tirsdag, februar 17, 2009

Reportasjetid!


Forsiden....

...og en liten teaser fra innsiden....

Ja da er bladet i hyllene, så det er jo litt spennende ; )
Jeg for min del har lest dette for lengst, og dessuten har jeg jo skrevet veldig mye av innholdet selv, for ganske så lenge siden (kjennes det ut som...). Jeg kjenner historien ut og inn kan du si, også alt som ikke er med i en kort reportasje. Derfor kan det være vanskelig for meg å vurdere hvordan det hele fremstår, men så langt jeg kan bedømme viser utdragene og intervjudelen et ganske så riktig bilde av hvordan livet vårt var/er.

På slutten av reportasjen står det en referanse til bloggen, og i tillegg har jeg til min store forundring oppdaget at jeg er blitt linket på en eller annen nett-helseside på grunn av innlegget Slankekrigen (vil jeg være slankeforkjemper?? Tru´kke det egentlig, men ingen har spurt meg).
Derfor regner jeg nesten med at det er noen nye fjes her inne, så: Velkommen hver i sær, her skal dere motstand finne...Neida ; ) Her skal dere finne....hm.....Innlegg. (Ikke truseinnlegg)

Tja! Hva finner dere her?? Som teksten til høyre sier kan dere lese om Sam sin historie under Archives (scroll litt nedover og se på høyresideteksten, februar, mai, juni og november 06 skulle vel dekke det aller viktigste).
-Slanking har jeg derimot bare ett innlegg om (må skuffe noen av dere der...hehehe)!
Bortsett fra dette så skriver jeg om litt av hvert; det som skjer i livet, ting man lærer seg langs veien. Jeg synes det hjelper meg å "sortere" ting når jeg setter ord på det, og jeg synes også jeg får "snakket" om ting jeg ellers ikke ville satt meg ned med en stakkars venninne for å få sagt: "Hør nå her FridaGuri: NÅ skal jeg jammen fortelle deg om hva jeg mener om Lukeparkering!"

Ja. Ehem! Dette ble et rotete innlegg! Men uansett: Jeg prøver å være veldig ærlig om livet når jeg skriver, fordi jeg mener det er viktig å få alt mulig ut i lyset. Da kan jeg nemlig f eks avsløre hva det ikke er viktig å være redd for ("Aha! Visste jeg det ikke! Du er avslørt, lille irrasjonelle frykt-troll! Og DER smelter du i solskinnet!!") (Ja, noe sånt...ehem) Dessuten har jeg en god del "lettere" stoff altså, man orker da ikke å gå rundt med en mørk sky over seg til stadighet!

Under innleggene finnes kommentarmuligheter (for dere som ikke er kjent med slikt), og der kan man legge inn kommentarer selv om man ikke er registrert noe sted. Sånn sett kan du også være anonym, selv om jeg foretrekker å ha et navn å forholde meg til - selv om det bare er et nick! ; ) Synes det er koselig med kommentarer, da er det liksom ikke bare enveis dette forholdet...hehehe.

15 kommentarer:

Fjordheim sa...

Ja jeg måtte kjøpe KK i dag selv om jeg har lese masse av det du har skrevet på bloggen.
Syns det var en grei reportasje.
Den fikk med det viktigste på en fin måte. Jeg fikk klump i halsen nå også selv om jeg i tillegg til bloggen, også fikk med meg flere av tv programmene. Det er så godt å høre at det nå går bra.
Håper for Sam sin del at de kan ordne det andre stemmebåndet også.
Vet jo litt om hvor slitsomt det er å snakke når stemmebåndene ikke fungerer normalt.
For meg er det ekstra slitsomt å snakke med folk som hører litt dårlig.
Fint innlegg under her om morsdagen. Ja sorg er noe en sikkert aldri blir ferdig med.
Godt at en kan ha litt humor oppi det hele.
Ønsker deg en god dag :)

kari - carpe diem sa...

jeg skal ikke akkurat "løpe og kjøpe" her jeg sitter med stivt kne, men mannen i huset skal få løpe for meg. gleder meg til å lese.

ESMERALDAS HJERTE sa...

Hei gode venn:) GRATULERER vil jeg si- HERLIG bilde av mor og sønn....Gleder meg til å lese det:),skal ut på tur til helga-så da tenkte jeg å kjøpe det med som reiselektyre:)
...og Sam er rett og slett NYDELIG....Stor og fin gutt..

klem

Carro sa...

Hurra for Minchley-familien!

Etter mange påminnelser via sms, husket Tom å kjøpe KK til meg.

Jeg tente duftlysene mine og satte Stella i gang med togbanen sin. Stille i huset var det. Så leste jeg KK helt for meg selv. Så fantastisk. Reportasjen hadde vakre bilder, og selv om jeg har lest innleggene dine før...så ble de nye for meg. Jeg gråt som den høygravide kvinnen jeg er.

Jeg ble påminnet om hvor hardt det kan blåse. At mennesker helst vil overleve de største mareritt. Om at det finnes håp.

Mie, fine Mie...Takk for at du deler..Jeg kan aldri få sagt det nok. Så derfor har jeg laget hurra for Mie på siden min. Er så stolt av deg. Mitt menneskelige fyrtårn.

Klem Carro

Helt enkelt Hege sa...

Hei mie.
Måtte jo oppdatere meg litt på hva det egentlig er dere har gått igjennom. Og virkelig får man perspektiv på ting.
Lykke til da :)
Håper alt går bra med dere. Veldig bra å se at det går så bra med Sam.
Varm varm klem fra Hege

kari - carpe diem sa...

Hei, Mie.
Nå har jeg lest meg igjennom reportasjen i KK.
Fantastisk, hjerteskjærende, ekte og vondt. -OG veldig godt!!
Som jeg har sagt før når jeg har vært innom deg, så kan jeg kjenne meg igjen i all skrekken, gruen, hjelpesløsheten, redsel og også de små gledes stundene, når ting går bra.
Samuel har måtte tåle mye i sitt unge liv, og det har dere også.
-men det er deilig når livet smiler, og alt det vonde er på avstand selv om man som mor aldri glemmer.

Maria sa...

jeg har også lest, selv om jeg hadde lest før :P

Astrid sa...

Hei Mie! Føler nesten jeg kjenner deg, her jeg nå intensivt over 2 dager har lest nesten alt i bloggen din. Begynte rundt fødselen til Samuel og ble så grepet av dine ord, din historie og Samuels utfordringer at jeg ikke har klart å lese noe annet (hverken boka mi eller andre blogger) på disse to dagene. Ikke har jeg fått oppdatert min egen blogg heller :) Og i går kom jo artikkelen i KK i tillegg, så da måtte jeg selvfølgelig få med meg det også. Må bare aller først si at du har tre utrolig NYDELIGE barn! At det har gått så bra med Sam, er helt fantastisk! Håper selvfølgelig det ordner seg mer for han ift stemmen, men uansett hvordan det går videre nå, så virker det som at dere kommer til å klare ALT! Håper solen skinner på dere, at dere får kost dere med tre friske barn og du fortsetter å skrive så fine ord i denne bloggen din. Jeg har i alle fall blitt en fast følger... :)

Stella sa...

Takk for at du delte historien deres i KK, og her i bloggen. Føler nesten at jeg kjenner deg nå.

Lesingen vekket altfor mange minner fra vår tid på kuvøsen, og tårene har rent i strie strømmer. Vår minste ble født i uke 27, og veide bare 940 gram. Mange ups and downs (eller mest downs...)

Håper at man kan reparere det andre stemmebåndet også. Bildet av deg og sam i innholdsfortegnelsen til KK var utrolig pent. En skjønn gutt :)

Ønsker dere alt godt i fremtiden. Mange klemmer fra meg.

Turi H. sa...

Hei! Jeg fikk heldigvis dette bladet i postkassa idag, og ble så glad da jeg skjønte hvem jeg så bilde av og senere leste om! Jeg fulgte med dere på TV, og har tenkt så mye på dere, både da og etterpå. Jeg så at dere hadde det så tøft, og hadde så lyst til å ta kontakt og spørre om jeg kunne hjelpe med noe. Men det ble med tanken... Nå var det helt utrolig bra å lese at det har gått så bra med Sam, og dere! Det var vondt å lese om alt dere har vært gjennom etter programmene på TV, men samtidig godt å lese at det tross alt går bra nå. Tusen takk for at du har delt din/deres historie slik at vi har fått muligheten til å høre hvordan det går nå. Lykke til videre, alle fem :-)

Kathrine sa...

Hei!
Jeg har aldri vært inne på bloggen din men jeg leste reportasjen om deg og lille Sam i KK og så adressen til bloggen din, måtte bvare ta en titt innom her.. En veldig gripende, følsom og flott historie. Det setter virkelig ting i perspektiv. Fikk selv en sønn i januar 05.
Ønsker dere lykke til med fremtiden!
Klemmer fra Kathrine H. Karlsen

mie sa...

Fjordheim: Ja hva skulle en gjort uten litt galgenhumor, sier nå jeg ; ) Ting kan bli så alvorlig at en kan ha problemer med å ta det inn!

Kari: Håper du syntes det var verdt å kjøpe da, og at kneet begynner å bli bedre!

Esmeraldas hjerte: Ja, ble fornøyd med bildene! Mange av dem har jeg selv tatt også ; ) Håper du hadde en hyggelig tur!

Carro: Er det noen som er flink med ord, så må det være deg....Jeg takker og bukker, enda en gang, og jeg blir jo helt rørt av hva du har skrevet på bloggen din! Føler meg beæret...

Hege: Ja hehe, det kan jo bli litt mye å få med seg noen ganger, derfor er det kanskje litt fint med et lite sammendrag i et blad ; )
Lykke til med den forestående begivenheten!!

mie sa...

Kari: Å ja, her var du visst igjen!;) Ja, jammen er det godt det gikk bra til slutt....og at livet igjen smiler :) Ingen selvfølge i det hele tatt!!!

Maria: Ja noe nytt var det nok ikke nei ;)

Astrid: Nei så hyggelig med et nytt fjes, og TAKK for alle fine ord både her og på bloggen din!!!! Det er virkelig verdifullt å høre at det jeg skriver berører noen. -Og jeg er enig; vi HAR tre utrolig fiiiine barn!!! Vi er i sannhet heldige...og det er ingen selvfølge at det har gått så bra som det har. Stemmen til Sam er en "liten ting" i sammenligning med alt som kunne ha gått galt, og det glemmer vi ikke. Allikevel en utfordring...men det skal nok gå bra. Sam er en fighter som stort sett ikke lar seg merke med at folk peker og hvisker. Han prater i vei likevel han!

Stella: Et nytt fjes til, velkommen! Veldig spesielt for meg/oss å høre fra folk som faktisk har opplevd mye av det samme som vi, takk for at du kom med en tilbakemelding!
Lykke til videre for dere også, vet jo ikke om dere fortsatt har utfordringer men uansett... ;)

Turi: Enda et nytt fjes, velkommen til deg også! Og tusen takk for tilbakemelding! For å si det sånn så ble dessverre tv serien avsluttet akkurat på et lavpunkt for oss, da vi ikke visste om Sam kunne opereres eller ikke. Altså før Sveits. Det ble bare tilfeldigvis sånn, og vi har vært litt lei oss for at vi ikke fikk "avsluttet" historien vår sånn "offentlig". Det var nemlig så utrolig mange som engasjerte seg og brydde seg, og det er nesten litt leit at mange av dem fortsatt ikke vet hvor bra det gikk! Så jeg håper at det er flere som deg, som har sett serien og som nå leser artikkelen ; )

Kathrine: Tusen takk for tilbakemeldig, og velkommen inn hit! Ja det er virkelig små marginer når det gjelder barna våre, man har jo ingen garantier. Derfor er jeg så utrolig takknemlig for at jeg i dag har tre friske barn, og at Sam nesten ikke har mén etter alt det vonde han har vært gjennom i sitt korte liv!

Kristin sa...

Har akkurat lest reprtasjen. Takk for at du deler dine tanker, ditt liv og din historie! Utrolig sterkt å lese!

mie sa...

Kristin: Hei og velkommen hit! ;) Og tusen takk for tilbakemelding, jeg blir så glad for at det har berørt noen! Koster jo litt å dele, men man håper jo på at det skal få bety noe for noen ;) Så takk! (Og så gleder jeg meg til å sjekke ut bloggen din også!)

 
Blogglisten