet. Oppofrelse. Engasjement, medfølelse og vilje til å hjelpe.
Vi er heldige som har møtt det som gjør at hjerter banker.

Sam er nå 4 1/2 år, noe jeg har latt være å si før nå som han også er det utifra termin. Det er kanskje litt unødvendig nå, men jeg er fortsatt ikke komfortabel med at folk skal forvente mer av han enn det som hans virkelige alder skulle tilsi.

Språkmessig er han sterk, han ligger fortsatt i forkant sammenlignet med jevnaldrende når det gjelder ordforråd og evne til å formulere seg. Dette er jo helt motsatt av det historien hans skulle tilsi, i og med at han ikke engang hadde mulighet til å bable før han var halvannet år!

Han er bittelitt mindre enn jevnaldrende gutter, litt lavere og litt tynnere enn gutter flest på 4 1/2. Men det er jo mange andre også som ikke er helt like store som gjennomsnittet, så dette er det ingen som reagerer på lenger.
Han ser ikke prematur ut, bortsett fra det litt smale bakhodet, men håret skjuler dette fullstendig.
Det liggesåret han fikk i bakhodet på sykehuset i Sveits ble (se her), som forventet, til en hårløs flekk på ca 3 cm i diameter. Hvis man kjenner på det er det tydelig at mye vev gikk med, det er bare tynn hud over hodeskallen akkurat der..Der kommer det aldri til å vokse hår, men dette fikser frisøren: Sam har alltid veldig kul og forseggjort hårsveis som gjør at håret rundt dekker flekken ; ) (Og det er grunnen til at jeg aldri tør å klippe han selv..)

Motorikken til Sam kunne veldig godt ha vært veldig lite koordinert og svak, i og med at han aldri kunne ligge på magen, ikke kunne krabbe før han var ganske stor, ikke kunne gå før han var nesten to, og siden han alltid hadde så vondt både på halsen og magen at alle bevegelser måtte være nøye gjennomtenkt og forsiktige. Han har hele tiden måttet kompensere, og lærte seg blant annet til slutt en måte å "vippe" seg over på magen uten å få den siden av magen som peg´en satt på nedi gulvet! Han bare slang det ene beinet ut i 90 graders vinkel og hadde all vekt på denne foten...Ganske kompliserte greier!
-Men, motorikken er helt fin. Han er i dag en svært aktiv gutt, som elsker å klatre, har muskler i overkroppen som langt overgår hans søsters, og han har såpass god balanse at selv om jeg har hjertet i halsen når han er i toppen av klatrestativet, så går det alltid bra ; )
-For 3-4 år siden hadde jeg ikke mot til å tenke at han noengang skulle opp i et klatrestativ engang, så jeg prøver å være takknemlig for at han riskikerer liv og lemmer i stedet for å få panikk hehehe ; )
(Her kan det være på sin plass å påpeke at altfor mange er helt hysterisk opptatt av at den motoriske utviklingen skal skje akkurat som bøkene sier..Sam er ett, av mange, barn som viser at det aller meste løser seg på sikt!!!)

Sosialt går det også kjempebra. Vi har opplevd noen ganger at han har blitt lei seg for at folk ler av stemmen hans, men stort sett lar han seg ikke merke med dette faktisk. Barn på hans alder spør uansett alltid "hva er det med stemmen din da? Er du hes?" eller lignende, og da sier han bare "Ja! Jeg har hes stemme!" med et stort smil, og så er det greit for alle parter liksom. Det er i grunn eldre barn, eller voksne for den saks skyld, som er problemet. Voksne tror ofte at han gjør seg til, at han prøver å høres ut som et "monster", eller at han rett og slett er veldig forkjølet. Derfor har de mange ganger ingen sperrer på å snu seg mot han og le...Dette har skjedd mange, mange ganger. Han får til og med kommentarer fra voksne, a la "hehe, du har litt sånn Donald Duck stemme du!" - fordi de tror han prøver å høres ut som Donald Duck. I sånne situasjoner føler jeg at jeg må gripe inn, og jeg forklarer kort at han har sånn stemme fordi han er operert i halsen. Og at den alltid kommer til å være sånn. Sam står jo der sammen med meg, så jeg må være nøye og forsiktig med hva jeg sier.

-Men uansett, som jeg sa, så går det overraskende bra sosialt. Han har flere venner i barnehagen, og er en populær lekekamerat. Merkelig nok er det også mange barn som går hjem til foreldrene sine og sier "Sam har så kuuul stemme, jeg vil også ha sånn stemme!" Én liten tass var forkjølet og proklamerte stolt "Nå har jeg sånn stemme som Sam!"

Sam har jo også unektelig et gudbenådet fjes... ; ) Og øyne. Og øyevipper...Han er rett og slett den fødte sjarmør, og jeg tror ikke det bare er meg som mor som synes dette! I dag var vi på en samling på skolen til Elissa, og det satt en jentegjeng på 5-6 stykker like bortenfor oss. De var kanskje 12-13 år. Sam, med sitt trygge vesen, hadde ingen betenkeligheter med å sette seg ned ved siden av dem. En av dem så på han, dultet til de andre og hvisket "Se på de øyenvippene hans da!!" De andre åååååå-et og sukket, og plutselig hadde han hele gjengens oppmerksomhet! De spurte hva han het, og snakket med han en stund. Han smilte sitt bredeste, mest selvsikre og mest sjarmerende smil, og hadde alle i sin hule hånd. Hahahaha!! Hva gir du meg?? -Og ingen så ut til å bry seg særlig mye om den hese stemmen. Da vi dro sto noen av dem ved utgangen og sa "Hade Sam!" etter han....Ja, jeg er rett og slett stum over hans sosiale evner og selvsikkerhet noen ganger!!!!

Men så var det altså stemmen, som jeg har vært inne på. Dette er det eneste problemet/utfordringen han sitter igjen med, etter den kritiske tiden hvor ALT kunne gått galt. Han kunne vært blind, døv, multihandicapet, kunne hatt alvorlig hjerneskade, tarmer med dårlig funksjon, kunne hatt hjerteproblemer, hjerneblødning, lungeproblemer, astma, motoriske problemer, konsentrasjonsvansker, ADHD osv osv osv osv osv osv osv osv (føles ut som det kunne vært veldig mange osv´er!!)
-Foreløpig har vi ikke sett andre komplikasjoner enn stemmen. Den er til gjegjeld veldig ru, hes og dyp. På mange måter høres han fortsatt ut som Donald Duck, men har også andre måter å bruke stemmen på nå som gjør at han både kan variere volum og og tonefall. Lenge var han helt uten tonefall, men nå kan vi faktisk gjenkjenne hvilken sang det er når han synger ; )

Det er allikevel sånn at selv om det høres ut som han får en "bedre og bedre" stemme, så er det fortsatt sånn at han kun har ett fungerende stemmebånd - som ikke kan brukes uten at det andre også virker (dette sitter vokst fast i arrvev). Derfor bruker han annet vev i halsen til å lage lyd med, og dette blir han altså flinkere og flinkere til. Det er på én måte bra, fordi da kommuniserer han bedre, men samtidig gir det han andre komplikasjoner. Han begynner å bli litt stiv i hals- og nakkemuskulaturen blant annet, og når han blir eldre kan det oppstå andre komplikasjoner. Det finnes allikevel ingen andre måter for han å snakke på, så her er det lite noen kan gjøre. Enda.

Forhåpentligvis vil han kunne ha nytte av logopedbehandling når han blir stor nok til å samarbeide, og så kan det hende noen finner en smart løsning kirurgisk, som kanskje kan hjelpe han noe. Men kirurgi er ikke aktuelt enda, forholdene i halsen er fortsatt for små. Professoren i Sveits som opererte han mente det kunne være aktuelt en gang mellom 5 og 10-års alder, og nå er han jo faktisk 5 om et halvt års tid. Vi kommer da til å ta kontakt med den legen i Norge som sendte han til Sveits, for å få gjennomført enda en bronchoskopi (lite kamera ned i halsen). Det vil være første skritt mot å finne ut når/om noe kan gjøres.

Huff, nå ble det langt. Kunne faktisk skrevet mye, mye mer, men nå får det vel holde! ; ) Konkusjonen er i allefall at det aller, aller meste går utrolig bra - mye bedre enn vi til tider har fryktet. Stemmen er et lite handicap, men sålangt takler Sam dette problemet på en helt utrolig fin måte. Vi tenker at det er mye på grunn av personligheten hans, og vi prøver også så godt vi kan å støtte og utvikle selvfølelsen hans på en positiv måte. I tillegg til at vi prøver å behandle han som en hvilken som helst annen gutt. Vi vil ikke legge opp til at han føler seg handicapet, og vil heller ikke ha grobunn for sjalusi mellom søskenene.

Tiden vil vise hvordan alt utvikler seg, for eksempel er det bittelitt for tidlig å være sikker på at han ikke f eks har litt konsentrasjonsvansker. Han er en distré gutt som har stor fantasi som han lever seg inn i, men det har da mange andre gutter også. Den virkelige testen blir vel når han begynner på skolen. Men når dét er sagt så er han god til å konsentrere seg i lek, bare det er noe han synes er spennende nok ; )

Får vel avslutte hehe ; )

fredag, oktober 16, 2009

TREIG

Måtte bare sette inn dette bildet, selv om det ikke har noe med innlegget å gjøre egentlig.
Denne lappen henger faktisk i min egen oppgang i denne stund, og den har hengt der i flere uker allerede. Er det en spøk? Eller er noen korka at de ikke forstår at når kopimaskinen virket godt nok til å lage mange nok eksemplarer av dette (info)skrivet til alle oppgangene, ja så kunne den vel også kopiere andre ting?? Eller er det så kjedelig som at noen har tyvlånt kopimaskinen på jobb for å gjøre jobben?
Anyone? Hva stemmer dere på? (Eller har noen en bedre forklaring?)



Jeg vil bare si det med én gang: Jeg har ikke tenkt til å gi meg som blogger altså! Jeg har bare blitt så treig i det siste.

Egentlig er det etter operasjonen jeg har blitt treig. Det er så merkelig hvordan livet liksom bare ble til et parantes, en unntakssituasjon, en ren og skjær pausefisk. - Jeg sluttet å trene (måtte jo sitte/ligge hele tiden), sluttet å tenke på skolearbeid (så dvd-serier i stedet), sluttet å legge barn (kunne jo ikke løfte eller bevege meg rundt i det hele tatt), sluttet å lage middag, handle, plukke øyebryn og så videre.
Jeg sluttet til og med å spise vitaminene mine faktisk! Det var egentlig ikke det at jeg glemte dem hele tiden, selv om det var litt det også, men...på en rar måte kunne jeg tenke "ups, jeg glemte visst å ta dem i morges. Kunne jo ta dem nå i stedet da....tja...skal jeg begi meg inn på kjøkkenet? Hm. Hvilken episode av Prison Break var jeg på nå igjen? Skal vi seeeee...."

-Og sånn ble det litt med bloggen også. Jeg tenkte stadig "DET må jeg skrive om! Jaaa, smart idé!" Men...tja. Jeg hadde jo til og med en direkte oppfordring fra Frau Putz om å skrive om hvordan stemmen til Sam har blitt, og jeg hadde stadig tenkt å gjøre det, men....

Men nå skal det bli andre boller! Får vi håpe! Jeg føler meg i allefall mye, mye bedre og får mer og mer energi. Jeg har til og med begynt å trene litt igjen, tenk på det! Jeg må skyndte meg å si her at jeg HAR skikkelig kjempevondt enda, men nå er det ikke sånn "farlig-vondt". Jeg kan ikke risikere at jeg bærer på meg et brokk lenger, nå er det "bare" veldig stramt arrvev jeg kjemper mot. Jeg har fått instruks fra fysioterapeuten om å både trene og tøye magen nå, så jeg er i gang med det. Selv om det gjør DRITVONDT.

Til slutt en beskjed til Frau Putz (og andre som måtte være interessert): Jeg skriver snart litt om den skjønne Sam!

- Forresten må jeg bare nevne frisørbesøket hans i går:
Han har ventet leeeenge på å få klippe håret (også en konsekvens av min treghet, og også pappa´ns manglende respons på "Nå MÅÅÅÅÅ du ta han med til frisøren!! Han ser jo ut som MacGyver!!!" Etter at jeg demonstrerte at nå kunne han snart ha hestehale og spenne i luggen, så fikk pappa´n fingeren ut).
Sam har klaget lenge på at han ser ut som en jente, så dette frisørbesøket var nok SVÆRT velkomment. Han sitter altså fint i frisørstolen, og så kommer det: "Jeg synes du er veldig flink til å klippe hår. Du er en flink frisør." -Og ikke bare én gang, men flere ganger fikk frisøren komplimenter fra den lille pjokken med MacGyverhår og hes stemme. Naturligvis smeltet hun jo helt!

-Hvor har han lært å gi så fine komplimenter tro?? Jeg tror det er et naturtalent! Og så tror jeg jentene kommer til å sverme rundt ham etterhvert, svimle av all oppmerksomheten de får.... ; )

lørdag, september 12, 2009

Når pappa er hjemmesjef


Ja, sånn kan det gå når pappa skal levere i barnehagen hver eneste dag, og ikke får brukt sine kreative evner på jobben. Sam ville være Kaptein Sabeltann, noe han for så vidt vil være hver dag, og akkurat denne dagen spurte pappa´n seg: "Tja, hvem skader det vel om Sam kommer i barnehagen som Kaptein Sabeltann?"

Det neste skrittet var logisk. Skulle Sam få være sjørøver så burde vel lillebror få være det også? Her i huset er nemlig alt veldig rettferdig.
Problemet var bare at Theo lignet mer på Hercule Poirot enn på Kaptein Sabeltann.


En veldig søt Poirot da!

onsdag, august 26, 2009

Dag 6

Her er resultatet, på dag 6. Fant ut at jeg like godt kunne legge ut et litt tidlig bilde, når det tross alt ikke ser verre ut enn dette! Ser at det ser ut som snittet ligger ganske langt opp på magen på dette bildet, men det er altså nedenfor bikinilinjen, fra hofte til hofte. Jeg er bare ganske "sammenkrøpet" i stillingen, kan ikke rette meg ut enda. Navlen er godt plastret med hudfarget kirurgisk teip...og det er de andre stingene også. Litt hoven er jeg enda, men overraskende lite blå i huden.

I min lånte lenestol, der jeg tilbringer dagene med lett knekk i hoften, og med korsett på. (Rett fra dusjen, ikke fett hår;)

Ja, nå har det altså gått nesten en uke allerede. Dagene flyter litt over i hverandre og formen har vært litt opp og ned, men jevnt over er den allikevel stigende. Dag 3 var DESIDERT verst, og jeg har skjønt etterpå at "Dag 3" er et slags fenomen. I allefall når man har operert i magen.
Jeg har tatt en god del sterke smertestillende med opiater i, og dette kan virke stoppende på magen. I tillegg er det visst på dag 3 at magen skal i gang igjen, så hele dagen gikk med til å vri seg i magekramper, oppkast-tendenser (med sting i magemusklene var det grusomt!) og til slutt klyster...Etter det ble det ENDA verre magekramper! Og jeg var så sliten og utmattet at jeg bare holdt på å sovne hele tiden. Noe jeg ikke fikk til, fordi magekrampene kom så tett.

Nå går det heldigvis bedre, og jeg merker framgang for hver dag. Nå kan jeg gå på do alene, stort sett komme meg opp og ned i stolen selv, og sitte litt ved middagsbordet sammen med de andre ; ) Etter fire dager tok jeg av bandasjen og dusjet (før det var det hårvask i vasken og kattevask utført av mannen...), og jeg synes virkelig det var psycho å se den rare magen....Med en bitteliten navel med sting rundt...Skal dette liksom forestille magen MIN?! For resten av livet?! Ikke det at jeg er misfornøyd, så langt derifra, men...det er jo liksom ikke magen min. I allefall ikke enda. En annen ting er at den vil forandre seg etterhvert, det vil nok ta flere måneder før den er som den kommer til å forbli. Men allerede nå ser jeg at det kommer til å være verdt det. -Det kunne jo bare bli bedre!

Skrev jeg at kirurgen hadde måttet streve litt?? Jeg var litt dopa da jeg skrev siste innlegg, så jeg husker ikke hehehe ; ) I allefall sa han det etter operasjonen, at jeg kanskje ikke kom til å få helt "innovermage" (akkurat som om jeg hadde regnet med det hahaha! Men det hadde visst han!), siden han hadde strevd litt med å lukke åpningen noen steder. Åpningen/brokket var faktisk vannvittige 12 cm...Høres ut som litt av en jobb å stappe tarmer og innvoller inn og lukke noe sånt ja...ehem.

-En annen ting han sa som jeg ble VELDIG glad for var da han skulle tegne og streke opp (som i et helt alminnelig extreme makeover show) og kløp meg hardt og brutalt i mageskinnet: "Nei her er det i allefall ikke nødvendig med noen fettsuging! Ikke noe fett å ta av i det hele tatt her. Du er jo veldig slank!" HA!!! Bra resultat får´n si, etter min strenge diett!!! VELDIG fornøyd med den!!! Jeg trodde ikke det gikk an engang jeg, å ta denne operasjonen uten fettsuging av midjen. Dessuten trodde jeg at mine 91 cm rundt livet nødvendigvis måtte bety noen cm fett!
Forresten fjernet han "bare" 500g hud (det er vel mest vanlig med ca 1 kg), så han sa at mitt problem aldri hadde vært mye ekstra hud. Det var bare den enorme åpningen i muskulaturen som gjorde at det så ut som det var mye ekstra hud.

Jaja, jeg får vel avslutte min munndiaré der og fortsette å se mine serier på dvd. Jeg har allerede sett The Wire 1 og 2 og nesten hele 24 serie 7, i tillegg til at jeg har strikket en lue og et skjerf til Elissa. Serie 3 av The Wire coming up ; )

fredag, august 21, 2009

Drama 2

Ja, er dere spente nå?? ; )

Selveste dagn kom, og jeg var VELDIG forkjøla...Men morgentempen var 37.3, så jeg tenkte "kanskje det går?" Jeg tok en dusj, måtte skrubbe meg med Hibiscrub (som er en såpe man bruker før operasjoner). Etterpå følte jeg meg myyye verre....Tok tempen igjen etter en stund, den var 38.1!! Jeg begynte seriøst å tenke at det ikke kom til å bli noe av. Litt senere var den 37.8, og jeg ringte klinikken....(Chris hadde nemlig vært streng mot meg når jeg sa at jeg ikke behøvde å fortelle dem noe direkte...) Jeg ville bare ha en avklaring, men det fikk jeg ikke. Siden tempen ikke var så høy syntes de det var best jeg kom inn, slik at anestesilegen kunne undersøke meg og ta en avgjørelse.

-Så dro vi da. Det var fælt å ikke vite hva jeg skulle forberede meg på...Ville jo så gjerne bare bli ferdig med dette nå, men jeg følte meg jo allerede ikke så bra...lurte på hvordan det ville bli å være operert i tillegg til ikke å føle seg bra!

Vel framme ble jeg lyttet til (lungene) og tok en liten blodprøve for å utelukke infeksjon. Legene var fornøyd, så da var det bare å finne fram tusjen og streke meg opp, ta noen bilder og hive meg på bordet!! (Det gikk FORT!)

Noen nervepirrende minutter, og jeg måtte møte meg selv fra sist gang på bordet (da Sam ble født under narkose) før jeg ble borte.

-Så var det plutselig over! Jeg våknet helt fint, ikke kvalm, ikke svimmel, ikke ubehag i det hele tatt - altså bortsett fra magen. Jeg var i så god form at jeg var ute av klinikken en halv time etter at jeg var ferdig på bordet faktisk!

Jeg får ikke lov til å rette meg opp i hoftene på en uke nå, og begynner derfor å få ganske vondt i rompa og ryggen etter å ha sittet og ligget med beina opp og godt støttet opp med puter! Men jeg er bare SÅÅÅÅ lettet; det er OVER!!!! -I allefall er det verste over, nå er det bare å komme seg gjennom noen uker med ubehag og smerter. Nå vet jeg i allefall hvor vondt det er, og kan innrette meg ; ) Takk og lov for STERKE smertestillende!!

Jeg har ikke sett resultatet enda, alt er bandasjert opp og så har jeg korsett på som jeg skal gå med i 5-6 uker. Om noen dager får jeg ta av bandasjene...Vet ikke om jeg vil!! Blir RART å se en del av kroppen min som ser helt annerledes ut?! Jeg er nesten glad for at jeg tok bilder av den "gamle" magen min, jeg savner den nesten litt som en gammel venn ; )

Bilder kommer etterhvert, men ikke av magen på en liten stund tror jeg...hehehe.

onsdag, august 19, 2009

Magedrama!!!!!


Ja her er den, magen, i all sin forferdelighet. Jeg fant ut at jeg likegjerne kan ta selvhøytidelighetens død her og nå.






Her strammer jeg magen inn alt jeg makter....Noen kilo ekstra hud kan du si, pluss at hele "mageinnholdet" velter ut av hullet i muskulaturen...



DA er ENDELIG tiden kommet for den lenge etterlengtede mageoperasjonen (har også skrevet om det her og her). Det vil si, resultatet er etterlengtet, men ikke selve operasjonen!! 20. august er datoen jeg har forberedt meg på, og det er i morgen det gitt!

I flere måneder har jeg slanket meg, som jeg har skrevet om her, og resultatet er jeg ganske så fornøyd med! Jeg har gått ned 10 kilo (som var etterslep etter siste svangerskap), 9 cm rundt hoftene og ca 6 cm rundt der jeg er størst rundt livet. Så nå er jeg endelig klar for operasjon!

Jeg har gruet meg og gruet meg og gruet meg, og kjenner at jeg nå er helt vilt og hemningsløst NERVØS og SPENT....Jeg klarer snart ikke flere sommerfugler, og vil bare ha det overstått!!! -Selv om jeg altså GRUER meg også!

Alt har mer eller mindre gått på skinner, helt til i går...Da begynte jeg å kjenne litt sandpapir i halsen, og måtte snyte meg en god del..."BARE jeg ikke blir syk NÅ av alle mulige anledninger" tenkte jeg, og våknet i morges med enda mer vondt i halsen og enda mer gugge i nesa....Tempen var 37,3 så da pustet jeg litt lettere. En telefon til klinikken bekreftet at de ville operere, så sant jeg ikke har feber eller infeksjon.

Jeg tok en dose paracet fordi halsen var så vond, og trasket uerbødig (mot sykdom) videre i livet mitt. Så tok jeg tempen igjen, etter noen timer...37,9!!!!! NEEEEEEEEEEEEEEIIIIIIIIII!!!!!
-HVA er greia??? Her har jeg ventet og ventet og gruet og gruet, bitt negler og sett for meg alle mulige scenarier. Jeg har til og med drømt at jeg døde under operasjonen, og har fortalt Chris at han har min velsignelse til å gifte seg på nytt hvis jeg takker for meg. (Barna må jo ha en mor!) -Og så er det nå mulig jeg har forberedt meg på alle mulige grusomheter til ingen nytte!!!!!

Akkurat nå er jeg helt gråteferdig og synes veldig synd på meg selv...Og så er det nesten enda verre å ikke vite hva jeg skal forberede meg på, enten en grusom operasjon eller en enorm skuffelse og utsettelse, og det liker jeg svært dårlig!!!! -Jeg foretrekker å vite hva jeg går til takk!!!!

ERRE MULI?!

mandag, august 17, 2009

En mors forventninger

Bare en liten oppdatering:

Jeg fremførte mitt lille innlegg på skolen til Elissa, og tok med utdrag fra alle som bidro her via bloggen! ; ) Det var jo flere temaer som gikk igjen blant dere, og dessuten passet det godt med hva jeg selv hadde tenkt på.

Jeg snakket mest om dette med å bygge selvfølelse, siden jeg synes det er en utrolig viktig ting å huske på både for foreldre og lærere, og hvordan selvfølelse skiller seg fra selvtillit. (God selvfølelse = jeg er verdifull, bare fordi jeg ER. Selvtillit handler om hva vi kan/ikke kan, våre prestasjoner)
Dessuten sa jeg endel om forskjellen på vurdering og anerkjennelse, siden vurdering (ros/kritikk) er med på å bygge selvtilliten (evt bryte ned...) og anerkjennelse handler om å se barna, møte dem i det de opplever/ønsker å uttrykke f eks (Barnet: "Mamma, se på tegningen min!" Mamma: "Ååååå, så fin!!" = vurdering av tegningen......Mamma: "Ååå, nå ble jeg glad! Har du tegnet den til meg fordi du savnet meg når jeg var på jobben? Jeg har savnet deg også!" = anerkjennelse)
Anerkjennelse bygger selvfølelsen.

Mye av dette har jeg fra en av Jesper Juuls bøker som heter "Ditt kompetente barn". Den boka kan jeg forøvrig absolutt anbefale, for alle som har barn eller planlegger å få barn en eller annen gang (altså de fleste)! - Eller som har vært barn og lurer på hvorfor de har så dårlig selvfølelse/føler de alltid må være så "flinke" til alt mulig..... ; )

Jeg tror det gikk veldig fint egentlig, foredraget altså, og la faktisk merke til at enkelte til og med tok notater ; ) Uansett er jeg fortsatt veldig imponert over at skolen faktisk tar foreldrene såpass på alvor at de inviterer et eksemplar inn på planleggingsdag!

mandag, august 10, 2009

Trenger input!!

I det siste har hjernen min tilsynelatende tatt ferie. Den sitter liksom der oppe, øverst på halsen, som en apatisk zombie. Speider utover det langstrakte land, folk og fe, men det hjelper lizzom ikke. Ingenting ser ut til å riste Mr. Hjerne (eller var det Mrs?) ut av sin duvende, trøtte tilstand.

Det er liksom regn, dårlig vær, sutrete unger som kjeder seg og generell apati som fyller dagene - og hjernen min. Vi skulle ha en rolig sommer i år tenkte vi, og resultatet ble ikke bare rolig men kjedelig. I følge min far bør man kjede seg på ferie, ellers får man ikke slappet av. Men hvis dette er å slappe av, da vil jeg heller stresse!
Litt ferie er greit, men kanskje ikke i månedsvis?

Jeg kjenner at jeg er klar for å være litt kreativ igjen snart, etter å ha vært i en nær sovende tilstand i lengre tid. Men problemet er å komme over kneika og starte.

Jeg har blitt spurt om jeg vil komme til den skolen som Elissa skal begynne på og "snakke litt" til fredag, på planleggingsdag for lærerene. (Her har jeg skrevet litt om denne skolen) De vil at jeg skal si litt om hva slags forventninger jeg har, som mor til fersk skolejente. Jeg synes jo det er kjempefint å bli spurt om noe sånt, og har vel aldri hørt om et lignende tiltak fra andre skoler?? Ikke verst!! Men problemet er dessverre hjernen min, som går i søvne for tiden. Hva i all verden skal jeg si?? Jeg begynner å bli litt nervøs for at jeg ikke skal få til å si noe utover "Jeg vil gjerne at dere skal være greie mot Elissa og lære henne masse fine ting".

-Det er her jeg trenger deres input, kjære lesere!! Dere har nå en unik, jeg sier UNIK, sjanse til å påvirke en hel skole! For ALLE lærerene fra første til tiende klasse kommer til å være der nemlig. Jeg har jo bare en datter på 5 1/2 år på denne skolen, hva skal jeg si om ungdomstrinnet? Hva trenger lærere på ungdomsskolen å høre?

Jeg hadde blitt UTROLIG glad for litt tips her, også fordi jeg da kan si at ikke alle tankene jeg kommer med er mine egne. Hva sier dere folkens, har dere noen inspill? Hvis dette er noe som engasjerer kan jeg jo også gi et lite referat av hvordan det gikk ; )

mandag, august 03, 2009

Farlige stunt og spreke pappaer


Et snodig uttrykk fra Han-som-finner-på-mye-rart (i-allefall-når-han-kjeder-seg)

Egentlig så lever vi et ganske kjedelig liv her i heimen. I allefall når det er regn, regn, regn, dårlig vær og regn, og alle fem har "ferie". Hyttetur nummer to ble avlyst på grunn av manglende solskinn, og dermed er vi stuet inne i en leilighet på størrelse med et frimerke alle i hop. Her inne sover vi, spiser vi, rydder vi, handler vi (ja, akkurat det gjør vi utenfor leiligheten da), vasker vi klær, rydder vi litt til, og så kjeder vi oss. Og rydder.

Men så en dag ville plutselig eldstemann i huset stå på hendene. Nei, jeg snakker ikke om Elissa på fem, men derimot pappa Chris på 32. Tanken var å vise barna hvordan det skal gjøres, for å gi dem litt inspirasjon og mot til å prøve noe nytt i livet. Jeg ble satt til å ta i mot beina hans, for helt proff er han jo ikke. Dessuten har vi en veldig smal gang, og jeg tror han var litt engstelig for å knuse skapdørene våre.

Min første reaksjon var "nei det tør jeg ikke, tenk om du slår meg rett i parketten!?" Chris så litt hånlig ut og brukte sitt hemmelige våpen; drite-ut-mamma-fordi-hun-er-pyse (noe jeg er, men ikke innrømmer). "Koooooom igjen´a mamma, er du pyyyyyse eller? Det går SÅÅÅÅ bra så!"
Jaja, det var bare å stille opp. "Jeg er redd!!" sa jeg der jeg gjorde meg klar og satte sjøbein. "Uææææææ!!"
Jeg konsentrerte meg intenst om beina som sto på gulvet, men som nå, hvilket som helst øyeblikk, skulle opp i været. Og så: Overkroppen krummet seg framover! Hodet dukket ned! Hendene traff grunnen! (-Det var som om det gikk i sakte film!) Samtidig (omtrent...) med at hendene ble plantet som påler kom det et rumpe-og-bekken-parti susende mot meg! "Beina kommer nå! Beina kommer NÅÅH!!!" tenkte jeg febrilsk! Jeg sprikte så godt jeg kunne med fingrene for å faktisk kunne få tak i de sprellende og uelegante mannebeina som så ut til å bøye seg i vinkler overalt i stedet for å tengne en pen og strunk bue i luften. Jeg klarte det NESTEN....Men i stedet for at jeg fikk tak i den høyre leggen merket jeg en intens smerte i tre fingre på venstre hånd.

Jeg falt straks sammen med høyrehånda i krampetak over den venstre. "Du BRAKK fingrene mine! DU BRAKK FINGRENE MINE!!!! AAAAAAAAOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO au au au au au au au au au au au au au au au au aaaaauuuuuuuuuuuuuuu..........." Barna, som skulle inspireres, samlet seg bekymret over min sammenkrøpede skikkelse. "Stakkars mamma" mumlet de forvirret og strøk meg over håret. "Er det vondt mamma?" spurte Sam litt overflødig. Jeg klarte uansett ikke å svare akkurat da, men vi tok en oppklarende prat etterpå.

Jeg frykter at akkurat dette stuntet ikke inspirerte barna til noe som helst. Til nød kan de ha lært at det ikke lønner seg å ha med mamma på farlige stunt, eller at pappa er litt mer klumsete enn han liker å innrømme.
Uansett lurer jeg på om jeg kanskje må ta røntgen av den ene fingeren min, for den kan jeg hverken bøye eller rette ut....

tirsdag, juli 28, 2009

Hyttestemning

Godt med våtdrakt når det er såååå kaldt i vannet!

På Hvalrossen, som ligger utenfor hytta vår

"Det er LITT kaldt på rompa mi mamma!"

Men det er SÅ gøy å sprute at man til slutt kommer seg nedi uansett!

Varm sol på bare skuldre

I bare bleia

Bror & søster

Berlinerbolle er bra å ha når man heter Sukkermonsteret til mellomnavn

Fint å gi blaffen i sminke og hårrøtter som må blekes

"Iiiiiik!!!! En flått i vannspannet!!!"

Minsten leker med pappa´n sin

Havaianasmamma og Havaianasbaby

Lys i skumringen

torsdag, juli 02, 2009

Gobsmacked

Jeg må bare skrive et lite innlegg som respons til deres respons på to innlegg under dette; Sjarmerende rot.

Jeg må tydeligvis, intetanende, ha truffet på dype følelser hos flere her i Blogglandia! Det kan virke som mange går og føler på at de gjerne skulle hatt et plettfritt og vakkert hjem, og at de prøver og prøver men akk feiler og feiler...Og hvorfor, HVORFOR, har alle andre så fine hjem??? Hvorfor virker det så tilfeldig og liksom nei-det-er-bare-noe-jeg-fant-på-loftet-hos-naboen-aktig?
Eller er sannheten at disse stilfulle menneskene (les; kvinnene) sitter og pønsker ut foran plettfrie, glansede ark i gjennomstylede interørmagasiner nøyaktig hvor "avslappet" de skal være i sin jakt på den perfekte lampeskjerm??

Jeg mistenker en sammensvergelse. Kanskje har disse Perfekte, Avslappede og Stilfulle Krypinn - menneskene (heretter kalt PASK, etter det som antagelig er navnet på deres interesseorganisasjon) jevnlige møter hvor de avtaler at ingen går i samme butikker som hverandre, slik at alle har unike ting. -Bortsett fra når det gjelder enkelte eksklusive ting da: Her er det viktig at flere har like lamper for eksempel, de som er laget av visse anerkjente designere, slik at man faktisk får formidlet til omverdenen (les; vi som ikke er med i PASK) at man i bunn og grunn er enige om hva som er fint.

-På en måte føler man seg enda mer utenfor PASK når man plutselig forstår at:
1. Selv om man endelig har kjøpt noe unikt på loppemarked, så mangler man grunnlaget; man har ikke en dyr stol eller noe annet feiende flott (ikke nødvendigvis fint) fra en pompøs designer. Uten dette har man jo ingen grunnmur, ingenting hjørnesteins-aktig å bygge sitt billig(ere) krimskrams rundt.
2. Det du trodde var et loppis-funn er egentlig noe alle andre hadde i fjor, og som de nå har kastet i søpla. Slik blir det som du trodde var unikt, fordi ingen andre hadde det, aldeles ikke unikt. Det blir last year, dear.
3. Du har skaffet deg noe som var akkurat for billig, slik at det egentlig er harry.

Jeg begynner på dette tidspunkt å føle meg litt lurt. Er det kanskje Keiserens Nye Klær som igjen har dukket opp i landskapet? Jager vi alle etter Perfekte Hjem som aldri blir perfekte, fordi standarden i sin natur er umulig? Koppen som var så dyr, så dyr, og er så fin, så fin, er jo ikke så veldig fin allikevel etterhvert....Og må byttes ut.

Okay, så er det kanskje en hobby for mange å stadig være på utkikk, studere glansede ark og bytte ut ting med jevne mellomrom. Men dette har ikke jeg tid til. Jeg vil ha det fint, og jeg vil ha det fint NÅ! (Jeg forventer effektiviteeeeet!)
Derfor venter jeg heller litt, for å se hvilke trender som holder stand. Men når jeg endelig er klar for å skaffe meg noe, se da er det jo nesten for sent. Noe nytt har ankommet. Og jeg blir usikker igjen. Og føler meg lurt. Snytt. Tatt ved nesen.

-Og dette mener jeg PASK har ansvaret for, der de sitter på sine møter og avtaler: "Nå er snart etterdilterne klare for å bytte ut de kantete og minimalistiske stuemøblene sine med shabby chic. Da er det på tide folkens å kvitte seg med alt som lukter av fake eller ekte avskallet maling, jeg tror dere skjønner det selv. Nei, ikke noen klager nå, det er uvesentlig om dere har forelsket dere i akkurat denne stilen, nå må vi slå våre interiør-geniale hoder sammen og pønske ut noe nytt."

Det er på tide med mytteri fra min side. Når jeg løfter blikket fra min Mac ser jeg rett på en halvdød plante, som i utgangspunktet var om ikke den aller gjeveste blomsten på interiørfronten så i allefall akseptabel, og den akter jeg å legge ut et bilde av her og nå. Ved siden av den stygge plastballen som Theo har dandert ved siden av.

Ædda bædda

søndag, juni 21, 2009

Ferietid


Utsikten fra hotellrommet vårt

Hellu

Beklager at det er litt dødtid her for tiden! Det er rett og slett fordi vi har vært en uke i syden med gode venner, og fordi det kanskje blir litt farting til uka også. Og fordi flyturen hjem fra Gran Canaria ble USANNSYNLIG slitsom, og jeg har brukt flere dager på å komme meg igjen....Jeg nevner i fleng: Avgang kl halv tre på natten i stedet for kvart på to på dagen, 3 barn som ikke fikk sove og ble mer og mer utilregnelige, ett barn som tissa seg ut mens han sov på gulvet på flyet (ble en fiiiiin, svær dam på gulvteppet), ankomst 12 timer for sent, venting på bagasjen, ett barn som har hatt høy feber siden vi kom hjem, hodepine, forvirring på hva som er dag og natt, kofferter som aldri blir tømt.

Jammen er jeg heldig som har tre ultraflotte barn (ikke ultrafiolette altså, hvis du leste feil), men du og du så slitsomt det er å dra på ferie med dem! Jammen godt vi har litt mer fri sånn etterpå... ; )

onsdag, juni 03, 2009

Sjarmerende rot

Noen ganger lurer jeg på om det finnes en rase av stilfulle, stilsikre og liksom-akkurat-passe-avslappa folk med en egen evne til å rote på en fasjonabel måte. Jeg synes liksom jeg har noen av dette slaget i min omgangskrets, selv om det må sies at de ikke er mange. De aller fleste jeg kjenner roter på en ytterst usjarmerende måte, med møkkete underbukser på gulvet, stygge plastleker på stua, håndklær i sofaen og tenna i tapeten holdt jeg på å si. Men noen. Noen. Skiller seg ut.

De klarer liksom å tilfeldigvis plassere vintage leker, i tre selvsagt, ved siden av sofaputer i matchende farger. På bordet står kanskje en vakker kopp eller to, ikke nødvendigvis matchende men på et vis merker man at de hører sammen allikevel. I bokhyllene er det langt i fra bare bøker, men igjen er det på et vis en rød tråd mellom fargene på bokomslagene, souvernirene fra det Ytre Øst og utklipp fra blader som "ligger og slenger" (yeah right...). Når starinlysene i grelle farger er brent nesten flate og kaffekoppene har etterlatt brune ringer på bordet er det liksom bare....fint!
Nå høres det kanskje ut som at jeg beskriver et hjem der alt er både ryddig og stilsikkert, men jeg mener altså at selv rotet i slike hjem er sjarmerende.

I mitt hjem derimot....ser det sånn ut når jeg roter:





Se der ja, ikke særlig gjennomført fasjonabelt. Det skal dog sies at det nok ikke er jeg som står for alt skrammel og tankeløs slenging av saker og ting hit og dit i vår etterhvert mikroskopiske residens. (Men alle de uåpnede konvoluttene får jeg kanskje ta ansvar for...)

Det er mystifistisk, men det ser ut til at noen mennesker bare har en uforklarlig evne til å være ufattelig hippe selv når ikke alt er helt på stell. -Eller er det nettopp det det er?? Er det planlagt at den gamle trehest-leken skal ligge å slenge i sofaen, ved siden av puta med det slitte trekket - som forøvrig ser veldig dyr ut?? Og barnas bollerester på gulvet, er det for å understreke at "dette er et avslappet og überkult hjem?" Hmmmm.....Man kan jo begynne å lure noen ganger.
Det som derimot ser ut til å være sikkert er at denne evnen ikke kan læres opp. Enten har man det, ellers har man det ikke, tror i allefall jeg. Som et medfødt talent.
-Og jeg tror at i mitt tilfelle er dette talentet ikke-eksisterende.

tirsdag, mai 26, 2009

Mamma

Mamma med Elissa. Hennes store drøm om å bli bestemor hadde gått i oppfyllelse.


Denne dagen skulle vært feiret med brask og bram. Jeg skulle ha begynt med å ringe til TelefonDronningen og sagt “Gratulerer så hjerteligst med 60-årsdagen”, med en tilgjort høytidelig stemme. Mamma hadde hørt smilet bak ordene, og hadde umiddelbart falt inn i rollen: “Jo hjerrrtelig takk du, det var da så altfor meget”.

Mamma. TelefonDronningen. Kanskje hadde jeg etterhvert tilegnet meg evnen å ikke svare når hun ringte ubeleilig? Jeg rakk visst ikke å bli såpass gjennomtenkt før det var for sent å sette visse grenser.

Mamma var også GaveDronningen. Hun elsket både å gi og å få gaver, og for å si det sånn: Jeg vet at denne dagen skulle vært feiret skikkelig, ellers hadde hun blitt ordentlig skuffet!

På denne store dagen ser jeg for meg at jeg skulle ha holdt en tale. Jeg skulle ha brukt mine mest gjennomtenkte ord for å male et verbalt bilde av hvem hun var for meg. Det eneste jeg lurer på er om jeg nå, etter at hun ikke er her for å høre det mer, har blitt flinkere til å se hva hun egentlig betydde for meg? Hvem hun virkelig var?

Kanskje må noe bli avsluttet før man ser helheten?

Jeg tror i allefall at jeg nå legger mer merke til hva hun ga meg, hvilken rolle hun spilte i familiens liv. Nå som det mangler fra virkeligheten.

-Kanskje hadde jeg ikke vært i stand til å si de tingene jeg nå ser for meg at jeg ville ha sagt, hvis hun hadde fortsatt å være her?

Kanskje stemmer den forslitte frasen om at man ikke vet hva man har før man mister det. Og kanskje, bare kanskje, har jeg på et vis fått muligheten til å dra nytte av denne premature innsikten om Hvem Mamma Virkelig Var.
Jeg tror jeg er en bedre mamma selv, nå som jeg ser glassklart hva jeg selv savner. Og jeg setter pris på dem rundt meg på en annerledes måte merker jeg.
Dette er noe av arven etter en mamma som satte familien først i livet sitt.


Kjære mamma; Telefon- og GaveDronningen!

Her kommer en liten hyllest til deg, som jeg, i min begrensede menneskelige kapasitet, håper du hører og har glede av.

Du skulle gjerne fått allverdens gaver av meg på denne store dagen. Hvis jeg hadde fått låne deg bare for i dag skulle jeg faktisk brukt alle pengene mine på gaver, selv om det sikkert hadde vært absurd og unødvendig – du kunne jo ikke tatt dem med deg tilbake til himmelen! Praktisk som du var her i livet hadde du nok spurt om jeg hadde tatt vare på kvitteringene, slik at jeg ikke behøvde å sitte med huset fullt av damer-på-seksti-artifakter. –Du hadde deretter raskt forsikret om at du satte SÅÅÅ stor pris på gavene altså, det var ikke dét, og at hvis du hadde kunnet så hadde du tatt dem med deg hjem til himmelen.

Du hadde deretter gitt meg en lang klem og nesten klemt livsgnisten ut av meg, selv om du visste at jeg av og til synes fysiske kjærtegn kan være litt unødvendige i store kvanta, fordi du syntes du fortjente en klem.

Du hadde samtidig hvisket “du er alltid så flink til å velge ut gaver du”, akkurat som du sa den siste bursdagen din, da jeg kom på Rikshospitalet med brosjen med fargede steiner i.

Du skal vite at jeg sier akkurat sånne ting til barna mine jeg også. Uten at jeg tenker over det engang. Jeg sier det fordi det er sannheter, men også fordi jeg ønsker å påpeke for dem og løfte fram de tingene de er gode på. Og jeg elsker å se hvordan de liksom vokser en centimeter eller to og hvordan små smil kruser seg i munnvikene . Elissa og Sam er enda så små at de uten blygsel svarer “Ja, jeg er faktisk veldig flink til det!”, og Sam blir ofte litt sky og flau og blafrer med de lange øyevippene sine mens han fniser fornøyd bak lukkede lepper “mhmmmhmmhmhm”. Jeg skulle så inderlig ønske du kunne vært her og sett dem.

Jeg har innsett at jeg bare følger ditt eksempel når det gjelder dette, uten at jeg er det særlig bevisst engang. Og jeg har forstått at dette er ett av arvestykkene jeg nå har i min eie. Selv om jeg skulle ønske jeg visste historien bak for eksempel alle de fine gamle smykkene du etterlot deg, så har jeg i allefall begynt å få øye på de immatrielle verdiene du har gitt videre. Jeg kan ikke holde dem i hendene mine eller vise dem til barna mine, men jeg kan fortelle historiene om deg. Om hva du gjorde, hvem du var og hva jeg har lært av deg. Og slik kan de ta vare på disse arvestykkene, for så å gi dem videre til sine barn når den tiden kommer.

Mamma, noen ganger er jeg sint på deg. Sint for at du plutselig forlot oss, sint for at du aldri ville snakke om muligheten for at du kunne forsvinne. Vi fikk jo aldri sagt farvel, aldri sagt de siste viktige tingene, aldri oppsummert, aldri spurt deg om det var én siste ting du ville si oss.
Men sinnet er ikke lenger intenst. Og det går fort over når jeg tenker på hvorfor du ikke ville snakke. Du ville ikke åpne for muligheten engang, ikke gi døden en eneste tomme. Du ville jo bli her hos oss, og å kjøpslå med døden kom ikke på tale.
For deg var det enten eller; enten Døden eller Håpet om livet.

Jeg tilgir deg, i den grad det er noe å tilgi, at du ikke maktet å holde to tanker i hodet på en gang. Jeg forstår at du måtte samle kreftene om den utveien du så som den eneste utholdelige, og jeg forstår at du var redd.

Da vi fant brevene du hadde skrevet til oss to år før du døde, skrevet da du fikk den første diagnosen, ble jeg også ganske sint. Jeg synes det er litt merkelig i dag, men jeg antar at sjokket den gangen var så sterkt at nesten ingenting ble riktig eller godt, uansett hva det var.
Èn A4-side skrev du til meg da du første gang ble konfrontert med at livet ditt kunne bli mye kortere enn du ønsket. Jeg syntes først det var en ynkelig lengde på et siste brev til datteren din. Var dette virkelig alt du ville si meg, som en siste hilsen? Jeg var provosert! Jeg leste det én gang, og gjemte det deretter godt i en boks, under trappa mi. Jeg orket ikke å forholde meg til det, til skuffelsen, til urettferdigheten.

Men jeg leste det selvsagt igjen etterhvert, når tiden hadde lært meg ett og annet. Og jeg har begynt å undres over hva jeg selv ville ha skrevet til mine barn, vel vitende om at ordene kun vil bli lest hvis jeg er død.
Hva står igjen til syvende og sist? Jeg har begynt å forstå at uansett hvor mange ord jeg ville brukt for å si det, så hadde summen blitt den samme: Jeg elsker deg. Akkurat som summen var av den A4-siden du skrev til meg.

Jeg liker å tenke at du kanskje hadde den samme prosessen før du skrev brevet, som jeg nå har hatt. Tankene om hva du skulle skrive, hva som var viktigst å trekke fram, hva som ikke kunne utelates, hva som eventuelt kunne rasjonalisere og oppsummere. Konstateringen av at det antagelig måtte skrives en bok….i flere bind. At nesten ingenting kunne utelates. Og den endelige erkjennelsen av at ordene ikke var så viktige, hverken mengden eller formuleringen, utover den setningen som passasjerer på dødsdømte fly ringer hjem for å si: Jeg elsker deg.

Gratulerer med dagen mamma. Jeg stoler på at du har det fantastisk der du er, og at du har universets beste party til ære for deg i dag.

mandag, mai 25, 2009

Minsten har fylt ett år!

Ja vi tar oss tid til litt familieoppdatering her på bloggen i dag, og meddeler herved at den minste Inchleyen i Norge har passert sin første bursdag.

Det er bare helt ubegripelig hvor fort dette året har gått! Og siden utviklingen går i kjappeste laget (for mor) så har han gått siden han var 11 måneder, og jeg har begynt å innse (motstrebende) at babyen min ikke lenger er baby. WHYYYYYY OOOO WHYYYY!!!! Det går for fort for meg!!! Siden han er min siste baby (i allefall siste planlagte...) så vil jeg så gjerne at han skal være liten lengst mulig....

Dagen var like solfylt og fin som året før ; )

Her er gutta klare for en fest! PAAAAAAARTYYYYYYYYYYYYY!!!

Hva er finere enn en god og rund mage med fin skjorte på?

Mamma og Theo

Bare litt stolt av poden da vettu!



"Er det bursdag så er det bursdag. Da må man ha pølser. Men jeg skjønner nå hva Sam og Elissa snakker om når de sier at pølsene har skall..."

Sam måtte hjelpe til litt med lysblåsingen

"Jeg er SÅÅÅÅÅÅÅ STOOOOOOOR!!"

Bursdagskake fra sølskje er nam

Gaver! Men båndet er jo i grunn mest spennende av alt.

"Jeg liker kosete og myke bamser!"

"Hva kan dette være tro?"

"Hva sier dere?! Har jeg en ape på ryggen???"

Storebror med ape ;)

søndag, mai 17, 2009

17. mai og gamle damer med krøllete klær


Dette bildet er fra i fjor, men var det nærmeste jeg kom noe passende....


Hver 17. mai skjønner jeg at det ligger en gammel dame på lur et sted inni meg. Ikke dét at det ikke er lov å være en sentimental 31-åring egentlig, men det er som om jeg finner en usynlig tråd som går fra Meg i dag til Meg om 40-50 år.

Jeg planlegger nemlig å bli en blid, pratsom og akk så lettrørt gammel dame (på 17. mai) med krøllete klær, ivrig vinkende med et eldgammelt og møllspist flagg fra balkongen min. Ikke sånn å forstå at jeg skal være ustelt, så langt derifra, jeg skal ha overdådige og kanskje litt overpyntede øredobber og mange rader med perlekjeder, men å stryke tøy: Det skal jeg aldri begynne med.

Feiringen av nasjonaldagen begynte for min del på fredag, med 15. mai-barnetog i nærmiljøet. Min fireåring synes det var svært merkelig at det var Norges bursdag både på fredag og på søndag, men pytt-pytt. Is spiste han gjerne både fredag og søndag, så best å ikke lage noe større ut av det. Dessuten gikk det opp et par lys for ham mens vi marsjerte der mer eller mindre i takt, nemlig at 1: Vi bor i Norge og 2: Det betyr vel kanskje at alle som bor i Norge på en måte har bursdag samtidig.

Korpskledde i små og store størrelser, tonene som liksom sprikte litt i alle retninger, små føtter i svarte lakk-joggesko (interessant!), en dame i matchende bukse og jakke (hvit med et overdådig dryss av store, blå blomster over det hele), en forbipasserende med grandiosa i posen, gamle menn med rullator og brede, tårevåte smil utenfor husene sine, lysegrønne knopper på trærne.

-Jeg gikk der og ruslet, tok det inn alt sammen. Og kjente at den gamle dama inni meg lettet på lokket. Hun som får noe som kan minne om møllkuler i halsen som hindrer sangstemmen, hun som må blunke vekk noe som plutselig forkludrer synet. Borte-vekk er ungdommens kynisme og sarkasme; inn på scenen tusler Mie på 77 år, litt rund i ryggen og med briller med snor på.

Jeg får lyst til å synge “Alle fugler” med overdrevet vibrato, på en liksom-opera måte for å ønske trekkfuglene velkommen. Jeg vil ta meg en svingom til trekkspillmusikk. Jeg vil snufse ned i et lommetørkle når barn med stjerner i blikket går forbi i 15. mai-tog, uten å skamme meg det minste over det. Jeg vil snakke ivrig om krigen, og kanskje fortelle noen halvveis-skrøner fra gamle dager.

Jeg ser nemlig for meg at når jeg blir gammel, da kan jeg gi blanke blaffen i å være sjenert, politisk korrekt eller høflig. Jeg vil synge i vilden sky, holde morsomme (og altfor lange) taler i familieselskap og farge håret lilla. Eller lyseblått. Og jeg skal grine og snufse høyt og tydelig på 17. mai.

-Når er man forresten gammel nok til danse i gatene etter korpsene, under påskudd av demens?

Jeg vil herved rette et gedigent GRATULERER med dagen til alle borgere av vårt fabelaktige kongerike, særlig dere som egentlig er litt blaserte men som ikke får det helt til på grunnlovsdagen.

fredag, mai 15, 2009

Takknemlig

www.flickr.com

Etter en heller slitsom eksamensperiode (hvordan klarte jeg mer enn to eksamener om gangen før??), så hadde jeg først ikke én fornuftig tankerekke i hodet. Ja, med mindre man teller med tanker om hvor fornuftig integrerte heleide datterselskaper er og ikke er - i forbindelse med bunnlinjen i selskapet (selvsagt). Men nå har jeg plutselig minst tre forskjellige ting jeg vil si! Får begynne med det første vel!

Den siste eksamenen skrev jeg ved kjøkkenbordet mitt forrige helg, mens resten av dem som bor her var sendt ut og stuet vekk på en annen adresse.
Jeg HATER eksamen.
Særlig hjemmeeksamen.
Jeg måtte serriøst tale meg selv strengt til rette for i det hele tatt å komme i gang hver morgen (hvis man kan kalle ellevetiden for "morgen"), og når jeg endelig avsluttet tok det meg nøyaktig et microsekund før jeg hadde glemt hele greia. Over er tiden da jeg brydde meg om at overskrifter havnet nederst på siden, for hvis jeg flytter dem faller jo hele oppgaven ut av de designerte 15 sidene. Da må man jo kutte ett eller annet sted, og DET gidder jeg jo ikke når jeg strengt tatt ikke må! Eksamenskoden på forsiden ble litt feil, og etter litt betenkningstid fant jeg ut at jeg kanskje fikk skrive ut akkurat det arket igjen da....

Det er nesten ingen ord som kan beskrive hvor lettet jeg er når en sånn helg er over. Alt får plutselig en ny glorie over seg, selv klesvask kan bli en fest! Jeg gikk meg en tur rundt Østensjøvannet etter at printeren sukket sitt siste sukk, og jammen hadde solen et helt eget lys akkurat den kvelden gitt. "Er det blitt vår?" tenkte jeg forundret, og skjønte at det hadde skjedd store ting mens jeg hadde sittet på kjøkkenet.

Plutselig har jeg energi til alle mulige slags prosjekter som ikke har blitt gjort, jeg gleder meg til å slappe av med en bok, gå en tur, skrive litt på bloggen igjen, være litt mer sammen med barna igjen osv. Alt som jeg ellers tar for gitt, ble brutalt tatt fra meg i eksamensperioden! Det skulle ikke vært lov & er i mitt hode tortur, men samtidig.....Samtidig er det som om hverdagen blir en gave igjen, etterpå.

Det fikk meg til å tenke på hvor mye jeg bare går gjennom livet mitt uten å sette pris på små og store ting. Tenk på alt jeg HAR! Alt jeg har fått! Menneskene jeg er glad i og som er glad i meg (tenk hvilken gave!), mitt trygge hjem....Solen som skinner på Østensjøvannet.

"Jeg må HUSKE denne følelsen!" tenkte jeg. Og håpet jeg ville klare å holde fast på den lenge, lenge....For det er altfor lett for meg å bare se kranglete unger, rot, stress, kappløp med klokka, konflikter mellom prioriteringer, klær som må vaskes og for lite søvn om natta. Ofte strever jeg med å glede meg over livet slik det er her og nå, og ofte ser jeg enten framover eller bakover i stedet.

Jeg tror takknemlighet er en nøkkel til å glede seg over her og nå.
-Og jeg er takknemlig. For så uendelig mye. Takknemlig for at jeg har en fantastisk mann som bryr seg om meg. Takknemlig for Elissa, med sine tankefulle anekdoter og bekymringer (på vei til å ta et smil-løst bilde til nytt pass: "Men mamma! Hvordan skal jeg klare å ikke smile da??"). Takknemlig, på mange plan jeg ikke klarer å sette ordentlig ord på, for Sam. For at han lever, for at han har selvfølelse helstøpt i jern, for de sjelfulle øynene som av og til renner over av store, følsomme tårer.
Takknemlig for Theo, for all den ureserverte kjærligheten han overøser meg med, for de lubne beina hans.

-Så takknemlig for livet, med alle sine krumspring, overraskelser av både det gode og det vonde slaget. Og for det ukuelige Håpet, som gjør at asfalt må vike for små hestehovknopper.
 
Blogglisten