fredag, februar 27, 2009

Å lese om seg selv


Felleskjøkkenet i Lausanne


Først må jeg si TUSEN, TUSEN takk for all hygglige og rørende tilbakemeldinger!

Det er nesten litt surrealistisk at noe jeg har sittet og knotet ned - uten å tenke stort over "komposisjon" - har funnet sin vei inn i et blad som KK. Jeg ser det så tydelig for meg, der jeg sitter ved ett av kjøkkenbordene på felleskjøkkenet i Sveits, med min faste følgesvenn; laptop´en. Det ble faktisk en spøk blant de andre familiene, hun som til stadighet satt (ofte med tårer i øynene) foran denne maskinen ; )

Det var virkelig som terapi for meg å hamre løs på tastaturet, formulere de vonde følelsene jeg hadde rett under huden men som liksom var så vanskelig å få tak i. Når jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, etter å ha sittet ubrukelig og anspent ved en sykeseng, så vendte jeg meg mot Maskinen. Andre hadde kanskje tatt seg en løpetur for å bli kvitt de nådeløse følelsene som borrer seg inn i hodet med lange klør. Men det falt meg ikke inn ;)
Jeg måtte FORMULERE.

Det aller meste som ble brukt i KK ble skrevet for ganske lenge siden nå. Jeg tror faktisk ikke jeg har lest noe av det siden. Det blir litt som bildene fra den verste tiden, jeg krymper meg som om de har sparket meg i magen når jeg ser dem. Ordene jeg skrev den gangen åpner rom i meg, som har fått stå i fred ganske lenge. Når andre leser en setning, så leser jeg hele den dagen det ble skrevet. Kanskje hele uka. I allefall hele den opplevelsen jeg beskriver.

Da jeg fikk artikkelen til gjennomlesning gråt jeg fra første bokstav. Jeg fikk ikke med meg så mye, så jeg tenkte jeg fikk lese det pånytt. Jeg gråt fra første setning da også. Etterhvert har jeg klart å lese alt sammen, og jeg synes det ble veldig bra - i den forstand at det viser et lite glimt av hvordan det faktisk var.

Jeg var kanskje ikke fullt så klar over at jeg kom til å gå igjennom en ny bearbeidelse på grunn av denne reportasjen, men jeg tror i grunn det var det som skjedde. Noe som ble kraftig forsterket av at jeg delte sorgen med venner som nettopp mistet sin lille baby.
Men jeg tror fullt og fast på at alt kan snus til noe positivt. Derfor tenker jeg at jeg nå fikk en ny mulighet til bearbeidelse, og gjennom det en ny mulighet til å komme litt videre i prosessen.

Nesten hver gang jeg ser Sam kjenner jeg en iling i magen, og jeg tenker "takk kjære Gud..." -Og gleden over ham smitter over på mitt forhold til de andre to også, for den saks skyld.
Denne takknemligheten tror jeg om mulig har blitt enda større etter å ha hatt dagboken min på trykk i en uke.
: )

16 kommentarer:

Fjordheim sa...

Ja det er godt å skrive ned ting i vanskelige tider.
Godt at du delte det med oss.
Ønsker deg ei flott helg :)

Marianne Nygård sa...

Heisann.
Flott artikkel i KK.
Jeg er mamman te Ane og Oda på 3år.
Oda har tracheostomi, dette pga lymfekuler inni luftrøret. Hun har hatt trachen siden ho var 2 mnd gammel. Kjenner meg igjen i det du skriver! Vi behandles også ved Rikshospitalet, men dem klør seg litt i hodet når det gjelder behandling.
Mvh Marianne

Kikka sa...

Utrolig fint at du har vært åpen om dette, Mie! Det gjør det jo litt lettere for oss rundt, og det kan være til stor hjelp for andre i samme situasjon som kanskje ikke klarer å formulere seg så godt.
Du har en unik evne der- klem

Anonym sa...

Hei Ane Marie. Dette er vel egentlig ingen komentar men en hilsen fra en gammel bekjent. Du ser mot meg ved tilfeldigheter gang på gang. Tilfeldigvis står tv på en formiddag du er der, tilfeldigvis en søndagdu er der og nå fikk jeg et KK av mamma som du er i(det er sannsynligvis et av tre KK jeg har lest på et år). Har tenkt på deg mange ganger og når jeg så denne bloggen måtte jeg sende en hilsen. Jeg har stadig blitt både grepet og imponert når jeg har lest om deg og din familie, det er rart hvordan livet utvikler seg fra man står på terskelen som 19 åring og 10-12 år frem. ønsker deg fortsatt masse lykke til. Stå på!
Hilsen Maria i Halden

Gry Hege sa...

Hei Mie
Jeg må bare si at det er utolig flott hva du og din familie har gjort i det offentlige rom...Flott med mennesker som viser omverden en ståpå vilje tross mye motgang og sykdom...gleder meg til å følge dere videre med bloggen din...
Ha en fin helg!!

Alle oss sa...

Heisann :-)

Leste artikkel om dere i KK. Rørende å lese om deres opplevelser med Sam, men også godt å lese når dt har gått så bra.

En ekstra hilsen til Chris. Vår lille Emil ble født på Ahus okt 2005, vi ble tatt godt vare på under vårt opphold på nyfødt intensiv.

Fam Unsgård

Guro sa...

Hei Mie!!

Det her er min første kommentar på en blogg... Følte virkelig at jeg måtte legge igjen en hilsen her. Leste artikkelen i KK en søndag formiddag på jobb, jobber selv på nyfødt intensiv på Lillehammer, og fant fort ut at jeg måtte hjem å lese bloggen din! Nå er hele lest, føler nesten jeg kjenner dere alle sammen litt nå, litt skummelt nesten, men også utrolig gøy :) Jeg har blitt utrolig rørt, ja, felt noen tårer også, ledd, følt med deg og kjent igjen mange av problemene dine!! Som bl.a. det med lukeparkering, noe så problematisk til tider!!

Kommer fortsatt til å følge med videre på bloggen din, og gleder meg til hvert et bilde av de fantastiske barna dine :)

Hilsen Guro fra Lillehammer

maria sa...

(okay.. nå skal jeg kopiere før jeg trykker publiser.. mistet nettopp en lang kommentar fordi internetten ikke ville fungere i et øyeblikk... får prøve igjen...)

Når jeg, som har vært på utsiden av dette hele tiden, får tårer i øynene av å lese ord jeg leste for noen år siden, kan jeg godt skjønne at det vekker mye følelser i deg! Var plutselig tilbake i australia når vi måtte sjekke bloggen flere ganger om dagen for å se om det hadde skjedd noe!! Så utrolig godt å se at det fremdeles går bra!

Følger fortsatt med på bloggen, om enn ikke så ofte og med så mange kommentarer... Selv om jeg ikke alltid kan kjenne meg igjen sånn direkte i det du skriver, får det ofte tankene til å spinne... Mye visdom i ordene dine, Mie!

Ønsker dere alle ei flott uke!!

hvorfor ikke... sa...

Hei Mie.
Takk igjen for at du lot KK trykke fra bloggen din. Jeg hadde ikke lest alt. Det er så utrolig sterkt lese, så vart og ærlig. Det satte igang en prosess hos meg også, og gjorde at jeg "bare måtte" lage et innlegg om å miste et barn, det skrev seg liksom selv - oppi hodet mitt. Jeg henviser til bloggen din og din historie. Du formulerer så godt og gir så mye. TAKK for det!
Smil Torunn

hvorfor ikke... sa...

Ja, ja, HELDIGVIS klarte Sam seg! men morsfølelsene er mye det samme.

mie sa...

Fjordheim: Ja for meg er det et utløp for ting som ellers kan knote seg til ; ) Håpr du hadde en fin helg!

Marianne Nygård: Nytt fjes! Velkommen ; ) Spesielt å høre fra en annen mamma med lignende erfaringer! Jeg skal absolutt sjekke ut din blogg også etterpå.

Kikka: Takk for det snuppa ; ) Jeg håper jo veldig på at det kan være til hjelp for noen at vi har valgt å være åpne. For oss (les: meg ; ) faller dette uansett veldig naturlig, så hvorfor ikke bruke det til noe positivt?

MARIA!!!!! Jeg har prøvd å få kontakt med deg mange ganger de siste årene!! Men du må ha byttet etternavn? SÅ utrolig koselig å høre fra deg!! Send meg gjerne en mail eller noe: mie.inchley(a)gmail.com (skriver ikke inn alfakrøllen, det er visst ikke lurt sies det ; )

Gry Hege: Så hyggelig med enda et nytt fjes! Skal sjekke dine skriblerier etterpå ; ) Takk for tilbakemelding, det er så fint å høre at folk synes det var verdt å lese... : )

Alle oss: Enda flere nye, velkommen hit ; ) Så fin blogg du har! Jeg skal viderebringe hilsen til Chris (godt å høre at han/de tok godt vare på dere hihi, han er jo en veldig omsorgsfull lege og person!), og tusen takk for tilbakemelding! Det varmer ; )

Guro: Så hyggelig å høre fra en som jobber på en nyfødt intensiv avdeling da! Da vet du jo mye om hva vi har vært gjennom ; ) Vi kjenner også etterhvert veldig mange andre som jobber på slike avdelinger, så jeg føler jo nesten at jeg vet en god del om jobbhverdagen din! Jeg er FULL av beundring for hva dere står midt oppe i hver dag....Dere fortjener hyllest & blomster på daglig basis!!

Hehe, ja det er jo litt morsomt hvor godt folk faktisk kjenner meg etter å ha lest alle 300 A4-sidene som bloggen faktisk er (i følge journalisten som måtte redigere seg gjennom det hele), for jeg har jo tross alt vært veldig personlig!

Maria: Åh, jeg hater når det skjer!! Jeg er også nøye på å trykke på kopiér når jeg skriver noe nå....

Ja det er jo litt spesielt også for meg når jeg får kommentarer nå fra dere som fulgte oss allerede den gangen, og jeg kan ikke få sagt NOK takk for den ufattelige store støtten dere var!!! Jeg satt der hver dag med tårer i øynene og leste med stadig større forundring om hvordan dere engasjerte dere, ba, gråt for oss....Du, og dere andre, betydde så ubegripelig mye for oss!!!! Takk igjen!!!!!

...hvorfor ikke...: Åh, jeg har lest innlegget ditt....Jeg satt her med gråten i halsen og følte jeg måtte "lukke det ene øyet" når ejg leste enkelte passasjer...Som du sier; jeg mistet ikke barnet mitt, men jeg var ufattelig nær over lenger tid, og har nok erfart mange av de samme mekanismene man som mor opplever. Jeg kan i hvertfall veldig godt sette meg inn i hvordan det må ha vært for deg!! Også så ung...var det din første? Hvor prematur?
TAKK for at du også deler, disse viktige, såre og vare tingene som ligger så dypt i oss; de er viktige for hvem vi er, hvem vi blir.
-Og jeg for min del mener som sagt at det er viktig å bearbeide, få ting ut i lyset, rense i sårene i stedet for å la dem ligge urørt og gjemt under et plaster....

Lyst på livet sa...

Hei Mie!
Jeg er målløs over din tale til din kjære mann. Vakkert og helt sikkert verdig. Gratulerer med dagen!

Når det gjelder artikkelen i KK har jeg ikke lest den. Orker ikke.... Jeg har en tilsvarende dagbok selv, for begge mine barn (uten sammenligning forøvrig ettersom jeg ikke har lest art og bare fått med meg fødsel 14 uker før termin...)

Deilig å ramle over en blogg som har litt annet å by på enn blonder snurret rundt stearinslysene....selv om DET også er hyggelig! Alt til sin tid.

Lykke til videre!

Klem Torunn

hvorfor ikke... sa...

Ja, det tror jeg også, Mie.
Lillegutten vår var født bare 6uker før tida, det begynte med vannavgang, som hos deg. Alt virket bra - men så fikk han plutselig hjerneblødning og var ikke til å redde. 23år er veldig ungt, de fleste venninnene mine hadde ikke fått barn (men var nyforelsket!-litt stor forskjell)Jeg begynte tidlig, så det var 3.mann.

Det var lite skrevet om å miste barn på begynnelsen av 80-tallet. Det som var, sugde jeg til meg, det hjalp meg å "normalisere" og å bearbeide....Derfor er det så viktig...og jammen bearbeider jeg litt enda...

Garden Angel sa...

Hei Mie!
Nå har jeg tittet litt rundt på bloggen din.
Skjønner at dere har vært igjennom mye! Så åpenhjertig, varm og fin blogg du har!
Godt at det tross alt går bra med lille(store) Sam!
2 skjønne unger dere har!
Og dere er 2 utrolig flotte foreldre etter hva jeg har fått inntrykk av!!!

Da vi fikk vårt tredje barn var jeg 26 år gammel. Hadde 2 små, på nesten 4 og 6 år.
Lillegutten vår ble født med en sjelden sykdom, som lammer musklene i kroppen.
Han døde bare 6 1/2 mnd gammel.

Så jeg kan kjenne litt på følelsene dine når jeg leser her,
på godt og vondt:)

Noe som rørte meg veldig var "talen" du skrev til din mann i juli 2006:)
Utrolig rørende og flott skrevet!
Det er noe av det beste jeg vet å høre. Når èn ektefelle hyller kjærligheten til den andre, under andres påhør.
Det er så modig, vakkert og romantisk gjort!

Ønsker dere alt godt fremover!
Håper det er greit jeg linker til deg?!
Klem fra meg(",)

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Anonym sa...

http://lumerkoz.edu Your Site Is Great!, http://rc8forum.com/members/Buy-Zanaflex.aspx bcmh puck http://www.ecometro.com/Community/members/Buy-Hydroxyzine.aspx parasitic correa http://riderx.info/members/Buy-_2104_eftin.aspx pecinovsky brewpub http://msdnbangladesh.net/members/Buy-Atarax/default.aspx zymed http://www.comicspace.com/esomeprazole/ straps

 
Blogglisten