fredag, januar 09, 2009

Sykehus igjen






Jammen går tiden fort....Jeg kan ikke begripe at eksamen er over, at jeg har ryddet vekk jula, at Theo allerede er 8 måneder og at jeg befinner meg på skolebenken igjen. -Ja, ikke akkurat her og nå altså, men på onsdagen som var! Jeg skal nemlig ta ett av to fag på skolen denne våren, det andre på nett.

Jeg rakk nesten ikke å snu meg etter eksamen før det ble litt mer spenning i heimen: Theo ble syk, fikk omgangssyken. Dette høres sikkert ut som et relativt kjedelig, mamma-aktig tema å skrive om tenker jeg, men bare vent....(tja, mamma-aktig kommer jeg vel ikke utenom)

Etter to dager lå han bare huløyd og stirret ut i lufta, mens han klaget, klaget og klaget med utmattet stemme. Leppene var helt dradd, fontanellen (den åpningen i kraniet alle babyer har, på toppen av hodet) hadde plutselig blitt innsunken, og han fikk overhode ikke sove. Bare klagde, klagde og klagde....Tynn var han også blitt.

Heldigvis har jeg jo en barnelege-mann, så han tok gutten under armen og dro til jobben på kveld 2. Der tok de en blodprøve, som sjokkerte hele staben. Ingen hadde sett så dårlige prøver på en baby som bare hadde hatt diaré i to dager. Han ble lagt rett inn, for flere prøver. Det ble spekulert på om han hadde alvorlige komplikasjoner i magen og trengte operasjon, men heldigvis fant de etterhvert ut at han "bare" hadde reagert "litt" ekstremt på et helt vanlig magevirus.

Han hadde kvittet seg med stoffer han trengte, beholdt for mye av stoffer han ikke trengte - som salter og syre, og ph-verdien (som skal være 5,5 i kroppen) hadde steget til over 7. Vi hadde altså rett og slett en SUR baby!! (Hvor psycho er ikke det?!)
Dessuten var han ganske dehydrert, selv om han drakk og drakk og drakk stakkars. Ingen mengde drikke han selv kunne få i seg kunne fikse problemet hans, men heldigvis finnes intravenøs væske.

For å si det sånn, så har nok jeg et litt annet perspektiv på slike ting enn andre mammaer. Jeg har en rasjonell side som sier "dette skal gå bra, han er i gode hender. -Og vi har vært gjennom MYYYYYE verre før i denne familien". Den andre siden, den følelesmessige, sier "dette minner meg for mye om andre ting! De kaller det en `uvanlig tilstand´ - hvor har jeg hørt det før?! Hvert øyeblikk ringer Chris og sier `De har funnet at at han har to svulster i hjernen og skal dø´. Jeg kan ikke tro at det skjer igjen!! Hvorfor oss, hvorfor meg, hvorfor vårt barn igjen!!!"
Ja, jeg innrømmer det, jeg tenkte at det kanskje kunne være noen andres tur snart...

Jeg kjente jeg ble overveldet av mange begravede føleleser og reaksjoner, ting jeg trodde jeg hadde kommet over. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de er borte, glemt og ferdigbehandlet. Men det er allikevel en merkelig følelse å plutselig, ut av det blå, være hensatt til en følelsesregister som har vært fjernt fra livet mitt i noen år nå. Det tok ikke lange stunden, på et blunk, et nanosekund, var jeg (nesten) den samme personen jeg var for 3-4 år siden.

Den stakkars lille gutten min måtte rehydreres sakte; hvis de gjorde det for fort kunne komplikasjoner oppstå (som at hjernen sveller...svelg). Vi fikk han hjem etter to dager, 10% mindre i kroppen enn han var før han ble syk, med nålestikk overalt og med et barbert felt i hodet der veneflonen hadde sittet (han fikk altså væske inn i en åre i hodet). Han var ikke på noen måte frisk igjen, men han var på vei.
I tre uker sov han dårlig, men er nå mer eller mindre helt restituert.

Hele opplevelsen var skremmende, både i seg selv og fordi det rippet opp i så mange traumer. Utallige timer har jeg sittet ved en sykeseng før....Nei, det er faktisk helt ubeskrivelig. Jeg klarer for en gangs skyld ikke å finne de riktige ordene for å beskrive det hele.
-Da jeg kom til sykehuset klarte jeg faktisk å spørre etter "Samuel Inchleys rom" forresten...Det sier kanskje en hel del alene det.

Jeg sitter igjen med underfundige følelser. Uansett hvor lang tid som går, hva som har skjedd i livet siden Sam ble født (og mamma døde), så vil jeg bli konfrontert med traumene med ujevne mellomrom. Noen ganger har jeg valgt å finne dem fram, for å betrakte dem og bearbeide dem sammen med andre, eller alene. Jeg er forberedt da, har bestemt meg for å stille meg ansikt til ansikt til duell med dette "noe".

Men andre ganger hopper de plusetlig fram fra bak det hjørnet jeg skal til å gå rundt. Jeg er totalt uforbredt. Med ett drar jeg pusten en dobbelt gang, svelger samtidig, øynene mine utvides og blikket skjerpes. Jeg kjenner sitringen i magen, de elektriske sjokkene som begynner et sted i mitt indre og stråler ut i fingre, tær og hodebunn i rask takt. Fight or flight. Det blir som regel fight.

15 kommentarer:

Fjordheim sa...

Huff da, for en oplevelse dere har vært igjennom. Men godt at det tross alt gikk bra og ikke var noe alvorligere enn magevirus. Men det er alltid vondt når ungene lider. Fælt at han skulle bli så sjuk av det.
Vil få ønske dere ei god helg .)

kari - carpe diem sa...

Hjelpe meg...
Kjære vene. Med hånden på hjertet, jeg vet hvordan det føles. Etter mange, lange år med Anne Kathrine`s sykdom, har jeg samme følelse. Hver gang hun blir syk, blir jeg fullstendig hensatt til de følelsene jeg hadde da, for 3-4 år siden. Det sitter i kroppen, og kommer aldri til å forlate meg. Om jeg fungerer 100% ellers, om jeg er et rasjonelt tenkende menneske som har bearbeidet det meste, så er det der likevel...snikende bak alt...redselen...
Men det er også en livserfaring, en tøff en, men en erfaring.
Men ta det frem, føl på det, og bruk all din erfaring. Ingen kan dette bedre enn du, likevel.
så god bedring til dere alle.
Jeg skal tenke på dere.
Ha ei likevel så god helg som mulig.

ingunn sa...

huffavmeg, Mie. Dere har jammen hatt nok... Ber om at lillegutten din holder seg frisk fra nå av!!!
Klem fra Ingunn

Strikkelines sa...

Har leste historien din her, å ble bare stum....uff..man er så maktesløs når ungene blir sjuke....om du kjenner godt etter kommer en god tanke fra nord...håper dette går bra....

Maria sa...

Godt å lese at det gikk godt, vond å lese at det var traumatisk. Men jeg har inntrykk av at dere er en sterk liten familie. Godt nyttår forresten.

Linda sa...

Godt at det gjekk bra med Theo, men det satte seg nok ein liten støkk.

E han forresten veldig lik Sam? Såg i alle fall sånn ut på desse bildene!

Linda sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
mie sa...

Fjordheim: Ja heldigvis var det ikke noe verre, selv om han hadde dødd hvis han ikke hadde kommet seg på sykehus! Barn dør jo av diaré hver dag, men i andre land...

Kari: Ja, det er sant at det hele er en verdifull erfaring. Jeg merker jo at jeg har et litt annet perspektiv på f eks sykdom. Om barna har 40 i feber så er det bare feber liksom!;) Jeg vet de blir friske og at det ikke er så farlig egentlig.
Vi har fått verdifull livserfaring, dyrekjøpt som sådan...

Ingunn: Takk for det! Jeg synes godt vi kan få slippe sånt...

Strikkelines: Nytt fjes, hyggelig! Velkommen hit ; ) Skal sjekke ut siden din etterhvert. Takk for gode tanker ; ) Og heldigvis har det gått bra til slutt.

Maria: Godt nytt år til deg også! Har jeg forresten sagt hvor fint jeg synes profilbildet ditt er?
Joda, man har da blitt ganske sterke etterhvert....Ikke så mye som knekker oss nå, vi bøyer men bøyer tilbake ; )

Linda: Tja, er han det? Jeg ser meg nok blind på det faktum at han er nesten HELT lik på Elissa sånn hun så ut på denne alderen! Hadde det ikke vært for de rosa klærne hun har på bildene så hadde jeg trodd det var Theo! Men det er jo fint hvis noen andre ser litt søskenlikhet mellom guttene også ; )

Caroline sa...

Hei Mie,

der kjente jeg gufsen. Gufsen fra sykehusgangene. Man glir inn i hverdagen igjen, ikke at man glemmer hva som har skjedd før...Men snart er det eksamener og boder som koker over av ting som opptar en. Så kommer en sånn opplevelse som minner en på at ingenting kan taes for gitt. Alt kan bare skli mellom fingrene på en to tre....

Jeg er så uendelig glad for at alt gikk bra. Noe annet ville ha vært absurd....

Tenker på dere alle mann...og ønsker dere et godt nytt år..

Bloggvenninna di fra nord..

linda sa...

Siden eg berre har sett guttane på bilde så er det ikkje sikkert dei er så like som eg ville ha det til:)

Anonym sa...

Uff, så ekkelt. Må innrømme at jeg kvakk litt til med en gang jeg så syke- bildene. Men så br a at det gikk bra med Theo. :-)


Ine.(kjenner deg ikke, bare leser bloggen) ;)

Nunne sa...

Gode tid, dette var vondt!
Men nå er vel alt bedre igjen, håper jeg! Du er flink som får alle tankene dine ned på bloggen...det hjelper å snakke med noen om sånne ting... skriv det ned, få det ut... det er godt.
Å få medfølelse og omsorg er også godt! DET har jeg lyst å sende deg. En ekte medfølelsesklem.
Hilsen Nunne.

Maria sa...

så gøy at du liker bildet mitt ;-) liker det selv også, det gjemmer på mange gode minner!

Rita sa...

Dette var ikkje kjekt å lesa, skvatt når eg såg bildene. Har hatt nok av sykehus og den slags de. Godt at Theo er på bedringens vei. Klem frå Rita

mie sa...

Caroline: Du beskriver det veldig godt, det er jo akkurat sånn det er....Jeg har i allefall veldig lett for å bare flykte vekk fra sykehusmodusen så fort jeg kan. Derfor var det så rart å plutselig være i den "samme" situasjonen igjen.....
Og ja, det hadde vært absurd hvis det ikke hadde gått bra! Og det var absurd nok bare å være der igjen...

Linda: Hehe, men det er endel andre som har sagt det også ; )

Ine: Så hyggelig, her er det visst mange fjes jeg ikke visste om! Velkommen skal du være også!

Nunne: Tusen takk for klemmen! Ja, noen ganger trenger man medfølelse. Og på mange måter er bloggen det stedet jeg virkelig kan sette ord på tingene, i ro og fred. Og uten å føle at jeg "plager" noen med tankene og reaksjonene mine. For her blir de lest kun hvis noen selv vil ; )

Maria: : )

Rita: Ja det var akkurat det jeg synes også, at jammen har vi vært nok på sykehus! Heldigvis gikk det jo veldig bra tilslutt denne gangen.

 
Blogglisten