fredag, februar 13, 2009

Morsdag


Ja nå er det jo allerede nesten en uke siden morsdag, men jeg har allikevel lyst til å skrive ned noen tanker.

Det er nå over tre år siden mamma døde, men fortsatt kan jeg bli overveldet av et plutselig savn, en trang til å ringe henne, en tristhet over at hun er borte for alltid. Ikke så rart det kanskje. Men noen ganger kan sorgen anta et litt mer galgenhumoristisk uttrykk, som kanskje allikevel i bunnen er et uttrykk for en tristhet.

-For eksempel ved juletider, når det er ekstra tydelig at mamma ikke er her, kan familien tulle med at vi i hvertfall ikke behøver å spise lutefisk første juledag eller gå unødvendig mye rundt juletreet lenger. Det var nemlig bare mamma som elsket lutefisk, og bare mamma som holdt ut julesang etter julesang med sofaputer som armforlengere slik at vi rakk rundt hele juletreet.
Selvsagt skulle vi mye heller spist tonnevis av ihjelkokt, dissende lutefisk, uten tilbehøret også om det hadde hjulpet, og gått rundt juletreet uten stans i en hel uke, hvis vi skulle velge mellom dét og mamma. Men akkurat det valget får vi aldri, og da får vi heller gjøre det beste ut av det og prøve å lette på stemningen med litt galgenhumor.

Hvert år, uten unntak, kommer morsdag (og farsdag) veldig brått på meg. Jeg er avhengig av en plakat i et butikkvindu eller noe, ellers går det meg regelrett hus forbi. Ofte har jeg styrtet ut og funnet det første og beste, for nåde meg om jeg glemte å gi mamma en gave! Gaver var generelt en utrolig viktig del av mammas liv nemlig ; )

Denne gangen gikk jeg forbi en plakat hvor det sto "Ikke glem morsdag på søndag!" i en krimskramsbutikk, og min første reaksjon var: "Å neeeei, nå må jeg skyndte meg å kjøpe gave igjen! Nei, forresten, det slipper jeg visst. Det var jo litt greit. Billigere for meg...Det er jo også min morsdag, det blir fint!" Og så tenkte jeg: "Hva er det jeg tenker?? Jeg er en rar person...."
-Jeg ville jo selvsagt heller ha kjøpt en gave....Men det er jo bare ikke en valgmulighet. Hm.

Sorg er rare greier. Man finner liksom en måte å komme seg videre i livet på, hvis man da ikke synker helt hen i sorg, og lar det ta fullstendig kontroll.

Denne morsdagen måtte jeg nøye meg med å sende et blunk opp mot himmelen, og tenke at mamma i det minste ville vært glad for å se at vi lever livene våre og har det bra. Kanskje ser hun det også, og kanskje gleder hun seg over det.

6 kommentarer:

Rita sa...

Du er ein utruleg fin person, Mie. Du har evnen til å søgja på ein god måte, om det går an og sei det, ein måte som gjer at du kjem deg videre i livet. Men så hadde du ei flott mor og, som eg veit var veldig stolt over deg. Ho har nok overført mange kvaliteter til deg som du lar oss blogg-lesara få ta del i. Klem frå Rita

KIKKA sa...

Du skriver så bra, Mie!
Nå har jeg dessuten sitti å lest artikkelen om deg og Samuel i KK- utrolig sterk historie! Vi er så glad i dere, og for at dere kom dere igjennom den tunge tiden..
Veldig tøft å stille opp i ukeblad med dagboken din!
stooor klem fra kk (hehe.. ikke bladet da, men meg og Klaus:-)

Anonym sa...

Hei. Leste om dere i KK, utrolig sterk repotasje og måtte skru på pc med en gang for å finne bloggen. Liker det du skriver og du har nå fått en fast leser =) Du virker som en utrolig sterk person!
fra jente 16.

mie sa...

Rita: Oj, for en utrolig hyggelig kommentar! Blir glad av å tenke på at jeg kanskje viderefører noe fra mamma.... : ) Klem til deg også : )

Kikka: Takk for det! Jeg føler på en måte at jeg har delt historien opp til flere ganger offentlig, så dette kostet meg egentlig ikke så mye sånn sett. Og det jeg har skrevet er det jo lenge siden jeg satt med. Men det var rart å lese det selv, sett gjennom en annens øyne og plukket ut av noen andre enn meg selv. Opplevde det litt på en annen måte, liksom!
Stor klem tilbake til kk : )

Anonym: Hei og velkommen!! SÅ hyggelig! Og takk for kommentar ; ) Vær gjerne med videre, her har vi det festlig (i allefall når det ikke er trist eller seriøst hehe)

Kristin sa...

Å miste en forelder er alltid vanskelig! Mistet min far etter sykdom når jeg var 19 år...og jeg tror det alltid vil være et spesielt savn når en forelder går bort så altfor tidlig!

mie sa...

Kristin: Ja det tror jeg også...Savnet blir aldri borte, og det ER noe annet når de ikke fikk leve livet til de følte seg ferdige...

 
Blogglisten