mandag, april 27, 2009

Eksamensmas igjen...

To ganger hvert år skriver jeg om eksamen her...Så det emnet er vel godt dekket inn nå skulle en tro! Ville bare si at jeg heller gjerne skulle ha skrevet ned noen grublerier, men at jeg altså prøver å være Frøken (Fru?) Flink og konsentrere meg om pensum.....KJIIIIIPT!!!!!!!
Første eksamen er på onsdag, wish me luck....

onsdag, april 22, 2009

Hverdagen



Hehe, jeg syntes dette var et morsomt bilde, selv om det ikke akkurat beskriver min hverdag da....
-Ja, bortsett fra at jeg (fortsatt)på en måte gir litt blaffen, i allefall i eksamen! Thaaaaat´s right, jeg er nemlig tilbake i eksamensmodus. (Det er mye av grunnen til at bloggen er blitt nedprioritert). Jeg er rett og slett GLAD for å kunne melde at jeg stort sett klarer balansegangen nå, mellom å lese & leve. Jeg merker det er en balansegang som lett kan tippe litt, særlig mot å bli litt bekymret for om jeg gjør nok, men noen ganger tipper det også andre veien! Altså at jeg ikke bryr meg...hehehe.

Jeg lurer på om det egentlig er litt feil innstilling, sett med utdanningsinstitusjonenes briller i allefall, dette med at studier skal gjøres som venstrehåndsarbeid. Tror kanskje ikke jeg skal skrive det i min fremtidige CV, at "jeg er stolt av at jeg klarte studiene med én hånd og med ett øye lukket". Men egentlig er jeg faktisk litt stolt av det!

Det tok meg ganske lang tid å få satt prioriteringene på plass. Og det krever gjerne litt innsats å få satt tankene over i handling også.
Jeg prøver alltid å tenke på hva jeg kommer til å evt angre på den dagen jeg innser at livet er over. Og hva jeg kommer til å være glad for at jeg valgte å prioritere. Med dette utgangspunktet gjør jeg de aller fleste valg, i allefall de store (note to self: er det ikke alle de små valgene til sammen som utgjør livet...? Hm....).

Hverdagen min akkurat nå består altså i en balansegang. Mellom å være en god og trygg mor for barna mine, en kone det er verdt å være gift med (hehehe), finne tid til det som er viktigst for meg; kjernen i livet mitt, og sånn litt på snei nederst på lista: Skolearbeid & annet arbeid ; )
-Sånn vil jeg ha det! Tror ikke jeg vil angre på det, den dagen jeg skal dø, at jeg ikke satt med nesa i en bok noe mer enn strengt tatt nødvendig. Når dét er sagt så satser jeg på å gjøre det bra på eksamen allikevel, men jeg kan ikke bruke opp masse av min dyrebare og ikke-fornybare tid på å stresse eller bekymre meg!!

lørdag, april 18, 2009

Sånn her skal det gjøres

...hvis dere lurer på det lissom.








onsdag, april 15, 2009

Verdidebatt

Ja, da har jeg blitt blogger på www.verdidebatt.no også, en nettside som ble lansert kl 12 i dag! Adressen er www.verdidebatt.no/minchley/ Jeg ble spurt om å være med, men alle som vil kan bare melde seg inn som bloggere (bli med da vel!). Meningen er å skape debatt så vidt jeg forstår, så det kan jo bli interessant... ; ) Hittil har jeg litt med vilje unngått politiske/samfunnsengasjerte innlegg, fordi jeg har vært usikker på hvor stas det ville være å "stikke hodet fram" rett og slett. Vi får se hvor "skarp" jeg føler for å være etterhvert...hehehe.
Her er kopi av det første innlegget mitt på verdidebatt.no:

Vil du ikke så skal du (marsjere i takt)

Ja, jeg kan like godt innrømme det først som sist: Jeg blir en smule rebelsk når noen påtvinger meg å danse etter en pipe jeg ikke ønsker å svinge meg etter. Kanskje dreier det seg om noe jeg egentlig ikke var så opptatt av i utgangspunktet, men så blir valgmulighetene mine plutselig redusert til ett eneste valg. DA får jeg straks fryktelig lyst på ett av de alternativene som er borte-vekk!

Med jevne mellomrom, varierende med hvem som eier makten i dette land, trues de private skolene med nedleggelse. Med dårlig skjult forakt for alt og alle som går i mot den politisk korrekte strømmen, brukes ord som “toleranse”, “likeverd” og “menneskerettigheter” som maktord. Hvis man er listig og slu og slår de rette folkene til rett tid i hodet, glemmer jo alle hva virkelig toleranse i et samfunn er.

Min datter skal begynne på skolen til høsten, selv om hun bare såvidt er 5 ½ år innen august (det er altfor tidlig synes jeg, men det er en annen sak). I den forbindelse måtte vi velge hvor vi tror hun kommer til å få det best. Ja, vi har et kristent livssyn, men var det viktig at hun (også) fikk lære om Noahs Ark på skolen eller ei? Vi tenkte fram og tilbake. Tenkte litt på hvordan personligheten hennes er, hva slags utfordringer, styrker og trekk hun har. Vi tenkte også litt på hvordan det var for oss å gå på offentlig skole med våre upopulære og antikverte holdninger og verdier i ranselen.

På hvilken arena ville vår dyrebare øyensten få det best?

Vi valgte til slutt en kristen friskole, med fjorten elevplasser i første klasse, fast kontaktlærer de første fire årene, og med det som oppelves som en genuin interesse i enkeltindividet. Rett og slett fordi vi tror VÅR datter får det best der.

Jammen er det fint at samfunnet er raust nok og stort nok for oss som fremdeles klynger oss til den siste lille rest av vår kristne kulturarv. Staten betaler en del av skolepengene slik at vi har råd til å sende den (bitte)lille Prinsessen dit vi mener hun får det best, og slikt sett får vi et lite nikk i allefall.

Jeg ser at det aller beste nok hadde vært om alle kunne gå i fred og fordragelighet på samme skole, men dette alternativet oppleves alt annet enn tolerant. Å mene at det finnes én vei til Gud er for eksempel et helt uaktuelt standpunkt, sett med maktens og majoritetens øyne. I min egen skoleoppvekst følte jeg meg definitivt som del av en minoritet, og jeg fant fort ut at det lønner seg å holde kjeft om det man egentlig synes, med mindre man er klar for en fight.

Ville vi gi vår datter plass til å gro seg sterk før hun må teste ryggraden sin? Eller var dette ikke nødvendig? Er systemtenkning, gruppetenkning, gruppepress i det hele tatt temaer i barneskolen?

Man kan diskutere dette fram og tilbake, og det finnes gode argumenter for både det ene og det andre alternativet. Ideologi, religion, livssyn, prinsipper opp i mente. Men vår datter skal ikke måtte ofres på teorienes og intellektets alter. Til syvende og sist veide vårt barn tyngst på vektskålen.

I vårt tilfelle, med et ganske uapetittelig offentlig alternativ (enorm skole, lite ressurser), og med en ganske liten og engstelig skolejente in spe (som ikke liker store forsamlinger av skremmende ukjente), ville den kristne friskolen være det beste.

-Jeg forbeholder meg nemlig retten til å bestemme hva som er best for MITT barn, jeg ønsker alternativer å velge mellom, og jeg reagerer absolutt på en barnslig måte når jeg blir befalt hva jeg skal mene, synes, tenke og velge:

Jeg ser for meg en streng, upersonlig og uinteressert (i meg) rektor med en stor, viftende pekefinger laaangt der oppe. Jeg har blitt kalt inn til hennes kontor fordi jeg har danset sidelengs med litt alternative, viftende armbevegelser i stedet for å marsjere akkurat som de andre i toget gjør. Jeg tenker at hun kanskje har lagt merke til hvor kreativ jeg har vært, men er også åpen for at jeg kan justere meg noe. Hvis argumentene er gode, vel og merke.

“Her på denne skolen gjør vi sånn som alle andre gjør. Slutt å veive med armene og gå i veien for de andre og dermed basta!” sier hun harmdirrende.

Jeg innser med ett at det ikke er rom for meg på denne skolen allikevel. Ingen setter pris på min annerledeshet, de vil bare at jeg skal skjerpe meg og bli som dem. Jeg kjenner at jeg blir sint, og knytter nevene. Jeg ser trassig en annen vei, vil ikke møte det sure og dømmende blikket. Jeg tramper hissig i gulvet, folder armene demonstrativt og sier “NEI! Jeg vil ikke gå i takt med de andre! Du kan´ke tvinge meg, og jeg gjør som jeg vil!”

–Selv om jeg i utgangspunktet kunne vært åpen for dialog.
 
Blogglisten